Nyfrisert sjøstjerne

I dag har jeg vært hos frisøren. Det var svært vellykket. Håret er like grått, like flatt og omtrent like langt, men så var da heller ikke hensikten annet enn å få noen til å massere meg kraftig i skallen.

"Kjør på!" beordret jeg frisøren. Han dro til noe så inderlig at jeg mistenker at han angrer på yrkesvalget. "Jeg skulle vært skogsarbeider! Helvete heller! Jeg er drittlei persilleblad som klager på at det lugger og er for varmt eller kaldt!" tenkte han. Kanskje.

Vel, jeg klaget ikke. Selv ikke da han avsluttet med en iskald dusj rett i migrenen min. Med ondt skal ondt fordrives.

*

I tillegg til at Leo, som frisøren min heter, er veldig flink og akkurat passe pratsom, går jeg til Aasta hår og makeup fordi min mann eier gården frisørsalongen ligger i. Det er jo greit å bidra til at de opprettholder kundemassen, mener han, og oppfordrer meg mistenkelig ofte til å oppsøke noen som kan forbedre fasaden min.

* 

Jeg har til og med min egen parkeringsplass rett utenfor frisøren, og det er det nok ikke mange vestkantfruer som kan skilte med. Sikkert ikke mange Hollywoodfruer heller, men de har sikkert sjåfører, og grunnen til at jeg har parkeringsplass, er at den for tiden ikke er utleid.

Frisørsalong og parkeringsplass

Frisør Leo (bildet er rappet fra aasta.no)

Da mine grå fjoner var fønet tørre, var det på tide å gå. Jeg hadde gått den samme korte strekningen før: frem og tilbake fra den ene enden av lokalet der kassen og vasken er og til der stolene og speilene er. Frisør Leo hadde omsorgsfullt minnet meg på det lille trinnet som markerte overgangen mellom de to sonene de tre første gangene jeg passerte trinnet, og jeg så det til og med selv den første gangen.

Men den fjerde gangen tryna jeg så spektakulært at de andre i salongen ikke engang turte å trekke på smilebåndet. De hørte ankelen min da den vred seg. Og de så at jeg lå som en sjøstjerne utover gulvet.

*

Lekkert? Ikke på noen måte. Morsomt. Absolutt. Vondt? Ikke veldig.

"Går det bra?" spurte Leo bekymret.

"Nei!" sa jeg ergerlig. "Jeg burde falt på hodet!"

"Jeg føler meg ansvarlig," sa Leo.

"Pøh. Jeg skylder på huseieren," sa jeg. "Alt som går galt er hans skyld, vi kan like godt fortsette å skylde på ham. Det er det enkleste."

Leo virket både lettet og enig.

Da jeg litt senere ringte min mann og skjelte ham ut for å ha ødelagt ankelen min skjønte han ingen ting, men det gjorde meg ikke blidere. Tvert imot, faktisk. Makan til ufølsomt mannfolk.

Tre peanøtter til Askepott

Hvis jeg fikk tre ønsker oppfylt, skulle det ene være å forstå bikkja. Først og fremst vil jeg vite hva som gjør ham så lynforbanna av å se en hund løpe ved siden av en sykkel.

Teorien min har vært at han tror det er et monster på hjul og ben, for hvis jeg hadde sett det som mitt livs største oppgave å beskytte dem jeg var glade i (her er det vel på sin plass å understreke "ved å bjeffe") hadde jeg også reagert kraftig på et slikt monster.

*

Sist jeg tok med den i underkant 11 kilo tunge hårballen på tur, sto han og gresset (du leste riktig) ved en trafostasjon da jeg så en syklist med en nokså stor, sort hund nærme seg.

Min lille krysning mellom en ku og en hund var så opptatt med å få i seg de saftigste gresstråene at han ikke enset noe, men han ble tydelig irritert da jeg dro ham med meg rundt hjørnet - bort fra stien der sykkelhundmonsteret nærmet seg.

Jeg trakk ham inntil meg og beordret ham til å sitte. Det gjorde han selvsagt ikke. Han sitter stort sett bare når han vet jeg har en tyggepinne i nærheten.

*

Fra han oppdaget sykkelen, mannen og bikkja til han bjeffet så drøvelen holdt på å slite seg, tok det omtrent et millisekund. På det millisekundet skjedde det to ting - tror jeg: Den store, sorte hunden skjønte hvilken nedverdigelse det var å være bundet til en sykkel, og mannen på sykkelen skjønte hvilken kraft det var i en i underkant 11-kilos tibetansk terrier.

Jeg - som godt vet hvilken kraft det er i en i underkant 11-kilos tibetansk terrier - lente meg bakover med mine i overkant (godt i overkant, ja) 60 kilo pluss og holdt dermed mitt firbente drapsvåpen i tømmene, det vil si båndet.

Mannen på sykkelen skal ha plusspoeng for at han greide å holde balansen et stykke bortover, men intet varer evig. Han måtte gi opp til slutt, og kanskje er hunder og mennesker like på ett punkt: når vi først har fått smaken på friheten, gir vi den ikke opp så lett. Den bikkja kommer aldri til å finne seg i å løpe ved siden av en sykkel igjen.

I alle fall ikke uten kompensasjon.

Slikk, slikk

Du lurer kanskje på hva de andre to ønskene ville vært? Vel, jeg ville sørget for at alle barn i verden vokste opp i trygge og kjærlige omgivelser også ville jeg utryddet mygg.

Skam deg hvis du trodde det hadde hatt noe med sko å gjøre.

Eller sjokolade.

For Askepott (aka Birgitte) har allerede spist opp det meste av denne og er kvalm

- Din, din, din ... antireklame!

"Kjære kunde. Din brille er nå klar for avhenting. Vennlig hilsen Krogh Optikk Majorstuen" sto det i sms'en jeg fikk. Jeg kreket meg ut av sykesengen.

Egentlig burde jeg sikkert gå en tur på stien og nyte skogens ro, men det nest beste må jo være å gå en tur i byen, så hvorfor ikke gå en tur hundre meter ned i gaten for å hente den nye lesebrillen min. (Ja, jeg er så gammel.)

Samtidig, tenkte jeg, kan jeg jo foreslå at de endrer teksten på sms'ene sine. Det er jo klønete å si "er nå klar for avhenting" i stedet for å si "Brillene dine er klare, kom og hent dem", men jeg skal ikke trenge meg på. Jeg er jo så liten og forsiktig.

*

Jeg trakk pusten dypt, tok med meg bikkja og gikk ut i den store verden.

Ved busstoppet utenfor Deli de Luca pisset bikkja på skiltet som markerer hvor mange minutter det er igjen til bussen kommer. Et par nyutsprungne russ - som var det nærmeste jeg kom noe som helst nyutsprunget den dagen - synes underlig nok det var kjempeekkelt. Underlig nok, for jeg synes de var kjempeekle.

Fast pissested for byens hunder. Ikke sett deg her.

"Ææææsj, hvorfor lar du dyret pisse rett foran oss?" sa den ene. En spesielt ulekker, kvisete, rødkledd, flekkete nyutsprunget.

"Vel, vi bor i en storby, vet du, og det er plass til alle. Noen røyker," sa jeg og kikket på kameraten hans som akkurat kastet en sneip på fortauet uten å tråkke på den, "noen stinker gammel fyll og noen har bare dårlig ånde." Jeg smilte vennlig til ham i det jeg gikk og hørte en masse fornærmelser hagle etter meg.

*

På vei tilbake fra brilleekspedisjonen, trengte bikkja igjen å markere territorium, og han valgte seg ut byens absolutt kjedeligste herreekvipering.

Jeg har gått forbi den butikken med ujevne mellomrom i fem år, og aldri sett en kjeft der inne. Det er like før jeg anmelder eieren til Økokrim med mistanke om hvitvasking. Noe fishy er det.

Dyret hadde ikke mer enn skvettet et par dråper før en gubbe som så ut som han var tørket i vind og deretter spraymalt med hudfarge (type "død"), spratt ut som om noen hadde satt ham på en fjær og sluppet den løs. Jøss og fader som jeg skvatt.

Jeg vedder på at han sitter bak en frakk hele dagen og bare venter på å skjelle ut en hundeeier som er ansvarlig for en lettet hund. Noe annet har han i alle fall ikke å gjøre. Kanskje med unntak av å tørke støv.

"UNNSKYLD MEG!" skrek han inn i øret mitt.

Jeg takler høylytte unnskyldninger svært dårlig, så jeg bråsnudde og så rasende på ham. Han så like rasende tilbake.

"Jeg prøver å holde det pent her, også komme du og lar hunden din URINERE på MIN butikk! Sånne folk som deg skulle ..., skulle, ja de skulle ..."

Jeg glodde ned på ham. Sånne folk som meg kan nemlig få sånne folk som ham til å holde kjeft.

Også klikket jeg.

På en måte.

Det kan ha vært på grunn av penicillinet, det kan ha vært fordi jeg har feber, det kan ha vært fordi jeg fremdeles var sur på den kvisete russen og det kan selvsagt ha vært fordi jeg ikke liker menn som går i hvite skjorter uten slips, med den øverste knappen kneppet, med klaffer på skuldrene og på skjortelommene med mindre de går i uniform. Selv da må de selvsagt ha slips.

Det kan også bare være fordi jeg er en drittsekk.

"Nå får det faen meg være nok!" sa jeg. "Mener du for alvor at bikkjer i denne byen ikke skal få pisse på hushjørner? Hvor skal de da markere? Du vet at de ikke går på toalettet, eller? Er du helt senil? Og kan du være så snill og ta rennafart og bytte den heslige skjorten du går med? Din ... din ... din ... ANTIREKLAME!"

Hvis du har en hvit skjorte med skulderklaffer og slike lommer i skapet, så kast den. Nå!

Jepp. Antireklame, der altså. Jeg er fremdeles kjempestolt av meg selv akkurat nå (det var ironi), og kommer selvsagt til å holde meg borte fra folk helt til kuren er over og en eller annen uhildet person erklærer meg mentalt frisk.

Jeg innser at det kanskje aldri skjer, så takk for meg.

Du kan komme unna med å kneppe den øverste knappen uten å ha slips hvis du har en kattunge i lommen. Og er en dame. Kanskje.

"Tast 2 for garasjehjelp"?

Alle trenger litt hjelp i blant. Noen mer enn andre. Noen ganger er jeg noen, og noen ganger er antakelig du noen. La oss være snille med hverandre.

*

Torsdag - i går - var satt av til ett kiropraktorbesøk og to legebesøk. Min mann insisterte på å kjøre meg til kiropraktoren som ligger 50 meter i luftlinje fra balkongen.

Etter en unormalt lang periode med skallebank, kunne jeg mer enn gjerne tatt sjansen på å transportere meg selv via stålwire fra vår 10. etasje, over t-banelinjen og rett inn i resepsjonen til Klinikk for alle - jeg var nokså likegyldig på ett tidspunkt - men jeg takket pent ja til transport, så fremst jeg slapp det amerikanske droget hans.

Han lovet meg Volvo.

*

Men Volvoen var død.

Som en sild!

Som en utladet Tesla!

Som en plante hjemme hos meg.

Som en spesiallaget russesang i slutten av mai.

Som college-gensere i pastellfarger neste sommer.

Som ... å, drit i det, dere skjønner tegningen. Bilen reagerte verken på lys, varme eller kjeft. Ikke en gang konkurranseinnstinket var til stede ("Drittbil, da tar vi Jaguaren!").

*

Da jeg kom til meg selv utpå kvelden (etter knekking i nakken og diverse sprøyter og penicilinkurer), mente jeg bestemt at vi burde ringe NAF.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg var litt svingstang. Behandlingen mot hodepinen står helt i stil med intensiteten: Jeg sov som Tornerose fra halv tre til halv fire, så på Facebook-mailen og jobbmailen at jeg har vært våken en liten halvtime etter det (Kan noen ta fra meg den telefonen neste gang noen doper meg ned?) og deretter har jeg sovet i min egen seng fra jeg kom hjem til litt over klokken Dagsrevyen.

- NAF? Nå? sa min mann.

En løve som rekker tunge? Burde det ikke heller vært en skrekkslagen elg?

Jeg argumenterte med at vi tross alt betalte for en tjeneste vi store deler av tiden aldri bruker. Slike argument pleier å gå rett hjem. Spesielt dagen etter han har betalt regninger.

- Ok. Ring du, da, sa han og ga meg et plastkort.

Jeg elsker jo plastkort, men dette var dessverre bare medlemskortet mitt i Norges Automobilforbund.

*

Jeg ringte.

"Tast 1 for veihjelp. Tast 2 for forsikring. Tast 3 for ...," sa den automatiske mannen.

Jeg følte meg veldig forvirret. "Veihjelp"? Det virket jo som det mest aktuelle alternativet - jeg trengte jo verken forsikring, hjelp med fakturaen eller finanisering - men ... bilen står jo i garasjen, tenkte den halvdopede hjernen min.

Jeg la på.

Og grublet litt. Og ringte opp igjen.

Og tenkte at det var fint at ingen fikk med seg hvor dum jeg er.

*

Og så satte jeg meg ned og blogget om det.

Mens jeg er i gang med utleveringen (hjernen er nok ikke helt seg selv enda, og jeg skal definitivt ikke kjøre bil på en stund), kan jeg jo like gjerne fortelle at bilen lever igjen nå. Jeg hadde åpenbart kommet borti en knapp jeg ikke vet hvor er og slått på parkeringslysene da jeg sist gikk ut av bilen.

Det hadde i sin tur ladet ut batteriet (jeg gir ikke fem flate øre for en bil som ikke selv skjønner at den ikke skal stå med lys på en hel natt, forresten) og min mann måtte kjøre bilen rundt i en time etter at den snille NAF-mannen hadde vært og gitt oss garasjehjelp.

*

Heldigvis for min mann er det ikke så mange andre trafikanter ute på veien ved midnattstider, for han har en tendens til å mene at det er "usedvanlig jævla mange idioter ute og kjører for tiden".

Jeg har vurdert å foreslå en ørliten forbedring i den automatiske telefonsvareren til NAF, men etter at hjernen langsomt klarner opp, går det forslaget fra å være "ikke så godt" til "direkte dårlig".

Mors visdom

Min sønn og jeg så på TV. Det var reklame for Skoringen.

- Du må aldri kjøpe sko til 199 kroner, sa jeg. – Husk det. Om du glemmer alt annet jeg har sagt til deg, så må du huske det.

Han så rart på meg. Det blåser jeg i. Man skal ha sans for kvalitet, og kvalitet koster mer enn 199 kroner.

Litt senere var det en politiserie, og en eller annen skurk så ut til å lure til seg penger.

- Du må alltid holde deg på riktig side av loven, sa jeg. – Om du ikke husker en dritt av hva jeg har lært deg oppgjennom årene, så husk dette: Hold deg ALLTID på riktig side av loven.

- Hva med de skoene? spurte han.

- Hvilke sko? Spurte jeg.

- De til 199.

Selges ikke på Skoringen, kan kjøpes andre steder i gave til koner og mødre

- Jammen, de skulle du jo ikke kjøpe! Jeg sa jo akkurat det til deg! IKKE kjøp sko til 199 kroner, sa jeg! Herregud, kan du ikke høre etter noen gang?

- Du sa at …

- Hør hva jeg sier nå da: IKKE kjøp sko til 199 kroner og IKKE gjør noe ulovlig. Er det så forbanna vanskelig?

- Men hva hvis jeg ikke har noe å ha på bena og det er kaldt? flirte han.

- Da får du holde deg inne. Gå inn på badet ditt, der er det varmt og godt.

- Er det ellers noe du vil at jeg skal vite?

Jeg synes han hørtes litt ironisk ut, men han så helt uskyldig ut. Nesten litt vel uskyldig.

- Ja. Når du blir voksen må du aldri glemme din gamle mor, men alltid prioritere din kone. Din fremtidige kone vil vurdere deg ut fra hvordan du behandler din mor – altså meg – og du bør vurdere henne ut fra hva hvordan hennes mor oppfører seg mot sin mann. Husk det.

Enga!

Det var midt i arbeidstiden.

- Får jeg se på baken din? spurte jeg.
- Klart det, sa han og reiste seg.
- Kan jeg ta et bilde også? spurte jeg.

*

Det hele har en kort forhistorie. Jeg skulle intervjue en veteran som satt på en benk, jeg så at han hadde en genser med bokstavene E, N, G, A midt på brystet og jeg så en tatovering på underarmen hans der det sto VIF.

- Du er ikke interessert i fotball, vel? spurte jeg.
- Be ham om å vise deg rumpa si! ropte de andre.

Og da gjorde jeg selvsagt det.

Han ga meg lov til å ta bilde, og sa at jeg godt kunne legge det på bloggen min.

Så da gjorde jeg det også.

*

Da jeg kom hjem spurte jeg min mann om jeg kunne ta bilde av baken hans.

- Nei! svarte han bestyrtet.
- Hvorfor ikke? spurte jeg.
- Hvorfor skal du det? Skal du legge det på bloggen din? spurte han mistenksomt.

Jeg svarte ikke. Men jeg noterte. Jeg forsket.

Forskningsresultatet viste at fotballfans er mer villige til å vise frem rumpa enn de som ikke er fotballfans.

Sånt kan være nyttig å vite.

- Whiskey, hvisket jeg

Ringshaug er normalt et rolig område. Det er grunn til å tro at beboerne i Tareveien gruer seg til sommersesesongen, for da kommer familien Frisch:

Klokken er 12.15, og mor hamrer på døren til annekset der tenåringen frivillig har søkt om oppholdstillatelse: "Du må stå opp! Det er ... frokost!"

Den lille nølingen før ordet frokost kom av at mor plutselig kom til å tenke på hva naboene kom til å tro når de fikk vite at frokosten ikke ble servert før ved lunsjtider, men så kom hun på at det å ligge å dra seg helt til lunsj var minst like ille. Hun valgte derfor den ærlige linjen.

Med høy stemme. Gjentatte ganger.

"Jeg går ikke herfra før du har låst opp døren!" ropte hun. Klok av skade. Tenåringer har det med å tro at mødre de ikke ser eller hører ikke lenger representerer en trussel. 

*

Da familien hadde samlet seg rundt frokostbordet og diskusjonen om "den jævla kristne diktatorstaten som ikke gir folk lov til å kjøpe vin en vanlig lørdag" hadde blitt parkert av den kvinnelige delen av familien som tross alt har sin barnetro bevart ("Nå får dere faen meg holde kjeft, dere hadde ikke hatt fri i påsken hvis det ikke hadde vært for den jævla kirken!"), begynte bikkja å bjeffe.

Han kastet seg gjentatte ganger mot hagegjerdet, og gneldret at han mer enn gjerne ville ha noen ord på tomannshånd med bikkjeskinnet som akkurat nå satt og skeit på den andre siden av veien.

Mor (heretter omtalt som "jeg" - det er så slitsomt å omtale seg selv i tredjeperson) gikk ut for å glatte over. Bikkjas eier og jeg ble stående og snakke om vær og vind og om våre to firbente som nå sto på hver sin side av gjerdet og vurderte hverandre. 

Den nyankomne firbente kunne styre sin begeistring, det kunne ikke min lille hårball. Han presset snuten sin gjennom gjerdet i håp om å få snuse den flotte frøkna bak.

Nesten ingen ting

- Hva heter din, spurte jeg.
- Kaci, sa hun.
- ... som i Kaci Kullmann Five?
- Ja, eller nei. Som i "casi nada". Det er spansk og betyr "nesten ingen ting".

- Og din? spurte hun.

- Æh. Whiskey, sa jeg.

- Hvisker? spurte hun.

- Nei, Whiskey, sa jeg litt høyere.

- Ja, altså "Hvisker"? sa hun igjen. 

Føkk.

- WHISKEY! ropte jeg så det ljomet utover strandpromenaden.

- Akkurat, det var det jeg synes du sa hele tiden, sa hun. - Whiskey.