Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 25. desember 2021

Fornærmelser jeg har tålt fra min kjære (det siste året)

La meg slå to ting fast aller først: 1) Jeg er nokså robust, i alle fall mentalt, og 2) Min mann er verdt å beholde. 

Med andre ord: Dette er livet vårt, og jeg antar og håper at det meste av det vil fortsette, også i 2022. Men det betyr ikke at det til tider er tøft å holde ut den tåpelige fnisingen hans hver gang han mener han har truffet spikeren på hodet med en knall-kommentar. Spikeren er meg, for øvrig. Jeg er bare litt mer fyldig enn enn to-tom-fire.

Hvilket bringer meg til en samtale vi hadde romjulen 2020:

Han: Husker du at jeg kalte deg for «pinnekjøttet mitt»?
Jeg: Ja. Jeg husker at det var noe av det peneste du sa til meg i fjor.
Han: Nå er det litt mer «ribbe».

Meg. Etter en fornærmelse.

 
Han ville jo aldri sagt at jeg var feit. Ikke direkte. Men du allverden så mange anledninger han finner til å gi meg hint. Dagsrevyen gir ofte muligheter i fleng:

Han: Det er inflasjon! Akkurat som deg og Snickers-is. Det sklir helt ut!

Når man føler seg litt tusp, er komplimenter ekstra kjærkomment. Det peneste man kan si til meg, er at jeg er tynn. Jeg mener det er flere muligheter til å si noe pent til meg når jeg er i denne tilstanden:


Her har jeg migrene og ligger med den magiske Cefaly-maskinen for lindring. (Har du migrene? Sjekk den ut.) Du kan se at jeg likner LITT på Wonder Woman, ikke sant? Greit nok at han ikke sier at jeg likner en superhelt, men ...

Han: Oj, nå så du tynn ut -
Jeg: TAKK!
Han: - i øynene.

***


Min mann er omsorgsfull. Det kommer ikke til uttrykk i trafikken, og heller ikke i dagligvarebutikker (eller andre butikker, for så vidt), men hvis du ganger to med antall dager i over 24 år, har du et konservativt anslag for antallet varmeflasker han har gitt meg. 

Jeg er en frossen sjel i et kaldt og uhyggelig legeme, og hans varme bidrag til meg og verden er svært velkomment. Her vil den kranglevorne leseren ønske å trekke fra for sommerdager med 30 grader om natten, men ikke gjør det. Min indre kulde lar seg ikke påvirke av noe så flyktig som temperatur. 

I hans øyne er jeg sikkert mye, men jeg er sikker på at "kald og ganske ond" er ord langt opp på listen hans. Ting kan tyde på det:

Jeg: Jeg skar meg på tommelen tidligere i dag, men jeg husker ikke hva jeg skar meg på.
Han: Tipper du puttet fingeren i munnen og skar deg på den skarpe tungen din.

Hvis jeg skal karakterisere ham, kommer "ikke spesielt politisk korrekt" rett etter "omsorgsfull, intelligent, kjekk, sterk, klok, kunnskapsrik" og et par andre ting som blir litt for privat å ta med her.

Noen ganger ser jeg at han blir fjern i blikket og langsom i bevegelsene. Da er det ofte det kommer en utlegning om biler, finans eller mat, men i februar 2021 kom det: 

Jeg lurer på hva de kalte traktorlesber for før traktoren ble oppfunnet?

*** 

Kroppen min er interessant. Mest for leger. Jeg har stadig tilstander ingen kan forklare, men heldigvis er min mann alltid der med teorier og oppmuntrende tilrop. 

Han: Nja ...? Det var nok fordi du beveget deg så langsomt.

Jeg er kjent for å hevne meg, og jeg vet at hevnen er best når den kommer når kampen bare er et vagt minne, så etter at han hadde antydet at han hadde problemer med en linse, bestemte jeg meg for å spinne en historie om hans fysiske forfall. Det gikk ikke så bra:

Jeg: Hvordan går det med øyet ditt? Ser du like godt som du pleide? Ingen grå flekker i synsfeltet?
Han: Nei, hva mener du ...? Jo!  Visst søren! ... Å, nei. Ingen grå flekker. Det var bare deg jeg så.

I 2021 har en kirurg fjernet steiner fra nyrene mine i tre omganger. Får jeg ektefølt medlidenhet? Ja. Jeg gjør det. Med jeg får også spydigheter for et helt liv.

Han: Jeg skjønner ikke hvorfor du gidder å produsere alle de nyresteinene! Tror du at det blir til diamanter hvis du presser hardt nok?

Nyresteinene fra oktober


Diamantene fra desember


En gang påpekte jeg at jeg heldigvis ikke lar spydighetene gå innpå meg. 

Jeg: Jeg er ikke et føkkings persilleblad!
Han: Nei, du er mer som et brokkolihode med blomkålører.

Heldigvis har han minst én helt fantastisk egenskap: Han gir meg sinnsykt flotte gaver. Jeg er glad i Ole Lynggaards design og har blant annet et langt kjede med dyrt dingeldangel. En venn av oss spurte om det symboliserte noe, og jeg skulle akkurat til å si "kjærlighet", men rakk bare å se med et mykt blikk opp på min mann som svarte på vegne av oss begge:


Ja, det symboliserer grådighet.  

Grådig kjærlighet


Jeg tror jo ikke at han virkelig mener at jeg er en grådig jævel som ser ut som kompost, men hvem vet:

Jeg: Ha det! Jeg skal til Volvat for å ta en koronatest.
Han: Ok! God tur! Jeg håper ikke du er så syk som du ser ut.

***

Når sommeren kommer, blir fornærmelsene mer personlige. Om mulig.

Han: Du lukter så godt!
Jeg: Takk! Er det parfymen min?
Han: Nei … det lukter barbeque. Det er sikkert fordi du solte deg.

Jeg fikk også et nytt navn denne sommeren. Det har åpenbart noe med min manglende evne til å holde liv i planter å gjøre, men jeg tenker med gru på at store deler av verdens befolkning hadde blitt krenket og lei seg hvis de visste at han mener jeg er en nær slektning av den kambodsjanske massedrapsmannen Pol Pot

Da jeg lå på alle fire og stelte et lavendelbed som jeg er svært stolt av, gikk en nabo gikk forbi. Jeg kan sverge på at hun var i ferd med å skryte av meg for det bedet, men hun småløp videre da min ektefelle i mer enn to tiår ropte: "Se! Nå er hun ute i The Killing Fields igjen. Pass opp for Pol-blomster-pot!".

***

I sommer fikk vi valp. Lille, uskyldige Ludvig. Han elsker alle, og viser det ved å slikke dem hengivent i ansiktet. Min mann er ikke mottakelig for den type kjærlighet.



Jeg understreker at han nesten aldri rykker bakover i avsky når jeg kysser ham.

Ludvigs overdrevne og uoppfordrede kjærlighet kan virke skremmende på mennesker under 80 centimeter og på dem med dårlige hundererfaringer. Jeg er også redd andre hunder kan misforstå valpens overivrige kroppsspråk.

Jeg: Kanskje vi bør sette en gul sløyfe på bikkja for å vise andre hundeeiere at han ikke bør hilse på hundene deres?
Han: Kanskje du bør ha en gul sløyfe også?

 

***

I noen optimistiske øyeblikk har jeg tro på at han vil forstå meg. Jeg er ikke så komplisert, men det er klart: Mye handler om hormoner.

Jeg: I stad så jeg et program på nrk som du også burde se. Det viser hvor vanskelig livet er for enkelte kvinner. Kanskje du forstår meg bedre da.
Han: Hvilket program? The Simpson’s?

Men kanskje forstår han meg bedre enn jeg tror:

Jeg: Jeg klikker snart!
Han: Skjedde ikke det for lenge siden?

***

På gode dager skjønner jeg jo at han ikke egentlig mener at jeg er mindre begavet, men det holder hardt når slikt kommer forkledd som oppmuntring:  

Han: Du burde sende inn ideer til Freias oppfinner-konkurranse.
Jeg: Hva slags oppfinnelser?
Han: Nye sjokoladesmaker, for eksempel. Det er jo tross alt det eneste du kan noe om.

Når man lever med en slik mann, tar man det man får av kjærlige beskrivelser. Du må faktisk aldri slutte å være optimist, elles går du helt i kjelleren:

Han: Du er som en Creme Brulee.
Jeg: Fordi jeg er så søt?
Han: Nei, fordi du er sprø på utsiden og myk inni.

Og noen vil nok være enig i det. Det er ikke alle som bruker notat-appen på telefonen for å huske årets fornærmelser. Men alle overlever dette livet på hver sin måte. Dette er min.



6 kommentarer:

  1. Han har bare ett intenst behov for å være «morsom» slik som min mann. Min holder seg heldigvis til dårlige dad jokes, da jeg både er skjørere og sintere enn deg 😂

    SvarSlett
  2. Fantastisk! Og godt å "høre" fra deg igjen! :)

    SvarSlett
  3. Fantastisk og uttolig morsomt😂! Flott du er tilbake med bloggen din👌.En ting må sies og det er at din mann faktisk er "nesten" eller kanskje minst like slagferdig som deg😊

    SvarSlett