På vei hjem fra jobb i dag, vurderte jeg ny karriere. Ikke fordi jeg er lei av jobben min - det er jeg absolutt ikke; jeg elsker kollegene og fagfeltet - men det kan hende jeg kan gjøre verden til et bedre sted hvis jeg finner noe annet å vie livet til.
Når jeg sier verden, mener jeg trafikken. Nærmere bestemt trafikken mellom Akershus festning og Majorstua, der bilistenes behov for å snakke i mobil mens de kjører er omvendt proposjonalt med deres evne til å operere mer enn én elektronisk dings om gangen.
Min nye karriere (og min forretningside) er å rettlede idioter. Jeg testet det ut på vei hjem fra kontoret i dag, men jeg innser at metoden må finslipes noe; ilter tuting fikk stakkaren til å gå bananas med blinklys og spylervæske og da har jeg jo ikke oppnådd noen ting.
Så - lesson identified and learned: Ilter tuting er kontraproduktivt når sjåføren i bilen foran er en mann som snakker i mobilen. Særlig når bilen har skilt som tyder på at sjåføren normalt ikke trenger å forholde seg til verken lyskryss, rundkjøringer eller trikker. Sannsynligvis ikke plagsomt mange fotgjengere heller.
Men selv om man er fra Indre Enfold, regner jeg med at kjøreopplæringen stort sett er den samme landet rundt. Og at enkle ting - som at man skal stoppe for fotgjengere som er halvveis ut i veien og at man stopper på rødt og kjører på grønt - er en slags basis for å få sertifikat. Men det er klart; alt kan jo gå i glemmeboken.
Det er nok opp til den enkelte kjørelærer å plante lærdommen hardt nok inn i den enkeltes elevs hode til at det holder til man parkerer for godt. De som er fotgjengere når jeg kjører bil på vinterstid burde være min kjørelærer evig takknemlig. Jeg kommer aldri til å glemme hans utbrudd og nær døden-opplevelser, det gjør han kanskje ikke selv heller. Hvis han fremdeles lever.
Min kjørelærer var tysk og het hr. Eggerdink. En fantastisk pedagog som hylte lærdom rett inn i øret mitt. Da jeg strakte armene i været og jublet «Yesss! Jeg klarte det!» etter å ha unngått en oransje skumgummifigur som skulle illudere en fotgjenger på glattisen med et par centimeter, ropte han med tysk aksent «Dett gjorrrde do IKKE! Han der DODE av HJERTEINFARKT!»
Dagens pasient var en mann i en rød Mercedes. Ikke pent rød, mer sånn «blazer fra tidlig 90-tall»-rød. Du vet sånne dressjakker i litt tykt stoff som hadde uekte semsket skinn i en mørkere farge på slagene. Man fikk dem også i grønt. Felles for alle slike jakker er at man ble kvitt dem for evig hvis de kom i nærheten av åpen flamme. Og felles for alle menn som hadde slike, var at de oste «Vær så snill, ikke vær slem med meg, jeg er bare en stakkar».
Fordi jeg har sterke assosiasjoner til denne rødfargen og til eldre Mercedeser av typen stasjonsvogn, kan det hende at jeg hadde et par fordommer allerede da jeg kom opp bak dagens sjåførdust i lyskrysset. Men det hjalp jo ikke på førsteinntrykket at han hadde sperret begge filene i sitt forsøk på å signalisere at han gjerne ville svinge til venstre. Vi var på vei opp Rådhusgata. Det tok en evighet.
Mannen i Mercedesen var åpenbart usikker på dette med lyskryss. Med tanke på fargen han hadde valgt på bilen sin, er det jo ting som tyder på at han kan ha vært fargeblind, men generelt er det vel sånn at hvis du ser så dårlig at du må ha førerhund, bør du ikke sitte bak et ratt når bilen ruller. Jeg utelukker ikke at han kan ha vært sterkt svaksynt.
Mannen, som jeg velger å kalle Arne, valgte å bremse ned i god til før alle lyskryss - og dem er det en del av i Rådhusgaten. Denne metoden fører som regel til at lyset som har vært grønt, rekker å bli rødt. Kanskje var det praktiske årsaker til at Arne valgte å kjøre veldig forsiktig - jeg kunne jo se at han både tekstet og snakket mens han snilekjørte, og det hadde jo vært dumt å peise unødig på når man har all oppmerksomhet rettet mot en snakkende firkant.
Det er mulig at Arne og jeg har hatt samme kjørelærer. Hr. Eggerdink mente at for å bli en god sjåfør måtte man ha evnen til å sette seg inn i hodene på de fotgjengerne som spaserte rundt på byes fortau. Hr. Eggerdink hadde bare forakt til overs for folk som slet mer sko enn dekk, og han mente at de var troende til hva som helst; som for eksempel å strene umotivert ut i gaten selv om fotgjengerovergangen bare var et par hundre meter unna.
Arne kan ha hatt åndelig kontakt med store deler av Oslos befolkning i dag, og det kan selvsagt ha medført litt kaos i hodet hans. Jeg velger derfor å sette en strek over at han brukte ti minutter mer enn normalt fra krysset Kirkegata/Rådhusgata og opp til restaurant Hansken. Men der ble det krøll igjen. Hansken - altså ikke spisestedet, men den bronsehansken som står midt i veien utenfor spisestedet, og som sikkert er årsaken til at restauranten heter Hansken, hva vet jeg - er IKKE, og jeg gjentar IKKE, en rundkjøring. Men det trodde Arne. Og da ble det bremsing, blinking og fartsavpassing av en annen verden igjen.
Innen vi kom til den amerikanske ambassaden, hadde Arne konsekvent stoppet der han burde kjørt og omvendt, og på Rådhusplassen holdt han på å meie ned ca 200 japanske turister. Etter det ble han så nervøs at han stanset helt opp og slo av tenningen foran neste fotgjengerfelt. Jeg holdt på å gå ut av bilen og si at han kunne ta det med ro, for jeg har førstehjelpskurs som ikke er mer enn 13 år gammelt og en førstehjelpspakke som maks er to år. Men akkurat da kjørte han videre.
Ved den amerikanske ambassaden holdt det på å gå galt for oss begge. Han mente at han var tøffere enn en trikk og jeg holdt på å bli påkjørt av en buss. Men det var bare fordi jeg hadde bestemt meg for å ta bilde av Arne, og mobilen min kan være litt vrang; den forventer at jeg skal klare å slå inn de samme fem tallene hver gang ellers nekter den å låse seg opp. Fem tall kan ta fokus litt bort fra en og annen buss som velger å kjøre gjennom en rundkjøring i 50 kilometer i timen.
Etter det trodde jeg at Arne hadde kjørt fra meg. Men nei, da. På neste grønne lys sto han, vettu. Som om han ikke hadde gjort noe annet i hele sitt liv. Det ble rødt og det ble grønt, og da rullet vi fremover igjen.
Arne forlot meg. Han smatt inn på noe som kunne vært en parkeringsplass, hadde det ikke vært for at det sto et «All stans forbudt-»skilt der. Plassen var også okkupert av to unge gutter som helt uskyldig sto og snakket sammen, men unge og spreke som de var, spratt de unna. Blodtrykket mitt stabiliserte seg etter bare 20 minutter.
Jeg har altså valget mellom å gjøre verden til et bedre sted (fremdeles er verden i denne sammenheng en veistump i Oslo) eller å beholde jobben og helsa.
Jeg blir nødt til å velge det siste. Planen min var nemlig å gå bort fra ilter tuting til å sende bilnummeret på tekstmelding til 22 82 for å få sjåførens navn, for igjen å få mobilnummeret hans via 1880. Etter det tenkte jeg å ringe og si på en sivilisert måte noe i retning av «Hei, din kødd, jeg kjører bilen bak deg og hvis du ikke nå får ræva i gir, så sørg i det minste for å trykke på gassen».
Denne gang kom jeg ikke lenger enn til å finne ut at Arne faktisk heter Arne. Jeg kunne selvsagt ringt opplysningen og fått mobilnummeret hans, men det er sikkert opptatt fremdeles. Hvis jeg hadde kommet gjennom, var planen å formidle at jeg håper han kommer trygt hjem til sin egen garasje. Og at det skjer i løpet av relativt kort tid, men det er jo måte på personforfølging, selv for selvutsletter med tendenser til ren ondskap - aka meg.
Det kan jo til og med hende at Arne ikke hadde forstått at jeg egentlig bare prøvde å redde verden. Egentlig hadde ikke det forundret meg. Særlig hvis jeg hadde kommet til å si akkurat det jeg tenkte: «Fløtt deg eller bytt bil, din trægost. Fargen irriterer meg. Dra deg hjem til der du kommer fra.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar