Skinny bitch eller bare bitch

I dag har jeg spasert i Bogstadveien med min mann. To uvanlige ting med den situasjonen; jeg går nesten aldri i Bogstadveien med min mann og det er flere år siden jeg har vært der på en søndag. 

Hvis jeg går i Bogstadveien er det for å shoppe, og det vil min kjære helst ikke være vitne til. Han lever i en illusjon om at jeg ikke bruker så mye penger (ikke så rart ettersom jeg alltid får sesongens siste nytt til "minst 70 prosent avslag" ...), og den livsløgnen lar jeg kredittkortselskapene ødelegge. Det er grenser for hva jeg skal ta på meg.

Jeg er litt usikker på når gudstjenestene er over rundt omkring her, men jeg vil tro at vi ruslet rundt omtrent da menighetene rundt om synes det var greit å bryte opp kirkekaffen. Jeg så i alle fall for meg at en del av de vi møtte godt kunne være på vei hjem fra en moralsk oppbyggelig morgen. Andre var åpenbart ikke det.

«Hun er nok på vei hjem fra kirken,» sa jeg høyt til min mann da en ung jente passerte oss i urent trav. Hun hadde skohæler som minst var ti cm for høye til at hun klarte å gå rett og et seriøst problem med kulden ettersom de tynne bena hennes bare var kledd i nylon, og kåpen som var i en udefinerbar ullblanding (< 30 prosent ull, tipper jeg) bare rakk så vidt nedenfor baken. Min mann så rart på meg.

Etter at jeg gjentok kommentaren da neste frosne pikebarn kom forbi, sa han: «Jeg tror heller de kommer rett fra fest». 

Nei, vel? You think? 

Jeg var dypt skuffet over å ikke få noe kreditt for å komme med spydige kommentarer om mine medmennesker. Hva har skjedd? Han synes jo det var festlig når gang jeg hostet samtidig med at jeg sa «dust» hver gang vi møtte på naboen der vi bodde før. Jeg ble aldri lei den host/dust-kombinasjonen og naboen forble jo like teit, så det var alltid på sin plass.

Jeg mener det ligger mye glede og harmoni i sarkasme og ironi. Det er også en flott måte å sette menn på plass på - og det at menn ofte ikke i sin villeste fantasi kan tenke seg at de blir latterliggjort av en kvinne, gjør det hele bare enda morsommere. 

Stakkaren jeg møtte da jeg var på luftetur med hunden, hadde imidlerid fortjent en mildere behandling, for han prøvde nok bare å være hyggelig; Hunden hans - en kinesisk nakenhund - gjødde vilt da jeg kom med min fredelige firbente, og han sa «Jeg er mye hyggeligere enn hunden min, altså!» «Vel, hvis noen hadde dratt deg naken etter halsen rundt i byen, kan det hende du ville vært litt grinete, du også,» svarte jeg. Og det synes selv jeg var råttent sagt.

De unge party-jentene vi møtte hadde én ting felles; de var råtynne. De var så tynne at de uten problemer kledde å gå i skjørt som de fleste vil definere som brede belter. Det kan ikke jeg. Langt derifra. Jeg ser ikke bort fra at jeg er sjalu, og hvis noen tar seg bryet med å telle opp kroner og timer jeg bruker for å se yngre og tynnere ut, vil det være enkelt å trekke den slutningen. 

Drømmen for mange av mine venninner er å kle smale jeans. Og om ikke de kler dem, er de fornøyde med bare å få dem på seg. Smale jeans og meg ... kommer ikke til å skje. 

Og jeg kan ikke skylde på muskler (selv om jeg ved mer en én anledning har forklart butikkdamen at jeg nok må ha en større størrelse «for jeg trener så mye, skjønner du». Gud, så flaut å tenke på). 

Det jeg imidlertid kan skylde på er en av min mormors venninner som kom med følgende kommetar da jeg som syvåring hadde kledd meg ut i min tantes superlekre nye støvletter: «Å, så fiiin du er, du har skikkelige dameben, jo!». Jeg forsto godt at en syvåring ikke skulle ha dameben. Og slik ble bena mitt kompleks. Ørene ... det er en annen historie.

Å være en «skinny bitch» er noe positivt i mine ører. Og da bør jeg jo være fornøyd med at jeg i alle fall oppfyller den siste delen av uttrykket.