Fordi han fortjente det

Det har hendt at jeg har sagt ting i offentlighet som min mann mener at kan stille ham i et dårlig lys. Noen ganger blir jeg konfrontert med at jeg også har formidlet slikt skriftlig, men det å være en misforstått forfatter er jeg ikke alene om.

Jeg er bare snill og god og mener oppriktig at i den grad jeg henger ham ut, er det gjort med kjærlighet. Dessuten er jo all PR god PR. Sies det. Men det er bare jug.

Uansett har jeg en verdig motstander. Han kan ta igjen, men han gjør det sjelden. 

Før jeg ble så harmonisk som jeg er nå, hendte det at han klarte å provosere meg. Han kan få Dalai Lama til å spytte på seg. Det er jeg helt sikker på. Dessuten kan han være veldig dum. Cirka hver fjerde uke. Ikke rart at jeg blir litt opprørt innimellom, med andre ord.

Det var derfor ikke spesielt oppsiktsvekkende at jeg reagerte litt ... la oss si spontant ... da han insisterte på at fyren vi så på TV het Russel Crowe og ikke Kevin Spacey, slik jeg visste. Det skjer til stadighet at han er påståelig når det gjelder skuespillere. 

Jeg prøvde å forklare at Crowe er litt mer macho enn Spacey, men det gikk ikke inn. Til slutt ble jeg så lei at jeg nektet å ligge med hodet i fanget hans, og jeg flyttet meg over til den andre sofaen. Han tok meg i én arm og én fot og bar meg tilbake mens han flirte. Jeg gikk rasende tilbake og snart svevde jeg svært lite grasiøst over stuebordet igjen. Dust.

For å gjøre en ikke så lang historie enda kortere; det endte med at jeg bet ham - han er dobbelt så tung som meg og løfter sin egen vekt til folk begynner å kjede seg, så jeg har ikke så mye å stille opp med. 

Jeg er ikke stolt av det bittet. Men da jeg fikk blodsmak i munnen, var jeg i det minste ikke så forbanna lenger. Det mener jeg teller til min fordel. Han holdt på å le seg fillete. Og han lo enda mer da jeg i fortvilelse ringte Volvat. Jeg var redd at jeg kunne ha påført ham en alvorlig infeksjon og at han plutselig kunne krepere. Mens han var på badet, for eksempel. (Og da måtte jeg ha brukt badet i underetasjen, og der var det bare dusj, ikke massasjebadekar.)

Min samtale med Volvat gikk slik:

Jeg: Jeg trenger å snakke med noen om et bitt.

Sentralbordet: Du skal få snakke med en sykepleier. Et øyeblikk.

Sykepleier: Hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg: Jeg lurer på hvor farlig det er å bli bitt av et menneske?

Sykepleier: Jeg tror nok du må snakke med en lege. Et øyeblikk.

Legen: Ja, hallo, det gjelder et bitt?

Jeg: Ja, jeg har hørt at det er mer farlig å bli bitt av et menneske enn et dyr. Stemmer det?

Legen: Kan jeg spørre om hva som har skjedd?

Jeg: Jeg har ... jeg har kommet til å ... det som skjedde var ... jeg har ... bitt min mann ...

Legen: Hahahahahahahahahahahahahahahahaha

Jeg: ? Mener du at han ikke trenger sprøyter eller noe?

Legen: Hvis han får høy feber, mister bevisstheten eller begynner å se dobbelt, kan du ringe oss, men jeg har aldri hørt om noen som har fått stivkrampe av å bli bitt av sin kone.

Amatør.

Jeg vurderer forresten å sjekke om mine bekymringssamtaler til Volvat er logget. Hvis de er det, kan det nemlig brukes mot meg. Av noen som vil fremstille meg som alt annet enn den harmoniske koseklumpen jeg egentig er.

Den andre samtalen som kan være logget kom etter at han hadde hoppet rundt på gulvet i flere minutter og oppfordret meg til å prøve å slå ham. (Ikke lat som du ikke stadig opplever det samme med de du lever sammen med.)

Han var høy på opplevelsen av å ha gradert til brunt belte og anså at han var på toppen av næringskjeden. Jeg kjedet meg.

Men hvis det er én ting som definerer min kjære, er det at han ikke gir seg. Det skal han ha. Så han fortsatte med masingen «kom igjen, da. Du klarer ikke slå meg, så!» Men tenk, det klarte jeg. Så blodet sprutet. Han ble så paff at han bare ble stående å glo. Og det var jo dumt, for vi hadde et ganske nytt teppe.

Så jeg ringte Volvat igjen:

Sentralbordet: Du skal få almennavdelingen. Et øyeblikk.

Sykepleieren: Ja, det var Frisch, ja?

Jeg: Ehh ... min mann blør en del fra leppen ... bør vi gjøre noe med det?

Sykepleieren: Hva har skjedd?

Jeg: Han klarte ikke holde oppe guarden ...?

Sykepleieren: Hva?

Jeg: Han kom til å ... bli slått?

Sykepleieren: Ok, da bør dere nok komme ned hit, det kan høres ut som han bør sy.

Vi dro ikke på Volvat. Men det kan hende vi burde ha gjort det. Grunnen til at vi ikke dro, var nok mest hans stolthet. Men jeg pushet ikke, jeg heller. Nå har det grodd pent og vi snakker nesten aldri om det. Bortsett fra når jeg nevner det. Og det er bare hver gang han trenger å bli jekket litt ned. Maks et par ganger i uken.

Jeg sa tidligere at det er sjelden han tar igjen. Når han gjør det, er det imidlertid gjennomtenkt og grusomt.

Etter at vi fikk hundevalp, hendte det et par ganger at vi fant ting inne som burde vært ute. Slike ting alle fornuftige hundeeiere fjerner med poser. Jeg fant en slik ting (for dere som har mistet tråden nå: en hundebæsj i litt sticky plast) i en lekebutikk, og den la jeg foran klesskapet til min mann. Han brakk seg og svor på at bikkjehælvete skulle flås. Jeg tisset nesten på meg av latter.

Slikt mener jeg er noe et hvert familiemedlem må finne seg i fra tid til annen. Uten å bruke en masse ressurser på å hevne seg. Men å legge lekedritt på soverommet, var åpenbart å gå for langt.

Her er det på tide å fortelle at jeg den gang var livredd edderkopper.

Et par helger senere var vi på hytta, klare for å legge oss. Jeg skal ikke gå i detaljer om hva jeg sover i, mest fordi det ikke er så mye å si om det, men også fordi dette leses av foreldrene mine og enkelte mindreårige.

Jeg brettet dynen opp for å smette under og reagerte ikke på at det sto en idiot i soveromshjørnet og fiklet med mobilen sin.

Kort fortalt: Sengen var full av digre edderkopper med røde øyne og jeg ble filmet mens jeg hylte flere stygge ord enn jeg visste at jeg kunne. Jeg var rabiat allerede før jeg oppdaget at jeg ble filmet. Jeg husker bare bruddstykker av det neste døgnet, men jeg husker at jeg vurderte anmeldelse og at jeg fikk et nytt hysterisk anfall da jeg kom ut på badet neste morgen. Der lå det enda en livsfarlig, ondskapsfull og giftig plastedderkopp.

Når jeg tenker meg om, synes jeg at han fortjener at jeg hevner den episoden. Det er flere år siden, men hevnen serveres som kjent best kald. Og jeg tror han bør forberede seg på minusgrader.