Birgittes bunnmål

Desperate tider krever desperate midler. Men hvis man blir desperat nok, forsvinner også gangsyn og sunt vett. 

Jeg står nå frem som idiot og vet at jeg for all fremtid bør holde minnen lukket. Unnskyldingen min for å fortsette å prate er at jeg er så godt oppdtatt at jeg vet at jeg ikke skal prate med mat i munnen. Snakker jeg, er det derfor mindre mulighet for at jeg dytter trynet fullt av mat kroppen ikke har mulighet til å gjøre annet med enn å lagre.

Det er selvsagt vekten som er problemet. Badevekten. Eller rettere sagt - det badevekten viser når jeg står på den.

Det første tegnet på idioti var at jeg sjekket om vekten endret seg hvis jeg tømte lungene for luft. Det gjorde det ikke. Det slo meg nemlig at å holde inn magen, neppe vil endre annet enn min frie sikt til tallene.

Det neste var at jeg irriterte meg grenseløst over å måtte ha på meg brillene for å se tallene. Brillene mine veier 29 gram (ja, jeg har selvsagt veid dem. På kjøkkenvekten). Noe som selvsagt kan vippe kritiske desimaler den gale veien. 

Jeg går alltid på vekten etter at jeg har vært på do og før jeg har dusjet. Etter å ha vært gjennom et svangerskap der jeg spydde i 9 måneder og likevel la på meg 30 kilo, mener jeg at teorien om at kroppen min absorberer vann i dusj og dårlig vær er ferdig uttestet.

Det tredje tegnet på vettløshet var da jeg fjernet håret på leggene (og andre steder kvinner normalt fremstår som hårløse) og klippet neglene. Før jeg veide meg, altså. Jeg burde ha gjort en før- og etter-veiing, nå napper jeg jo en hver antydning til hårvekst før jeg trekker frem den djevelske glassplaten med batteri og display.

Til slutt var det bare slankepiller igjen. For et par år siden var jeg gjennom en totalt ydmykende episode på apoteket der jeg ble nektet å kjøpe slankepiller fordi jeg åpenbart ikke hadde den BMI’en som var en slags nedre grense. Jeg løy og sa det var til min mann. 

Jepp. Det var en slags bunn jeg traff der. Ikke bare jugde jeg farmasøyten rett opp i trynet, men jeg antydet at min mann var sykelig overvektig. Etter å ha tatt pillene i to dager, ble jeg så dårlig at jeg måtte innrømme alt til min kjære, og etter å ha sett avskyen og vantroen i øynene hans, fikk jeg et glimt av min egen galskap. Det ironiske er at det er mangfoldige kilo siden. Karma is a bitch.

Jeg har ikke vært så langt fra mitt eget ideal om slank og sannferdig siden jeg prøvde å bytte en veske jeg bare hadde brukt én gang og en ung, slank 23-åring bak kassen spurte om den var brukt. Da jeg smilte overbærende og sa «nei, SELVSAGT ikke» tok hun opp en hvit liten sak og sa «hvorfor ligger det en OB her da?». Jeg tror jeg skydte på ungene og husker ikke mer før jeg satte meg inn i bilen mens alarmen gikk. Det var universet som fortalte meg at man ikke skylder egne tabber på sine barn. Særlig ikke når man blir konfrontert med en tampong og har to sønner. Løgn og meg; ingen god kombinasjon.

Jo, altså - slankepiller. På min Facebook-profil kommer det til stadighet opp mirakelkurer mot fett. Og som en hver annen oppegående person med jobb, egen bankkonto (vi har fellesøkonomi, men jeg har en egen hemmelig shoppekonto) og vett nok til å la noen som kan det ta seg av økonomien, har jeg fnyst av teksten «slik kan dette enkle trikset gjøre deg slank». Jeg har muligens også vitset med både de som legger ut slikt og de som går på det.

Men så skjedde det noe. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det sluttet på 8,4. All time high! Og dømmekraftet min ble borte lenge nok til at jeg slukte teksten «Hun kuttet ned 32 kg magefett på bare 2 måneder ved å følge dette ene merkelige gamle dietttipset». At bildet var av Jennifer Lopez som neppe har veid mer enn 32 kilo i hele sitt liv, var jeg villig til å overse. Jeg klikket på linken, og sa ja til å få en pakke magisk bortevekkfettpiller gratis mot å betale portoen på et par tiere. Jeg klikket også tillitsfullt i boksen og erklærte at jeg hadde lest betingelsene. 

La oss bare si at den høye pulsen som kom med raseriet over å ha lurt meg selv til å kjøpe  noe så dumt som magiske piller - som jeg i tillegg hadde forpliktet meg til å betale 1300 kroner for - er det nærmeste jeg kommer å forbrenne fett med denne metoden. Hvis jeg virkelig hadde lest betingelsene, hadde jeg nemlig (kanskje) fått med meg at jeg forpliktet meg til å motta to måneders forsendelse til full pris. 

Hadde jeg ikke vært så god mot mine medmennesker, skulle jeg begynt i slankepillebransjen selv. Det er neppe bare meg som er så trang i nøtta.

Jeg har, så vidt jeg kan se, to valg; Jeg kan trene mer (jo, da her er det - med helseforbehold - minimum 45 minutter cardio og styrketrening hver dag) eller jeg kan akseptere at kroppen forandrer seg og innse at jeg sannsynligvis hadde sett ganske rar og rynkete ut hvis jeg skulle hatt en BMI på 19, slik jeg en gang hadde. Den gangen huden var litt mer elastisk.

Jeg kommer nok til å akseptere forandringen. Og bruke det som en unnskydning til å shoppe. Men mens jeg jobber med aksepten, fortsetter jeg å spise mirakelpillene mine. Hvis ikke har jeg jo kastet bort 1300 kroner. Og slikt gjør jo ikke pent oppdratte piker.