Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 30. september 2012

Kjære Putin

Jeg vant ikke i lotto denne gangen heller, og det betyr at planen min om å lære russisk på heltid mens jeg bor på Ritz-Carlton i Moskva for å lese Anna Karenina på originalspråket utsettes enda en uke. Nå har jeg jo lest den på norsk, så jeg holder ut.

Advarsel! Spoiler! Ikke les neste del av bildeteksten hvis du ikke vil vite hvordan det gikk!
HUN KASTET SEG FORAN ET TOG!!!

Russland fremstår som et snodig land, og jeg blir ikke klok på Putin. På meg virker han dels som en litt sjenert guttunge og dels som en som ikke har kommet ut av skapet, men som skramler noe aldeles forferdelig der inne. Ja, jeg tenker på alle de påtrengende bildene av ham i bar overkropp.

Tipper det var godt å puste normalt igjen etter at fotografen var ferdig

Jeg får litt godhet for sjenerte menn, det er jo synd på dem; de vil så gjerne, men de får det ikke helt til. Denne sjeldne følelsen av empati blaffer bare opp i meg når jeg ser Putin og fugleunger som har falt ut av redet sitt. Siden jeg har lært at jeg ikke skal ta på fugleunger (for da vil ikke fuglemoren ha noe mer med dem å gjøre) kommer nå all min empati Putin til gode.

*

Så, altså. Kjære Putin.

Jeg har lyst til å gi deg et par tips. I beste mening. Jeg tror nemlig du er en sympatisk fyr innerst, innerst inne. Men hør her. Du er nødt til å kle på deg. Du kan rett og slett ikke fortsette å gå rundt i bar overkropp når det er fotografer til stede. Og du MÅ begynne å smile litt mer.

I disse internett-tider vet du jo at et bilde spres like ukontrollert som norovirus i en barnehage, og selv om du synes det er litt kult å fremstå som en machomann i dag, kan det hende du vil angre om en stund. Og da er det for sent, skjønner du.

Du holder deg ganske bra til å være såpass gammel, men tatt alderen din i betraktning er det å posere halvnaken med jaktredskap nesten verre enn hvis du hadde vært 20. Du kan jo ikke skylde på at du var ung og dum og trengte pengene heller.

Man forventer en viss dømmekraft når man er så voksen som du er. Og for en som både har vært president og statsminister (hva likte du best, forresten? Nei, vent - la meg gjette! President?) i et så stort land som Russland må det være lov å forvente enda litt til.

*

Når du får tenkt deg om, er du sikkert enig med meg i at det er lurere å la seg avbilde i en pen dress enn å flashe brystvortene til alle som vil se på (i tillegg til oss som uforvarende blar om en avisside). Hvis du er i skogen ser det teit ut med dress, men det finnes masse kult fritidstøy.

Har dere ikke sånne klær i Russland (og sånn kan det jo se ut når du går naken rundt blant trærne) vil jeg anbefale at du sjekker nettet. Jeg kan kjøpe det du trenger, for jeg bor rett ved siden av en stor XXL-butikk og hvis jeg sier at det er til deg, får vi sikkert rabatt.

Send handleliste via ambassaden. Husk at jeg ikke leser kyrillisk og at du må sende meg målene dine. Ikke vær flau for at du er lavere enn meg, det er det mange menn som er.

*

Du er leder for et digert land med en fantastisk historie. Jeg tenker på Russland som verdens hormoner. Er Russland i balanse, trives verden. Samarbeider Russland med resten av verden, slipper vi unna en god del skallebank og humørsyke. Alle er med andre ord tjent med at du holder verdens hypofyse og andre endokrine kjertler i tømmene. Ta det fra meg; PMS is a bitch.

Et så stort land som Russland må gå foran som et godt forbilde. Det kan virke som du ikke er helt opplest på dette med demokrati og menneskerettigheter, så råd nummer to er at du setter deg litt bedre inn i det, og at du sørger for at alle de du er leder oppfører seg som folk. Jeg tar det som en selvfølge at du også skjerper deg når det gjelder dette med rettssikkerhet.

Syretesten er hvordan du oppfører deg overfor mennesker som ikke er enig med deg. Dette er det viktigste rådet. Hvis du bare følger det, kan du være så naken du bare vil for min del.

*

Det at du og Obama støttet hverandre i at gærningene i Syria må slutte å være gærne, synes jeg var veldig fint. Det ga meg nesten tårer i øynene, så rørt ble jeg. Sånn vil vi ha det. Vi vil at dere voksne skal ta ansvar og passe på oss. Vi blir utrygge når voksne krangler, og vi blir direkte mistenksomme når dere sier at dere "bare diskuterer".

Å, det er uggent.

Så råd nummer tre er at du og Obama må bli venner på Facebook og chatte litt på kveldene. Facebook er en god oppfinnelse, selv om du kanskje ser på den som et kapitalistisk påfunn.

*

Kjære Vladimir, jeg vil bare ditt beste. Hvis du har behov for flere råd, er det bare å spørre. Ikke vær flau, jeg lover at vi holder det mellom oss. Har du behov for en pause fra alt ståket, er du velkommen på hytta vår på fjellet - vi har et anneks som du kan sove i. 

Og hvis du og Obama trenger litt tid for dere selv, er det plass til begge der. Tolken kan ligge i overkøya, så kan dere dele den nederste sengen - den er stor nok til to - det er en familievariant. Ingen kommer til å mase på at dere må slå av lyset og legge dere til å sove, det skal jeg passe på. 

Terrenget rundt hytta er pent, og det er til og med bjørn der. 

Jeg skal innrømme at jeg har en baktanke med å invitere deg dit - det hadde nemlig vært veldig fint om du kunne skutt et par av de skumleste bjørnene. Det er nok ikke lov, men jeg tror du hadde sluppet unna med det. Du er jo tross alt Putin.

Din venn,
Birgitte

lørdag 29. september 2012

Ut på tur. Sur.

To av familiens medlemmer er på vei for å løpe Oslos bratteste. Et motbakkeløp som går i Tryvann. Selv om jeg har bodd i Oslo siden 1996, har jeg bare vage formeninger om hvordan Tryvannskleiva ser ut, og Nordmarka er stort sett en grå flekk på kartet. Den ble ikke særlig mer fargerik etter at jeg og en venninne greide å gå oss bort ca 300 meter fra Frognerseteren for ett år siden.


Vi var ganske tapre, men jeg mistenker at hun ble litt lei av at jeg kontinuerlig maste om at jeg var redd for flått.

*

Jeg er også redd for større rovdyr, men jeg prøver å tenke på at når noen tusen mennesker løper i flokk opp en bakke om ca 10 minutter, har rovdyrene vett på å holde seg unna. Det kan hende jeg må holde bekymringene mine borte ved å ta en tur i Bogstadveien.

Hvem er det som har slått fast at hodeløs løping oppover en bratt bakke er en mer høyverdig syssel å ta seg til en lørdags formiddag enn å holde finanskrisen unna? Jeg mener det bør være motsatt, men jeg møter motbør. Dette med at man skal ut i skog og mark er toppen av lykke og det ultimate tegnet på et sunt og vellykket liv, virker det som. 


To blad Frisch i 2011: I år regner det

Slikt blir jeg trassen av. Jeg er et fullverdig og produktivt medlem av den norske befolkning selv om jeg ikke liker trær og jord.

*

Det er ikke det at jeg ser ned på folk som kommer hjem full av søle en lørdagsformiddag etter å ha gått i marka, jeg synes bare ikke de har noe med å føle seg bedre enn oss som heller sover til de kommer hjem eller shopper til vi dropper. (Dropper  som i "dropper innom en kafé i totiden mens vi prøver å stable handleposene våre slik at de ikke står i veien for kelneren".)


"En trofétur". I rest my pace.

Nå er det ikke alle turgåere som er like arrogante. Faktisk er det ikke så mange. De fleste som oppsøker skog og mark gjør det fordi de er oppriktig glade i det, ikke fordi de trenger noe å skryte av. Men det finnes unntak, og de unntakene tar veldig mye plass.

*

Jeg kan godt innrømme at jeg er litt misunnelig - og at det kanskje er derfor jeg er en smule hårsår (og kvalm) når jeg hører utsagn som "i vår familie blir verdier målt i hvor langt vi går på tur". Jeg skulle gjerne kjent at kroppen var god og sliten og lungene fulle av frisk luft etter en spenstig tur i dette de kaller Nordmarka.

Men min erfaring er at det ikke er sånn det fungerer; musklene er stive etter at jeg har gått med skuldrene oppunder ørene for å lytte etter skumle dyr, skoene mine er fulle av søle, føttene har gnagsår og håret mitt må gjennomgås med lusekam for å få ut alle de livsfarlige flåttene. Lungene er utslitte etter et ukjent pollenangrep som ingen antihistaminer kan bekjempe, og dessuten klør jeg over alt etter at jeg satte meg i en maurtue da jeg skulle klø på et par myggstikk jeg fikk i ansiktet.

*

Det kan hende jeg skal gi Nordmarka en sjanse til. Jeg skal bare redde verdensøkonomien først.

Tata!

Utstyret er viktig når man skal på tur

fredag 28. september 2012

Universell åpenhet

Åpenhet er viktig, og det er ikke bare noe jeg sier, jeg mener det også. Noen jeg kjenner mener at jeg trekker det litt langt, men jeg mener det er bedre å være åpen inntil det pinlige enn å være lukket som en septiktank. Bildet er ikke tilfeldig valgt.

Min åpenhet gjelder både når det gjelder å fortelle alle alt de ikke visste at de ønsket å vite og åpenhet overfor litt sånn alternative greier. Jeg innrømmer (selvsagt) at jeg har prøvd både tarotkort og alternative behandlere av ymse slag inkludert auralesning. Noen av dem har truffet skremmende godt og andre har vært ren og forholdsvis billig underholdning.

*

En effekt av å være åpen, er at man har en tendens til å snakke en del, og når man snakker mye, er det viktig at man lytter minst like mye. Ikke bare må man lytte, man må også ta til seg en del av det som blir sagt. Ikke alt, naturligvis - det er et viktig poeng.

En som tar lytting alvorlig
Et eksempel: I kantinen i dag ba jeg noen kolleger om råd for kjeven min som jeg ikke greier å åpne helt opp. Det ble helt stille inntil den tøffeste av gutta (han satt lengst bort, men likevel i sparkeavstand) forsiktig mente at det kanskje skyldtes overbelastning. Slike ting må man rett og slett overhøre sammen med en lite vellykket knising fra de to andre geniene.

*

Åpenhet mot universet er noe jeg har hørt er smart. Derfor er jeg alltid på jakt etter signaler derfra. Alle er vel enige i at hvis selveste UNIVERSET prøver å si deg noe, er du passe teit hvis du ikke hører etter. I dag kom jeg hjem til en haug med reklame og blader som hadde kommet med posten.

Fra venstre, øverst: Barberhøvelreklame, bakebilag fra KK,  magasin fra Luftambulansen
Under barberhøvelreklamen: tilbud om gratis bøker og gratis salve (?) fra Energica
Nederst:matmagasinet  Nyt Norge, helse-/slankemagasinet LevBra, KK

Selvsagt tror jeg ikke at Universet bruker Posten som fast formidlingskanal - det hadde jo vært lite oppfinnsomt - men da jeg så samlingen av blader og reklamer som hadde blitt dumpet ned i postkassen, slo det meg at jeg burde greie å tolke noe ut av alt dette. For å være sikker på at jeg skulle skjønne at det lå et budskap her et sted, hadde Universets sendebud (postmannen) lagt ved et tilbud om å bli medlem av noe som het "Energica - sjel, kropp og sinn". Her kunne jeg få gratis bøker om Maya-profetiene, Theta-healing og guddommelig sex i tillegg til en krystallpyramide som skulle gi meg kraft.

Den første reklamen ga meg en gratis mulighet til å prøve et alt-i-ett barbersystem. Jeg lovet Universet å ta tak i Robinson-looken så snart jeg fikk en mulighet. Så åpnet jeg KK og ble fristet av vedlegget som handlet om kaker.

Et magasin jeg aldri har hør om som heter LevBra fortalte meg at 1 av 2 kvinner ønsker å gå ned i vekt, og siden jeg er en av dem, fikk jeg straks litt dårlig samvittighet fordi jeg nylig hadde siklet på makronene i KKs vedlegg.

Og som om ikke LevBra hadde gitt meg nok dårlig samvittighet, sto gjennomsunne Kari Traa avbildet på forsiden av noe som het Nyt Norge. Av en eller annen syk grunn delte hun oppmerksomheten med to bunter gulrøtter. Jeg følte meg som et undermenneske. En overspisende dust.

Magasinet fra Luftambulansen la jeg godt synlig for resten av familien. Det kan være nyttig hvis jeg plutselig segner om fordi årene mine er tette av Fruktnøtt og kokosboller.

Jeg satset på at KK skulle rydde opp i forvirringen min. Jeg må si at Universet har en stygg tendens til dobbeltkommunikasjon; skal jeg spise kaker eller skal jeg slanke meg, liksom.

Og KK reddet dagen, ser du. Ukens motto er nemlig "Ha is i magen".

Jeg antar at det er ok at jeg tar litt sjokoladesaus på.

En hel uke med is i magen. Herlig.



torsdag 27. september 2012

Prosit

Jeg vet ikke hva annet galt jeg har gjort i dag enn å nesten kjøre ned to syklister. Jeg skulle ut av en parkeringsplass, og siden jeg ikke så dem før den ene lente seg nokså plutselig over panseret mitt, kan jeg bare anta at de enten har kommet i rakettfart fra veien og opp på fortauet eller rett og slett materialiserte seg fra tomme luften. Jeg tror nesten mest på det siste.

Da de hadde flyttet seg, kjørte jeg pent og rolig videre. I speilet kunne jeg se at de sprellet med ben og armer samtidig som munnene deres åpnet og lukket seg, og av det konkluderte jeg at de ikke hadde brukket noe og at de sannsynligvis ikke hadde pådratt seg mentale skader.

Det kan hende at den siste diagnosen var litt kjapt unnagjort, men med tanke på landets rettspsykiatriske praksis, er jeg nok ganske gjennomsnittlig når det gjelder saksbehandling.

*

På vei ned bakkene fra Røa til Majorstua, hørte jeg en lyd som minnet mistenkelig om en feil i en katalysator eller en lekkasje i manifolden. Jeg innser at jeg enten imponerer noe inn i hampen her, eller så er det ikke noe som heter lekkasje i manifolden, men jeg mener å huske at det var forklaringen jeg fikk sist jeg var på verkstedet med en bil som pep som en syk fugl.

Det pep altså i ca 200 meter, så begynte en tiltakende uling, og i Smestadkrysset stoppet det en Maserati inneholdende to duster som tok seg dramatisk til ørene mens de ristet på hodet. Jeg pekte nedover og ropte at de sto i feil fil hvis de skulle til Volvat.

En bil med masse rart i

Siden min mann - bilgeniet - ikke kunne "nås fordi abonnenten har slått av telefonen eller befinner seg i et område utenfor dekning", ringte jeg min far, men i det min mor tok telefonen, hadde jeg funnet et håndtak jeg kunne dra i, og da stoppet hele ulyden.

*

Det viser seg at biler er litt kresne når det gjelder å kjøre med brekket nesten på. Normalt varsles slikt både med lyd og lys i siviliserte former rett ved den greia som rattet sitter fast i, men i ettertid har jeg forstått at Karma har brukt bilen min som en idiotvarsler. ("Se opp! Her kommer kjøtthuet!")

Siden jeg ikke lot Karma vinne det slaget, var vi to snart i kamp igjen; Jeg skulle bare en kjapp tur inn på XXL, men de automatiske dørene ville ikke åpne seg. Klokken var fem over syv, og det var masse mennesker der inne, så de måtte jo være åpne for betalende kunder. Jeg tråkket litt frem og tilbake for å gi døren flere sjanser, men den forble stum og lukket.

Da kom det en raggete, møkkete og temmelig stygg kjøter snusende forbi meg bakfra, og dørene gled opp som om de aldri hadde gjort noe annet. Takk skal du faen meg ha.

Jeg latet naturligvis som om jeg plutselig hadde kommet på at jeg hadde noe annet og viktigere fore. En viss stolthet har jeg, tross alt.

I det jeg låste opp døren i første etasje begynte jeg å nyse, og tre minutter etter ble det klart at heisen ikke kom. Fordi jeg på det tidspunktet hadde innsett at man ikke kødder med Karma, smilte jeg og begynte å gå mens jeg tenkte hardt på alle artiklene jeg har lest om at trappegåing gir sprettrompe. Sammen med en nesten kontinuerlig nysing, antok jeg at også magemusklene fikk en del trening.

Én etasje unna målet plinget det lystig i det heisdørene gikk opp, og sekunder etter begikk jeg et nys som fikk nyresteinen min til å flytte litt på seg samtidig som jeg nesten brakk et ribben.

Universet var altså igjen i balanse.

Karma er en bitch, og jeg er egentlig litt imponert.

onsdag 26. september 2012

L'etat c'est moi

"Hvis bare alle hadde gjort sånn som jeg sa, hadde verden vært et bedre sted," sa jeg. "For deg, ja," sa min sønn. Ja, og hva så? Det hadde ikke blitt noe særlig verre for resten av verden, så da holder jeg på mitt forslag om at alle burde gjøre slik jeg sier.

"Størst mulig lykke for flest mulig mennesker" er jo en fin veiviser, men fungerer det i praksis? Slike tanker baler jeg med mens jeg banner over at ungene nok en gang har glemt å rette ut klærne før de legger i vaskemaskinen. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

Men jeg har i det minste lært dem å stappe klær inn i vaskemaskinen, og de kan til og med sortere vask og bruke rett vaskepulver og temperatur til de ulike typene skittentøy. Noe riktig må jeg jo ha gjort.

*

Tilbake til utilitaristene og moralfilosofien; Hvis verden skulle samles om ett mål, kan det vel ikke være noe annet enn at flest mulige skal bli så lykkelige de kan? Men hvis flest mulig skal bli veldig lykkelige, kan det hende at noen må ofre noe, og er vi villige til det?

Sett at lykken til 99,99 prosent av jordens befolkning var avhengig av at de resterende prosentene måtte finne seg i å bli veldig lei seg. Hadde det vært ok? Og hva hvis de 0,01 prosentene rett og slett ble nødt til å flytte - eller kanskje til og med dø - for at majoriteten skulle bli sånn noenlunde happy, hadde det vært ok? Ja, sier du. Men hvis familien din eller du var en del av de 0,01 prosentene, er du like sikker da?

Jeg vet ikke. Selvsagt vil jeg ikke ønske livet av noen (i alle fall ingen av de jeg liker), men dette tankeeksperimentet er ikke så enkelt som man kunne tro. Filosofer har gjort en karrière av slikt i årevis.

*

Derfor tenkte jeg at det snart var nok grubling. Hvorfor ikke prøve min metode et par tiår? (Metoden må jo få satt seg litt.)

"Birgittes metode" kunne den bli kalt. Jeg hadde selvsagt gjerne tatt i mot en Nobelpris eller to for disse revolusjonerende tankene for metoden er vakker i sin geniale enkelhet;

Birgitte bestemmer. Punkt slutt.

*

Mens jeg funderte og konkluderte, hadde jeg brettet 20 håndklær og gått over alle flater med Jif og tørkepapir. I det jeg skulle ta meg en velfortjent kopp med te, kom tvilen snikende som hodepine en fredag ettermiddag: Det går ikke. Jeg kan ikke gjøre det. Jeg må trekke meg fra diktatorstolen før jeg har satt meg i den.

Vata-te i en kopp fra Svingen møbler og interiør

Grunn? Jeg kom til at jeg hadde kjedet meg til døde. Ingen motstand, bare en gjeng med smilende nikkedukker som gjorde akkurat det jeg sa. Ikke bare hadde jeg mistet muligheten til å skylde på noen hvis ting gikk galt, men jeg hadde heller ikke hatt noe å klage på. Og klaging er en uvurderlig del av menneskers psykiske helse. Det må bare ikke bli for mye kos med misnøyen. Den må ikke ta helt over, hvis du skjønner.

Baksnakking og sladder kunne jeg heller ikke holde på med, for jeg måtte jo ha vært et godt forbilde, og jeg hadde jo ikke hatt noen å sladre sammen med.

*

Mens jeg sto og stekte kjøttdeig, kom jeg igjen til å tenke på dette med lykke for flest mulig mennesker. For hvis "Birgittes metode" var det som skulle til (for at alle skulle bli lykkelige) blir jeg jo nesten nødt til å ofre meg.

Ok, da. Greit. Men vit at jeg tar på meg diktatorjobben for dere og ikke for meg selv.

*

Kanskje var de sånn det begynte for flere av mine forgjengere; Cæsar, Pinochet, Pol Pot, Mao og Gadaffi.

Latvias selvutnevnte president fra 1936 til 1940; Kārlis Augusts Vilhelms Ulmanis 

Godt for meg at jeg har en familie som setter meg på plass. Så får jeg heller tilgi at de ikke greier å ta ned buksebretten før vask. I alle fall så lenge de fjerner brødsmuler fra kjøkkenbenken og rydder i klesskapene sine med jevne mellomrom.


tirsdag 25. september 2012

En vakker historie

Vi kan takke en gammel russer for det periodiske systemet. Riktignok ikke i den versjonen vi har det i dag, men det var tross alt han som sa det først. Og selv om det kommer en masse besserwissere i etterkant som finsliper ideer og formuleringer, skal man alltid passe på å gi honnør til dem som sa det først.

Så: tre ganger tre hurra for en gammel russer.

Det periodiske systemet er rett og slett grunnlaget for alt. Jeg må innrømme at jeg trodde det var en slags klassifisering av alle grunnstoff man etter hvert greide å identifisere når man gravde i jorden og hakket litt på noen steiner, men nei, da. Det periodiske systemet er mer innviklet og mye vakrere enn som så, det gir til og med rom for kunstige og uoppdagede grunnstoff.

Slå den, du!

Hvis du fulgte like dårlig med i naturfagstimene som meg, er det på sin plass å fortelle hva et grunnstoff er: Et grunnstoff er et stoff som bare består av én type atomer, men det trenger altså ikke å være naturlig. Nei, da. Er du smart nok, kan du lage ditt eget.

Hvis du for eksempel tar en spiseskje kalsium og en spiseskje curium (du husker Madame Curie, ikke sant?) og smeller dem sammen i stor fart, kan du ha produsert et stoff som heter LIVERMORIUM!


Siden bildet av en livmor ble så blodig, ble det bilde av innpakningen i stedet.
Ang navelen: Jeg tror det er en piercing, men det kan være navlelo

Jeg må si at jeg fikk et slags eierskap til det periodiske system etter at jeg fant ut at det fantes et stoff som livmødre sannsynligvis var bygd opp av. Videre fant jeg ut at det het ununhexium før det ble kalt livermorium og at kortformen var «Uuh»!

Med andre ord nøyaktig det samme som jeg sier når min mann snakker om noe som ikke interesserer meg!

Men så hadde det ikke noe med kvinner å gjøre i det hele tatt. Annet enn at det er strålende, selvsagt. Eller radioaktivt, som det heter i det periodiske system-sjargongen.

Livermorium ble ikke oppkalt etter livmoren til mora til han som fant det opp, det ble oppkalt etter laboratoriet der kalsium-atomene og curium-atomene fant hverandre og smeltet sammen til noe ingen kunne skille. Det er jo nesten litt romantisk. Og litt bibelsk; «også skal dere to bli ett» liksom.

Det er fint å tenke på at det periodiske systemet inneholder en del slike lidenskapelige historier. Hvis du vil, kan du slå i bordet med det neste gang du møter en hardbarket realist som mener at følelser og sånn bare er no’ tull: «Kjærligheten er over alt,» kan du si da «Se bare på det periodiske system; hadde ikke kalsiumet og curiumet hatt seg, hadde de aldri fått livermorium.» 

Da tenker jeg dere har noe å snakke om resten av kvelden.

Hvis samtalen mot formodning går litt i stå, kan du jo snakke om gamle russere, men da ville jeg kanskje startet med Leo Tolstojs Krig og fred. Og sånn.

mandag 24. september 2012

Se! En sky!

Jeg er opptatt av naturvitenskap. Kjempeopptatt av naturvitenskap. Blant annet. Nå har jeg oppdaget at noen andre har oppdaget en ny type sky.


Er det ikke utrolig? tenkte jeg. Jorden er milliarder av år, og menneskeheten har tittet opp mot skyene i alle fall helt siden de slapp å glo ned i jorden 24 timer i døgnet for å finne poteter og korn.

*

Da mannen fant opp pausen, lå det plutselig en hel haug med bønder rundt omkring på jordene mens de tygde på et strå og ventet på at kvinnene skulle komme og servere dugur. Og hva gjorde de mens de ventet? Jo, de kikket opp på himmelen.

På skyene.

Etterhvert la de seg opp nok penger til å sende de første arvingene på skolen, og noen generasjoner etter sa odelsgutten plutselig at han ga faen i hele kornhøsten, for han ville heller studere skyene på heltid. Mange trodde at dette representerte begynnelsen på slutten, og hvem vet - det kan jo hende at det var riktig. Time will show.

*

Meteorologene noterte, tegnet skyer, regnet ut lufttrykk og målte nedbør. De gamle grekerne holdt på med dette allerede for nesten 2400 år siden, men her hjemme laget vi en moderne vri på det omkring rundt forrige århundreskifte, ca 1900, altså.

Så i verste fall har smarte mennesker altså katalogisert skyer i over hundre år. Man ville jo tro at det var lite nytt å se, men nei da. I dag leste jeg at det var funnet en ny type skyer som de har kalt undulatus asperatus. Ikke bare det - da jeg lærte mer om fenomenet, fant jeg ut at skyene har en diger fanskare; 30.000 bare i Storbritannia!

*

Jeg lurte ikke så lenge på hvorfor skyene var oppkalt etter undulater. Undulater er jo fugler, og fugler flyr, ikke sant? Ikke akkurat i himmelen, men for oss som står her nede og ser opp, er det jo vanskelig å se akkurat hvor himmelen begynner.

Hele greia fremsto som helt logisk for meg.

En himmel full av undulater


Men så fant jeg ut at det ikke hadde noe som helst med undulater å gjøre. Undulatus er latinsk for 'en bølget form', visstnok. Og asperatus betyr opprørt hav. Bølger på opprørt hav. Jeg mener fremdeles at det hadde gjort seg bedre å linke det opp til undulater, men det var jo ingen som spurte meg.

*

Da jeg leste litt mer, fant jeg ut at det kanskje ikke var grunn til å bli så euforisk som jeg en stund var. Å danse rundt i stua og rope "Hurra! Hurra! Hurra!" kan jo uansett virke litt i overkant entusiastisk bare på grunn av en sky, men jeg er jo i godt selskap med 30.000 gale briter.

For det første snakker vi visst bare om en katalogisering; Skyformen "bølger på opprørt hav" skal bare få en egen gruppe under en av de ni kategoriene som skyfantastene allerede opererer med i dag. Og for det andre mener mange at grunnen til at det er så mange som har sett disse opprørte bølgene  for tiden er klimaendringer.

*

Når noen trekker klimaendring-kortet, strekker jeg som SUV-eier hendene i været og trekker meg langsomt tilbake. Jeg sier ikke unnskyld, for jeg tror ikke noen vil kjøpe en dieselbil i Oslo i disse dager - og det betyr at jeg kommer til å kjøre den til jobb i morgen også - men jeg føler liksom ikke at jeg har noe i diskusjonen å gjøre.

Ikke er jeg så god på dette med kildesortering heller.

Men jeg shopper i alle fall ansvarlig; mye og dyrt. Ingen billige klær sydd av blodige barnefingre i land langt unna, bare sinnsvakt overprisede plagg som voksne spanjolerfranskmenn og italienere har pakket i silkepapir og kysset farvel med tårer i øynene. Ingen skal si at jeg mangler empati.

Slik reduserer jeg klimautslipp og minimerer finanskrisen. Og mer kan man da ikke forlange, tenkte jeg og tok en ny titt på himmelen. Som var helt blå. Det var da jeg kom på at jeg mangler en lyseblå bukse.

Fra Balmains kolleksjon

søndag 23. september 2012

Spør først, by på deg selv etterpå

"Du gir så mye av deg selv" er et omkved som jeg tror kom samtidig med at ordet "med" forsvant i formuleringen "du er med videre". Nå heter det bare "du er videre" gjerne fordi "du gir så mye av deg selv". Realityshow og utstemmingskonkurranser har ødelagt mye.

Jeg vil helst reservere meg mot folk som ikke har annet å by på enn seg selv, for når setningen "Du gir så mye av deg selv!" blir brukt, er det gjerne fordi de som byr på seg selv verken er særlig smarte eller har andre kvaliteter bortsett fra å være påtrengende private.

*

Hører du lyden av singlende glass, sier du? Det får nå være. Du har selv valgt å klikke deg inn her. Jeg presser meg ikke inn i stuen din via TV'n en lørdagskveld ikledd en billig kjole mens jeg tramper stivbent rundt på parketten og stikker plastikktrynet mitt så nært opp til en mikrofon jeg bare kan.

Stivbent plastikk i billig kjole # 1


Stivbent plastikk i billig kjole # 2

Ja, jeg har sett "Skal vi danse". Femti prosent pute-tv. Og det er en hel uke siden. Jeg har bearbeidet opplevelsen siden.

Etter "Skal vi danse" så jeg "God kveld Norge". Nå skal jeg innrømme at jeg dyttet innpå et par digre sjokolader, så det kan ha vært årsaken til kvalmen, men dette intimitetstyranniet - hvor kommer det fra og hva gjør det med oss? Og hva gjør det med dem som står frem og forteller om sjelslivet sitt? Vil de angre om noen år? Eller allerede i morgen?

Noen av dem er kanskje bevisste og deler bare litt, men jeg tror mange av dem som stadig går igjen på forsider og som stiller opp i ulike programmer blir litt hekta. Jeg tror det er en slags inflasjon; den ene dagen forteller du at du har fått en ny kjæreste, og uken etter lar du mediene vite at du har gått til psykolog de siste ti årenene, og at du drev med selvskading helt inntil i går kveld fordi forholdet til kjæresten du snakket om i forrige uke var veldig feil for deg.

*

Ikke misforstå. Det er rom for alle. Og at tabuer forsvinner er også fint.

Men kan vi ikke få ta ett tabu om gangen? Fordøye det litt før neste episode av "Pinlige sykdommer" (eller "Luksusfellen" for den sakens skyld)?

*

Jeg synes det står respekt av folk som holder privatlivet sitt privat. Antakelig fordi jeg er helt ute av stand til å gjøre det selv. Andres privatliv og hemmeligheter er derimot trygge hos meg.

Jeg kunne jo sagt at det kom av en solid integritet, men sannheten er en annen, og den er todelt; jeg har en fryktelig dårlig hukommelse, og hvis noen ber meg om å holde kjeft om noe, ser hjernen min sitt snitt til å legge informasjonen rett i fjernarkivet. Jeg glemmer det rett og slett.

Det har ført til et par pinlige episoder, for folk har en tendens til å huske at de har betrodd meg ting, og da ser også jeg at det kan virke sårende at jeg ikke har den fjerneste anelse om hva de refererer til. Etterhvert har jeg blitt ganske god til å legge ansiktet i riktige folder.

I alle fall innbiller jeg meg det, men det kan hende jeg ser ut som et botox-offer. Eller en prøvedukke med det samme uttrykket som en paralysert brystvorte. (Du klarer å se det for deg hvis du bare anstrenger deg litt.)

Den andre årsaken henger sammen med den første: Siden hjernekapasiteten min er nokså begrenset, har jeg ikke plass til annen informasjon enn den som gjelder meg selv.

Fuck integritet. Hello egoisme.

*

Jeg vil rett og slett ha rampelyset for meg selv, og jeg vil ikke bli sladret om. Eller det vil si - jeg kan godt bli sladret om, men da vil jeg høre på. Sannsynligheten for at sladderet hadde vært noe jeg ikke selv har spredt, er forsvinnende liten - med mindre folk rett og slett juger. Og da forsvinner jo litt av sjarmen med god sladder. Juge kan jo enhver idiot.

Selv de som ikke har annet å tilby verden enn sin egen manglende personlighet.

lørdag 22. september 2012

Kjærlighet

"Kjærlighet, vakreste ord på jord" synger Sissel Kyrkjebø, og ingen har hittil reist seg opp og ropt "For no' forbanna bullshit!" For altså; Kjærlighet er ikke verdens vakreste ord verken i bokstavelig eller overført betydning. Det vakreste ord på jord kan være hva som helst og du må selv bestemme hva som er vakkert for deg. Og når det gjelder kjærligheten som fenomen er det også svært individuelt.

Kjærligheten kan være usigelig vond og helt fantastisk. Kjærligheten kan være blind eller den kan få deg til å se nyanser som er helt utrolige. Kjærligheten kan være misforstått og lite velkommen eller den kan være en selvfølge og et fundament du ikke kan være foruten.

Kjærlighet kan være gjensidig, men trenger ikke være det. Kjærligheten kan ruste selv om noen sier at den ikke gjør det. Kjærligheten kan være fanatisk eller gjøre deg fri.

Kjærlighet og respekt må gå sammen hånd i hånd.
Kjærligheten er sterk, men overvinner ikke nødvendigvis alt.
Kjærlighet må ha næring og kan ikke gro uten frihet.

*

Men hvordan vet du at du har funnet kjærligheten? Hvordan vet du at det ikke er en forbigående sinnsykdom?

For det første: Hvis det er tegn på galskap er det du har enten en forelskelse eller faktisk en psykisk tilstand som bør behandles så fort som mulig. Det at den du har følelser for til stadighet ser seg nødt til å tilkalle politiet eller at sterke menn i hvite frakker ber deg ligge stille slik at de får satt sprøyten i låret ditt, er tydelige tegn på at du ikke er på rett spor i følelslivet.

For det andre: Hvis du er villig til å ta en kule eller gi bort en nyre for den du elsker, er det sannsynligvis snakk om ekte kjærlighet.

For det tredje: Hvis personen du elsker gjør deg til et bedre menneske, har du funnet noe du bør kjempe for.

For det fjerde: Hvis du er villig til å kjempe uansett hva livet slår deg i trynet med, er det overveiende sannsynlig at du vinner. Og premien er kjærlighet.

*

Kjærligheten skiller ikke på hudfarge, kjønn, religion eller geografi. Og det burde være strenge straffer for dem som prøver å ødelegge for kjærligheten.

Kjærligheten kan selvsagt også være til en gud. Den kjærligheten man føler for en gud kalles agape - i motsetning til eros, som er kjærlighet mellom mennesker. I kjærlighet til en gud gjelder de samme prinsippene som i kjærlighet mellom mennesker; respekt, toleranse og frihet, men kjærligheten til en gud er ikke kroppslig.

Eros og Psyche. Et godt eksempel på at familie aldri bør blande seg inn i et kjærlighetsforhold.

Hvis du mener at din kjærlighet til Gud eller mennesker gir deg lov til å plage andre, har du misforstått noe grunnleggende. Men det har du også hvis du ikke respekterer andres kjærlighet til Gud eller mennesker.

Det er med andre ord ikke sånn at du kan lage bråk fordi noen har ledd av guden din, og heller ikke sånn at du kan le av noens gud. Fy skam til alle som gjør sånt.

*

Når det gjelder selve ordet kjærlighet, er jeg altså ikke enig i at det er særlig vakkert. Men det er sikkert fordi jeg ikke er så glad i ord som har æ i seg. Det er liksom noe vulgært over ord som skrives eller høres ut som det skrives med æ'er.

Et eksempel på et ord som ikke skrives med æ, men som høres sånn ut på min dialekt er ordet sau. Når jeg snakker med noen som bor der jeg kommer fra, sier jeg ikke 'sau', men 'sævv'. I flertall: 'sævvær'.

*

Opprinnelig stammer ordet 'kjærlighet' fra det latinske 'carus'. Og mens vi enda labbet rundt her oppe i nord og pratet norrønt, kan det virke som en tunghørt gamling fikk lov til å oversette 'carus' til 'kerr'. Han burde hatt juling. For det var altså 'kerr' som etter mange års ralling ble til 'kjærlighet'. Med æ. Kunne vi ikke beholdt 'carus'? Eller gått for 'amour' eller 'liebe' som henholdsvis franskmennene og tyskerne gjorde?

Kanskje vi bare skal blåse i hva det kalles. Det viktigste er tross alt å finne noen å være glad i.

fredag 21. september 2012

Paradis og jomfruer

Min mann og jeg har felles økonomi. Pluss at jeg har en hemmelig konto, som strengt tatt ikke er hemmelig lenger nå.

Selv om jeg har en bitte, liten "sko- / diverse trøst-konto", mener jeg bestemt at vi er innenfor begrepet "fellesøkonomi" og derfor var det veldig rart å lese KKs horoskop for krepsen (meg) og jomfruen (han) som gjelder fra neste uke.

Mye tyder på at min mann ikke er jomfru

Under punktet for økonomi får jeg beskjeden "Budsjettet sprekker stadig vekk", mens jomfruen jeg er gift med får forsikring om at "En hard knute blir løst".

*

Spådommen stemmer godt overens med min erfaring. Londonturen mine barn og jeg hadde i august, sprakk for eksempel med ca 298 prosent, men jeg innser at budsjettinnsalget var i overkant optimistisk ("Nei, jeg skal ikke shoppe. Du ser jo det selv at jeg har nok klær og sko.")

Dokumentasjonen i form av AmEx-regningen lå fremme på bordet da jeg kom hjem i går. Jeg valgte å ta den offensive holdningen, og stilte meg foran ham under en kort pause i oppvaskmaskinryddingen: "Jeg ser du har lagt frem AmEx-regningen," sa jeg krigersk "Er det noe vi bør snakke om?". Det siste kom ikke så hyggelig ut som jeg hadde planlagt. 

"Nei," kom det kort. Og - når jeg tenker meg om - kanskje litt avventende. Det kan ha hatt en sammenheng med de to skarpe knivene jeg holdt på å rydde bort. Uansett; Null snakking. Oppdrag utført.

Man skal jo ikke legge livet sitt i hendene på noen som ser mening i lysende gasskuler på himmelen, men siden jeg nå har lest svart på lysegrønt (!) at budsjettet sprekker, er det ingen mening i å kjempe imot. Jeg tror nemlig astrologene har rett i akkurat den spådommen.

*

For et par timer siden var vi på CC Vest for å handle inn proviant til en helg på hytta, og siden min kjære skulle kjøpe en boks snus i Narvesen-kiosken, spurte jeg om han kunne bytte inn et Flax-lodd som har ligget i lommeboken min siden i sommer.

Det ville han ikke. Prinsipielt vil han ikke ha noe med Norsk Tipping å gjøre, og jeg følte nærmest at han ikke engang ville vedkjenne seg kjerringa som sto bak ham med et lodd i hånden.

Sånt finner jeg meg ikke i, så jeg klenget meg på ham som en gal fan, og da det ble hans tur kastet jeg meg frem og sa "Også skulle VI gjerne byttet inn dette loddet i et nytt". Det var bare det at jeg visstnok ikke hadde skrapet det. Jeg leverte altså inn et ferskt lodd som jeg i flere uker har trodd at var verdt 25 kroner.

*

I bilen etterpå nevnte han diskret at han ikke synes det var påkrevet å fortsette å sponse staten, men jeg kontret med at han kom til å bli veldig glad den dagen jeg vant en masse penger. Jeg fortalte at jeg hadde planlagt det hele i detalj, og at jeg kom til å overraske ham med en tur til selveste Paradis.

"Jeg trodde du var forvist derfra en gang for alle," sa den jomfruelige. 

Og slik sikrer man seg fast stilling som hjemmeværende hundevakt i flere år fremover.

torsdag 20. september 2012

Fem om dagen

Da Øystein Stray Spetalen var gjest hos Skavlan ble det veldig tydelig; når det gjelder hilserutiner har vi et forbedringspotensial. Spetalen satt i stolen og skulle hilse på en ny gjest. Han rakk ikke reise seg helt opp og så et øyeblikk ut som et impresjonistisk maleri av Picasso. Det var rare vinkler og ben og armer i hele tv-ruten.

Det var ikke Spetalens skyld. Nå er han utstyrt med en lang og tynn kropp, og det hjelper jo heller ikke på situasjonen, men kan vi ikke bli enige om en rutine som holder litt på verdigheten? I denne situasjonen, ville jeg sagt at det var naturlig at han fikk reise seg skikkelig opp før han ble nødt til å ta noen i hånden. Alternativt at han kunne sitte stille og strekke frem hånden, men det hadde nok virket litt overlegent.

*

Dette med håndhilsing er jo en uting uansett hvordan man ser det. For hvorfor i all verden skal vi drive å dele bakterier med folk vi ellers ikke ville klint med? Og hva med all denne klemmingen? En invasjon av folks intimsoner. Big time!

Når det gjelder klemming, er forresten ikke jeg en man skal lytte til. Jeg er en elendig klemmer og jeg er fryktelig kritisk til andres klemmer. De verste er de som legger hele armen bak nakken min og som samtidig trekker håret mitt nedover så jeg nesten får whiplash. Hvis de i tillegg holder meg fast når jeg vil trekke meg tilbake, settes de umiddelbart på svartelisten. Det står en del navn der, for å si det sånn. Hvis du tror du er en av dem, kan du prøve å klemme meg. Tar jeg et skritt tilbake og ser på deg med mord i blikket, kan du anta at du er oppført.

For en som har en intimsone på størrelse med sånn Arktis var i gode gamle dager, er dette med klemming et vanskelig tema. For man skal jo liksom klemme, og jeg vil jo så gjerne være en del av de hyggelige. Derfor har jeg lovet en kollega å trene på å bli en god klemmer. Å, det er tøft. "Fem om dagen" er hennes mantra.

Jeg gjorde et forsøk i dag. Klemmeren kom bak meg mens jeg satt nede og ikke hadde mulighet til å reise meg. Det ble utrolig klønete fra min side, men ingen så ut til å reagere. Jeg burde bare ha sittet med hodet rett frem, men i stedet vred jeg på meg (i et håp om å bli en bedre klemmer) og så ble det liksom feil vinkel på alt.

*

Jeg vil gjerne at de jeg klemmer skal vite at når jeg først klemmer, så mener jeg det. Det er oppriktig ment, jeg har bare ikke helt forstått kodene.

Når skal man for eksempel luftkysse som en del av klemmeprosessen? Hvor mange ganger skal det kysses og når er det forventet at man skal treffe kinnet med leppene?

Slikt sliter jeg med. Nesten daglig.

For jeg har funnet ut at det er fysisk umulig at to mennesker kysser hverandre på kinnet samtidig. Med mindre en av dem er i nær slekt med Frankenstein eller rett og slett ser ut som en flyndre. Ikke misforstå - jeg klemmer ikke etter utseende og ville ikke forkastet en klemmer bare fordi vedkommende hadde leppene på høyre kinn. Nei, da. Det ville jeg sett på som en berikelse av menneskeheten og kanskje hadde det også slått meg at vedkommende var kommet litt lenger i evolusjonen enn meg - vedkommende hadde jo unektelig vært bedre tilpasset et klemmesamfunn. Og denne klemmingen kommer ikke til å kunne stoppes.

*

Jeg er bekymret for denne utviklingen. Og min bekymring er ikke egoistisk motivert. Nei, denne gangen inkluderer jeg hele menneskeheten.

Hvem husker vel ikke svineinfluensaen? Fugleinfluensaen? Sars? Hvis vi skal unngå å drepe store deler av jordens befolkning må vi begynne å tenke litt på hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Tror du at du vil synes at den klemmen du fikk av naboen rett og slett bare fordi dere ikke hadde sett hverandre på en uke var verdt det når du ligger der med sorte byller over hele kroppen?

Eller hva med skomakeren som tok deg i hånden i ren skjær glede over at du rundet oppover til to hundre kroner da du hentet de ferdig halvsålede skoene sist fredag? Var det verdt den forkjølelsen som du bragte videre til din gamle oldefar på sykehjemmet, og som sannsynligvis kommer til å gjøre at dine besteforeldre kommer til å arve et uthus og en gammel Volvo fra 1959 ganske snart?

*

Jeg har ingen løsning på dette. Bortsett fra håndsprit på små diskrete flasker, selvsagt. Men da kommer et nytt spørsmål opp; hvor snart etter skomakerens håndtrykk kan man vaske hendene? Jeg merket på ham at han synes det var litt tidlig å gjøre det mens han så på.


onsdag 19. september 2012

Veldig likt

Dette har vært en hyggelig dag! I alle fall var den det ganske lenge. Nærmere bestemt til klokken 16.55.  Men la meg gå tilbake halvannen time: Da gikk jeg mellom de to kontorbygningene våre og alle jeg møtte smilte og hilste. De fleste kjente jeg, men mange kjente jeg ikke. Jeg antok at vi fulgte samme uskrevne hilseregler som i skiløypene (dette har jeg bare teoretisk kunnskap om) og nikket og smilte etter beste evne. Noen vil si at det ikke sier så mye, men dem om det.

En halvtime etter gikk jeg i Industrigaten for å hente et par kjoler og en bukse som har hatt et opphold hos en skredder. Turen tok vel ca ti minutter, og jeg møtte en seks mennesker. Alle unntatt én hilste! Og jeg kjente ikke en kjeft!

*

Plutselig slo det meg at jeg kanskje var blitt berømt. Nærmest over natten. Men siden det var litt i overkant usannsynlig, ble jeg gående og gruble på hva som kunne ha skjedd. Jeg var innom gass (som i lystgass), det fine været (men det var tross alt ikke mer enn man kan forvente av en fin høstdag) og skjult kamera.

Så kom jeg på den mest sannsynlige årsaken; jeg ser ut som en som alle tror de kjenner. Jeg ser antakelig ut som tanten til alle jeg har møtt i dag. Eller nabokjerringa. Pokker, altså. Jeg ville helt klart heller ha vært berømt.

*

Men å være berømt har også sine sider. Jeg fikk en forsmak på det da jeg var 10 år og igjen et blaff da jeg var 17.

Da jeg var 10 år var familien på tur til Danmark. Nærmere bestemt Løkken. På den tiden var det kjent som et skikkelig partysted for ungdom, men vi må ha vært der utefor sesongen. I alle fall kan jeg ikke huske noe spetakkel eller utagerende oppførsel.

*

Vår familie var erfarne turister som stort sett hver sommer og hver vinter stappet far, mor og to barn inn i bilen og kjørte til Seefeld, Østerrike.

Det absolutte lavmål var den turen da min mor hadde fått det for seg at hele familien skulle kle seg likt. Og siden mine foreldre absolutt ikke hadde noe i mot USA, ble vi dresset opp i Catalina-jakker, t-skjorter og (hold deg fast) tresko - alt med stjerner og striper på. Olabukser med sleng hadde vi også, men det var moderne på den tiden.

Det fantes bilder av denne katastrofen, men de er borte nå. Vi håper bare ikke det finnes kopier.

Bildehistorikk viser at min mor tidlig hadde en forkjærlighet for å kle opp barn i like klær. Her har hun sydd skinnvester til min bror og meg. Han slapp imidlertid rysjebryst på skjorten sin.

Det kan ha vært etter denne karnevalaktige turen vi valgte Danmark, og jeg ser ikke bort fra at mine foreldre så det som nødvendig å holde seg borte fra Seefeld en sesong. Heller ikke at de ble bedt om å holde seg borte, faktisk.

*

I Løkken handlet vi melk og brød i nærmeste butikk og laget maten på kjøkkenet i huset vi leide sammen med en annen familie. Hver eneste gang jeg kom inn i matbutikken knakk samtlige ansatte sammen i latter. De første to gangene trodde vi det var tilfeldig. Eventuelt at de som jobbet der bare hadde et storartet arbeidsmiljø, men etter at andre kunne fortelle at det bare skjedde når jeg kom inn, skjønte vi jo sammenhengen.

Det var meg de lo av. Jeg synes det var litt rart, men jeg var så trang i nøtta på den tiden at jeg følte meg litt kul. Det skal også sies at jeg synes tannregulering var pent, og at jeg valgte å gå med briller hele tiden selv om øyenlegen sa at jeg kunne bruke dem som lesebriller. Men så hadde jeg jo stort sett også nesa i en bok.

Jeg ble rettere i ryggen hver gang jeg kom inn i sjappa - oppmerksomhet har alltid virket slik på meg - og de ansatte lo antakelig enda mer av det. Vi kom aldri til bunns i hva som var så gøy, men jeg overhørte mine foreldre si til hverandre at de synes det var dårlig gjort å behandle en 10-åring på den måten. Det synes altså ikke jeg. For en nærsynt, blek tiåring som så ut som en bønnestengel var all PR god PR.

*

Neste gang jeg ble utsatt for peking og hvisking og latter, var jeg blitt 17 år og nokså utadvent. Jeg hadde fremdeles et litt skrudd syn på verden der jeg satt i kassen på Gunnars marked og slo inn varer etter skoletid, for jeg mente åpenbart at det var helt ok å matche øredobber og klær. Alltid. Jeg hadde mintgrønne, rosa, lyseblå og hvite plastøredobber, og de var ikke beskjedne. De var enorme. De var bare litt mindre i omkrets enn vinyl-singler.

Hver gang det kom en barnefamilie forbi kassen var det samme historien; ungene pekte, foreldrene bøyde seg ned til dem for å si noe hemmelig og så begynte de å le. Det viste seg at det på den tiden gikk en svensk barnetv-serie der en dame (som måtte ha vært minst 20 år eldre enn meg) snublet og falt seg gjennom hele programmet på en visstnok utrolig latterlig måte. Selvsagt måtte akkurat hun være min dobbelgjenger.

Min beste venninne liknet på Carola, jeg liknet på en klønete middelaldrende svensk kjerring. Men når man har tilbragt hele ungdomstiden som stygg venninne, har jeg hørt at man ofte kan utvikle en interessant personlighet. Alternativt stygge psykoser.

*

Klokken 16.55 i dag ble jeg påkjørt av en syklist. Som kom bak meg. Mens jeg gikk. Jeg garanterer at jeg ikke sjanglet, men jeg gikk i oppoverbakke og han var en sånn type som lar topp utstyr kompensere for manglende fysisk form. Det var særlig mangelen på selvinnsikt når det kom til kondomdress som fascinerte meg.

Han traff meg i armen, og det var ikke særlig vondt. I alle fall ikke fysisk. Men da han gløttet opp på meg og jeg trodde han skulle si unnskyld, kom det bare "Å, det er deg, ja".  I det han syklet videre svarte jeg bare "Nei, det er ikke meg, jeg bare likner". Litt resignert, liksom.

tirsdag 18. september 2012

Har du skammet deg i dag?

Mange kloke mennesker, og noen som kanskje har litt å gå på når det gjelder klokhet, har ment mye om ansvar den siste tiden. Jeg skal ikke gjøre det.

Jeg vil ikke mene noe om at å ta ansvar betyr at man bør bli eller om man bør gå, men jeg mener mye om å angre. Og det er tross alt beslektede tema.

*

Å angre, beklage eller be om unnskyldning gjelder bare hvis man samtidig endrer atferd. Hvis du ikke er innstilt på å endre deg, kan du like gjerne fortsette som du gjør og spare de kaloriene du eventuelt tenkte å bruke på å be folk om å tilgi noe du garantert kommer til å gjøre igjen.

Dette gjelder både barn og voksne, men det stilles selvsagt større krav til voksne som burde ha fått det med seg fra de var små. Jeg gidder ikke høre på beklagelser som bare gis for å få den beklagende til å føle seg bedre. Det er en ren fornærmelse.

Ordet "unnskyld" (eller "beklager" eller "angrer") bør rett og slett aldri brukes med mindre det etterfølges av "og jeg lover aldri å gjøre det igjen". Jeg kan gå med på at det er underforstått. I noen sammenhenger.

*

Men det å unnskylde, står det respekt av. Hvis det altså gjøres på riktig måte. Det vitner om selvinnsikt og respekt for andre. Noen tror dessverre at det vitner om svakhet. Det er fryktelig trist. Å ha skyldfølelse betyr jo bare at du er et godt menneske. Ingen kan leve et helt liv uten å såre andre ved en handling eller en replikk. Eller ved å ikke handle eller si noe. Og da har vi altså dette fantastiske verktøyet som heter å beklage. Det bør brukes mye oftere (med forutsetning om at man endrer atferd, selvsagt).

*

Verden er komplisert noen ganger. Det kan hende at du kommer opp i en situasjon der du vet at den eneste riktige handlingen vil komme til å såre noen. Jeg lover deg at den eller de du sårer vil føle seg mer respektert hvis du bruker litt tid på å forklare handlingene dine, og hvis du gir dem mulighet til å fortelle deg hva de følte da du gjorde det du gjorde eller sa det du sa, vil dere sammen ha bidratt til å få verden et lite skritt videre. Mot det bedre. For det er målet.

Skam er mest kjent som en negativ følelse. Jeg mener vi burde skammet oss mer. Skam får oss til å endre handlemønster nettopp fordi vi ikke liker å skamme oss. Skam vitner om refleksjon, og refleksjon er bra. Refleksjon og empati er sammen med respekt tre egenskaper som burde stått først i alle stillingsannonser og som burde være attraktive egenskaper for ethvert menneske.

Ikke enig? Det er ingen skam i det. Synd, men jeg respekterer deg likevel. Kanskje.


mandag 17. september 2012

Grønn guffe

Ok, Kiwi. Nå har jeg sittet på hendene mine i to dager for å unngå et solid galleutbrudd, men det er som en gryte med kokende vann og for tett lokk; det må ut:

Kiwi: reklamen deres stinker. Ikke bare det: den er usigelig dum og manipulativ.

 Her er teksten:
«Mye tyder på at Helsedirektøren har rett. 
Fjerning av moms på nøkkelhullprodukter er en enkel måte å få oss til å velge sunnere på.

Vi i Kiwi var helt enig dette, og kuttet prisen tilsvarende momsen på alle nøkkelhullprodukter

Resultatet er blitt som Helsedirektøren antyder; blir sunne alternativer billigere, ja så velger vi dem. Derfor sier Kiwi nei til moms på nøkkelhull og fortsetter å holde prisene nede.»

Skjønner du? Åååååå, så grenseløst dumt

La meg ta det punkt for punkt:


«Mye tyder på at Helsedirektøren har rett»

Dette er en tåkete formulering. Kan de ikke bare fastslå at han har rett? Hvis det altså er sånn at han har sagt det? Jeg har søkt gjennom det meste av nettet – i alle fall den delen som handler om moms, helsedirektøren og nøkkelhullsprodukter – og ikke funnet et eneste sted at helsedirektør Bjørn-Inge Larsen har sagt at «fjerning av moms på nøkkelhullprodukter er en enkel måte å få oss til å spise sunnere på».

Men så er det jo ikke det dere sier heller, eller hva? Dere påstår faktisk ikke at Larsen har sagt dette. Med en smart (i noens øyne, utidig i mine) måte å formulere seg på, kan dere – hvis dere blir utfordret på det – si at dere faktisk ikke har sagt annet enn at han har rett.


«Vi i Kiwi var helt enig i dette»

I hva? I deres egen påstand om at fjerning av moms på nøkkelhullsprodukter er smart eller i det dere påstår at Larsen har sagt?


«Resultatet er blitt som Helsedirektøren antyder»

Jasså, så nå antyder han? Han har rett i det han antyder? Og det er at vi velger sunnere hvis sunnere varer blir billigere? For en genialitet. Hvorfor bruker dere «antyder»? Hvis dere er så sikre på at han har sagt dette, kan dere ikke bare si «Helsedirektøren har rett i at vi kjøper sunne alternativer hvis de blir billigere»?


«Derfor sier Kiwi nei til moms på nøkkelhull»

Forslag: si nøkkelhullprodukter, så blir det ikke så latterlig. Nøkkelhull er gratis. Det er det rundt som koster.

Og: «Derfor sier Kiwi nei …» Hvorfor? Fordi Bjørn-Inge Larsen har antydet noe? Eller fordi det er et kjempekonkurransefortrinn som gjør konkurrentene så forbanna at de pusser advokater på dere?

*

Jeg bryr meg ikke om dere virkelige kutter prisen med 15 prosent eller om dere (slik konkurrentene deres påstår) regner det ut fra egne kalkyler og antatte fremtidige priser. Jeg er bare grusomt irritert fordi dere er så vage i reklamene deres at jeg umiddelbart mistenker dere for å forvirre oss til å tro at dere vil vårt beste.

Jeg er helt enig i at vi må spise sunnere. Mer fisk og mer grønt. Men kampanjer som manipulerer meg, får meg bare trassen. Hvis noen vil diskutere dette med meg, finner dere meg på nærmeste kokosbolleutsalg.

Og hvis noen vil vite hva jeg synes er en helt genial reklame, så sjekk her.

lørdag 15. september 2012

Et litt forsinket ungdomsopprør

Da jeg bodde hjemme hos mine foreldre, hadde jeg rom i kjelleren. Huset var sannsynligvis designet for  å kunne benyttes som to boenheter en gang i tiden, så jeg okkuperte halvparten av det som en gang hadde vært en stue, men som nå var delt av med en vegg. Min bror bodde i naborommet. Heldigvis for meg, fikk jeg delen med de store vinduene.

På rommet mitt hadde jeg et sminkebord, et enormt skrivebord, en lenestol, et lite pyntebord, et klesskap og en seng med bokhyller over. Det lille bordet og lenestolen var stort sett alltid fyllt med rene håndklær som min mor mente at jeg skulle brette sammen og sminkebordet ble aldri brukt. Etter min mening hadde det holdt med sengen og skrivebordet.

*

Mine foreldre mente at jeg godt kunne "gjort det litt hyggeligere" på rommet mitt, men jeg likte den minimalistiske stilen og aksepterte sminkebordet mer eller mindre fordi jeg følte at jenter antakelig burde like sminkebord.

Siden jeg hadde sminkebord, måtte jeg jo også ha sminke. Og det er jeg glad for i dag, for det medførte at jeg gjorde unna eksperimentellfasen på et tidspunkt som ikke var så vesentlig i min oppvekst. Det hadde jo vært betydelig verre hvis jeg først i en alder av 44 måtte teste meg gjennom knallblå øyneskygge helt opp til øyenbrynet og de fleste variasjoner av fargen rød på leppestiften. For ikke å snakke om svart kajal. Svart kajal kan skremme fanden på flatmark hvis den ikke er lagt riktig.

*

Mine sterkeste ungdomsminner var hver gang jeg kom opp trappen til stuen der mine foreldre satt og ble kritisert for håret mitt. Den dag i dag vet jeg ikke hva jeg gjorde galt, men min mor var alltid etter meg for å endre frisyren, og min far sa minst to ganger hver uke "du kan ikke hindre fuglen i å fly over ditt hode, men du kan unngå at den bygger rede i ditt hår".

Jeg prøvde å tilfredsstille min mors ønsker, noe som førte til at jeg til stadighet måtte luske avgårde til frisøren hennes for å ta permanent, men siden den gang har håret mitt vært en slags akilleshæl for meg. Noe som jo er litt pussig å tenke på siden akillesen og håret ikke kunne vært stort lenger fra hverandre.

*

En stund hadde jeg langt hår, men det var på den tiden jeg var så liten at min mor måtte vaske det. Og siden håret mitt så ut som en tovet sokk etter at hun hadde gått løs på det med et stivt håndkle, var det tårer og tenners gnissel hver fordømte gang kammen skulle gjennom.

Min mor var nemlig skeptisk til balsam. Hun mente det bare var noe sjampo-produsentene hadde funnet på for å tjene mer penger, og dessuten førte balsambruk til at man brukte enda mer varmtvann. Den oppfatningen endret seg gudskjelov senere.

*

Løsningen på floken, ble en elektrisk kam. Den var oransje (dette var det glade 70-tallet) og hadde to sett med tenner som hakket seg gjennom håret. Det fungerte helt fint, men jeg kan fremdeles huske hvordan tennene traff hodebunnen og hvordan hakkingen forplantet seg helt ned til kjevebenet.

Tross håret, vil jeg påstå at mine foreldre var usedvanlig heldige med meg. Jeg bedrev verken røyking eller drikking, og ble ikke gravid før jeg var gift. Riktignok som 23-åring, men jeg var bare ett år yngre enn min mor da hun fikk meg, så der hadde hun ingen grunn til å klage. Jeg hadde rett og slett ikke noe ungdomsopprør.

*

Denne gnagingen på håret mitt - i overført betydning - har naturligvis ført til dype sår i min sjel og jeg burde sikkert gått til psykolog i flere år for å forstå hva det har gjort med meg som menneske. Men igjen - mine foreldres syn på verden har preget meg der også.

Da jeg på et tidspunkt betrodde min far at jeg vurderte å bli psykolog, så han rett gjennom meg og forsto at det yrkesvalget kun var motivert ut fra nysgjerrighet på andre menneskers dypeste hemmeligheter - og han svarte at hvis jeg var så innmari interessert i mennesker foreslo han at jeg vurderte å bli bussjåfør.

*

Når jeg nå er godt over 40 år føler jeg endelig at jeg har nådd et punkt i livet der jeg gjør som jeg vil med håret mitt. Jeg sluttet å farge det for to år siden og all den tid en klassevenninne fant ut at jeg hadde ti grå hår i bakhodet som 16-åring, er jeg nå snart blondine. Det trives jeg godt med.

Jeg har langt (grått) hår, og i går brukte jeg 800 kroner på sjampo, balsam og hårkur, mens jeg sendte en triumferende tanke til min mor der jeg planla jeg å stå i dusjen i minst en time mens vannet rant, selv om jeg såpet inn håret. Min mor var forut for sin tid når hun forlangte at vannet skulle skrus av så lenge det ikke skulle brukes til utskylling. Hun var muligens vår tids første miljøverner.

*

Det eneste jeg ikke er helt fornøyd med er at grått hår kombinert med rynker ikke akkurat fungerer som en foryngelseskur. Grått hår er rett og slett blitt moderne, har jeg lest, men det virker som det forutsetter glatt hud og ungdommelig glød. Jeg kan til nød gløde hvis jeg blir plassert i umiddelbar nærhet til en peis i et par timer, men da står jo håret som et tørr kornåker rundt hodet mitt.

Jeg ser ikke helt sånn ut

Uansett. Jeg er en slags håranarkist. Fuck the world. Jeg gjør som jeg vil. Kanskje jeg til og med slutter og gre meg og inviterer en papegøye til å bygge rede oppi der. Ha!


fredag 14. september 2012

Artige påfunn

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om Kiwi-reklamen der en dust starter med å si "Mye tyder på at helsedirektøren har rett ... (...) ... Vi i Kiwi er enig i dette og bla, bla, bla ett eller annet med matmomsen", men jeg merket at jeg ble sur og irritabel bare av å tenke på den grønne, lille gubben som spratt rundt mellom reolene som om han var en krysning mellom et romvesen og Lille Trille.

Så da bestemte jeg meg for å skrive om fiskale avgifter i stedet.

Fiskale avgifter har ikke noe med fisk å gjøre. Når du betaler for fiskekortet ditt, går det du betaler antakelig til å dekke utgiftene eieren av vannet har til for eksempel å kalke det. Vil jeg tro.

Fiskale avgifter er avgifter som staten skjønnsomt har fordelt på likt og ulikt, rett og slett for å tjene penger. Dokumentavgiften er en slik avgift. Uansett om du kjøper et hus til 1 million eller 10 millioner er avgiften du må betale for å få dokumentene tinglyst 2,5 prosent av salgssummen (med mindre du kjøper et helt nytt hus - da slipper du av en eller annen merkelig grunn unna).

Dette dokumentet er kanskje helt gratis

De fleste forstår sikkert at det ikke er mer jobb for det offentlige å tinglyse et dokument med et ettall og seks nuller enn å tinglyse et dokument med et ettall og syv nuller, men likevel koster det 25.000 kroner ekstra å kjøpe huset til en million og 250.000 kroner ekstra å kjøpe huset til 10 millioner.

Så dokumentavgiften er et slags byråkratisk påfunn som antakelig kom i stand etter at en politiker sa at nå måtte vi jammen se å øke statens inntekter for det er så mange kravstore mennesker i dette landet, og de trengte både veier og kloakkanlegg og en hel masse annet.

Bilavgiften er også en fiskal avgift. Staten får inn ca 60 milliarder kroner i bilavgifter hvert år, men hvis du tror at bilavgiften går til å bygge veier med, tar du feil, for bare 30 milliarder går til veibygging og trafikksikringstiltak.

Siden jeg er byråkrat og jobber for regjeringsapparatet, har jeg selvsagt ingen offisielle meninger om dokumentavgiften og bilavgiften, men jeg kan jo gå så langt som til å si at de er sære.

Selv motstandere av fiskale avgifter må jo innrømme at det er en ganske god ide. I alle fall sett fra statens side. Og staten er jo oss. Da mener jeg ikke oss byråkrater, jeg mener oss som i "alle vi som bor i Norge og nyter godt av melken, honningen og alle de andre godsakene".

Du kan være for eller mot fiskale avgifter, men det er viktig at du har en holdning til dem. For om ett år er det valg, og før det er det en hel masse du må ta stilling til.

Frivillig momsregistrering (noen vil kalle det en selvmotsigelse av episke dimensjoner) er kanskje ikke noe du trenger å vite om i detalj med mindre du er selvstendig næringsdrivende. Men hvis du har skolebarn er det kanskje en ide å sette seg inn i skolepolitikk, og hvis du har tenkt å bli gammel, kan du kanskje være interessert i helsepolitikk og pensjoner. Ikke vet jeg.

Poenget er at du gjør bevisste valg og at du faktisk bruker stemmeretten. Jeg vil nesten si det er en plikt.

torsdag 13. september 2012

De usynlige

I går så jeg en episode av en av de krimseriene jeg ikke klarer å skille fra hverandre, fordi alle handler om etterforskere i designklær som lurer på hva som har skjedd med et offer som nesten alltid bor i et kjempedigert hus, og som har forsvunnet i en av familiens fem kjempekule biler etter at han eller hun hadde snakket med noen som alle skjønner er et skikkelig dårlig papir.

De pent kledde etterforskerne løste hele gåten fordi en dame gjenkjente sin manns håndskrift på et papir der han hadde skriblet ned en ufin trussel. 

Den kjøpte jeg ikke, altså.

Når så du din manns håndskrift sist? Eller din kones kulepennskriblerier, hvis det er en kone du har? Det er jo ingen som skriver beskjeder til hverandre på papir lenger. Selv handlelister blir sendt på sms og noen har til og med kjøpt en app som hele familien kan benytte og som fungerer som et slags dokumentdelingsprogram.

Da jeg fikk se det avgjørende beviset (trusselbrevet), synes jeg det liknet min manns kråketær, men jeg så det som litt søkt at han skulle skrevet "Leave my family alone or you're dead!!" i et anonymt brev i en amerikansk tv-serie. 

Et eksempel på et trusselbrev. Som du ser, er det nok skrevet av en bakfull danske.


Og da begynte jeg å tenke; Hvem skriver sånne brev? Ikke på ordentlig, for det vet jeg svaret på: det er dumme, kriminelle mennesker. Men hvem gjør det i filmer og serier? Rekvisittøren? Produsenten? Eller kanskje de spurte vaktmesteren? Litt sånn "Hei, du! Vi trenger en hånd her! Ja, også en penn. Tar du med deg en og kommer hit, eller?"

Jeg vil slå et slag for de usynlige hjelperne. Ikke bare de som så vidt kom med på rulleteksten som farer over skjermen i 100 kilometer i timen med fontstørrelse 2, men også de som ikke fikk være med på listen i det hele tatt, og ikke minst vi, jeg mener de, som bare er helt vanlig bakkemannskap. Eller drit i det, jeg mener vi. 

Vi som sørger for at ungene legger i vaskemaskinen, at ektefellen kjøper riktig type Farris og husker å kjøpe Jif. Vi som kommer med subtile hint når det begynner å bli tomt for toalettpapir og som minner om at det er på tide å vaske et bad. 

Som kaster fillete klær, spesielt undertøy, og som vet at setningen "ikke kast denne, jeg liker den, den er favoritten min" ikke egentlig er sant. De som sier sånt vil egentlig bare slippe å shoppe, og hva hadde skjedd hvis ingen hadde shoppet? Jo, butikker og fabrikker hadde gått konk. 

Landet hadde blødd! Og det er det siste Norge trenger. Faktisk hadde hele verden blitt lei seg hvis Norge hadde gått på dunken. Vi er jo et slags forbilde for alle de andre; nøysomme, fornuftige og gavmilde. Vi er de som alle vil være.

Derfor hyller jeg de usynlige. De som ikke bygger landet, for det er allerede gjort, men som i alle fall tar ansvar for å delegerer vedlikeholdet. Hurra for oss.

onsdag 12. september 2012

Please, Madame?

Det er ett eller annet i veien med meg. Mange som kjenner meg vil nikke og tenke "endelig en smule selvinnsikt", men det skal de ikke være for sikre på. Jeg har nemlig ikke skjønt hva som er galt.

Situasjonen var som følger: Jeg gikk forbi Majorstuhuset. I en slags kø. Masse mennesker gikk forbi meg - for jeg bar litt tungt og hadde høye hæler - men de fleste gikk i mitt tempo. Samtlige av de jeg så ryggen på ble stoppet av en særdeles ivrig ambassadør for Amnesty. Men ikke jeg.

Når jeg tenker over det, skjønner jeg faktisk ikke helt symbolikken her. (Piggtråd og stearinlys?)
Neste gang jeg ser fyren, skal jeg gå bort og spørre.


Jeg har tonnevis med sympati for Amnesty. De gjør mye bra. Og siden jeg følte meg litt gavmild og siden jeg hadde bestemt meg for å ikke bruke den femtilappen som lå lett tilgjengelig i vesken min på kokosboller, hadde Amnesty nå vært minst femti kroner rikere hvis fyren hadde stoppet meg.

Faktisk hadde han ikke engang trengt å stoppe meg, jeg hadde stoppet helt av meg selv hvis han bare så mye som hadde sett på meg eller smilt litt. Jeg beskylder ham ikke for å være sur, ikke på noen måte. Men han ignorerte meg rett og slett. Det var liksom ingen reaksjon i det hele tatt. Og det var litt rart, for jeg er ganske sikker på at han oppdaget meg der jeg gikk i køen mens jeg enda var et stykke unna.

Slik jeg ser det, er grunnen til at jeg ikke ble stoppet én av to:
1 Han vurderte meg som så blakk at det ikke var nødvendig å spørre
2 Han mente at jeg var en empatiløs, angstbitersk kjerring som det uansett ikke var verdt å kaste bort tid på å snakke med.

Jeg tror mest på det siste. Ikke fordi jeg ser spesielt velstående ut, men fordi jeg er datter av min mor.

Min mor blir heller ikke tilsnakket av mennesker som ber om almisser. Eller det vil si; en gang var det en som tok mot til seg, men til min mors store overraskelse sa han "Deg er'e vartfall ikke no' vits i å spørre," og det var nok helt riktig. Hun gir gjerne til veldedighet, men da vil hun velge det selv.

Etter å ha blitt ignorert av en som kanskje selv har vært politisk flyktning, ble jeg litt nysgjerrig på om det var flere verdig trengende som forholdt seg til meg på samme måte. Rundt hjørnet ved Krogh optikk satt den første tiggeren. "Please, please," sa han til de som gikk foran meg. Til meg: total stillhet.

Jeg snudde og gikk forbi ham igjen, men da var han opptatt med å klø seg, og da så han ikke på noen. På vei tilbake skjedde det samme som første gang; "Please, please," og så; nada.

Nå burde jeg være glad for å slippe å bli mast på for hver 20. meter bortover Sørkedalsveien, men jeg ble så deprimert av å bli oversett av tiggere og organisasjonsarbeidere at jeg ble helt ute av meg. Det førte naturligvis til at jeg måtte kjøpe trøstekokosboller. Som jeg øyeblikkelig spiste.

Hundre meter etter - da jeg passerte den siste tiggeren før jeg rundet hjørnet til leiligheten - hørte jeg plutselig "Madame?".

Jeg ble så glad at jeg stoppet og rotet rundt for å finne småpenger. Og det hadde jeg hatt, hvis jeg ikke hadde kjøpt de tre kokosbollene.

I slike tilfeller teller ikke tanken. Jeg innser det.

tirsdag 11. september 2012

Kjære Canal Digital, dette er en klage

Jeg har snakket med mine venner i Canal Digital. For det første lurte jeg på hvor mye billigere abonnementet mitt kom til å bli etter 23. november når alt vi sitter igjen med av TV2s kanaltilbud er TV2. Som vi ikke engang får i HD. Kundebehandleren kunne fortelle at han ikke kunne fortelle noe.



"Men når dere kutter et tilbud, betyr jo det at dere sparer masse penger og det må jo komme kundene til gode," spurte jeg enfoldig. "Nei, det er ikke sikkert, eller det vet jeg ikke, men jeg tror ikke det," sa kundebehandleren som lot seg lure av min milde røst.

"Hva skal jeg gjøre for å få nyhetskanalen, da?" ville jeg vite og lot det skinne gjennom at jeg var villig til å betale en hel del. "Vi har dessverre ikke lov til å sende den etter 23. november," svarte han medfølende.

"Jasså, ikke lov, altså?" spurte jeg. "Hvorfor ikke det?" "Nei, det er riktig," sa han "Vi har rett og slett ikke lov."

"Hvem er det som sier at dere ikke får lov til det, da?" spurte jeg uskyldig. "Vel, lov og lov ... TV2 vil ikke bli enige med oss om pris," sa han selv om han sikkert også er vokst opp med en mor som sier at man må være to for å danse og for å krangle.

"Så dere blir ikke enige om prisen, det er det dette dreier seg om," konkluderte jeg. "Ja," var det korte svaret. "Men da kommer jeg tilbake til mitt innledende spørsmål; hvor mye billigere blir dette for meg?"

Men det var langt utenfor hans kompetanseområde, så etter det ble vi enige om at begge skulle forsøke å ha en fin dag og at jeg skulle ringe igjen når det nærmet seg 23. november.

*

Jeg ringte parabolavdelingen, for jeg hadde et par spørsmål til dem også.

Jeg lurte for eksempel på hvorfor vi hadde mistet TVNorge og Max på hytta på fjellet. "Å, da vil jeg anbefale deg å bytte dekoder," sa luringen. "Ja, ha. Hvor mye koster det, da?" spurte jeg og fikk vite at jeg kunne få en lekker sak for bare 990 kroner.

"Nå skal du høre her," sa jeg. " I sommer ringte jeg dere og ble overtalt til å kjøpe en dekoder til en annen hytte, og jeg sa ja fordi dere lovet meg at den skulle gi meg tilgang til filmleie. Da jeg ringte dere og klaget på at denne filmleietjenesten ikke virket, sa dere at produktet ikke hadde tilfredsstillende kvalitet og at jeg sikkert forsto at dere ikke ville lansere noe før alt var fikset. Det skulle ta maks seks uker. Dette var i juni. Og det virker fremdeles ikke. Hvis dere nå mener at jeg bør kjøpe enda en ny dekoder, bør dere gi meg et særdeles godt tilbud."

Den stakkars mannen i andre enden hadde sikkert lyst til å ta en brå høstferie, men i stedet ba han om en time out. Han ba meg vente og snakket med en av sjefene sine.

"Nå skal du høre," sa han da han hadde forsikret seg om at jeg fremdeles var på tråden "de du snakket med sist, var ansatt i en telefonsalgsavdeling og de er ikke vi ansvarlige for. De blir bare leid inn av Canal Digital."

"Så dere fraskriver dere ansvaret for telefonselgerne deres?"

"Nei, altså, ja, altså - vi som sitter her er også leid inn. Vi er bare kundebehandlere!"

Jeg stønnet. Høyt.

"Så hvorfor skal jeg stole på noe av det du sier? Hvis det er så at de Canal Digital leier inn ikke kan stå til ansvar for noe?"

"Ja, jeg skulle si at vi beklager at du ble misinformert, men det er ikke noe vi kan gjøre, desverre. Men jeg ser her at du ble bedt om å sende inn en skriftlig klage sist du var i kontakt med oss, og det har du ikke gjort."

"Så hvor skal jeg sende denne klagen, da?"

"Det enkleste er å gå inn på sidene til Canal Digital og sende det gjennom kontaktskjemaet du finner der, da vil det bli behandlet av noen som er litt mer ansvarlige."

"Litt mer ansvarlige enn deg?"

"Ja."

"Men har du ikke en mailadresse jeg kan bruke?"

"Jo, det kan jeg finne for deg!"

"Det høres i og for seg minst like enkelt ut."

"Ja, det gjør vel i grunnen det."

Kjære Canal Digital.

Anse dette som en klage. Jeg er skrekkelig misfornøyd med
1 at dere i den faktiske monopolsituasjonen dere er i bruker oss kunder som pressmiddel mot TV2
2 at dere selger meg produkter jeg ikke kan bruke
3 at dere fraskriver dere ansvaret for den "misinformasjonen" jeg ble utsatt for. Dere burde selv tatt kontakt og ordnet opp.
4 at dere - tross den uheldige situasjonen dere har satt kundene deres i - benytter enhver anledning til å selge enda flere produkter i stedet for å rette opp i det dere (eller de dere har leid inn) har gjort feil.

Inntil dere blir bedre, kan dere stille dere i skammekroken.



mandag 10. september 2012

Tilgi meg

Dette er en hyllest til Siv Stubbsveen og TV3. Siv og TV3 har gitt meg den største TV-opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv, og det inkluderer Lekestue med Vibeke Sæther da man kunne velge et rundt, firkantet eller trekantet vindu og få se en film om hvordan melkekartonger og andre hverdagsprodukter ble laget. Det var en slags forløper til Discoverys "How it's made". Som jeg også gjerne ser.

Men tilbake til den myke, trygge stemmen til Siv Stubbsveen. Midt på 90-tallet bodde jeg i Bergen og dette med å ha flere kanaler enn NRKog nykommeren TV2, var fremdeles litt nytt for meg. TV3 sendte programmene sine i fra utlandet, og kunne derfor omgå en del norske regler. Men det var ikke regler som burde stoppet dem fra å lage programmet "Tilgi meg" med Siv som programleder, det burde vært stoppet av ren, skjær bluferdighet, medfølelse folkeskikk og estetikk.

Siv har også vært hallo-dame i TVNorge. Den gangen skulderputene skulle være kjempesvære.

Programmet var så flaut å se på at det var fascinerende. Det var verken pinlige sykdommer eller kjønnsorgan i bevegelse, det var bare flaut fordi programmets deltakere ikke forsto at de aldri burde ha vist seg på TV.

Her er et utdrag fra Dagbladets anmeldelse av programmet:

«Til «Tilgi meg»-studio kommer folk som har noe uforløst på gang med venner, kjente eller slektninger. Man gråter en skvett for åpent kamera, og ber motparten om tilgivelse for alt fra triviell hverdagskjekling til alvorlige tillitsbrudd. Så kommer motparten og forteller sin historie, det gråtes enda en skvett, det langes over en blomsterbukett eller to, og så skal alt være såre vel.»

Poenget var altså å grave frem gammelt agg og få den ene parten i en konflikt til å tilgi den som hadde skrevet inn til Siv med ønske om å gjenoppta gammelt vennskap. En vakker tanke, kanskje, men det kom bare så utrolig kleint ut.

*

Mitt favorittprogram var da den menneskelige utgaven av Moby Dick (den hvite hvalen, du vet) hadde ønsket å gjenoppta kontakten med sin barndomsvenninne - siden jeg ikke husker hva hun het, kan vi kalle henne Gerda. 

Moby Dicks menneskelige motstykke (henne kan vi kalle Brynhilde) hadde nok litt mindre håndbagasje enn resten av oss, og hun gråt da hun fortalte at hun ikke ante hva som hadde skjedd dem i barndommen og at så vidt hun visste, var det INGEN grunn til at hun og Gerda ikke skulle være like gode busser som de var da de var små. Men hun hadde en gnagende mistanke om at det var noe hun hadde sagt eller gjort som hadde ført til denne umenneskelige adskillelsen som hadde vart i over 50 år.

TV3s produksjonsteam hadde greid å spore opp Gerda og (wow!) plutselig ser vi at de står utenfor en dør med kamera, lyd og lys og en forventningsfull Siv som har favnen full av blomster. Døren åpnes.

Siv: Hei, vi kommer fra Tilgi meg! Har du hørt om oss?
Gerda: Nei ...?
Siv: Vi skal hilse fra din gamle bestevenninne Brynhilde. Husker du henne?
Gerda: Nei ...?
Siv: Brynhilde ber deg tilgi henne.
Gerda: Ok ...?
Siv: Aksepterer du unnskyldningen?
Gerda: Er dere sikker på at dere har kommet riktig sted? Jeg kjenner ingen som heter Brynhilde.
Siv: Du bodde i Gokkeveien 5 i Indre Enfold på 40-tallet, ikke sant?
Gerda: Jo, da.
Siv: Da er det deg, vet du. Gerda vil gjerne at du mottar disse blomstene også håper vi å se deg i studio neste uke!
Gerda: Jeg vet ikke om jeg vil ha disse blomstene ...

Så var vi tilbake i studio og det store spenningsmomentet var om Gerda hadde bladd i minneboken og kommet på at hun egentlig hadde savnet Brynhilde like mye som Brynhilde hadde savnet henne. Eller om hun kun hadde vage minner om en litt underlig, småfet og blek jentunge som alltid klenget seg innpå de andre ungene i gaten og som hun egentlig bare var glad for å bli kvitt da familien flyttet.

*

Studioet var hjemmelaget. Det var ingen tvil om at hele produksjonsteamet hadde bidratt, og heller ingen tvil om at flere av dem hadde en forkjærlighet for aluminiumsfolie. Siv og Brynhilde satt i sofaen - det vil si Siv hadde egen stol, Brynhilde brukte hele sofaen. Jeg lurte på hvor Gerda skulle sitte.

Det ble trommevirvler. Kameraet zoomet inn på de to skyvedørene (som var kledd i flere ruller aluminiumsfolie). Dørene gikk litt ujevnt opp, litt folie avslørte at dørene var laget av sponplater og musikk sørget for at spenningen steg.

*

Bak dørene var det mørkt.

"Vi får prøve en gang til," sa Siv med en optimistisk stemme som ga inntrykk av at dette bare var et triks for å øke spenningen ytterligere. Brynhilde, som nå så ut som en smeltet kjempekokosbolle, tviholdt på en blomsterbukett som hun antakelig skulle gi til sin best friend forever. Buketten så vettskremt og liten ut i den enorme neven hennes.

Nye trommevirvler. Og dørene gled - eller det gjorde de ikke, de hakket - opp, og avslørte .... wait for it ... et overdøvende tomrom.

*

Gerda hadde ikke giddet å komme.

"Å, nei," sa Siv medfølende. Og ingen kunne være medfølende som Siv. "Hva tenker du om at Gerda ikke kom?" ("Feige faen," tenkte jeg, "dette måtte hun jo ha visst om!") Moby Dick var stum, og selv om hun helt sikkert hadde tenkt litt før en gang, var hjernen hennes ikke i stand til å produsere en eneste tanke akkurat da. Den stakkars hvalen var i dyp sorg, men pytt sann. Det var godt TV.

*

I følge Wikipedia var Tilgi meg "et følelsesintimt programkonsept der mennesker som av forskjellige årsaker hadde brutt kontakten, skulle gjenforenes og tilgi for åpent kamera". Jeg ville muligens ha kalt det pute-tv. Og jeg håper inderlig ikke at den hvite hvalen gikk hjem og druknet seg.