Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 14. september 2016

London, dag 4: "Look at me!"

Hyde Park lå et litt kortere steinkast fra hotellet enn Regents Park, så jeg tok med meg en bok, glemte solkremen og betalte for å sitte i en grønn solstol til solen gikk ned.

Boken var god, men omgivelsene var bedre. 

*

Det er tre ting jeg kan se på i evigheter: Vann som renner eller som bølger, flammer i en peis og barn eller dyr som leker. (Riktignok silte svetten og solen brant, men man bør ikke se direkte på solen og det å se på sin egen svette som renner, er veldig sært.)

Det er svært sjelden jeg sitter og glor inn i peisen, forresten

Rett foran meg, på det brunsvidde gresset, satt en stor familie med tre gutter i alderen 12-ish til 4-ish. 

Den eldste la den mellomste i bakken og holdt ham fast mens begge holdt på å le seg fordervet.

Plutselig så jeg den yngste komme snikende i begges blindsone. Den lille jævelen så virkelig ond ut. Han var fast bestemt på å ta igjen for all den dritten han hadde tatt imot fra den mellomste siden han ble født. 

I hånden hadde han en tynn pinne.

*

Hylet fra den mellomste kom før jeg rakk å forstå hva som hendte. Den utspekulert lille djevelyngelen hadde tatt rennafart og stukket pinnen i kinnet på han som lå nede, og nå løp han mot nærmeste ambassade for å søke asyl. 

Han kommer vi til å høre mer om i fremtiden, sann mine ord. Jeg var imponert, men det er jo ikke en oppførsel noen voksne bør fremelske, så jeg klappet ikke.

*

«Kurrrrrr», sa det ved føttene mine. «Jøss, en norsk due?» tenkte jeg før jeg kom på at duer i alle land snakker likt. Sannsynligvis.

Kurringen kom fra et fjærdott som halset etter en nydelig liten duedame. Duedamen ga fullstendig faen i beileren sin. «Kom igjen, Dolly, la fyren jobbe litt», heiet jeg. Hun kikket på meg og jeg sverger at hun blunket. Kanskje het hun til og med Dolly.

Den kåte fjærballen løp i sirkler rundt henne. «Looookkkkkkkrrrr at me!» maste han hesblesende.

*

«Dolly driter i deg», sa jeg og var litt stolt av bokstavrimet (og litt irritert over at jeg måtte ha med den forstyrrende preposisjonen). Det kunne ikke brydd ham mindre. «Looookkkkkrrrrr! Loooookkkkkrrr!» forlangte han.

Duen Dolly og jeg så oppgitt på hverandre. Litt sånn «Er’e muuulig? Ha litt selvrespekt, da mann!». Hvis du ikke har sett en due himle oppgitt med øynene, har du ikke sett alt som er verdt å se. 

*

Og hvis du ikke har sett et hannkjønn gi opp jakten på en lekker dame, har du muligens ikke sett selve bildet på skuffelse og nederlag. Hannduen - tidligere kalt fjærballen - ga opp håpet etter en god times kurtisering. 

Det siste kurret kunne høres ut som et desperat skrik, og jeg oversatte det umiddelbart til «Faaaaaaaen! Hu der må jo være lesbisk!». 

Fra å være en ganske barsk fyr med bred brystkasse, gikk han til å bli en … jeg hadde nær sagt en brukt kondom, men en brukt kondom har i det minste fått være med på moroa, og han her hadde verken vært i nærheten av kroppskontakt eller annen form for tilfredsstillelse.

Men du skjønner hva jeg mener. Jo, jeg tror du gjør det. Uansett om du er kvinne eller mann.

fredag 9. september 2016

Minneord til mor

Kjære mor,

Du har hatt, og har, en plass i livet til alle dem som sitter her i kirken i dag.

Og til mange, mange flere.

I løpet av 96 år har du opplevd mye og gledet mange.

Mor
19. februar 1920 - 3. september 2016 

Du har alltid vært mitt forbilde, og det tror jeg du har vært for flere.

Du har alltid vært morsom, smart og arbeidsom - og jeg har alltid vært så stolt av at du har vært så pen.

En gang sa jeg det til deg. 

«Synes du jeg er pen NÅ?» sa du. «Du skulle sett hvor pen jeg var da jeg var jentunge!».

*** 

Da du var jentunge bodde du på Rjukan.

Du var barnebarn av storbonde og ordfører, Ole Øverland, som var din mors far.

Din mor, Thorbjørg, var altså storbondens datter, og hun giftet seg med rallaren, Hans. 

Familien din var stor - i alle fall etter dagens målestokk.

Du var minstejenta, og derav kallenavnet Tulla, selv om døpenavnet ditt var Margit.

Søsknene dine var Anne, Astrid, Signe, Olav, Øystein, Knut og Jon.

Lille, tynne Tulla Skjelhaugen var antakelig en av Rjukans tøffeste unger.

Du hoppet på ski - på trass - for hvis du ikke hoppet, fikk du ikke lov til å kjøre ned unnarennet, og det ville du.

*** 

Du møtte far i Horten under krigen, og dere forlovet dere på bursdagen din den 19. februar 1942.

Den 4. desember 1943 ble det bryllup. 

Fru og herr Akerholt
 
Brudgommen, Rolf, glemte døpenavnet ditt - han husket bare Tulla - og gjestene kom to timer etter vielsen.

Fulle av sot etter at knottgeneratoren i bilen de satt i hadde havarert i nærheten av Holmestrand.

Sånn var det bare under krigen, sa du. Det var ikke så lett å planlegge.

*** 

Du og far fikk to døtre: Brit i 1944 og Tordis i 1956.

Du og far hadde et godt ekteskap.

Dere var glade i hverandre, og det var mye latter og godmodig småerting. 

***

Du vil bli husket som veldig blid, veldig selskapssyk – og kanskje litt forfengelig.

De få gangene du var litt snurt, gikk du inn på kjøkkenet og ryddet mens du nynnet intenst. 

Dette litt snodige uttrykket for ergrelse har for øvrig gått i arv i generasjonene etter deg.

*** 

I 1956 flyttet dere inn i deres eget nybygde hus i Haakonsgate i Horten.

Far, fars far og fars brødre hugde selv tømmeret og bygde grunnmuren.

Huset kostet 48.000 kroner, og i mange år ble den øverste etasjen leid ut for 107 kroner i måneden.

Fire år etter innflyttingen - og med to døtre på henholdsvis 16 og fire år - fikk du din første vaskemaskin, riktignok uten sentrifuge.

*** 

Mor, du har alltid jobbet.

Både i hjemmet og utenfor hjemmet.

Du hadde huspost da krigen kom, og du har jobbet på sykehuset i Horten.

Da du gikk gravid med Tordis, jobbet du i kjøttbutikken til Gudmundsen.

Gudmundsen var så lei seg da du sluttet, at han sendte en blomst og et kort med teksten «Håpet som brast».

Men heldigvis for Gudmundsen og kundene hans, kom du tilbake til kjøttdisken etter at Tordis var født.

*** 

Lenge jobbet du i slakterbutikken til Stefan.

Hver lørdag etter butikken stengte, kjøpte Stefan en bløtkake til de fire damene som jobbet for ham.

Den delte dere i fire og skylte den ned med kaffe og et lite glass likør.

Først yte, så nyte.

Det er noe alle vi som har mors gener vet veldig godt.

*** 

I 1968 fikk du og far deres første barnebarn da Jan og Brit ble foreldre.

Det var meg. 

Mor, jeg og far - og folkevogna

Far lærer skeptisk Birgitte å sykle

Birgitte (48) og mor (96)
 
Tre år senere kom min bror, Henning.

I 1982 kom barnebarn nummer tre, Tordis' sønn Sven, og i 1987 fikk Sven en lillebror: Martin. 

I 1988 flyttet dere fra Horten til Sandefjord.

I 1989 døde far, og du ble enke.

*** 

Mor, du har vært veldig viktig i livene til alle dine fire barnebarn.

Særlig til Sven og Martin som har vært så heldige å bo i samme by som deg.

*** 

Du har vært viktig for oldebarna dine også.

I 1991 ble Magnus født, og i 1998 kom Henrik til verden. Det er mine to sønner.

De vet at ingen kan bake kransekake som deg, og de har vært superstolte av å ha en oldemor som hoppet på trampoline med dem, som hadde egen iPad og som kunne snakke med dem om det de var opptatt av.

Magnus (eldste oldebarn) og Henrik (yngste oldebarn) med superspreke oldemor (aka mor)

Jeg kunne også alltid snakke med deg.

Den siste gang vi snakket sammen, diskuterte vi verneplikten som nå er obligatorisk for begge kjønn.

Du mente det var feil at jenter er i Forsvaret, jeg mente standpunktet ditt var gammeldags.

Du avsluttet diskusjonen ved å slå alderen din i bordet.

*** 

Du har satt standarden for hvordan man skal oppføre seg.

Og du har gitt oss oppskriften på hvordan man skal få et langt og godt liv:

Man må ikke kjede seg,

Man må le hver dag, og:

Man må aldri spise seg helt mett

*** 

Mor,

På vegne av barn, svigersønn, barnebarn, svigerbarnebarn og oldebarn: Vi kommer til å savne deg så veldig, og vi kommer til å fortsette å snakke om deg og fortelle historien om deg videre.

Mor, vi er så takknemlige for alle minnene vi har sammen med deg, og det du har vært for oss.

Kjære mor, takk for alt.

torsdag 8. september 2016

London, dag 3: "They don't match!"

Ett eller annet sted i London eller nærmeste omland, finnes det en fyr som har ryddet handlevogner i 15 år. Det vet jeg, for jeg har snakket med naboen hans. 

Og naboen, som kjørte meg rundt i London i en Uber, var irritert.

*

-Kona hans jobber i bank! sa han og jeg lurte på hvilket ansiktsuttrykk jeg skulle benytte meg av. En snikende mistanke gjorde at jeg sa «oj» samtidig som jeg hevet et øyenbryn.

Det var åpenbart en helt riktig reaksjon fra min side. 

Naboen til handlevogninnsamleren, som i dette tilfellet altså var min drosjesjåfør, og jeg var helt på linje. I alle fall mente sjåføren min det. Jeg var ikke engang sikker på hvilken linje vi snakket om. 

*

-Han har ingen ambisjoner! ropte sjåføren. -Skjønner du?

-Kanskje han trives med å samle inn handlevogner? sa jeg til bakhodet hans.

Bildet er tjuvlånt av dailymail.co.uk

Han så på meg i speilet og vurderte om han skulle sette meg av ved nærmeste psykiatriske sykehus.

-Kona hans jobber i bank! gjentok han. -Det er jo helt feil! SKJØNNER DU???

*

Jeg sendte en bønn om styrke til mine medsøstre i alle land, trakk pusten og sa: -Hvis han hadde jobbet i bank og hun hadde ryddet handlevogner, hadde det vært bedre?

Det gadd han ikke engang kommentere.

*

-Hva driver din kone med? spurte jeg og lurte på hvorfor jeg antok at han var gift.

-Jeg jobbet i oljenæringen før. Da vi møttes matchet vi, men naboen min og kjæresten … De matcher ikke! Hvordan kan de? 

-Men hva gjør din kone? spurte jeg igjen.

-Naboen min samler inn handlevogner på Tesco når han ikke mottar trygd! Dette landet er helt håpløst. Hvorfor skal han få trygd? Hæ? Fortell meg det? Dette landet er fullt av kjeltringer. Skal jeg fortelle deg noe?

*

Jeg planla å takke nei og heller spørre én gang til om yrkesvalget til hans fru. Jeg rakk verken å stille spørsmålet eller takke nei til tilbudet om å høre om flere frustrasjoner.

-Jeg investerer i eiendom i hjemlandet mitt, Iran. Der må du se den andre mannen inn i øynene hvis du skal kjøpe noe. Det holder ikke å vifte med et ID-kort, du må se den andre mannen inn i øynene, skjønner du? SKJØNNER DU???

Jeg trodde jeg forsto, men likevel var jeg usikker på hvordan ansiktet mitt burde se ut. Valget falt på et svakt smil, et forstående blikk og svak nikking. 

*

Tung medisinering og tvangsinnleggelse var unngått for denne gang, og anerkjennelsen kom i form av en mer detaljert beskrivelse av hvordan dette landet var befengt med folk som kun ville seg selv vel. Og som muligens nektet å se deg inn i øynene, tenkte jeg og sørget for å møte blikket hans hver gang han så i speilet.

-Jeg kjøpte en eiendom rett her borte, men den var stjålet! Skjønner du? SKJØNNER DU??? Stjålet! Da jeg skulle selge den videre, fikk jeg vite at den aldri hadde vært registrert på meg! En indisk advokat hadde stjålet min eiendom og flere andre. Han stakk av med ni millioner pund! Vekk! Borte!

-Så du tapte pengene dine?

-Nei, jeg klaget til staten, og så fikk jeg alt tilbake.

-Det var en snill stat! sa jeg i stedet for å si det jeg tenkte, nemlig "SÅ HVA FAEN ER PROBLEMET DA?".

*

-Denne staten er pill råtten! Det er tre ting staten synes er viktig: Du må betale skatt, ellers kommer du i fengsel. Du må ikke drive med narkotika, for da kommer du i fengsel. Og du må ikke voldta, for da kommer du i fengsel. Men da er det jo umulig å bli rik!

-Umulig å bli rik hvis du ikke voldtar? spurte jeg mistenksomt.

-Jeg har kone og to sønner, jeg kan ikke ta sjansen. Men hvis du er skikkelig i dette landet, blir du ikke rik.

-Men dette med voldtekt …

-Staten er pill råtten! Du kommer i fengsel hvis du ikke betaler skatt! Og jeg må betale, for jeg har kone og to sønner.

*

-Så det er bare derfor du ikke snyter på skatten og voldtar mens du selger heroin til småunger? spurte jeg.

Han stirret uforstående på meg mens han parkerte utenfor hotellet mitt. Feig som jeg er, hadde jeg stilt spørsmålet på norsk.

-Ikke hør på meg, sa han. -Jeg snakker bare tull.

Siden jeg ikke lenger var redd for å bli innlagt eller voldtatt, sa jeg meg enig i at han vrøvlet.

-Men husk hva jeg har sagt: Han kan ikke fortsette å rydde handlevogner! Det passer seg ikke!

-Hva med å si det til naboen din i stedet for meg? foreslo jeg og la til at yrkesvalg ikke er en god nok grunn til å droppe kjæresten sin uansett om man er mann eller kvinne. Jeg tok også et dypt magedrag med London-luft og spurte:

-Din kone, hva gjør hun?

-Hun tjener mer enn meg, hun er tannlege, sa han og stirret på skoene sine.

*

Så ett sted i London eller nærmeste omland finnes det to menn i hvert sitt hus som har koner som tjener mer enn dem. Den ene av dem kjører taxi og skammer seg - helt unødvendig - på vegne av dem begge.

onsdag 7. september 2016

London, dag 2: "A moment"

Det var ikke med hensikt, men det ble til at jeg satte meg feil vei på toget (i dette tilfellet Gatwick express). 

Fordelen med å sitte med ryggen mot togets kjøreretning, er imidlertid at man kan sitte og glo på de andre passasjerene. 

For i motsetning til meg, visste de sikkert hvilken vei toget skulle gå og dermed ble stolene med ryggen mot fortiden (eller stasjonen vi forlot, om du vil) opptatt først. 

I motsetning til meg, blir de kanskje kvalme av å sitte slik jeg gjorde, og de er muligens ikke like nysgjerrig som meg på sine med mennesker.

*

Et tog i en storby kan være som et babelsk tårn - det vil si at ingen forstår hva den andre sier. Men så vidt jeg kunne høre, hadde de fleste minst én venn som lyttet og nikket og sa ett eller annet tilbake. (Nå er jo ikke det en garanti for at man verken hører etter eller forstår det som blir sagt, men la oss anta det i denne sammenhengen).

Lytte = øre = øredobber = øredobber fra Ole Lynggaard

Jeg hadde tatt med meg en venn, jeg også. La oss kalle ham Dotten, for det er det han er. Han har bodd i øret mitt i snart fem uker, og siden jeg ikke klarer å bli kvitt ham med mindre jeg står med hodet ned, bestemte jeg meg for at vi like godt kunne gjøre det beste ut av situasjonen. Det positive med Dotten, er at han skjermer meg fra omverdenens bråk og idioti. Til en viss grad. Ulempen er akkurat den samme. Bråk og idioti er en del av livet, og få av oss er i en posisjon der vi kan plukke fra det livet har å by på.

*

I denne sammenhengen var Dotten bare plunder og heft, men hvilken venn er vel helt perfekt alltid, tenkte jeg. Jeg lot som jeg plukket opp noe fra gulvet for å få Dotten bort noen minutter, og i det jeg reiste meg opp, var det som Karma poket meg i øyet bare for å være ekkel:

Foran meg satt to nederlendere i hyggelig passiar om forventningene de hadde til ferien og en og annen kommentar om landskapet som sto stille mens toget føk forbi. Nei, jeg snakker ikke nederlandsk, men når et helt folk ikke klarer å bli enige om de skal snakke fransk, engelsk eller tysk, er det ikke så vanskelig å plukke opp et ord her og der. 

Språkusikkerheten dette modige folket et par meter under havoverflaten føler, har gitt dem en raspende uttale. De harker og skarrer … og de har muligens aldri hatt en dott i øret sitt i hele sitt liv. Ikke kan de være plaget med kløe i den delen av øret du ikke når med en q-tips heller, for lydene de produserer er ganske nøyaktig lik de jeg lager når forkjølelsen er i den irriterende fasen der du ikke får noe sympati. Tvert i mot. De fleste synes bare at du forstyrrer dem.

*

Bak meg satt en voksen mann og en liten gutt. Far og sønn, antok jeg. Jeg kunne se den voksne hver gang jeg snudde meg, men den lille gutten så jeg bare i det jeg satte meg. De kan ha snakket arabisk, men her er jeg ute på kjent, men dypt vann. Jeg er ofte på dypt vann uten at det plager meg. Kan du svømme, har det jo ikke noe å si hvor mye vann du har under deg, har det?

Gutten sa noe til sin far, og faren svarte noe langt som jeg tenkte at kanskje var noe i retning av «Du kan ikke få den Lego-pakken med brannbilene. Den er altfor dyr, og dessuten kan du vente til bursdagen din. Barn som får alt de peker på blir dumme og bortskjemte.»

Gutten svarte muligens «Er jeg bortskjemt? Nei? For hvis jeg er bortskjemt, er det du som har skylden, og du er jo ingen dårlig far. Med andre ord får jeg ikke alt jeg peker på. Det sagt, så gjentar jeg ønsket mitt om å få brannbil-Legoen, i håp om at du kan se hvilket godt oppdratt barn jeg er, og kjøpe Legoen i morgen, for jeg vet at du har fått lønn denne måneden og du får ikke mer lønn før etter at jeg har fylt år.»

Han brukte ikke så lang tid på å si dette som man kanskje skulle tro, men han var så rolig, voksen og avvæpnende at jeg ikke har fantasi nok til å tro at han sa noe annet.

*

-Superenkel forskning viser at små, arabisktalende barn høres ut som advokater på en heldig dag, tenkte jeg og var litt misunnelig for at jeg ikke hadde snakket arabisk da jeg ba mine foreldre om å få Isba-støvletter. På en annen side - mine foreldre forstå ikke et ord arabisk, så det hadde neppe hjulpet.

Jeg fikk jo heller ingen drahjelp av mitt morsmål: Norsk er et språk som er laget for - og dermed egner seg best til - å rope beskjeder til hverandre i dårlig vær, og du roper ikke når du vil ha sko. (Jeg prøvde det også, så vidt jeg husker. Sånn just in case.)

*

På skrå overfor meg satt det to finner. Den ene var stor, den andre var større. Begge hadde samme frisyre og samme hårfarge. Det skulderlange, gulrotfargede håret var klippet rett av, med unntak av luggen som hadde en skjevhet man ofte ser hos en som har klippet seg selv.

-Good for you, tenkte jeg som aldri har forstått hvorfor jeg alltid ender opp med å betale tusen kroner mer enn ventet når jeg trekker kortet hos en som ikke har gjort annet enn å bruke unødvendig mye tid på å klippe håret mitt linjalrett godt nedenfor nakken. En gang regnet jeg ut at frisøren min tok 200.000 kroner meteren for å bruke saksen på håret mitt (1 centimeter = 2.000 kroner).

*

Begge finnene hadde små, selvdekorterte ryggsekker pent plassert på fanget. Den minste av de to kjempene hadde bukser som matchet sekken.

-Yksi, kaksi, koivonnen, sa den minst store med det tonefallet som passer så godt til et folkeslag jeg har inntrykk av at ikke liker så godt å bli forstyrret.

-KAKSI, KOIVONNEN, YKSI, tordnet den andre like vennlig.

Men for en stemme! Orgelet jeg spilte på i fem år inntil jeg ikke fikk de etterlengtede Isba-støvlettene hadde ikke så dype toner. Stemmen til denne finnen lå flere oktaver under der tangenten lengst til venstre sluttet.

Det runget i hele toget, og Dotten kom sporenstreks tilbake for å redde meg fra varig hørselskade. Jeg lot som jeg plukket opp noe igjen, og Dotten dro.

Den finske kjempen var fantastisk. Med feminine bevegelser og lette kast med håret, fortsatte dundringen høyt, men svært jevnt:

-KOIVONNEN, KAKSI, YKSI.

Trommehinnene mine skalv av fryd.

*

Et alveaktig vesen med Mikke Mus-sokker og høye plattåsandaler i gull, svevde forbi meg, og mot kjempen. Alven hadde farget håret sitt ungdommelig blågrått og fått det klippet i en perfekt bob. Hun har garantert en egen Instagramkonto der hun regelmessig legger ut bilder av seg selv med hashtaggene «coolestJapanseyouth» og «streetfashioninJapan». (For min egen del håper jeg hun legger ut masse bilder og tagger dem med «greyhairissosexy» og/eller «greyhairisbeautifulinallages» også.)

Kjempen fra Finland lyste opp i det vakreste smilet noen finner har hatt, og alven fra Japan tok et alveskritt mot ham.

Det var elektrisk. De to eventyrlige ytterpunktene fant hverandre på et tog i England. Det var så vakkert, men det varte så kort.

Blaff! så var THE MOMENT gone. Alven løste seg opp i luften (teknisk sett gikk hun bort til kofferten sin for å sjekke om den hadde det bra, men jeg synes det ødela historien litt) og Finlands stolthet hadde stjerner i øynene og et fårete uttrykk i det forsøksvis sminkede ansiktet.

Da alven kom tilbake, synes jeg at hun gikk som en halt ku, og da jeg så bort på kjempen for å se om han reagerte på hennes nærvær, var han nærsynt opptatt med å studere den flassende manikyren sin.

Så jeg kan ha tatt feil.

tirsdag 6. september 2016

London, dag 1: "Are you going to Split?"

Jeg er alltid tidlig ute. Noen vil si for tidlig ute, men det er nå helt opp til meg, i alle fall når jeg reiser alene. Hvilket jeg gjorde for et par uker siden.

Fordelene ved å ha god tid er mange. Jeg slipper å stresse selv om det er lang kø, jeg kan glo på en masse mennesker i ro og mak og jeg finner som regel en ledig plass ved gaten. Hvis jeg ikke finner en ledig plass, er det fordi passasjerene på avgangen før min ikke har reist enda. Når jeg tenker meg om skjer det forholdsvis ofte.

*

Ved gaten til Norwegians rute D82801til London, Gatwick, fant jeg en plass ytterst på en rekke. Teorien er at alle ønsker ett sete mellom seg og sin neste, men at når det fyller seg opp blir til og med de ledige setene tatt. Med andre ord: Hvis du setter deg på enden, vil du til slutt ha en eller annen ved siden av deg på den ene siden, men det vil ta litt tid, og du slipper å ha et med menneske på begge sider av deg.

Det er ikke det at jeg trenger så stor plass, men jeg er bare så utrolig var for andres kroppslukt. Dessuten får jeg rykninger i nesa når noen stinker, og jeg klarer ikke la være å se på dem. Sannsynligvis ser jeg ut som en som må tømme en utedo. Og det er jo ikke særlig pent av meg.

*

Etter omtrent ti minutter med frisk luft rundt meg, kom en hengslete fyr gående mot meg. «Gå videre, gå videre, ikke noe å se her», mante jeg inni meg.

Det virket antakelig mot sin hensikt.

Fyren dumpet ned på setet ved siden av meg så armer og ben skvatt i alle fire himmelretninger. Han lente seg mot meg og hvisket ett eller annet som jeg lot som jeg ikke trodde var rettet mot meg. Etter det, la han hodet bestemt ned på skulderen min.

«Æææææsj», ropte jeg og vred skulderen vekk så fyren - som muligens ikke hadde muskelkontroll i det hele tatt - falt med pannen ned bak ryggen min.

*

Det var kleint. Voksne damer som meg har ikke unge menns hoder i en skrustikke mellom seg selv og en stolrygg.

Av en eller annen grunn som må ha hatt noe å gjøre med redselen for å tiltrekke seg oppmerksomhet av den negative typen, reiste jeg meg ikke opp. Jeg hadde dessuten to nokså fulle bager stående delvis oppå føttene mine, så en hurtig forflytning hadde blitt kaotisk. Jeg tok den feige varianten og lot som jeg ikke helt forsto hva som skjedde bak meg i det jeg helt uten å mene noe vondt med det, satte albuen ganske brutalt inn i strupehodet hans.

Jeg angret i det samme jeg hørte ham ynke seg. For tenkt om han hadde spydd! Eller hostet opp noe ekkelt!

Han kom seg opp, og jeg er ganske stolt av hvordan jeg med utpreget eleganse vred meg tilbake i pen sitte-positur.

*

Fyren sovnet. «Eller kanskje han er død», tenkte jeg og scener fra diverse grove voldsfilmer fløy forbi inni hodet mitt. Det ene strupehodet etter det andre ble knust og folk døde av kvelning i ett bankende sett.

Men han var ikke død, nei, for der grep han tak i underarmen min med begge hender og sa «Are you going to Split?».

«Nei, takk og pris for det, hvis det er dit du skal»; svarte jeg han som kunne blitt min bane. Hvor mange år måtte jeg sitte i fengsel for å ha albuet en mann til døde, tro? Ti? Femten? Ute etter syv med ekstremt god oppførsel? Fuck!

 

Jeg begynte nesten å bli litt takknemlig, men så trakk jeg pusten og da kjente jeg eimen av døde smådyr igjen. Sikkerhetskontrollen bør umiddelbart utvides med en sjekk av personlig hygiene. Egentlig bør ingen få lov til å gå ut av døren uten å ha vasket seg, tatt på rene, velduftende klær og gredd håret, men det får være måte på detaljstyring av noe som burde være en selvfølge.

*

Etter at jeg hadde informert om at jeg ikke tenkte å splitte noe som helst og at jeg i alle fall ikke hadde tenkt å reise til Split, virket det som han slo seg til ro.

Han slo seg faktisk veldig til ro. Det virket som han trodde han var hjemme hos seg selv med lyset av og dyna godt trukket opp under haka, for jammen la han ikke hodet bakover, puttet hele høyre hånd ned i shortsen og snorket to snork som var så høye at han våknet.

«Are you going to Split?» spurte han igjen. Litt mer desperat denne gang, men han hadde i det minste tatt hånden opp av shortsen, og han tok ikke på meg.

Jeg sa at jeg fremdeles var bestemt på å ikke dra til Split, men at jeg ville anbefale det for ham.

«Thank you so much», svarte han og løp.

«Run, Forrest! Run!», ropte jeg etter ham.

Tenke seg til. Ikke bare hadde jeg så og si reddet livet hans ved å ikke drepe ham (vær litt velvillig nå) men jeg hadde også gitt ham nytt håp for fremtiden og en masse motivasjon med på veien.

Jo, da.