Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 30. juni 2012

Vennlig hilsen onkel politi

Jeg har aldri fått en fartsbot, men det er ren flaks. Fotobokser og sivile politibiler skremmer meg ikke så veldig, og jeg kjører ikke fortere enn at jeg skulle hatt råd til å betale en bot i året. Ja, si hvert femte år, da. Litt avhengig av størrelsen.

Grusom blåfarge. Den kunne de godt gjort noe med.

Det som derimot hadde fått meg til å opptre perfekt i trafikken, var om noen i hemmelighet ga meg poeng for god oppførsel.

  • God fartsavpasning - 5 poeng
  • Stoppe for en fotgjenger som hadde planer om å krysse gaten, men som ikke hadde vett nok til å se seg for - 15 poeng
  • Holde fartsgrensen og kjøre i høyre felt for å slippe andre forbi - 10 poeng 
  • Blinker korrekt i rundkjøring - 2 poeng
  • Ikke sprute vann på fotgjengere - 50 poeng
  • Bruke bilbelte - en selvfølge
  • Legge seg i riktig fil i rundkjøringer - 0 poeng (det hadde tross alt blitt litt urettferdig ettersom nesten ingen gjør det riktig)

For eksempel.

En eller to ganger i året kunne politiet eller andre myndigheter gi oss perfekte bilister en liten påskjønnelse. Jeg tar gjerne i mot blomster og sjokolade, men jeg hadde også blitt glad for en mail.


Forslag til tekst

Kjære Birgitte,

Våre tjenestemenn har gjennom året observert aldeles utmerket kjøring fra din side. Du er et eksempel til etterfølgelse, og vi er svært glade for at trafikanter som deg er ute og kjører innimellom. Det er nok av andre som ikke er så perfekte som deg. Det har du sikkert opplevd selv.

Det vil si - vi vet at du har opplevd det selv, og vår tjenestemann som så og hørte deg henholdvis vise finger’n og tute på idioten som tok en usving rett foran nesen din i Sørkedalsveien i juni i år mente at det var helt på sin plass. Du ble derfor ikke trukket et eneste poeng etter den hendelsen. Det må være lov å si i fra. Husk bare å se an folk du flasher den midterste fingeren til. Det har vært hendelser der de har tatt igjen.
Vi vil også advare mot å tro at alle de som kommer fra høyre i Frognerveien er pyser. Normalt er de det, men hvis du er uheldig kan det hende at en av dem med fullt overlegg benytter forkjørsretten sin og svinger ut foran deg bare for å få seg en ny forskjerm. 
Vi har lagt merke til at du gir dem en sjanse til å kjøre, men du kan jo vurdere å gi dem litt mer tid en to nanosekunder før du dømmer dem som "tannløse kjerringer" slik du skrek ut av vinduet da damen i den røde Yarisen ikke klarte å bestemme seg om hun skulle kjøre eller ikke og endte med å kvele motoren halvveis ut i krysset. 
Vår tjenestemann som observerte opptrinnet lo så fælt at han måtte hjem og skifte og da glemte han å skrive rapport, ellers hadde det nok blitt et minuspoeng eller to etter det.  

Vennlig hilsen
onkel politi

fredag 29. juni 2012

Hjernen er alene

«Er det flere ting du føler at du må få sagt til meg før jeg drar?» spurte min sønn litt oppgitt en time før avreise til Shanghai. Jeg hadde vært gjennom listen med pass, visum, kredittkort og mobillader samt understreket for femte gang at nordmenn ikke er kinesernes favoritt for tiden, og at det uansett er lurt å være litt ydmyk i møte med andre kulturer. Dessuten hadde jeg vist ham et triks han skulle bruke for å takke; en subtil tapping i bordplaten.

«Tja ... blablabla ... nei, jeg tror det var alt,» svarte jeg. «Blablabla»????

Jeg sto faktisk og SA blablabla. Og plutselig slo det meg at jeg har sagt det før. Ganske ofte, når jeg tenkte meg om. «Blablabla» er det jeg sier når jeg ransaker hjernen min for å finne ut om det er noe mer der oppe.

Du godeste. Skyt meg nå. Stakkars barn. De har fått en lallende mor mange år før tiden.

Noen timer etter kom jeg tilbake fra legen som hadde gitt meg en ganske kraftig behandling mot hodepine, og en smule susete la jeg meg rett i sengen. Jeg husker ikke dette, men siden det siste minnet før jeg våknet opp i min egen seng var at en sykepleier sa «nå skal du få sove godt», konkluderer jeg med at det må ha vært det som har skjedd.

Da jeg sto opp i sekstiden (pm) spurte min yngste sønn om jeg ville ha is. Jeg svarte at jeg naturligvis ALLTID vil ha is, men at vi dessverre ikke hadde noe.

Da kunne han fortelle at jeg hadde bedt ham om å gå og kjøpe fire - jeg gjentar: FIRE - bøtter med Ben&Jerry’s da jeg kom hjem fra legen.

Jeg hadde nærmest forlangt at han skulle bruke mine penger også, kunne ungen fortelle.

I følge ham hadde dialogen vært omtrent slik:

«Kan du ta med deg Whiskey (hunden) og gå og kjøpe en bøtte is vi kan dele?»
«Ja, ok.»
«Kjøp en til hver av oss, forresten.»
«Ok!»
«Eller du, kjøp tre.»
«...»
«Nei, kjøp fire. Jeg vil ha to.» 

Som dere ser, er ikke en bøtte Ben&Jerry's skapt for å deles.

Jeg ser for meg hvordan han ble slitt mellom å passe på sin åpenbart skrullete mor og trangen til å løpe ut og shoppe før jeg kom til fornuft. Han ble sittende litt til.

«Hjernen min kjennes ut som potetmos,» vrøvlet jeg videre.
«Oj. Det høres ikke godt ut,» sa den omsorgsfulle 14-åringen.
«Jo, det er kjempedeilig,» skal jeg ha sukket før jeg sovnet som en død.

Han ble litt skuffet, for akkurat da hadde han kommet på at han skulle ta frem iPhonen og ta opp resten av idiotien som kom ut av munnen min, men så sovnet jeg altså.

Nå er jeg gudskjelov meg selv igjen; diskret, verken selvutleverende eller vrøvlete og hundre prosent mentalt og intellektuelt oppegående.

Jo, da.

torsdag 28. juni 2012

Svensker

Svenskene er liksom litt bedre enn oss. Litt mer sofistikerte. Antakelig er det fordi de har så kult språk. Nesten hva som helst blir bedre hvis man bare sier det på svensk. «Hur bra som helst» er et godt eksempel. På norsk blir det til kjedelige «fint» eller «veldig fint». Og det får jo ikke opp moralen hos noen.

Den kuleste svensken av alle er Ernst.

Ernst Kirchsteiger.

Han leder et program på svensk TV4 som heter «Sommar med Ernst», der han rolig og elegant drar sin ca to meter lange kropp rundt i Sverige. Med enkle grep svinger han hvitmaling, solide planker og gardiner han syr selv over en falleferdig rønne og hey presto! så er det blitt til den lekreste sommarstugan du kan tenke deg.

Alt mens han blander en salat av grønnsaker han har dyrket frem selv. Eller ‘odlat fram’ som han ville sagt. Ernst kunne antakelig fått meg til å se på fotball hvis det var han som hadde kommentert det. Det er nemlig ikke bare hva han sier, men måten han sier det på.

«Det doftar ... nytvättad lakan,» sier Ernst intenst mens han går på en grusvei mellom to knallgule rapsåkre for å illustrere hvordan sommeren er i Skåne. Og jeg blir umiddelbart satt tilbake til duften av laken som har hengt til tørk på en god, gammeldags tørkesnor.

Ernst har med én eneste formulering radert bort det faktum at jeg vokste opp midt i industriområdet Grenland, der både biler og klesvask jevnlig ble utsatt for et fint og etsende sementstøv fra Norcem-fabrikken.

*

Ernst blir filmet mens han går barbent i sanden, og jeg drømmer meg tilbake til min barndoms sommer da det alltid var fint vært, og da hele skoleferien ble tilbragt på et svaberg.

At vannet vi badet i var fullt av dioksiner ettersom Grenland også hadde en stor PVC-industri som dumpet møkka si rett i Frierfjorden, har jeg glemt når jeg ser Ernst slentrer rundt og plukker opp pinner han skal lage lysestaker av.

Vanligvis ser jeg ikke forskjellen på shabby chic og søppel, men når drivveden får et strøk hvitmaling av Ernst Kirchsteiger blir det vakkert. Eller ‘underbart’ som Ernst ville sagt.

Dioksiner er for øvrig avfallstoffer fra PVC-fabrikkene og kan føre til både dårlig appetitt og fosterskader hvis man blir utsatt for det. Jeg fikk ikke noen av delene, men det kan jo forklare en hel del annet.

Dioksiner er kjempeskumle greier.
Hvis Ernst hadde laget programmer fra Grenland på 80-tallet, ville han sikkert klart å fremstille giften i vannet som eksotisk og attråverdig. Som et sjeldent krydder, tipper jeg.

"Alle dessa exotiska kryddor," kunne han ha sagt. Mmmmmm.

«Detta er gött,» hadde Ernst kanskje sagt om blåskjellene i Frierfjorden, og alle hadde trodd på ham selv om Sissel Rønbeck, som var miljøvernminister på den tiden, løp rundt seg selv, grønn i ansiktet, og lovet at hun skulle avgifte fjorden nok til å bade der, og at vi som bodde i nærheten skulle kunne spise fisken derfra, innen årtusenskiftet.

Måten Ernst sier ‘gött’ på er Ernts’ egen måte å si ‘godt’ på. Og det er naturligvis bedre enn ‘godt’.

*

Andre svenske opppussingsprogrammer går også langt utenpå de norske.

Ett eksempel: TVNorge har både norsk og svensk versjon av et program der en snekker kommer hjem til håpløse individer som energisk har gått i gang med å rive ned vegger og tak, for så å bli totalt tiltaksløse når de innser at oppgaven de har begynt på er for stor.

De synker ned i apatien og sitter der med skilsmissepapirene (for sånt tærer visstnok på forhold) til snekkeren kommer hjem til dem og skjeller dem ut for å få dem til å ta seg sammen. Eller ‘räta upp seg’ som den svenske snekkeren ville sagt.

På norsk: Sinnasnekker’n. På svensk: Arga snickaren.

Når de er ferdige med prosjektet og alle er venner igjen, sier den norske snekkeren «Her ble det jo fint» mens den svenske bruker ord som snickarglädje, mysigt og mustig. Det er til å bli helt forelsket av.

Svenskene har til og med koselige skjellsord. Hvis noen hadde kalt meg en satmara, hadde jeg ikke blitt sur i det hele tatt. Hadde de sagt at jeg var en kjerring, hadde jeg blitt nødt til å banke dem opp littegrann. Men bare til de ba om unnskyldning. Eller ‘ursäkta’, som de sier så pent rett over grensen.

onsdag 27. juni 2012

Værflua Vilhelm

Jeg har fått ny respekt for fluer etter at jeg nå har fått min egen værvarslerflue.

Værflua er mye mer presis enn værmelderne på TV2 Nyhetskanalen som sier «Det vil bli enkelte regnbyger i vestlige deler av Asia». Sikkert riktig, men ikke så nyttig hvis du står i en liten by i Armenia og lurer på om du burde tatt med deg paraply.

Flua er for øvrig minst like pålitelig som yr.no. Men bare lokalt, selvsagt. Det hadde jo vært både unyttig og sært om den varslet været i Somalia eller Tromsø.

Akkurat nå viser flua meg at det kommer til å være fint vær på Majorstua en stund. Og hvordan vet jeg det? Jo, den flyr høyt. Veldig høyt. Stadig vekk smeller den inn i overrislingsanlegget, men da bare rister den litt på seg og flyr videre. Lett rødmende.

I går fløy den lavt, og ti minutter etter høljet det ned.

Da min eldste sønn var to-tre år gikk han i barnehagen i det ombygde huset til en død mann fra Bergen som het Vilhelm Bjerknes. Derfor vet jeg at Bjerknes var han som fant opp den moderne meteorologien.

Noen år senere spiste jeg frokost på et hotell her i Oslo (jeg bodde i Bergen på den tiden) og da kom jammen barnebarnet hans - en bergenser som het Vilhelm ettellerannet Bjerknes - og spurte om han kunne få spise ved bordet mitt. Han ble mektig imponert da jeg sa at jeg visste hvem bestefaren hans var, så jeg passet på å holde munnen min opptatt med å spise etter det, slik at han skulle fortsette å tro at jeg var smart.

Jeg har selvsagt ingen fakta som kan underbygge at fluen min er en gjenfødt Vilhelm Bjerknes, men la oss bare anta det for en stund. Ikke for det; hvorfor skulle flua ellers være så interessert i værvarsling? Jo, jeg tror at jeg med stor grad av sikkerhet kan anta at flua er en reinkarnasjon av vær-Vilhelm.

«Vilhelm,» lokket jeg for å teste teorien, og jammen kom den ikke. Det kan selvsagt ha noe med å gjøre at jeg hadde lagt en halvråtten banan ved siden av meg, men det kan også hende at flua faktisk heter Vilhelm.

Så - hvorfor skulle avdøde hr. Bjerknes bli gjenfødt som en flue?

Hvis man har litt kunnskap om meteorologi (slik jeg har) er det logisk. Bjerknes var svært opptatt av fluiddynamikk - altså kunnskapen om hvordan væske og gass beveger seg - og en del av fluiddynamikken er aerodynamikk.

Og hvem er vel ekspert på aerodynamikk om ikke fluer?

Her er en illustrasjon Vilhelm insisterte på at jeg skulle bruke.
Den viser hvordan fluer flyr. Skritt for skritt, så og si.

Bjerknes kan ha rukket å være mye rart siden han døde i 1951, men uansett hvordan vi ser på det, kan ikke fluer ha vært et høydepunkt i reinkarnasjonskarrieren hans. Fluer lever maksimalt et halvt år, og de spiser dritt. De regnes som et motbydelig og irriterende innsekt.

Med mindre noen ser verdien deres som værvarslere, selvsagt.

Og som familieterapeuter. 

Jeg tuller ikke.

Her er julen hos familien Frisch: Vi tumler ut av bilen klokken 22.30 den 23. desember og begynner å bære bagasje og 35 handleposer med juleribbe, Farris og en del snop inn i hytta. Vi lager sen middag og gleder oss til morgendagen.

Vi har fyr på peisen, og akkurat i det storbypulsen begynner å dale, hører vi det; «Bzzz. Bzz. Bzzz.». 

Vi ser på hverandre og sier «Helvete. Ikke i år igjen!» og så tar far frem en halvannen meter lang gardintrapp og den battridrevne insektdreperen med det pinlige navnet "Max Smekker", og så har vi det gående til første juledag.

En jul tok vi over 40 fluer. De viser seg ikke før vi endelig har satt oss ned i sofaen, og de kommer én og én. De holder oss i ånde i dagesvis, og kommunikasjonen mellom oss som jakter på dem er intens:

«Der! Jeg ser den! Den sitter på den øverste drageren! Du rekker den akkurat hvis du står på tå på det øverste trinnet og strekker deg!»
«Ser du den nå?»
«Nei. Jo! Æsj, nå fløy den.»

Ungene og bikkja deltar i jakten og både TV’n, tyggebein og Mac’er er glemt. Vi diskuterer strategi, legger planer og bygger forsvarsverker.

Helligdager og ferier kan være ren gift for familierelasjoner. Men hva skal til for å ha et godt forhold? Jo; kommunikasjon. Og hva skal til for å virkelig bygge et sterkt team? Jo; en ytre fiende.

Ingen ting er så samlende som en ytre fiende. Og fluene ofrer seg altså i hopetall for vår familielykke.

Nå tror jeg sikkert vi hadde hatt det både spennende og interessant uten fluer også, men det vet jo ikke fluene.

tirsdag 26. juni 2012

Jeg er Birgitte

Jeg vet hvem jeg er, men har problemer med å si hva jeg er. Jente, kvinne, dame, kjerring, bitch ... det beste alternativet så langt er «ikke en mann».

Det er ytterst sjelden jeg trenger å si «Jeg er en ...», for normalt sier jeg bare hva jeg heter og eventuelt hva jeg jobber med, så problemet er ikke stort, men jeg irriterer meg likevel over at det ligger så mye i disse beskrivelsene på oss som ikke er menn at det nesten er en belastning både å høre dem og å bruke dem.

Se bare her:

Han er en mann
Ok. En fullgod forklaring uten forstyrrende assosiasjoner. Ferdig snakka.

Jeg er en jente 
Med mindre du faktisk er under 20 år får du ikke lov til å si at du er en jente. Det er ekkelt. Skjerp deg.

Jeg er en kvinne 
Å, jasså, er du det, du ja. Å si at du er en kvinne, er så pompøst at det like gjerne kunne vært skrevet med q - quinde. (Nei, jeg er ikke sur. Eller jo, kanskje litt.)

Jeg er et kvinnfolk
Jaha. Og akkurat hvor grepa mener du selv at du er? Knøl.

Jeg er en dame 
Så du mener at dritten din lukter blomster? Dame, du lissom. Kjerring.

Jeg er en kjerring 
Hårruller, rullings og skittenblå morgenkåpe til langt utpå ettermiddagen? Taper.

Jeg er en bitch 
Ja, det sier de alle sammen. Hva har du gjort, da, tøffingen? Du er kanskje en av dem som "bare sier det som det er"? Idiot.

Jeg er en medsøster
Vel. Du er ikke i slekt med meg. Fløtt deg.

Jeg er en berte
Hahahaha. Så du tror du er sexy? Schtøgga.

Jeg er en datter/mamma/kone/hustru (gud forby) /elskerinne (OMG)
GET A LIFE!

Ordet 'kvinne' har samme opprinnelse som det engelske 'queen'. 'Dame' kommer fra det latinske ordet 'domina', og det franske 'madame' er også utledet fra det latinske ordet.

Ubrukelig informasjon. 'Domina' har jo minst én åpenbar konnotasjon (lakk og lær), og ingen her i huset ville antydet at jeg var verdig som en dronning i noen som helst sammenhenger.

Pussig nok er både 'kvinne' og 'dame' ord som er helt akseptable hvis de settes sammen med andre ord. Kvinnerollen, kvinnekamp, kvinneyrker, damesko, damegardreobe og dameklær går helt fint.

Det samme er ikke alltid tilfellet med ordene mann, gubbe, tosk eller herre. 'Mannekamp' er jo helt ubrukelig som ord og omtrent like dumt å tenke på som hanekamp. Vi sier heller ikke 'manneyrker', i frykt for at noen mener at vi ikke tror at kvinner kan gjøre akkurat det samme som menn.

'Herreklubb' er noe av det dummeste jeg vet om, så det gidder jeg ikke engang kommentere, men hvis du er en av dem som åpent går rundt og sier at du frekventerer en herreklubb, så håper jeg for din skyld at du er mer enn 90 år. Hvis ikke er du bare gammeldags, trangsynt og sannsynligvis ikke så høy og mørk som du tror.

Jeg trenger heldigvis sjelden å fortelle hvilket kjønn jeg tilhører, men det er jo ofte man trenger å omtale andre: «En dame/mamma/kjerring/bitch/jente jeg kjenner ...».

See? Jeg ender opp med å omtale andre hunkjønn som damer.

Som altså kommer fra ordet domina. Som betyr herskerinne.

Og vi må vel være ærlige nok til å si at det ikke alltid er helt korrekt. I alle fall ikke i mitt tilfelle.

PS For øvrig foreslo min eldste sønn akkurat at jeg kunne si "Jeg er utilregnelig på Internett". Og han aner ikke engang hva jeg sitter og skriver om.



Her er to fisker av samme art; Blåstål (hannfisk) og Rødnebb (hunnfisk).
Alle fødes som hunnfisk, men skifter kjønn når de er mellom syv og tretten år.
Hvis de kunne snakke, hadde de kanskje sagt "Jeg er en hermafroditt",
men de sier nok bare "blubb, blubb, blubb".

mandag 25. juni 2012

Plankekjøring

Min mann mener at jeg ser ut som en pære. Han mener oppriktig at pæreform er det ypperste av alle kvinnelige former. Og han mener det selv etter at jeg utsatte ham for en tredagers silent treatment den første gangen han hvisket «Du har så fin pæreform!» inn i øret mitt. I ettertid har han sagt at han bare trodde jeg hadde mistet stemmen.

Ikke har jeg stilk, heller
 
Jeg ser IKKE ut som en pære. Jeg er jo ikke engang grønn! Jeg vet ikke helt hvilken form jeg har, men for empiriens skyld har jeg nå målt meg.

Jeg er 173 cm høy og har strategiske mål på 97, 72 og 91. Og da har jeg målt fra toppen (ikke hodet, nei).

Jeg likner med andre ord en forholdsvis bred planke.

Plankefasongen er ikke inn i år heller, dessverre, og etter å ha søkt litt på nettet og i bunker av gamle blader jeg har liggende, har jeg ikke funnet et eneste godt råd om hva man skal ha på seg når man ser ut som noe som ligger i hyllene på Maxbo.

Det nærmeste jeg kommer er dekkbeis og Jotuns Lady.

Forskningen min på nettet og i gamle ukeblader har imidlertid avslørt flere irriterende påstander som ikke kan stå uimotsagt, fordi jeg mener at de kun er egnet til å lulle oss inn i illusjonen om at verden er god og menneskene som bor der vil ditt beste. Og det er jo bare sentimentalt vås.


1 Vær glad i kroppen din
Hvorfor det, egentlig? Er den glad i meg? Jeg må si at jeg har hatt varierende erfaring akkurat på den fronten. Jeg er mer glad i medisinindustrien enn skallen min, for eksempel. Og jeg hater at det ikke er mulig å spise en 200 grams Fruktnøtt uten at jeg legger på meg det dobbelte.

Her har forskningen sviktet totalt, og jeg mistenker at det er den mektige sukker-lobbyen som har dekket over det faktum at sukkermengden multipliseres med tre eller fire og umiddelbart omgjøres til fett når den møter magesyre.

Jeg har vurdert om burka være løsningen på alt dette, men det bringer jo en del andre problemstillinger opp i dagen, og alt i alt er jeg sterk motstander av at kvinner skal bruke heldekkende plagg som ikke engang viser ansiktet.

Det er først og fremst fordi jeg mener det er undertrykkende, selvsagt, men også fordi jeg gjerne vil ha muligheten til å se fjeset til mine medmennesker når de ler av meg. Og hvorfor skal burkadamene få lov til å gjemme bort de tykke bena sine når vi andre hver eneste sommer har minst én låra-rett-i-skoa-opplevelse?

Dessuten har jeg en ekte burka som er spesialsydd til meg, og det er veldig ubehagelig å ha på seg noe som mest av alt likner et fengsel.


2 Elsk deg selv
Noen mener at man må elske seg selv før man kan elskes av andre. Det er sludder og pølsevev. Jeg forakter meg selv i dag, men har så langt ikke sett tegn på at familien min elsker meg mindre enn de gjorde i går.

Dagen begynte bra; jeg tenkte at dette var dagen for lavkarbo og valgte å spise restene av biffkjøttet som lå i kjøleskapet til frokost. Rent kjøtt, altså. Ikke noe tilbehør. Jeg ga til og med litt til bikkja som satt som satt rakrygget som en katolsk prest ved siden av meg og slikket seg rundt munnen.

Problemet var bare at jeg hadde fått øye på Smash-posen fra dagen før da jeg åpnet kjøleskapet. Og når jeg først har begynt å tenke på snop, går det rett og slett ikke an å slutte å tenke på det før ALT er fortært. 1.196 kalorier kostet det meg. Og jeg har regnet ut at jeg må snurre en 2,5 kilo tung rockering rundt midjen i over syv timer for å forbrenne jævelskapen.


3 Syng med den stemmen du har
Nei, hvorfor i all verden skal du det? Hvis du er tonedøv og ikke engang greier å klappe i takt med de andre 200 menneskene som sitter rundt deg, så hold kjeft og sett deg på hendene dine.

Og mens jeg er inne på meningsløse utsagn:


4 Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det
Det er mulig at alle snakker om været, men dersom dette med klimaendinger er riktig, er vi da en del som prøver å gjøre noe med det også, vel? Hilsen SUV-eier 

Jeg var en av idiotene som kjøpte dieselbil

Hvis denne patologiske trangen til å ødelegge for meg selv fortsetter, vil mine strategiske mål endres ganske raskt. Forbrenningen går jo mot nullpunktet for hvert år, og jeg er bare dager unna å bli 44.

Jeg er usikker på hva som kommer til å skje med brystmålet på 97 centimeter, men la oss si at det vil holde seg konstant selv om det nok siger litt nedover. Livvidden og hoftene vil imidlertid ese ut, og jeg vil bli den pæra min mann allerede mener at jeg er.

Jeg håper inderlig at ingen forteller ham at pæreform er ut og at det aldri vil bli moderne. Inntil videre håper jeg han fortsetter å elske en flisete og ubehøvlet planke, og for øvrig aksepterer at vi som ser ut som halve låvedører må bruke litt ekstra penger på klær. 

Og veldig mye ekstra på smykker, sko og vesker. Men det er jo ting vi fremdeles kan bruke når pæreformen kommer og tar oss.

søndag 24. juni 2012

Ild og vann

La oss begynne med Johannes. Døperen Johannes. Ikke han der disippelen som har et eget evangelium i Det Nye Testamentet. Nei, den Johannes vi skal snakke om i dag er den samme Johannes som vi feirer (kanskje uten å vite det) fødselsdagen til hvert eneste år på denne tiden, og han hadde for øvrig sine egne disipler.

Selve St. Hans (en dansk kortform for St. Johannes) er i dag, selv om vi løp rundt og lette etter bål i går.

For noen år siden var det ikke så vanskelig å finne bål, men nå har myndighetene sagt at de er lei av å slukke gress- og husbranner som oppsto som følge av uvettig omgang med drivved, paller, overskuddstreverk og fyrstikker, så nå skjer dette med bålbrenning i mer ordnede former og dermed er det lenger mellom flammer og møkkete røyk nå enn før.

Min barndoms St. Hans-feiring var på Ringshaugstranda ved Tønsberg. Det var alltid et digert bål, det var tøffe gutter som gikk veldig nært flammene og det var familie rundt meg på alle kanter. Min mors familie er fra Vestfold, og det var et par av hennes onkler og tanter som trakk oss telemarkinger til Ringshaugstranda.

Det sterkeste minnet fra midtsommerkvelden for ca 30-35 år siden er min morfar som nesten konstant kjempet med en vindskjerm som selvsagt ikke lot seg temme, min mormor, tante og mor som hele tiden ba ham om å sette seg ned og å glemme vindskjermen, og en halsstarrig høysnue som kom som en overraskelse hvert eneste år akkurat på denne dagen. Og disse tøffe guttene, naturligvis.

En av dem kan ha vært han jeg er gift med i dag, for familien hans hadde sommersted på den samme stranden. Men sånn som jeg så ut på den tiden, er det like greit at det tok noen år før vi traff hverandre igjen.

Men nå må vi ikke glemme Johannes. Døperen.

Det var faktisk han som døpte Jesus. Og det var kanskje ikke så rart ettersom de var tremenninger (da fikk de det sikkert billig). Nesten like gamle var de også - det var bare et halvt års forskjell på dem - noe som betyr at Jesus ble døpt i voksen alder. I selskapet etter dåpen kom det en due som alle trodde var Gud. I alle fall Guds ånd. Og det ble det en stor snakkis av.

Legg merke til duen. Og den litt femi
posituren til Jesus.
Jeg har ingen holdepunkt for å si at det var noen rivalisering mellom dem, men det skulle ikke forundre meg om Maria tok den der "Kan du ikke være litt mer som Johannes, Jesus?" da Jesus som 12-åring stakk av fra foreldrene sine i tempelet da de besøkte Jerusalem en påske.

Johannes (døperen) var en einstøing med solid integritet. Han holdt seg stort sett i ødemarken der han lette frem udøpte hedninger og omvendte den ene etter den andre til han døde ved at han mistet hodet. Bokstavelig talt.

Selvsagt var det en hevgjerrig kjerring som sto bak. Det bitre hespetreet hadde aldri tilgitt Johannes etter at han offentlig påpekte at ekteskapet hennes med sin onkel var en smule klamt og rett og slett ulovlig særlig siden hun hadde vært gift med halvbroren hans først.

Det var vedig dumt for Johannes at denne onkelen var selveste landsfyrsten Herodes, og at han (altså Herodes) i et øyeblikks svakhet ga sin kones datter fra første ekteskap lov til å ønske seg akkurat hva hun ville fordi hun var så flink til å danse. Datteren konsulterte sin mor, for hun ble vel litt usikker av tilbudet.

Hadde Ole Lynggaard laget smykker på den tiden, er jeg sikker på at Johannes kunne reddet livet, men i stedet for en fin designring ville den blodtørstige dama ha hodet til Johannes på et fat. Og da fikk hun det. Herodes var ingenting om ikke en mann av sitt ord. 

"Hva vil du aller, aller, aller helst ha, vennen min?"
"Et fat. Og et avkappet hode. Takk."

Siden det var et halvt års aldersforskjell på de to tremenningene Jesus og Johannes, feirer vi jul den 24. desember og St. Hans den 24. juni - eller dagen før, men det er detaljer med en naturlig forklaring (stikkord; masse øl og behov for hvile dagen derpå).

Johannes var så populær at han etterlot seg en drøss av hurra-dager. Man kan feire unnfangelsen hans, dagen (etter) han døpte Jesus, den første, andre og tredje gangen hodet hans ble funnet igjen og dødsdagen hans. I tillegg til bursdagen hans som altså er i dag.

Men hva med alle disse bålene?

Jo, det er en tilfeldighet; for bursdagen til Johannes faller på samme tid som folk rundt her alltid har feiret midtsommer. Tradisjonelt var det bare fyll, sang og dans på denne dagen. Mye fyll.

Faktisk tok det så av enkelte steder at kirken på 1500-tallet mente at hele feiringen var umoralsk. Men på midten av 1800-tallet fyrte et par tyskere opp et bål og la på noen papirhekser, og det ble så populært at vi driver med det den dag i dag. Selv om det er lenge siden jeg har sett at noen har tatt seg bryet med å lage en papirheks.

For å hedre den opprinnelige båltradisjonen, tok jeg med meg en bok jeg misliker bort til det store bålet på Ringshaugstranda i går. Så nå er Helene Uris bok Kjerringer endelig brent

Jeg drepte en veps med boken til Uri og synes det liknet på
noe jeg hadde sett før. 


Tre ganger tre hurra for Johannes! Døperen. Vedder på at han som drev med vann hele livet ikke hadde trodd vi skulle feire ham med ild.

lørdag 23. juni 2012

Jeg er tjukk, men du er dum og jeg kan slanke meg

Jeg har trøsteshoppet. Og blitt forsøkt knust. Dårlig gjort, synes jeg, for man skal jo ikke sparke noen som ligger nede.

Jeg innser at jeg ikke var på mitt fresheste da jeg slepte meg rundt til de nærmeste klesbutikkene, men de som jobber med service burde ha lært at de ikke skal skue en shopper på håret.

En litt rufsete 43-åring med en lommebok full av entusiastiske kredittkort som har gledet seg lenge til å bli luftet, burde bli tatt i mot som en dronning. Jeg hadde til og med tatt med meg mitt eget pakkesel i form av min yngste sønn. Alt lå til rette for storhandel. Jeg var innstilt på å kjøpe alt jeg kom over i størrelse ... 39 etter måneder med shoppingstørke.

Vi gikk til Gunnar Øye. Som er en butikk (og muligens en mann). Gunnar Øye selger litt over middels dyre klær pluss en del klær som koster litt mer enn det også.

Favorittmerket mitt er Brunello Cucinelli. Cucinelli lager overprisede, avsindig nydelige strikkeplagg i tillegg til bukser og skjorter. Og sko:

Fine? De er så fine at de får stå i en stol når de skal fotograferes.
(De er kjøpt på Studio Scarpa i Kirkeveien, ikke hos G. Øye)

Dameavdelingen hos Gunnar Øye har et par meter med klær fra Brunello Cucinelli. Jeg kunne kjøpt alt sammen hvis jeg bare hadde hatt et par hundre tusen. I dag kunne jeg lett kjøpt ca 30 centimeter. 

Innledningsvis sa jeg meg villig til å prøve en bukse av nevnte merke som de skulle ha 4.100 kroner for.

«Hvordan satt den?» spurte damen som jobbet der. «Vel, den var for vid i livet og litt for trang i leggene,» sa jeg og hengte buksen på plass.

«Har du andre modeller?» spurte jeg slik en kunde som virkelig er villig til å shoppe stort ville sagt det. 

Det var en ren invitasjon til å vise meg hva som helst. Jeg var den enkleste kunden hun hadde hatt på evigheter.

«Jeg vet at Brunelli har andre modeller som er romsligere i bena, men de selger ikke vi, for det vil ikke vår kundegruppe ha,» svarte hun nedlatende. Og snudde seg bort. Samtalen var over.

«Det vil ikke vår kundegruppe ha»??? Men hva med meg, da? Er dette takken for at jeg har lagt igjen flerfoldige titusen der de siste årene? Er jeg ekskludert fra kundegruppen hennes fordi jeg har muskler i bena? (Det er muskler, ja! Tenk!) Hva er det kjerringa innbiller seg?

Og siden jeg vet at hun ikke er eieren; er det greit for familien Øye at hun takket nei til pengene mine nå og i all fremtid?

Jeg klarte ikke la være å smile ned til det lille mennesket, og vi gikk. Utenfor butikken måtte jeg drive litt krisehjelp, for min sønn var i lett sjokk. Han er en tøffing, men å se sin mor bli mobbet av en lavtlønnet bukseselger, gjorde inntrykk. «Hvordan kan du LE av det der, mamma? Hun var jo så utrolig frekk!»

Men sånn er det noen ganger. Man blir skuet på hårene. Sist det skjedde var jeg student og jobbet som mystery shopper for et meningsmålingsinstitutt. Jeg sjekket ut en skobutikk og spurte etter et skopar som jeg faktisk allerede hadde kjøpt i grønt. Nå latet jeg som jeg ville jeg prøve et par i blått. «De er veldig dyre,» sa damen, «Jeg tror rett og slett du bør se etter noe rimeligere.»

O’lykke. Jeg gadd ikke engang å gå ut av butikken for å fylle ut skjemaet mitt: Nøyaktig klokkeslett og karakteren 1 av 10 i rubrikkene «imøtekommenhet», «service» og «generell opplevelse». Feltet med «ytterligere opplysninger» ble nesten til en liten novelle.

Da jeg kom hjem fra shoppingrunden i dag, så jeg meg i speilet og kunne til en viss grad forstå reaksjonen til ekspeditrisen hos Gunnar Øye; De grå fjonene mine sto til alle kanter og jeg så rett og slett veldig sliten ut. 

Men det kan også ha kommet av at jeg gikk innom en annen butikk på veien hjem; The Lovely Trap. Der prøvde jeg både bukser og topper - som jeg trakk over hodet og da blir man jo bustetet - dessuten hang håret mitt fast i et vegghengt stativ på et tidspunkt der jeg ble litt engasjert.

De som jobber i The Lovely Trap er på mange måter motsatsen til den nesevise snobbedama i Øye-sjappa: De er morsomme, vet hva kunden trenger og kommer med forslag som er helt ville, men som viser seg å passe både kropp og personlighet.

Takket være disse egenskapene og en naturlig forståelse for hva ordet service innebærer, har de nå fått inn mange flere kroner på kontoen sin enn det buksen fra Brunelli kostet - og flere vil det bli, for jeg skal ha en pudderrosa topp også og kanskje en gul bukse, og helt sikkert den samme buksen når de får den inn i blågrå. 

Og jeg har fått en kjole som jeg - bare jeg får kjørt en kam gjennom håret - kommer til å se ut som en gresk gudinne i. Hvis de greske gudinnene gikk i korall-fargede kjoler fra Joseph, da. 

Denne er min! Hurra!
 
Nå venter jeg bare på at min mann skal komme over sjokket som AmEx-regningen kommer til å gi ham, også håper jeg han inviterer meg ut.

Jeg må bare få tak i noen sko først.

fredag 22. juni 2012

Aristoteles og suicidal fløteis

Av de riktig gamle filosofene som gikk rundt i sandaler og toga, er Aristoteles min favoritt. Han var den yngste og mest fremtidsrettede av de tre store på sin tid (Sokrates og Platon var eldre). Jeg tror han hadde likt at jeg utfordrer teoriene hans ved hjelp av iskrem. Så cool tror jeg han var.


Toga-varianter nå til dags

Toga-varianten på Aristotelses' tid
 
Hæ? sier du. Jo, da, sier jeg.

Jeg har nemlig en mistanke om at hele Aristoteles’ filosofi hadde vært dramatisk endret hvis han hadde kjent til den toliteren med vaniljeis i fryseren bak meg som akkurat nå maser om å bli spist.

Aristoteles mente at alt består av både a) form og b) materie. Materien er det tingen er laget av, formen er det som gjør at tingen er det den er.

Formen er med andre ord det viktigste; det er selve essensen.

Isens materie er fløte, sukker og egg. Men isens form er helt avhengig av forholdene rundt den; i fryseren er den en frossen klump på to liter, etter noen minutter i mikroen er den helt flytende, og formen avhenger om man lar den flyte rundt i skålen eller tømmes rett ned i min mage.

Isen har med andre ord en uklar essens.

Hadde Aristoteles tatt høyde for det i forskningen sin? Ja, kanskje.

Aristoteles mente nemlig også at virkeligheten er dynamisk. Og det skal vanskelig gjøres å finne noe mer dynamisk enn fløteis.

Jeg er bare litt usikker på om de hadde fløteis på Aristoteles' tid. Hvis jeg skulle tippe, ville jeg sagt at Aristoteles ikke ante hva fløteis var.

Ikke bare levde han ca 2.300 år før en tysk ingeniør som het Linde fant opp kjøleskapet - han levde også et sted der temperaturen sjelden falt under frysepunktet. Noe som var bra, ettersom de gikk rundt med nakne tær og tynne laken som de av forfengelighetsgrunner insisterte på å kalle toga. 

Kjøleskapets far

Konklusjonen må bli at Aristoteles filosoferte seg frem til at verden er i kontinuerlig forandring uten å vite hva iskrem var. «Alt har bestemte muligheter og når det endres, oppnår det sitt virkelige potensial,» subbet han rundt og sa. 

Altså uten å ta høyde for at isens virkelige potensial er å dø på vei ned i halsen min.

Og hva med isen? Er den fornøyd med endestedet sitt? Man skulle jo tro det, for maken til selvdestruktivitet har jeg aldri opplevd. Isen i fryseren bak meg tigger om å bli spist. Det er rett og slett et jævla mas. («Spis meg, væææær så snill!»)

Med tanke på isens uklare essens er det likevel ikke så rart at isen er forvirret inntil det suicidale.

For 3-400 år siden var det helt klart et større marked for filosofer enn det er i dag, men det var likevel en usikker karriere med tilfeldige inntekter, så da kong Filip den andre spurte om Aristoteles kunne være nanny for sønnen hans, slo han til.

Sønnen til Filip het Alexander, og han skulle etter hvert bli Alexander den store. (Du snakker om å oppnå sitt potensial, gitt.) For å gjøre en lang og blodig historie kort; Alexander den store herjet rundt i traktene mellom Hellas og India i tolv år før han ble drept av en besmittet mygg, og Aristoteles fortsatte med filosoferingen sin. 

Colin Farrel som Alexander
 
Det var ikke noe som tydet på at Alexander hadde fulgt med i Aristoteles' timer med filosofi, biologi, politikk, etikk og matte. Det må ha vært litt skuffende for Aristoteles, men det kan også hende at han var litt kynisk og tenkte «Samma faen. Jeg har nå i alle fall fått fast lønn i tre år og det er aldri feil å ha en CV som sier at man har jobbet for kongehuset».

Jeg er også litt usikker på om det var før eller etter barnepikejobben han tenkte seg frem til at null ikke burde være et tall, men samme kan det være. Det slo jo ikke gjennom.

Alt er lovmessig, teologisk og hierarkisk, mente Aristoteles.

Han mente at døde ting (steiner, for eksempel) var nederst på rangstigen, at planter var nest nederst, at dyrene hadde plassen over og at mennesket var på toppen.

Jeg lurer veldig på hvor han hadde plassert snakkende fløteis.

Ut i fra kriteriene måtte det vel blitt noe midt i mellom siste og nest siste plass; Mellom de døde tingene og planter. Kriteriene i dette hierarkiet var nemlig evnen til å leve, tenke, føle og være smart. Og så det ypperste; å være god og snill.

En suicidal iskrem med splittet personlighet er imidlertid ikke så lett å plassere som man skulle tro, men hvis vi likevel skal legge hans filosofi til grunn, ser vi et skremmende bilde: Den som har evne til å tenke og ta rasjonelle, gode beslutninger står på toppen av næringskjeden.

Har du forstått det? Isen står over oss på listen!

Den fyller alle kravene. Den er dynamisk og ivrig etter å oppfylle sitt potensial (som jo må være å glede oss mennesker). Og den er selvutslettende inntil det absurde idet den ber om å bli spist. Av ren godhet.

Det minste vi kan gjøre er å oppfylle dens siste ønske. Heller det enn at den får ideer om å ta over verden. Det kan de som husker siste istid sikkert være enige med meg i.

Redd verden. Spis en bøtte is i dag.

torsdag 21. juni 2012

Lottovinner!

Jeg kommer til å vinne i Lotto ved neste trekning. Sånn er det bare. Elle rettere sagt; sånn må det bare være. Ikke bare drømte jeg hele Lotto-rekken, men jeg har planen klare for hva jeg skal bruke pengene på også.

Jeg skal ikke gå i detaljer. Det ville tatt for lang tid og blitt for kjedelig - 20 millioner kroner er tross alt veldig mye penger - men det blir ny bil. Og null gjeld. Og selvsagt et par nye, fornuftige sko.

Bare kødda.

De kommer ikke til å bli spesielt fornuftige, nei.

Størrelse 38,5 hadde vært kjempefint, altså.


Faktisk tror jeg at jeg kommer til å dra til Paris ene og alene for å kjøpe det paret med sko som den usmakelige og tynne ekspeditrisen (i mangel av et bedre ord) ikke trodde jeg hadde råd til da jeg var i butikken til SELVESTE Christian Louboutin sist.

Hun gadd ikke hente riktig størrelse til meg, hun bare plukket skoen ned fra veggen, ga den til meg og snudde seg for å gå tilbake til puffen hun satt og filte neglene sine på da vi kom. Og det var ikke snakk om å hente sko nummer to.

Da jeg tok på meg den sorte skinnskoen og løftet foten opp for at min mann skulle se hvor mye den kostet og han sa «Prisen står ikke her, det er bare et nummer: 5.949,» skjønte jeg to ting: min mann hadde oversett tegnet for euro, og skrapjernet borte på puffen hadde allerede skjønt at jeg ikke kom til å svi av rundt 50.000 kroner på sko den dagen.

Men det kommer jeg altså til å gjøre allerede i neste uke. Jeg skal tråkke inn med de samme svette joggeskoene og forlange å få se opptil fem, kanskje seks ulike par. Og hvis jeg liker dem, kjøper jeg alle sammen.

Ha! Da tenker jeg hun skammer seg, ja. Skinnfilla.

Jeg har alltid visst at jeg en vakker dag kom til å vinne den store gevinsten. Og på mange måter har jeg jo gjort det allerede. Jeg har en kjærlig familie og en klengete bikkje. Hva mer kan man ønske seg. (Det var et hint til min mann og mine barn med tanke på at jeg snart har bursdag. Man vil jo ha gaver selv om man er stinkende rik.)

Når man er rik - det gjelder i alle fall meg, antar jeg - blir man snill. Veldig snill. Jeg velger derfor å dele neste ukes Lotto-tall med dere. Norsk tipping har så mye penger, så jeg tror det blir nok til alle.

Tallene er (i følge lappen jeg noterte på da jeg våknet) 1, 2, 7, 12, 13, 28 og 33. Det kan hende at 2‘ern er en 5’er og at 13 er 18, men jeg er ganske sikker på at 28 ikke er 29.

Ganske sikker.

Uansett: Lykke til!

Og husk at jeg snart har bursdag.

onsdag 20. juni 2012

Sånn sier vi det

Jeg har blitt utsatt for kritikk. Visstnok hørte jeg ikke etter hva som ble sagt mens jeg satt i sengen og leste en bok.

La meg bare forklare hvorfor jeg sitter i sengen og leser bøker:

1 Jeg venter på at han som ligger i sengen ved siden av meg skal komme og leggge seg, for hvis jeg sovner før han legger seg, kommer jeg til å våkne når han entrer sengen og da får jeg ikke sove igjen.

2 Jeg klarer ikke holde meg våken i tolvtiden om natten med mindre jeg sitter oppreist og glaner på bokstaver. En bonus er at jeg ikke husker hva jeg har lest, og da holder bøkene så mye lenger.

Med andre ord er jeg tilnærmet komatisk på den tiden av døgnet, og jeg synes derfor kritikken er urettferdig.

Det rare var at jeg hadde ført en forholdsvis fornuftig samtale, og det åpner jo et hav av muligheter. Jeg husker ikke et kvidder, men etter å ha hørt hva jeg har sagt, må jeg si at jeg selv i stadiet før dyp søvn har uttrykt meg både fornuftig og rimelig.

Dette betyr at jeg er smartere enn jeg har trodd. Og at jeg kan slappe mer av i trygg forvissning om at det meste som kommer ut av kjeften min er over middels.

Det er jo ikke alle som har det sånn.

Uten å nevne navn eller familiær relasjon, vil jeg gi et par eksempler på at snakking i ubevisst tilstand kan føre til trøbbel og gi inntrykk av at man ikke er helt på høyden. Intellektuelt sett.

Det mest hyppige eksemplet opptrer i øyeblikket rett etter at vekkerklokken har ringt i en del minutter. Nok til at lyden har trengt seg forbi de oransje øreproppene mine som bare selges på Jernia på Nesbyen. Jeg antar derfor at de er ekstra solide og at de normalt brukes av sindige hallingdøler.

«Står du opp nå, eller?» pleier jeg å spørre.

«Ja,» er det korte svaret.

Etter noen minutter, eller sekunder (tiden har en speisell måte å gå på så tidlig) spør jeg igjen: «Du! Står du opp NÅ, ELLER?»

Da hender det svært ofte at han svarer litt irritert «Ja! Jeg har stått opp!»

Og det kan jo hvem som helst se at han ikke har gjort. Vekkerklokken - som viser at den er noe med fem - uler fremdeles, den eneste fremgangen er at han har tatt på seg brillene.

Et par briller på nesen hjelper ikke hvis øynene er lukket. Det er de fleste enige med meg i, tror jeg.

At man er litt tung å snakke med etter bare noen timers søvn, holder jeg normalt ikke mot ham. Men midt på dagen, må man kunne forvente mer.

Her er en typisk telefonsamtale der han ringer meg fra jobben:

«Hei, forstyrrer jeg?»
«Nei, det går fint. Har du det bra?»
«Ja, men det er travelt.»
«Ok ...?»
«Ja, jeg må nesten legge på, jeg.»
«Ok ...?»
«Ja, da sier vi det sånn!»

"Hei, kjære, har du det travelt?" "Nei, da!" "Ok, men det har jeg. Hadet!"

«Da sier vi det sånn!»???

90 prosent av alle våre telefonsamtaler slutter med «da sier vi det sånn» og i løpet av de snart 15 årene vi har vært gift, har han alltid sagt akkurat det samme, og jeg aner femdeles ikke hva vi sier eller hvordan vi sier det.

I starten vurderte jeg å spørre ham, men da var liksom forholdet så ferskt, og jeg tenkte kanskje at jeg burde ha forstått det. Man vil jo umiddelbart tro at det er noe man ikke har fått med seg, og det kan det jo være litt flaut å innrømme.

Etter som tiden gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å spørre hva han mente, for hvorfor hadde jeg ikke spurt før, liksom?

Jeg spurte ham i går. Han hadde akkurat kommet hjem fra jobben og jeg mistenkte at han hvilte litt med øynene igjen før han skulle ut i en middag:

«Du? Hva mener du når du sier ‘da sier vi det sånn’ hver gang vi snakker i telefonen sammen?»
«Jeg oppsummerer det vi har blitt enige om ... Pokker! Driver du og blogger om meg nå?»
«Ja. Men du sier jo ‘da sier vi det sånn’ selv om vi ikke har blitt enige om noe.»
«Nei, det gjør jeg ikke.»
«Sover du nå?»
«Ikke helt.»
«Så da sier vi det sånn?
«Faen ta deg.»

Han kommer garantert til å nekte for at han bannet til meg.

Men det VAR sånn han sa det.

tirsdag 19. juni 2012

Avgjørende bevis

Forbrytere er fryktelig dumme. Jeg tenker ikke bare på at det er dumt å gjøre gale ting, for det er jo først og fremst det som gjør dem dumme, men etter å ha tatt en uautorisert master i krimserier, har jeg forstått at de er dumme sånn intellektuelt sett også.

De blir jo ALLTID tatt! På toppen av det hele skjer det som regel i løpet av en episode på 30-40 minutter. Noen ganger blir jeg imponert over den raske oppklaringen, men jeg forstår jo at de legger til (eller trekker fra) litt for kunsten skyld. Og for å få lagt inn reklamepauser.

Det er imidlertid tre ting som slår meg som litt rart:

1 Alle politidamer og særlig de i FBI har på seg veldig dyre klær og høyhælte sko. Likevel løper de fort og tenker seg ikke to ganger om før de innlater seg på en brytekamp med en møkkete kriminell.

Hvor mye tjener de egentlig? Hvis frakken min hadde revnet i basketak med en slemming, hadde jeg begynt å grine. Og det hadde vært med tanke på at jeg måtte kjøpe ny frakk, ikke fordi jeg er en pysejente som ikke kan sloss.

Calleigh Duquesne i CSI Miami fanger en skurk mens hun tenker på renseriregningene.

En annen refleksjon når det gjelder forhold mellom inntekt og forbruk er jo utgifter til styling og kosmetiske inngrep. (Sjekk bildet over. Hun er garantert ikke født med de leppene der, og når det gjelder håret må det vel være mye mer praktisk med en hestehale.)

2 Mistenkte - og her tenker jeg først og fremst på de mistenkte i CSI - blir kalt inn til avhør, sluppet ut igjen og kalt inn på nytt når de avgjørende bevisene likevel viser seg å holde vann.

Etterforskerne skifter ikke klær. Ergo skjer alt på en og samme dag.

Det er like lyst hele tiden. Ergo skjer det i løpet av maks 13 timer (vil jeg tro).

Så hva er problemet? Jo. Logistikken er problemet.

Det er aldri noe stress rundt å få mistenkte tilbake i glassburet (der de for øvrig sitter til spott og spe) innenfor tidsrammen og Horatio (han rødhårete i CSI Miami) kan bare si «Let’s get him back in here,» men den lave stemmen sin og hodet lett bortvendt og vips! så sitter den dumme skurken der og ser sur ut fordi han skjønner at det å bli kalt inn gang nummer to tyder på dårlig karma og minst dobbel livstid i et spjeld med fellesdusj. Man skulle tro at han bare dro rett hjem eller til nærmeste bar etter det første avhøret, og kanskje gjorde han det, for han er jo ganske dum.

Effektivitet i praksis, der altså. Og da har jeg ikke tatt for meg de ultra-raske DNA-analysene. Jeg kan ikke forstå at det skal ta to uker for politiet her i Norge når produsentene i Hollywood klarer det i løpet av reklamepausen.

3 Jeg sjekket neglene mine med ti-femten minutters mellomrom i hele går for å finne ut dette; Jeg kan nemlig ikke fatte at det skal finnes så mange bevis under folks negler.

Greit nok hvis de har vært i en kamp på liv og død - da skjønner jo også jeg at det kan finnes hudrester etter vill kloring - men i den siste episoden av en eller annen krimserie jeg så i går (opptak), fant de en (hold deg fast) liljekonvall (!) under neglen til dama som døde.

Det var riktignok ikke en hel blomst, men det å ha en del av en blomst under neglen hadde garantert fått meg til å ville vaske hender. I løpet av hele den tiden jeg gjorde negl-research, hadde jeg ikke et fnugg av bevis under en eneste av mine ti ganske lange negler.

Jeg mener derfor å ha belegg for å si at det med avgjørende bevis funnet under negler er sterkt overdrevet i disse seriene. Med mindre ofre i USA har en håndhygiene litt under middels.

Og det bekymrer meg.

For jeg er veldig opptatt av pandemier. Hvis Hollywood altså gir et korrekt bilde av virkeligheten (og det forutsetter jeg med små justeringer at de gjør, ellers ville de jo mistet ALL troverdighet) så ligger vi tynt an neste gang et snørrete svin bestemmer seg for å være litt ekstra vennlig mot en fugl med halsvondt.

USA er jo digert! En hel masse mennesker går rundt og hoster på hverandre der borte hver dag. Og ikke bare er USA digert, men det landet er et forbilde for en hel haug av oss andre også.

Dette kan gå rett til helvete.

Jeg har forberedt meg på det verste. Da mediene skremte oss med SARS, innså jeg at jeg måtte ha munnbind. Og det fort. Jeg slapp utrolig nok unna køene og fikk tak i en pakke med 5000 stykker.

Blir det behov for plasthansker har jeg det også.

Så hvis jeg i nærmeste fremtid befinner meg på et kjølelager med en lapp rundt den ene stortåen og noen lager et kjempemysterium av at fingrene mine er en smule ... misfarget, er det ingen grunn til å bruke så mye tid på det.

Årsaken er i så fall at hårsjampoen min er sterkt lilla (for å motvirke at mine grå hår blir gule) og at det ble slutt på plasthanskene.

Men neglene mine vil være gullende rene. Det kan jeg nesten garantere.

mandag 18. juni 2012

Voodoo

Noen ganger er jeg litt dramatisk. Jeg vet det. Men siden det nå engang faktisk er slik at jeg er utsatt for voodoo, må jeg jo forsøke å snu det til min fordel så godt jeg kan. Enkelte hevder at jeg er en dramatisk hypokonder, men de er ryggesløse løgnere og slike folk skal man ikke lytte til.

Jeg er helt sikker på at noen utsetter meg for nåler og heksekunst. Og jeg benytter anledningen til å si unnskyld til alle jeg har vært ond, slem og/eller bare ubetenksom mot i håp om at de nå vil legge bort det spisse verktøyet.

Jeg minner også om at det å rappe hår og negler for å støpe det inn i voks antakelig er forbudt, i alle fall i enkelte strøk i Karibien og Vest-Afrika.



Akkurat nå lurer en skokk med leger på hvorfor jeg har vondt og hvorfor det er en kul inni meg samtidig med at en blodprøve som heter d-dimer er veldig høy. Jeg lurer ikke så mye, ettersom jeg allerede har konkludert med at kulen er en hårball og at stikkingen jeg kjenner er en nål som en eller annen sitter og fordriver tiden med.

Men dette får legene finne ut av selv. Jeg mistenker at de har et anstrengt forhold til voodoo som medisinsk forklaring, og har ikke behov for en psykiatrisk diagnose på toppen av dette.

Hadde jeg visst hvem det var som satt og stakk vokskopien av meg, hadde jeg anbefalt vedkommende å få seg en annen hobby for å beholde kneskålene intakte, men det er så mange å ta av at jeg ikke kan begynne å ringe rundt for å finne det ut. Det er tross alt arbeidsgiveren min (som er staten og med det altså skattebetalerne) som betaler for mobilbruken min.

I stedet for å gå løs på den enorme oppgaven med å spore opp heksa, går jeg for åpenhet og informasjon til mine omgivelser. "Åpenhet inntil det pinlige" har jo lenge vært et slags varemerke på meg.

Siden samtlige barnepsykologer mener at man til og med skal være åpen med barna sine, brukte jeg det som en unnskyldning da jeg fortalte om min begredelige helsetilstand til min yngste sønn på 14 år. Det jeg egentlig ønsket å oppnå var å få såpass mye medlidenhet at han skulle ta bikkja med ut på tur. Og kanskje tømme oppvaskmaskinen.

«Hva kan være årsaker til at en sånn blodprøve er for høy, da?» spurte tenåringen usedvanlig akademisk. (I denne sammenhengen betyr det bare å bruke ord. Ikke lyder.)

«Vel,» sa jeg og la inn en liten pause og et sukk «hvis den ikke er høy, har man ikke blodpropp, men hvis den er for høy kan man ha blodpropp, være veldig gammel, være gravid - men det er jo ikke jeg - ha vært i en trafikkulykke, for eksempel, eller ha kreft eller en alvorlig blodsykdom.»

Jeg regnet med at han skulle få en bekymret rynke i pannen, håpet på en medlidende tåre i øyenkroken og antok i alle fall at det med bikkja skulle gå ganske greit.

«Ja, ja. Vi får håpe at du bare er gammel, da,» sa ungen.

Og la til "Du mamma," (og jeg tenkte 'nå kommer det, jeg er klar med papirlommetørklet og trøst') "husk å ta med mange poser når du skal ut med Whiskey. Fisen hans stinker, så jeg tror han kommer til å skite MYE."

søndag 17. juni 2012

Kjære smoothie-blender

Kjære nyinnkjøpte blender,

Nå er det opp til deg. Jeg har gitt opp alt annet. Hvis ikke du kan gjøre meg til et bedre, tynnere og sunnere menneske, er alt forbi.

Bare for at du skal forstå hvor viktig du er for meg, vil jeg nå liste opp ulike ting jeg har prøvd uten at det har hatt effekt:

Piller
På 90-tallet lot jeg meg rive med av en reklame som sa at hvis jeg bare spiste to piller hver dag, ville jeg få like stram ansiktshud som Inger Lise Rypdal når jeg var 50. Jeg poppet piller i flere år, før jeg innså at jeg allered som 35-åring hadde flere rynker enn Inger Lise Rypdal noen sinne ville få.



For sikkerhets skyld fortsatte jeg med pillene noen år til. Jeg har regnet ut at hvis jeg hadde spart pengene i stedet for å legge dem igjen i helsekostbutikken, kunne jeg antakelig ansatt en egen blender-kokk.

Ultralyd
Så fant jeg ut at man kan fjerne fett uten å bruke kniv. En maskin skulle drepe fettceller med ultralyd og etter det var det visstnok bare å ta på seg bikinien.

Det var det ikke. Ikke noen av mine bikinier, i alle fall.

Det kan selvsagt ha sammenheng med at jeg la i meg en bøtte med Ben&Jerry’s etter hver behandling. Fordi jeg fortjente det. Og fordi jeg tenkte at jeg nullet ut effekten av isen.

At det også nullet ut effekten av behandlingen, slo meg ikke.

Restylane
Jeg begynte å ta Restylane. Det kostet meg 7.000 kroner hver gang, og siden jeg alltid ligger på høyre side når jeg sover, ble Restylanen fortere borte der ansiktet traff puten. 

Annen hver måned så jeg altså litt slagrammet ut, før jeg igjen ble sprøytet full av stoffet, og det eneste som var mer slunkent enn mitt høyre kinn var den hemmelige kleskontoen min.

Det førte til at jeg måtte gå løs på felleskontoen når jeg skulle kjøpe sko. Og slikt blir det jo bare bråk av når man har en mann som ikke forstår at et par skikkelige sko ofte koster minst 4.000 kroner.

Shopping
Tingenes iboende faenskap gjør at hvis du kjøper et plagg du virkelig setter pris på, kan du nesten være sikker på at det ikke vil passe etter et par uker. Jeg bestemte meg for å lure tingenes iboende faenskap, og kjøpte en kjempedyr kashmirbukse som var litt for stor. Teorien var at jeg skulle gå ned i vekt slik at den ble enda mer romslig og dermed helt ubrukelig. Det var dyrt, men verdt det, tenkte jeg.

Når jeg nå ser tilbake og prøver å forstå logikken, aner jeg ikke hva jeg tenkte på. Det har i alle fall ikke virket etter hensikten. Buksen kan ikke brukes, men det er bare fordi stoffet er så utrolig skjørt og fordi vi har en hund som spiser kashmir. Ikke fordi jeg er blitt for tynn.

Trening
Så fant jeg ut at trening var veien til lykken. 

Jeg skal være så ærlig å si at det ikke først og fremst var selve treningen som var attraktiv, men etter å ha blitt pumpet full av propaganda om at treningstøy er den nye lille sorte, gikk jeg berserk i en sportsbutikk, og etter det måtte jeg jo nesten begynne å bruke alt jeg hadde handlet inn.

Jeg meldte meg inn på Elixia. Og på Evo. Og en stund hadde jeg til og med et medlemskap på Holmenkollen Fitness, men det fikk jeg aldri brukt.

Siden jeg tross alt er litt realistisk på gode dager, innså jeg at jeg har alt for mange gode unnskyldninger for å la være å dra på trening, så jeg fylte opp stuen med en ellipsemaskin, en power plate, en rockering og en diger ball. 

For at jeg alltid skal ha mulighet til å svi av noen kalorier, kjøpte jeg ellipsemaskiner til hyttene våre også. Pluss rockeringer, men det var jo en mindre investering.

Hver gang familien ymter frempå om at det er litt fullt her inne, trekker jeg frem helsekortet og et par krokodilletårer og spør dem om de vil at jeg skal bare ligge her og dø. Og det har de så langt ikke sagt rett ut at de vil.


Kjære blender,
som du skjønner trenger jeg hjelp.

Etter hva jeg har forstått, er alt som kommer ut av en blender sunt, og jeg lover bare å drikke mat som kommer fra deg hvis du på din side garanterer at jeg blir slank, smart og rynkefri.

Jeg har bare et par spørsmål; er det ok å blande Fruktnøtt og vaniljeis? Eller muffins og vaniljesaus? Hvis ja, tror jeg vi to kommer til å ha det riktig fint sammen. 

Din Birgitte


Jeg er spesielt spent på rensefunksjonen og håper
egentlig på at det kommer noen og vasker den for meg.

lørdag 16. juni 2012

Hvor lang er en strikk?

I går led jeg meg gjennom flere minutter med VG-TV fordi jeg ville se den nye ringen til Tone Damli Aaberge. Jeg er nemlig veldig glad i alt som skinner, men det inkluderer ikke tennene til Aaberge, så lidelsen var reell.

Den unge sangfuglen er vakker og flink til det hun gjør, enten det er å synge eller å skape blest, og jeg heier på alle som gjør det bra.

Eller nei, det er rent jug for å stille meg selv i et bedre lys, men jeg heier på henne. Hun er et godt menneske, så vidt jeg kan forstå.

Men jeg hadde altså ikke klikket på VG-TV hvis det bare hadde vært for å se på en noen-og-tyveåring stå på Gardermoen og pludre om hvor glad hun er. Jeg ble lurt av reklamen som sa "Her viser hun ringen".

Det hjelper lite at VG har satt en rød ring rundt
fingeren hennes når ringen er tilnærmet usynlig.
Aaberge er åpenbart godt oppdratt og svært forelsket, og seansen på flyplassen var ikke over før journalistene hadde fått det samme svaret så mange ganger at de selv ble leie eller flaue ("Eg veit ikkje, eg må nok snakka med Aksel fyrst" og varianter av "Æh"). Det tok tid.

- Fortell hvordan han fridde? (Æh, han gjekk ned på kne ...)
- Hva tenkte du da han gikk ned på kne? (Eg hylgrein)
- Hadde du mistanke om at han skulle fri? (Ja, litt ...)
- Var det på en restaurant? (Jaa ... så mykje kan eg vel sei ...)
- Blir det bryllup i Songdal? (Nei, det er eg for værsjuk til)
- Hvor skal dere gifte dere? (Eg veit ikkje, eg må nok snakka med Aksel fyrst ...)
- Blir det utlandet? (Eg veit ikkje, eg må nok snakka med Aksel fyrst ...)
- Hvem skal være forlover? (Syster mi og kanskje ei te)
- Hvem ringte du først og fortalte om nyheten? (Mamma og pappa)
- Fortell om kjolen! (Æh ..)
- Har du valgt kjole? (Æh ...)
- Kan du si noe mer om kjolen? (Æh ...)
- Er den med bånd, er den hvit, kan du gi detaljer? (Æh ...)
- Når blir det barn? (Nei, no må me ta ein ting om gangen ...)
- Hva skal du i kveld? (Heim)
- Er du lykkelig? (Ja)

Kan hende jeg diktet opp et par av spørsmålene her, men jeg nekter å se innslaget en gang til for å få det riktig.

Det er veldig rart å se nordmenn bli overfalt av mikrofoner og blitslys og behandlet som superstjerner så fort de lander på norsk jord. Det passer liksom ikke. Det blir kleint og oppstyltet, og norske journalister skal ikke være paparazzier.

Aaberge har virkelig ikke gjort noe galt her. Men hva med de to journalistene som er med i innslaget? Mener de virkelig at de kan forsvare faget sitt etter den saken? «Fortell om kjolen! Har den bånd, er den hvit?»??? Virkelig? Hun hylgrein av ren glede for under 24 timer siden, remember?

Er det på tide å differensiere journalist-begrepet? Jeg er veldig glad for at vi har en fri presse og jeg synes absolutt alle med makt fortjener å bli sett i kortene, men TDA er ikke i den kategorien (i denne saken) og dessuten; bør det ikke være et slags mål å gjøre verden til et bedre sted også for den fjerde statsmakt?

Ja, du må gjerne mene at lyden av glass som knuses overdøver det jeg skriver nå, men det får så være.

Hvis vi i alle fall kan være enige om at det i det minste er et mål å ikke gjøre folk dummere, har vi kommet et langt stykke på vei. Jeg mener ikke at vi skal tvinge alle til å lese aviser med mer tekst enn bilder, men kan vi begynne å kalle en spade for en spade (eventuelt en gravende journalist for en gravende journalist) og de som bare skal underholde oss og bringe sladder for noe annet?

Jeg sladrer gjerne, jeg. Faktisk mener jeg at sladder er en viktig del av mellommenneskelig samvær, men ikke lat som det er noe annet enn det det er. Og hvis du får betalt for å gjøre det, så fremstå i det minste litt intelligent. «På en skala fra en til ti, hvor lykkelig er du nå?» Seriøst?

Og hvem skrev teksten som skulle lokke folk til å se innslaget? «En glad og forelska Tone Damli forteller om frieriet, kjolen og bryllupet.» Nei, hun gjorde jo ikke det. Hun prøvde bare på en hyggelig måte å få lov til å dra hjem. Og hun burde kanskje til og med ha blitt beskyttet mot seg selv (ettersom forelskelse som kjent er ren galskap).

Jeg sitter og lurer på hvorfor jeg lar meg provosere av dette, og jeg tror jeg har funnet svaret. Dels er det litt ergelig å se så tydelig at det finnes folk som er så mye hyggeligere enn meg (og da mener jeg TDA) og dels er jeg bekymret for mennesker som ikke ber folk å flytte seg og passe sine egne saker når det er behov for det (og da mener jeg også TDA).

Men først og fremst er jeg sur fordi jeg brukte nesten fire minutter uten å få se hvordan ringen så ut. Møkka-TV.

fredag 15. juni 2012

Kosteskaft, blomster og bavianer

Man må gi seg selv utfordringer. For noen er det å stå opp om morgenen, for andre er det å holde kjeft og smile når noen sier noe så inn i hampen dumt at du bare har lyst til å dytte et kosteskaft så langt ned i fordøyelsessystemet deres at de forstår at de må reformulere eller holde kjeft neste gang.

Jeg greier for øvrig fint å stå opp om morgenen.

Hvert år gir jeg meg selv en utfordring. I år har det vært å få planter til å overleve. I fjor malte jeg streker på et kosteskaft (jeg delte det inn i «dum», «veldig dum» og «så dum at du ikke fortjener bedre») og øvde meg på å la det stå i fred. Det gikk stort sett helt fint.

Men i år var det altså planter.

Årets første måneder gikk med til trening. Jeg tørket ut og vannet ihjel potteplanter som ikke hadde gjort meg noe i kilovis. Finn Schøll vet det ikke, men jeg har sannsynligvis stått for en god del av overskuddet hans dette halvåret. Han eier nemlig den nærmeste blomsterbutikken, og jeg hadde ingen forsetter som gikk på mindre latskap.

Etter en stund begynte jeg å jukse. Men det var jo for en god sak, og da regnes det ikke i universets karma-regnskap.

Jeg brukte mobilens alarmfunksjon slik at jeg skulle bli minnet på å vanne en orkidé én gang hver uke. Den står ennå uten å ha mistet en eneste blomst, og hver gang jeg går forbi den, spør jeg om den trives. Man skal snakke med blomstene sine, men siden de ikke svarer, er jeg skeptisk til å variere temaene. Jeg vil jo ikke forvirre dem. Orkideen fikk jeg den 30. april. Og den er nå historisk i vårt hjem.

Orkideer skal visstnok være nokså enkle å holde liv i. Jeg trengte derfor noe annet for å bevise min seier over naturen.

Lavendel, tenkte jeg. Lavendel må da for svarte være mulig å få til. Jeg har vært i Frankrike og sett enorme enger som duver i blått, og jeg regner meg ikke for å være dummere enn en middels fransk lavendelbonde.

Det viser seg at jeg er en god del dummere enn en fransk lavendelbonde. Jeg har seriemyrdet lavendel for nøyaktig 792 kroner siden begynnelsen av mai.

Som en forklaring - ingen unnskyldning, kun en forklaring - vil jeg hevde at det norske vårværet ikke har vært på min side. Tørt, vått, varmt, kaldt; umulig å forutse.

På bakgrunn av forhold jeg ikke er kvinne over, valgte jeg å fortsette mine forsøk inne under full temperatur- og fuktighetskontroll og med en annen type plante. Ikke spør hva den heter. Etter en stund forsto jeg at familien måtte få lov til å åpne dørene uten å be om tillatelse, men det satt langt inne.

Jeg har jukset litt her også. Men igjen; universet ser gjennom fingrene med juks som redder liv. Etter at planten jeg kjøpte over natten mistet alle knoppene sine bare fordi jorden var litt tørr i en ukes tid, stappet jeg hele potten ned i en toetasjes selvvanningspotte som egentlig skal brukes til urter.

Trikset er å alltid ha vann i den nederste delen av potten, og planten vil da selv hente opp det vannet den trenger ved hjelp av noen tråder som suger vannet opp (såkalt kapillær-kraft, hvis jeg ikke tar helt feil). Alt jeg må gjøre er å følge med på vannstanden i den nederste delen, og det har jeg altså klart så langt.

Den siste uken har vært veldig spennende. Det har vært som å vente på en fødsel eller en lottogevinst. Nesten.

Planten er søkkfull av knopper, og jeg har stått og glant på den i timesvis uten at jeg har fått med meg annet enn grønnfarge.

Også våknet jeg i dag. Og fant ut at en knopp hadde ... knoppet? Eller hva det heter. Det var i alle fall blitt en blomst. Og hvilken blomst!

Det er den styggeste blomsten jeg noen gang har sett. Hadde dette vært en fødsel ville lagt fra meg ungen under sykesengen og sneket meg ut. Omtrent som min mor gjorde da jeg ble født (historisk omskrivning: "Jeg glemte deg, jeg hadde jo ikke noe med meg da jeg kom.").

Naturen burde skamme seg. Jeg vet at den kan bedre.

Hva har jeg gjort for å fortjene et slikt monster? Det viser seg at jeg ikke kan fjerne den heller, for den er full av et slags seigt stoff som antakelig er giftig. Jeg tar i alle fall ingen sjanser. Det er dessuten noe som stinker noe helt grusomt her inne, men det kan også være en ost jeg kjøpte i går.

Naturen kan være fryktelig dum. Det er enkelt å bevise. Du ser det for eksempel i trafikken som jo veldig ofte er full av idioter. Og dustene bak rattet er også en del av naturen, og har dermed livets rett.  Irriterende nok.

Men som oftest har naturen en mening bak all galskapen selv om det ikke er så lett å se. Blomsten fra helvete er antakelig et sånt eksempel.

Naturen har sikkert en mening med å vise frem noe som ser ut som baken på en bavian med plagsomme hemoroider og som kun er interessant for veldig, veldig sultne innsekter. 

Jeg synes den ser kjøttetende ut, for øvrig.

Og da jeg fant ut det, ble jeg naturligvis mistenksom. Var dette naturens plan?

Naturen har prøvd å ta livet av meg flere ganger siden en massiv blodpropp i 1998, men jeg har overlevd alle angrep siden. Og nå har den liksom tenkt å ete meg opp? Ved hjelp av en blomst jeg selv har dyrket frem? 

Det er en imponerende finte, og jeg bøyer meg i hybelkaninene, men har ingen planer om å gå nærmere den blomstrende bavianrompa enn ca to meter. Så får vi se hvordan den klarer seg uten vann.

Hei, naturen! Ditt trekk! 

torsdag 14. juni 2012

Blodig alvor

Mygg er ondskapsfulle skapninger uten livets rett. Ja, jeg vet det er kontroversielt å mene det, men jeg står på mitt. De har ikke livets rett. Overhode!

En gang lot foreldrene mine meg - som da bare var noen uker gammel - ligge ute i barnevognen for å sove middagslur uten å vite at hagen de lot meg sove i akkurat den dagen var vertskap for myggens årlige generalforsamlingsmiddag. Jeg var forrett, hovedrett og dessert, og så visstnok ut som en slags oppblåst kjøttkake til jeg var rundt seks måneder.

Det sier med andre ord ikke så mye når familien min sier at jeg har blitt penere med årene.

Jeg mistenker mygg for å ha en misjon som ikke er kjent for noen. Jeg tror de er sendt fra en annen planet for å overta jorden.

Exhibit A
Typisk utenomjordisk, spør du meg.

Bare tenk over det: Deres eneste oppgave er å suge blod og sprøyte oss fulle av gift, og de oppfører seg ikke som noen andre innsekter. Fluer, veps - ja, selv klegg - er mer sympatiske enn mygg. 

Myggen sniker seg inn i øret ditt like før du skal sovne bare for å si «Hahahaha, jeg tar deg snart, din svære, stinkende idiot. For jeg er smartere enn deg!».

Og da har du bare to valg.

Enten står du opp, halvt i søvne, klatrer rundt på soveromsmøblementet med en avis du fant under sengen og dæljer rundt deg som en sinnsyk (en femmer på at du enten slår deg selv eller tråkker på ektefellen din). Og du vet at du etter tyve minutters resultatløs veiving kommer til å si «Jeg tror jeg tok den jævelen» bare for å kunne legge deg med æren sånn nogenlunde i behold. Morgenen etter påstår du bare at det var mer enn én mygg der kvelden før og at den andre var utspekulert nok til å sitte helt i ro til du sovnet.

Eller så gir du faen og tenker at «pyttsann, ett myggstikk tåler jeg».

Hvis du er av den optimistiske siste sorten, kan jeg garantere deg at i 50 prosent av tilfellene kommer du til å våkne opp med minst ett myggstikk i ansiktet. Og det er veldig dumt, for i minst halvparten av de tilfellene man våkner opp med en rød, diger kul i trynet som man bare MÅ klø på, skal man enten på et viktig møte eller på en date.

Det er en myte at myggen bare stikker én gang. Den stikker, sitter der alene og slikker seg fornøyd rundt det spisse trynet sitt mens den enten fordøyer blodet eller stikker et ben i halsen og spyr det opp igjen (sjekk bildet, den er klart anorektisk) også stikker den deg igjen. På pur faenskap. Noen ganger har den også kalt inn hele sin slekt og de fleste av sine 500 nærmeste venner, og da sier det seg selv at de delene av deg som er synlige utenfor pysj og dyne ligger tynt an.

Mygg bør utryddes, og jeg etterlyser et nasjonalt og globalt engasjement. Vi kan ikke lenger godta at blodet bokstavelig talt blir sugd ut av oss. 

Ok, kanskje må vi gå litt på akkord med miljøet - jeg har for eksempel hørt at litt bensin på småpytter i klekkeperioden skal være effektivt - men det er jo ikke så lenge vi trenger å drive med den slags.

Hvis vi trår til i år og til neste år vil vi være kvitt de små utenomjordiske småjævlene om et par år. Og hvem vet - kanskje vi allerede er litt på overtid? 

Kanskje de allerede har kommet langt i å legge forholdene til rette for de skikkelig STORE myggene? De som kommer i romskip? Tar du sjansen på å la en mygg leve etter dette?

Redd jorden. Slå en mygg flat i dag.


onsdag 13. juni 2012

Balanse

Et spa-opphold står ikke øverst på min ønskeliste. Jeg får høy puls bare av å tenke på at jeg skal slentre rundt i frotté fra den ene milde massøren til den andre eller sitte og småputre i andre menneskers klorblandede basiller.

Men én gang falt jeg for reklamen. Jeg og en venninne hadde fått tak i en brosjyre der en pen dame lå og slappet av mens hun fikk olje sildrende ned på pannen. Den gangen synes jeg det så kjempedeilig ut.

De lovet også at alle slags plager skulle forsvinne, og da var jeg solgt, for jeg hadde allerede da fylt opp halve alfabetet med diagnoser. Min mann sa at det minnet om kinesisk vanntortur, men ham hørte jeg som vanlig ikke på.

I brosjyren ble dette bildet også
pyntet med en orkide. Ikke spør hvorfor.

Det ayuruvediske spaoppholdet skulle kombineres med legetilsyn, og det var ikke en hvilken som helst lege heller - denne legen var utdannet både i Danmark og India. Og hva er India kjent for? Jo, de fant nærmest opp medisinen, etter hva vi forsto.

Så vi entret Mesnalia og speidet etter dette «idylliske trehuset» som skulle være stappfullt av velvære. Etter en stund der vi brukte alt vi hadde lært om deduksjon, fant vi ut at det faktisk var det trehuset som lå der kartet sa at det skulle ligge. 

Enten er det pusset opp siden vi var der,
eller så er det photoshoppet.

Det så ikke det minste idyllisk ut. Det så heller ut som noe en sleip megler ville kalt et oppusingsobjekt og som et rivningsfirma ville satt en lærling på. Alene og uten verktøy. Stappfulle av fordommer gikk vi inn og fant ut at fordommene ikke slo til. 

Det var verre.

Det var svett furu og linoleum så langt øye kunne se. Jeg hater furu og linoleum.

Og vi skulle være der i fem dager.

Behandlingen startet umiddelbart. Det var sesamoljemassasje dagen lang og når vi ikke lå på en trebenk og ble massert av polakker, satt vi i morgenkåpene våre og drakk romtemperert risvann.

Reklamen hadde ikke gitt dette stedet det det fortjente.

Det var tre ting brosjyren ikke hadde nevnt; hver kveld var det forelesninger der en skvetten fyr fra sørlandet fortalte at vi for all del ikke måtte gå ut av døren om morgenen før vi hadde massert oss selv med sirkulerende bevegelser fem ganger på alle deler av kroppen, og tømt tarmen ved å sitte på huk.

Han brukte seg selv som illustrasjon og synet av ham sittende på huk med håret i vill uorden (etter den demonstrative hodemassasjen) var et syn for samtlige indiske guder. Jeg anslo at vi kunne nå jobben ved lunsjtider hvis vi fulgte anbefalingene hans. Han stotret frem at man antakelig ville være mye mer effektiv på jobben etter denne daglige rutinen.

Det var ikke et alternativ å stå opp så tidlig heller, for i den ayurvediske filosofien er døgnet delt inn i tre og de tre delene sier noe om når man skal sove, spise og jobbe. 

Vettskremte forelesere og veike mannfolk får frem ren ondskap i meg, og hver gang jeg rakk opp hånden, hoppet han bakover i sikksakk som om jeg hadde tenkt å skyte ham. 

Akkurat som om jeg trenger våpen.

"Ayurveda betyr helse, og hvis vi ser på ordet 'helse' består det av 'hel' og 'se', med andre ord 'se helheten'," triumferte han helt til jeg spurte om det hadde noe med etymologi å gjøre eller om han fant det på nå.

Den andre saken brosjyren ikke nevnte, var at vi ikke skulle dra fra stedet i løpet av behandlingsperioden. Det fikk vi ikke vite før vi kom tilbake fra en rusletur på Maihaugen. Vi fikk regelrett kjeft. Men vi var så fulle av olje at det prellet av.

Også til den tredje saken. Som jeg forstår at de ikke sa noe om. For hvis de hadde sagt det, hadde de antakelig ikke fått en eneste kunde. Hver dag var det nemlig et olje- og urteklyster. Ett stort og ett lite annenhver dag.

Jeg aksepterte behandlingen. Det var foreldrene mine som betalte oppholdet, og min mor hadde sikkert ment at jeg skulle få full uttelling for pengene de brukte. Så jeg snudde ryggen til og tok imot.

Min venninne var ikke av samme mening. Vi lå på hvert vårt rom, og mens jeg lå og knep igjen hørte jeg et kontant smell med en furudør og en umiskjennelig stemme som skrek
«Det kan du ta lang fart og drite i! Det skal faen ikke noe inn den veien, nei!».
Hun har alltid vært et forbilde.

Vi dro derfra etter fem dager. Noen kilo lettere, og med en halvannenliter flaske hver med den sesamoljen vi hadde blitt massert med. De hadde nemlig samlet opp oljen som ikke ble gnidd inn i huden og fylt den på flasker.

Den stammende sørlendingen anbefalte oss å bruke den hver dag, og til og med litt hver kveld. Jeg så for meg en heldagsjobb der jeg brukte mesteparten av tiden til å få vasket driten av igjen.

Oljen ble levert inn til nærmeste Statoil-stasjon som spesialavfall, og der passet jeg også på å fylle opp kroppen med all den sjokoladen jeg ikke hadde spist på en liten uke.

Det er det jeg kaller balanse.

tirsdag 12. juni 2012

Druer vs. rosiner

«Har du smakt rosiner, går du ikke tilbake til druer!» sa Harald Eia i en sketsj der han hadde forelsket seg i en svært gammel dame. Jeg satt og lurte på hvordan han orket å holde masken. Hvis jeg hadde sett sketsjen nå, hadde jeg lurt på hvordan den gamle damen orket å ha den unge jyplingen så nært innpå seg.

Tiden går, og aldersmessig er jeg vel omtrent midt i mellom en drue og en rosin. For uansett hvor mye penger jeg legger ned i kosmetikk, kremer, injeksjoner og kirurgi er rosinen endestasjonen. Druer er et tilbakelagt stadium. Og nå som druene kommer uten stener, kan jeg ikke skjønne at noen kan foretrekke en skrukkete rosin. Rosiner har rett og slett mistet en av fordelene sine. Om ikke den eneste.

«Rosiner er søte,» sier du «druer kan være sure». Ta det fra meg; rosiner kan være ganske biske. I alle fall den menneskelige utgaven. Mine forbilder er gamle rosin-damer som ikke legger en eneste skrukkete finger i mellom.

Min mormor - apropos rosiner som ikke sukrer pillen - som i 2008 var 88 år hadde fått høre at jeg var intervjuet i forsvarets blad F (Forsvarets forum) og hun ville gjerne lese intervjuet. Så jeg sendte henne et eksemplar.

På det tidspunktet var jeg et hakk røffere enn Tårnfrid, og det kom godt frem i intervjuet der jeg stilte opp i mink og en bag fra Louis Vuitton (til mitt forsvar; jeg trodde vi skulle gjøre intervjuet på kontoret og hadde stappet både kåpen og bagen inn i et arkivskap).



Intervjuet er godt skrevet. Intervjuobjektet burde imdlertid vært internert og tungt medisinert for sitt eget og samfunnets beste. Det så jeg ikke helt omfanget av da, så da jeg puttet bladet i en konvolutt og sendte det til min mormor, tenkte jeg nok at hun kom til å bli litt stolt av sitt eldste barnebarn.

En måned etter var vi i bursdagen hennes. Hun hadde naturligvis bakt alle kakene selv, pusset sølv og rundvasket huset - og det sannsynligvis etter at hun bare timer før hadde kommet hjem fra en tur i byen der hun hadde hjulpet «de gamle i Sandefjord». Hvis noen lurer på hvor Tårnfrid-genene mine kommer fra, er svaret i en alltid spotless leilighet i Sandefjord.

Da vi skulle gå, tok hun rundt albuene mine (hun er ca 30 centimeter lavere enn meg) kikket opp på meg med de knallblå øynene sine og sa «Tusen takk for at du sendte meg det intervjuet, Birgitte. Det var interessant å lese det. Men jeg må vel si at jeg hadde trodd at du var et godt menneske.» Altså var jeg ikke et godt menneske.

Den kommentaren sved helt til vi kom til Lier. Og selv nå klarer jeg ikke helt å le av den. For det var jo så sant! Jeg fremsto som en jævla tulling! En selvopptatt turbo-tulling! Og det verste er at jeg ikke er helt sikker på om jeg ville fremstått bedre nå - fire år etter.

Portrettintervjuer kan være morsomme å lese, men det er sjelden jeg får et godt inntrykk av den som blir intervjuet. Enten blir det klysete, eller så blir det krampaktig morsomt eller så blir det sukkersøtt og klissete. Eller alt på en gang. Men det er dessverre ikke sagt at det gir et galt blide.

Sannheten er vel at vi alle er både klysete, krampaktige og klissete innimellom og at et intervju er et øyeblikksbilde man ikke helt har kontroll over.

Også får man bare gi faen. For oss som er på vei til å bli rosiner, er det en viktig lærdom.