Min far og Kongen

I dag har Kongen bursdag. For min del er det en viktig dag, men kun fordi min far har bursdag på samme dag. Da jeg var liten var jeg litt stolt av at han hadde bursdag på samme dag som (den gang) kronprinsen og at jeg hadde bursdag på samme dag som hans kone, kronprinsesse Sonja. Tilfeldig? I didn’t think so. Det måtte jo være noe spesielt med oss, og kanskje særlig med meg ettersom hele USA også har bursdag 4. juli.

Siden jeg allerede i tenårene fant ut at det å arve en maktposisjon ikke virket logisk i vårt ellers så demokratiske land, er det svært lenge siden jeg har dratt opp disse sammenfallende bursdagene i sosiale lag.

Før mobilenes tid og den gang det kostet et månedlig avdrag på huslånet å ringe til utlandet, hvis det i det hele tatt lot seg gjøre, jobbet min far med å selge overvåkningssystem til bulkbåter. Det arbeidet medførte ca 580 reisedøgn i året. Minst. 

Og naturlig nok (etter som 580 døgn er mer enn ett år) var han bortreist den dagen han fylte 33. Han var på en oljemesse i et land langt, langt borte som het Singapore. Der var også kronprins Harald. Og der kronprinser ferdes, er det også journalister. 

Med en smule bistand fra min mor («Hadde det ikke vært gøy hvis dere kunne fått en som var der til å hilse til pappa?») sendte jeg et brev til VG:

«Kjære VG! Kan dere, hvis dere har en medarbeider i Singapore, be ham hilse pappa fra oss? Han har nemlig bursdag på samme dag som kronprinsen, og vi rekker ikke frem med noen hilsen,» skrev jeg på vegne av meg og min bror. De sendte brevet videre til sin medarbeider. Pr. telex, som det står i artikkelen.

Dette resulterte i en helside i VG der kronprinsparet og min far står og stirrer mer eller mindre interessert på en modell av en oljeplattform. Jeg husker jeg spurte min far om han hadde snakket med de rojale, men det hadde han ikke. Han hadde egentlig ikke helt skjønt hva som skjedde da en fyr kom bort og begynte å hale ham gjennom mengden og fortalte at han bare skulle stå stille og prøve å se intelligent ut. Etter det gikk han tilbake der han var før fyren, som sannsynligvis var en adjutant, kom og hentet ham.

Et par dager før den 21. februar - jeg tror kanskje jeg hadde glemt hele brevet - var jeg ute og lekte i snøen (den gang var det så mye snø at vi kunne bygge snøhuler i brøytekantene, hvis det ikke hadde vært livsfarlig når brøytebilen kom). Plutselig kom en av de andre ungene i gaten vår løpene og sa at jeg måtte forte meg hjem. Han ga inntrykk av at noen hadde dødd eller var i ferd med å dø veldig snart. Jeg løp.

Ingen var døde, men krisen var likevel enorm; det var en fotograf på vei fra Porsgrunn og jeg hadde fett hår. Ikke under noen omstendighet hadde min mor tenkt å la meg bli fotografert med flatt og glinsende hår.

Hun ga lite eller ingen informasjon før hun kjørte hodet mitt under dusjen og på ti minutter hadde jeg ikke bare rent og velduftende hår, jeg hadde også blitt stylet med krøller som jeg skulle vært 50 år. Rålekkert.

På det 6x8 centimeter store bildet som for det meste består av snø, sitter derfor min nydelige lillebror på 6 år på et akebrett med en kjerring på nesten 10 år bak seg. Det ser reglerett nifst ut. I tillegg liknet jeg på den islandske sangeren Bjørk når jeg fikk ha mitt fete hår i fred; jeg hadde så smale øyne at det bare ser ut som to beksvarte streker. Jeg tror jeg skremte en del til å kjøpe Dagbladet dagen etter.

Det var mitt første innsalg til media, og jeg lærte en viktig lekse; man må ikke la seg hisse opp av upresise detaljer så lenge hovedbudskapet kommer frem. I artikkelen fra 1978 står det nemlig først at jeg er 8 år og så at jeg er 9 og et halvt. Det plaget meg virkelig at noen prøvde å si at jeg var halvannet år yngre enn jeg var. Antakelig er det unødvendig å si at jeg glatt hadde oversett det i dag.