Universets onde hjelper

- Jeg lurer på om det er meg det er noe galt med! sa min mann oppgitt. Som den kloke ektefellen jeg er, holdt jeg kjeft.

Han begynte å ramse opp alt som hadde gått galt siden han sto opp.

1 T-banen gikk ikke
2 Han nådde ikke flytoget
3 Han måtte kjøre til Gardermoen
4 Han kansellerte returbilletten til fordel for en billett på et tidligere fly bare for å oppdage at det flyet ble innstilt
5 Han fikk ikke re-kansellert den opprinnelige billetten
6 Han måtte betale for begge billettene og kom hjem senere enn han ville gjort med billetten han kansellerte

Han antydet at noen høyt oppe i systemet gjorde livet hans vanskelig bare for gøy. Høyt oppe i det universelle systemet, altså.

Denne mislykkede nyttårsraketten skal symbolisere Universet.

Jeg kunne selvsagt fortsatt med å holde kjeft, men det er grenser for selvbeherskelse.

- Du nådde jo flyet. Takket være min bil, minnet jeg ham på. - Dessuten rammet t-bane-stansen tusenvis av mennesker - du var ikke den eneste som ble straffet av universet.

Jeg fikk et oppgitt blikk tilbake.

- Dessuten måtte du bare vente i halvannen time på Værnes, når jeg skal fly pleier jeg å være på flyplassen minst to timer før flyet går.

Han prøvde å spore diskusjonen inn på frivillig venting og ufrivillig venting, men det mente jeg var et forsøk på å snakke seg bort.

- På toppen av det hele var mitt sete på flybussen fra Værnes det eneste uten setebelte! trumfet han. Sannsynligvis i håp om at jeg skulle bli bekymret for om bussen hadde kollidert og sendt ham på hodet ut frontruten.

Men jeg er helt ute av stand til å bli opprørt over noe som ikke skjedde, og med den harde skallen han har, hadde det vært verst for frontruten.

- Kunne du ikke satt deg på et annet sete? spurte jeg.

- Det satt noen på alle dobbeltsetene, sa han.

Jeg stilte et par kontrollspørsmål som avslørte at hver eneste passasjer hadde ett ledig sete ved siden av seg. Inkludert ham.

- Så alle setene - unntatt ditt - hadde setebelter, er det riktig oppfattet? spurte jeg.

- Jepp.

- Og det satt ingen på setet rett ved siden av deg?

- Korrekt.

- Men det var setebelte på setet ved siden av deg?

- Ja ...

- Så hvorfor kunne du ikke bare skli baken din over på det setet?

- Kan jeg ikke bare få lov til å ha en dårlig dag!?

- Du har ikke hatt en dårlig dag, ditt sutrehue, sa jeg. Kjærlig. Eller i alle fall så kjærlig jeg kunne.

Og med det tror jeg at han la meg til på listen over Universets onde hjelpere.