Miljø og sånn

På min vei til posthuset i dag møtte jeg en jente som sa «Do you want to save the world today?». I stedet for min sedvanlige svake hoderisting sammen med et ørlite smil som er ment å si «Jeg har ikke tid til å snakke med deg, men du er sikkert et hyggelig menneske likevel," stoppet jeg og svarte «No.»

Det er jo grenser for selvtilliten min. Bitte lille meg, redde en hel verden, liksom? Nei, den må du på landet med, vennen min, og nå står du midt i Majorstukrysset.

Den unge entusiasten så på meg som om jeg hadde sagt noe veldig merkelig på et språk hun nok mente at hun burde forstå, men etter et langt sekund valgte hun en variant av ctrl + alt + delete og gjentok som et hjernevasket sektmedlem «Do you want to save the world today?». 

Jeg så ingen grunn til å revudere mine overmenneskelige evner og gjentok «No.» mens jeg prøvde å se litt forbi sjelens speil, men der inne var det tomt.

Jentungen kom fra Greenpeace. Jeg er verken grønn eller særlig fredfull i dag. Det var et karmakrasj av dimensjoner. 

Det er ikke det at jeg ikke vil gjøre mitt for å sikre at mine mulige barnebarn skal nyte planeten om 40-50 år; jeg sorterer både flasker og aviser, jeg. Og en gang skal jeg sette meg inn i hva jeg skal bruke de blå og grønne posene til. De som noen hadde lagt foran døren vår en dag. Sammen med noen aviser og litt reklame jeg heller ikke hadde bedt om. 

Jeg kjøpte til og med en helsikes dyr dieselbil fordi jeg leste i avisen at det var så lurt. Med diesel, altså. I år har imidlertid de som heiet på diesel ombestemt seg, etter hva jeg kan forstå, men jeg får holde ut et halvår til, kanskje diesel blir moderne igjen. 

Klesskapet mitt er også et lysende eksempel på min miljøbevissthet; jeg har klær og sko fra forrige århundre jeg fremdeles bruker. Klær fra billige kjedebutikker er visstnok et veldig dårlig valg hvis man skal være miljøbevisst - klær derfra blir for det første flydd inn helt fra Kina eller der omkring, de blir sydd av barn med bitte små hender og fandens oldemor holder englebarna i ørene. Kan jeg ha lest. 

Så jeg går i bue rundt butikker som har flere enn ett eksemplar av hvert plagg hengede fremme. 

Noe som får meg til å gå mye. For disse kjedebutikkene er jo snart de eneste som har råd til å bli værenede i Bogstadveien. Men gåing er jo også bra for miljøet. Og for meg. Dette nærmer seg et kinderegg. Mine barnebarn vil være stolte av meg. Kanskje de tilgir at jeg ikke etterlot dem en smule når de forstår at jeg gjorde det jeg kunne for miljøet? 

Jeg gikk bare videre fra den idealistiske jenta, for jeg antok at hun ikke ville sett humoren i at jeg hadde sagt «Do you know what? If we had dolphins, we would eat them too».