Skilpaddelegger

Jeg er en som biter tenna sammen. Det er kanskje ikke så lett å tro, men jeg er altså det. Inntil et visst punkt. Punktet kom i dag.

Siden jeg våknet opp mandag 30. juni og fant ut at leggene mine ikke egnet seg for offentlig beskuelse på grunn av utallige bitte små prikker som klødde noe inn i helvete, har jeg bitt tenna sammen og tenkt at alt går over. Andre har det verre, herregud, mange har ikke legger i det hele tatt!

Men i dag - etter atter en søvnløs natt og en bekreftet mistanke at de små prikkene begynner å spre seg opp forbi knærne - fikk jeg nok og dro på legevakten. I Tønsberg.

*

- Det er ventetid, sa damen mens jeg sto på ett ben og dro det andre diskret opp- og nedover det andre.

Jeg sa at jeg skjønte det utmerket godt, og at jeg i det hele tatt var litt usikker på om jeg var verdig en lege med mange års utdannelse. Kanskje det holder med en sykepleier? foreslo jeg. Eller en portør, hvis det skulle vise seg å være vanskelig med ferieavviklingen blant sykepleiere?

Men damen sa at jeg bare fikk sitte ned. Det ble min tur. I morgen, kanskje, men det kom til å skje.

Jeg satte meg lydig ned og begynte å studere omgivelsene.

*

Her er det man blir møtt med når man kommer til legevakten i Tønsberg:

Et slags trafikklyssystem

"Hvis du må vente, er det fordi andre trenger hjelpen raskere" står det nederst på skiltet.

*

Jeg så meg rundt. Det var folk med blodige bandasjer og hengende hoder så langt øyet rakk. Jeg antok at dette kunne bli en lang dag. I mellomtiden moret jeg meg med folk som ikke forsto disse enkle beskjedene:

Jeg traff på første forsøk. Antakelig fordi jeg ikke er så syk som de andre stakkarene.

Da jeg forsto at jeg satt og fniste av skikkelig syke mennesker, skammet jeg meg kjempemye. Veldig. Huff, som jeg skammet meg.

*

Karma tok grep og lot meg vente en hel time ekstra på grunn av dette, og det eneste jeg hadde å lese på var katalogen fra Biltema og denne brosjyren:

... som en eller annen sjuk jævel hadde lagt fra seg på et venterom der altså omtrent 50 prosent satt med et ben som trengte gips.

Til slutt ble det min tur. Jeg var den nest siste på venterommet (den siste var min mann som skulle kjøre meg hjem). Det viste seg at jeg bare skulle inn på et nytt venterom, men alt hjelper.

*

Inne på det nye venterommet, ble jeg sittende ved siden av en ung mann som snakket med kjæresten sin i en lånt telefon:

- Jeg kommer ikke hjem med en gang likevel, de tror jeg har fått blodpropp i leggen, så jeg skal på sykehuset, og jeg har ikke telefon, så du får ikke tak i meg. Denne telefonen har jeg bare lånt.

-----

- Nei, du trenger ikke komme.

---

Ja, jeg er helt sikker.

-----

- Jeg i deg også.

----

- Ja, jeg i deg også.

-----

- Ja! Jeg elsker deg også! Greit?

*

Hans elskede trodde han skulle dø, og jeg hadde lyst til å trøste og si at alt blir bra. "Jeg har hatt blodpropp i legger, bekken, mage og lunger - og se på meg! Jeg er et vandrende vrak, men jeg lever!" kunne jeg sagt, men man har jo en viss motstand mot å blande seg. Det vil si - jeg hadde kommet til å plumpe ut med det, hadde jeg ikke blitt ropt opp av legen.

*

Jeg ble umiddelbart sjarmert, men det var bare fordi legen sa navnet mitt korrekt. Når jeg er hos leger, pleier de alltid å rope meg opp som Birgitte Frisk, og det er så teit.

- Så hva kan jeg gjøre for deg? spurte han og avslørte at han var såpass nyutdannet at han ikke omtalte seg selv i flertall.

- Jeg er i ferd med å bli en skilpadde, svarte jeg og strakk frem leggen der huden etter min mening begynner å se ut som skilpaddeskall.

Jeg så at øynene hans søkte mot bokhyllen og bøkene om psykiatri, men det var for sent å lese det pensumet nå.

- Jasså, sa han. Litt forsiktig.

- Du trenger ikke være redd, skilpadder er langsomme, sa jeg.

Han smugkikket igjen mot bokhyllen, og jeg begynte å fortelle min tragiske historie om legger som klødde. Jeg brukte ord som "infernalsk", "innmari", "inn i hampen", "litt grusomt" og "noe inn i granskauen". Samt "våkenetter" (hvorfor er det bare småbarnsforeldre som får sympati når de forteller om det?).

- Du ser ikke ut som en skilpadde, sa han.

- Er det din medisinske diagnose? spurte jeg.

Han sa at det var det nærmeste han kom, og jeg var ganske fornøyd med det så lenge han kunne tilby meg en salve med kortison og et par piller med samme innhold.

- Reptilen, jeg mener resepten, er allerede sendt til apoteket. Lykke til, og du ser faktisk ikke ut som en skilpadde, sa han.

- Det sier du bare for å trøste, sa jeg.

*

På apoteket spurte damen om jeg hadde brukt kremen før.

Jeg sa at jeg ikke engang ante at den fantes, men at det ikke trengte å si noe verken om kremen eller om meg.

- Du må være forsiktig i solen, og du må spise godt når du tar tablettene, sa hun.

- Hvor er nærmeste konditori? spurte jeg.

Skal jeg spise godt, betyr det kake. I bilen på vei hjem.

Jeg kjøpte to sånne. Noen som vil ha den siste?