Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 17. februar 2012

Smil, din gnager


Hver gang jeg ser et bilde av de to søstrene Ashley og Mary-Kate Olsen, tenker jeg på de to marsvinene vi hadde for noen år siden; tvillingene Sofus og Rufus. 
Rufus var den største, Sofus var 1/3 av brorens størrelse og han ble stadig mindre. 
Storebror Rufus oppførte seg som en slags livredd bodyguard. Og det er her likheten med søstrene Olsen kommer inn; ikke bodyguard-assosiasjonen, men livreddheten. De to stakkarene ser jo like vettskremte ut hver gang det går av en blitz. (Her kan man innvende at det jo bare er det jeg har å holde meg til, jeg ser dem jo bare på bilder, men vi pirker ikke for pirkingens skyld.)


Angsten kan jo forklares med at de helt fra før de kunne stave paparazzi har fått stukket flere fotoapparat opp i nesa enn erter (la oss forresten håpe det er sant for de fleste andre små barn også), men jeg mistenker at det de har lagt seg til «livredd ung pike som nesten helt sikkert har testet ut de fleste narkotiske midler»-looken med vilje. Gud vet hvorfor. Etter min mening er «livredd» litt passé. Og narko-looken (sotede øyne, synlige ledd,  utstikkende skulderblad og ustelt hår) var vel også en trend som gikk over etter en sesong, maks to?
For Rufus og Sofus var den livredde looken helt naturlig. De to tvillingbrødrene ble anskaffet samme dag som vi vinket farvel til vår eldste sønn som skulle gå ett år på skole i USA. Rufus og Sofus var med andre ord en slags trøstepremie for yngstemann som savnet storebroren sin veldig. Jeg synes 450 kroner pr ulldott og et bur til litt mer var en forholdsvis billig sutteklut.
Jeg hadde imidlertid ikke regnet med dyrlegeregningene. For da Sofus skrumpet inn, måtte vi jo prøve å finne ut hva som var galt med ham. Dyrlegen sa at Sofus mest sannsynlig hadde en hormonlidelse som burde utredes. Og han dro ikke engang på smilebåndet. 

Jeg ville jo ikke fremstå som hjerteløs, så i stedet for å spørre hva et opphold på den nydelige gården som alle dyr etterhvert kommer til, spurte jeg om han hadde andre teorier.
- Vi kan prøve å fikse tennene hans, sa doktor dyregod. Jeg så for meg at det kom til å bli uggent å holde fast det lille pelskledde skjelettet mens dyretannlegen brukte tannfilen, men den jobben slapp jeg. Dyret ble nemlig lagt i narkose. Begge gangene. Til 1900 kroner pr gang. Min største tannlegeregning tror jeg har vært 800 kroner, men så har jeg også vært heldig med genene akkurat der.
Etter de to behandlingene måtte Sofus ha spesialfor som måtte blandes ut til en suppe. Blandingen måtte ikke være for varm og ikke for kald. Jeg spurte spydig om det var forsvarlig å la hamsteren være alene hjemme mens vi var på jobben og fikk beskjed om at vi hadde marsvin. Pokker. Vi bommet på det ganske ofte, men så lenge vi bare snakket til andre enn dyrleger, gjorde det ikke så mye. 
Det ble min jobb å mate marsvinet med de nye tennene, og jammen fikk vi ikke en slags kontakt. Den lille gnageren hadde ikke utstøtt en lyd i hele sitt liv, men da han hørte at jeg sto opp om morgenen, begynte han å pipe og fyke rundt i buret som et helt normalt lite dyr med bare små nevroser. Og Rufus lot ham skinne. Han virket oppriktig glad for å ha en bror med et perfekt smil.
Kan det være løsningen for de to søstrene Olsen også? Ordentlig mat? Vil de kanskje til og med vokse litt? De er jo bare ca 1meter og 20 høye, tror jeg. Det er mulig de trenger tannlegebehandling også, men det vet jeg ikke, for jeg har aldri sett at de har smilt så tennene vises. Når jeg tenker meg om, kan det være en slags beskyttelsesmekanisme; «Men tennene mine får du aldri» liksom. Og det respekterer jeg. 
Likevel vil jeg oppfordre alle til å smile som et marsvin. Det er veldig spesielt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar