Dejlige Danmark

En danske som heter Jussi Adler-Olsen skriver gode bøker. Men han skriver på dansk, noe som gjør at hvis man ikke orker å vente på den norske oversettelsen, må man lese dem på originalspråket.

Dansk tale er helt umulig å forstå for meg. Jeg er danskdøv. Å lese dansk går imidlertid helt fint, det er bare å late som man bor i Christiania i stedet for i Oslo.

*

Før jeg begynte å lese dansk ante jeg ikke at danskene hadde så mange finurlige måter å formulere seg på. Tenk bare på "Å, hold nu kæft!". Det er liksom noe man kunne sagt til en god venn hvis vennen akkurat hadde fortalt at han hadde kjøpt seg ny bil.

"Å, hold nu kæft, mand!" er noe man sier hvis man er imponert i Danmark. Hvis du hadde bedt vennen din holde kjeft, er det ikke sikkert han hadde likt deg særlig godt etterpå hvis det samme hadde skjedd i Norge.

Der vi kanskje ville kalt noen en heldiggris, kan danske finne på å si "din heldige kartoffel". Jeg tror jammen jeg skal begynne å kalle folk for heldige poteter. Eller bare poteter.

En del kaller seg jo det selv - særlig er det brukt i jobbsøknader - så de blir sikkert ikke fornærmet. "Din heldige lille potet" skal jeg si neste gang jeg føler for det. Og det kan skje snart.

*

Noen ord kjenner jeg igjen fra mine besteforeldres konversasjon. Gespenst er for eksempel ett.

Hvis du skal beskrive en lang, hengslete blek fyr, er gespenst et godt ord. Det var i alle fall et godt ord den gangen folk forsto det. Ordet kommer fra tysk og betyr spøkelse. Nå ser det ut som det trekker seg tilbake dit det kom fra.

*

Dansk passer så utrolig godt til Danmark. Tenk bare på "dreng" - du ser jo for deg en barføtt, lyslugget liten smørbukk som slenger fra seg sykkelen og løper inn for å spise et smørbrød. Også sier de måske i stedet for kanskje, og til og med det synes jeg høres hyggelig ut.

Når danskene fanger en skurk, kaster de ham ikke inn i politibilen, nei da. De setter ham inn i patruljevognen. Du skal være temmelig hardbarket kriminell for å ikke mene at det er hyggeligere å sitte med håndjern i en patruljevogn enn i en politibil.

Og når politimennene sitter i patruljevognen og alle er på vei tilbake til politistasjonen, sier den ene politimannen kanskje til den andre: "For en lortesag!" - og det er liksom ikke så ille som en drittsak, hvis du skjønner.

Den andre nikker og sier noen trøstende ord om at saken så godt som er oppklart og den andre svarer "Ja, det er den. Med garanti!" Med garanti er litt mer forpliktende enn å bare si garantert, slik en nordmann ville sagt. Men det er ingen ting i veien for at vi også kan begynne å si det. Hvis vi er mange nok, høres det ikke så kunstig ut heller.

*

Et annet ord jeg misunner danskene er "sgu". Det både ser og høres ut som en skrivefeil, men det er et veldig nyttig ord. Etter hva jeg kan forstå er det nærmeste norske ordet "jaggu", men hvis man går rundt og sier jaggu i Norge like ofte som de sier sgu i Danmark, blir man fort lagt merke til. Og det på en ikke så positiv måte. Med mindre man heter Guttorm i Lia og kun har rutete skjorter i litt tykt stoff i skapet.

Så vidt jeg kan se, er det bare ett ord danskene ikke helt har skjønt. Bortsett fra alle tall fra femti og oppover. Ordet er "hvornår". Det tar jo halvparten så lang tid å si når. Men danskene har jo så god tid, så forklaringen ligger antakelig der.

"Hvornår skal vi møtes?" spør de hverandre, og så ser de på hverandre og smiler og avtaler at de møtes klokken fem ved en bjerk i en park der de kan legge sykkelene sine fra seg i gresset mens de spiser enda flere smørbrød og kanskje drikker en Bayer. Eller sodavand.

Og når de ligger der på de hvite og rød-rutete pleddene sine - mette og søvnige - så spør den ene den andre om hun har det bra, og da svarer hun "Ja, jeg har det mægtig godt lige nu".

Og det er da man skjønner at Danmark er et godt sted å være for alle.