London, dag 2: "A moment"

Det var ikke med hensikt, men det ble til at jeg satte meg feil vei på toget (i dette tilfellet Gatwick express). 

Fordelen med å sitte med ryggen mot togets kjøreretning, er imidlertid at man kan sitte og glo på de andre passasjerene. 

For i motsetning til meg, visste de sikkert hvilken vei toget skulle gå og dermed ble stolene med ryggen mot fortiden (eller stasjonen vi forlot, om du vil) opptatt først. 

I motsetning til meg, blir de kanskje kvalme av å sitte slik jeg gjorde, og de er muligens ikke like nysgjerrig som meg på sine med mennesker.

*

Et tog i en storby kan være som et babelsk tårn - det vil si at ingen forstår hva den andre sier. Men så vidt jeg kunne høre, hadde de fleste minst én venn som lyttet og nikket og sa ett eller annet tilbake. (Nå er jo ikke det en garanti for at man verken hører etter eller forstår det som blir sagt, men la oss anta det i denne sammenhengen).

Lytte = øre = øredobber = øredobber fra Ole Lynggaard

Jeg hadde tatt med meg en venn, jeg også. La oss kalle ham Dotten, for det er det han er. Han har bodd i øret mitt i snart fem uker, og siden jeg ikke klarer å bli kvitt ham med mindre jeg står med hodet ned, bestemte jeg meg for at vi like godt kunne gjøre det beste ut av situasjonen. Det positive med Dotten, er at han skjermer meg fra omverdenens bråk og idioti. Til en viss grad. Ulempen er akkurat den samme. Bråk og idioti er en del av livet, og få av oss er i en posisjon der vi kan plukke fra det livet har å by på.

*

I denne sammenhengen var Dotten bare plunder og heft, men hvilken venn er vel helt perfekt alltid, tenkte jeg. Jeg lot som jeg plukket opp noe fra gulvet for å få Dotten bort noen minutter, og i det jeg reiste meg opp, var det som Karma poket meg i øyet bare for å være ekkel:

Foran meg satt to nederlendere i hyggelig passiar om forventningene de hadde til ferien og en og annen kommentar om landskapet som sto stille mens toget føk forbi. Nei, jeg snakker ikke nederlandsk, men når et helt folk ikke klarer å bli enige om de skal snakke fransk, engelsk eller tysk, er det ikke så vanskelig å plukke opp et ord her og der. 

Språkusikkerheten dette modige folket et par meter under havoverflaten føler, har gitt dem en raspende uttale. De harker og skarrer … og de har muligens aldri hatt en dott i øret sitt i hele sitt liv. Ikke kan de være plaget med kløe i den delen av øret du ikke når med en q-tips heller, for lydene de produserer er ganske nøyaktig lik de jeg lager når forkjølelsen er i den irriterende fasen der du ikke får noe sympati. Tvert i mot. De fleste synes bare at du forstyrrer dem.

*

Bak meg satt en voksen mann og en liten gutt. Far og sønn, antok jeg. Jeg kunne se den voksne hver gang jeg snudde meg, men den lille gutten så jeg bare i det jeg satte meg. De kan ha snakket arabisk, men her er jeg ute på kjent, men dypt vann. Jeg er ofte på dypt vann uten at det plager meg. Kan du svømme, har det jo ikke noe å si hvor mye vann du har under deg, har det?

Gutten sa noe til sin far, og faren svarte noe langt som jeg tenkte at kanskje var noe i retning av «Du kan ikke få den Lego-pakken med brannbilene. Den er altfor dyr, og dessuten kan du vente til bursdagen din. Barn som får alt de peker på blir dumme og bortskjemte.»

Gutten svarte muligens «Er jeg bortskjemt? Nei? For hvis jeg er bortskjemt, er det du som har skylden, og du er jo ingen dårlig far. Med andre ord får jeg ikke alt jeg peker på. Det sagt, så gjentar jeg ønsket mitt om å få brannbil-Legoen, i håp om at du kan se hvilket godt oppdratt barn jeg er, og kjøpe Legoen i morgen, for jeg vet at du har fått lønn denne måneden og du får ikke mer lønn før etter at jeg har fylt år.»

Han brukte ikke så lang tid på å si dette som man kanskje skulle tro, men han var så rolig, voksen og avvæpnende at jeg ikke har fantasi nok til å tro at han sa noe annet.

*

-Superenkel forskning viser at små, arabisktalende barn høres ut som advokater på en heldig dag, tenkte jeg og var litt misunnelig for at jeg ikke hadde snakket arabisk da jeg ba mine foreldre om å få Isba-støvletter. På en annen side - mine foreldre forstå ikke et ord arabisk, så det hadde neppe hjulpet.

Jeg fikk jo heller ingen drahjelp av mitt morsmål: Norsk er et språk som er laget for - og dermed egner seg best til - å rope beskjeder til hverandre i dårlig vær, og du roper ikke når du vil ha sko. (Jeg prøvde det også, så vidt jeg husker. Sånn just in case.)

*

På skrå overfor meg satt det to finner. Den ene var stor, den andre var større. Begge hadde samme frisyre og samme hårfarge. Det skulderlange, gulrotfargede håret var klippet rett av, med unntak av luggen som hadde en skjevhet man ofte ser hos en som har klippet seg selv.

-Good for you, tenkte jeg som aldri har forstått hvorfor jeg alltid ender opp med å betale tusen kroner mer enn ventet når jeg trekker kortet hos en som ikke har gjort annet enn å bruke unødvendig mye tid på å klippe håret mitt linjalrett godt nedenfor nakken. En gang regnet jeg ut at frisøren min tok 200.000 kroner meteren for å bruke saksen på håret mitt (1 centimeter = 2.000 kroner).

*

Begge finnene hadde små, selvdekorterte ryggsekker pent plassert på fanget. Den minste av de to kjempene hadde bukser som matchet sekken.

-Yksi, kaksi, koivonnen, sa den minst store med det tonefallet som passer så godt til et folkeslag jeg har inntrykk av at ikke liker så godt å bli forstyrret.

-KAKSI, KOIVONNEN, YKSI, tordnet den andre like vennlig.

Men for en stemme! Orgelet jeg spilte på i fem år inntil jeg ikke fikk de etterlengtede Isba-støvlettene hadde ikke så dype toner. Stemmen til denne finnen lå flere oktaver under der tangenten lengst til venstre sluttet.

Det runget i hele toget, og Dotten kom sporenstreks tilbake for å redde meg fra varig hørselskade. Jeg lot som jeg plukket opp noe igjen, og Dotten dro.

Den finske kjempen var fantastisk. Med feminine bevegelser og lette kast med håret, fortsatte dundringen høyt, men svært jevnt:

-KOIVONNEN, KAKSI, YKSI.

Trommehinnene mine skalv av fryd.

*

Et alveaktig vesen med Mikke Mus-sokker og høye plattåsandaler i gull, svevde forbi meg, og mot kjempen. Alven hadde farget håret sitt ungdommelig blågrått og fått det klippet i en perfekt bob. Hun har garantert en egen Instagramkonto der hun regelmessig legger ut bilder av seg selv med hashtaggene «coolestJapanseyouth» og «streetfashioninJapan». (For min egen del håper jeg hun legger ut masse bilder og tagger dem med «greyhairissosexy» og/eller «greyhairisbeautifulinallages» også.)

Kjempen fra Finland lyste opp i det vakreste smilet noen finner har hatt, og alven fra Japan tok et alveskritt mot ham.

Det var elektrisk. De to eventyrlige ytterpunktene fant hverandre på et tog i England. Det var så vakkert, men det varte så kort.

Blaff! så var THE MOMENT gone. Alven løste seg opp i luften (teknisk sett gikk hun bort til kofferten sin for å sjekke om den hadde det bra, men jeg synes det ødela historien litt) og Finlands stolthet hadde stjerner i øynene og et fårete uttrykk i det forsøksvis sminkede ansiktet.

Da alven kom tilbake, synes jeg at hun gikk som en halt ku, og da jeg så bort på kjempen for å se om han reagerte på hennes nærvær, var han nærsynt opptatt med å studere den flassende manikyren sin.

Så jeg kan ha tatt feil.