Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

torsdag 31. desember 2015

Dette skjer med deg i 2016

Er du en som leser horoskopet ditt hver uke, og som tror på det? Eller er du som meg: Du velger å tro på det positive og tenker at det negative må være feil? Særlig hvis det står at man må være forsiktig med penger?

Du er kanskje en av dem som mener at horoskop er noe tull (men du leser dem i smug)? Uansett hva du mener, har universet bestemt seg for hva som skal skje med deg det neste året.

Husk at du fikk vite det av meg: Birgitte Frisch, kreps

***


ÅRSHOROSKOP 2016

Væren (21. mars - 20. april)
Universet og jeg råder deg til å gi mer faen i 2016. Du har vært opptatt av hva folk tenker og mener om deg, men det kan du likevel ikke gjøre noe med, så (som sagt) gi faen.

Du vil merke kjærligheten, men siden det er overskyet og det er kul umulig å se planetene, aner verken universet eller jeg om du får mye eller lite eller akkurat passe. Værmeldingen gir oss ikke mye håp om skylette, så i mellomtiden: husk at du høster som du sår. Det betyr at hvis du gjør noe hyggelig for den du elsker når tælen går, kan du se resultatene i høst en gang.

Le mer. Det er innmari tiltrekkende.

Økonomien din blir bedre, så lenge du husker på å bruke mindre penger enn det du tjener. Det samme gjelder vekten: Hvis du spiser mer enn det du bruker, blir du feit.

Årets beste råd: Bruk mindre penger på feit mat, så vil lommeboken bli tykkere, kroppen slankere og (hvis du omgås folk som er opptatt av det ytre) kjærligheten blomstre.

*

Tyren (21. april - 21. mai)
Du er litt av en badass, du! I alle fall inni deg. Det er på tide å komme ut som den hissige trafikanten du er. Verdens idiotbilister har bare godt av å få høre hvor David kjøpte ølet.

Universet vil i denne sammenhengen minne deg på at du ikke må drikke og kjøre, du må heller ikke fikle med mobilen mens du kjører. Det vil jeg at du skal tenke nøye over i 2016, ellers går det til helvete med både kjærlighet og økonomi, i verste fall også helsa.

Til tyrer som ikke kjører bil: Dere er også trafikanter. Oppfør dere som folk! Selv om det kommer en dame i en diger Mercedes som ikke nødvendigvis stopper foran et fotgjengerfelt i det du tenker tanken på å gå over veien, kan hun være et godt menneske likevel. (Eksemplet er HELT tilfeldig valgt.)

Årets beste råd: Ta hensyn. Få ut de innestengte følelsene dine, og husk at det ikke er bortkastet å bruke pengene på en god psykolog.

*

Tvillingene (22. mai - 21. juni)
Du er nesten for god for oss andre. Uheldigvis er det ikke alle som ser denne kvaliteten hos deg, men du kan være trygg på at den blir lagt merke til av universet. "Hva faen skal jeg med det?" tenker du kanskje, men det er i så fall dumt av deg, for hvis du skal ha fremgang i 2016, må du skjerpe språkbruken din. Universet hører tankene dine, så ikke bann.

Økonomien din er god, men det ser ikke ut til at den vil bli særlig mye bedre, så det kan være lurt å sette av litt penger, for det ser ut til at vaskemaskinen din går til helvete sånn omtrent i april.

Kjærligheten kommer også til å skrante litt rundt april, for tror du ikke at en eller annen dust hadde fylt lommene sine med skruer og spiker før buksen ble lagt på vask.

Årets beste råd: Ikke la deg lure av vaskemaskinselgeren til å kjøpe en ekstra forsikring. De du har dekker helt sikkert det meste, og du kan banne på at når din nye vaskemaskin går i stykker, er ekstraforsikringen gått ut på dato.

*

Krepsen (22. juni - 22. juli)
Du kan gjøre så mye mer ut av de evnene universet har tildelt deg! Det er synd og skam at du ikke pugget mer fransk da du gikk på gymnaset og tenk hvor sprek du ville vært hvis du bare hadde fortsatt med friidrettskarrieren din.

Universet har nesten gitt deg opp. Du har ingen respekt for autoriteter, du ler deg skakk av dine egne dårlige vitser, du bruker penger som en full sjømann med utrolig dyr smak og du legger deg alltid for sent om kvelden. Dessuten er bloggen din bare sånn omtrentlig god.

Kjærligheten du er omgitt med er mer til tross for enn på grunn av den du er. Du har gullhår i ræva, og universet gråter hver gang du lar en mulighet til selvutvikling passere.

Økonomisk er du en katastrofe, du burde bli satt under administrasjon.

Årets beste råd: Begynn med yoga, slutt med Helnøtt, innse at garderoben var full for flere måneder siden og begynn å gå til jobben. Din late, arrogante dust.

*

Løven (23. juli - 23. august)
Her har vi et godt utgangspunkt, sier universet. Hvis du klarer å stå opp om morran, spise en sunn frokost med mye fiber og pusse tenna, er du så og si sikret suksess både i økonomi og kjærlighet. (Det med tannpussen er veldig viktig for at kjærligheten skal blomstre.)

Du er snill med menneskene rundt deg når du selv har det bra, så for alles skyld: Vær snill med deg selv, alle vi andre blir påvirket når humøret ditt stinker. (For ikke å snakke om når ånden din stinker.)

Du vil oppleve at det stormer i desember, men det vil alle andre også, for da er det som regel dårlig vær.

Våren er din favorittårstid - hvis den ikke er det, bør den bli det, sier universet og gliser hemmelighetsfullt. Hvis du lider av høysnue, må du huske å kjøpe antihistaminer. Ingen liker en snørrete løve.

Du er den eneste som kan slå deg løs økonomisk i året som kommer, men ikke glem at sparekontoen trenger pleie den også.

Årets beste råd: Husk tannlegetimen din. Kjøp mykt papir som du kan pusse nesa med.

*

Jomfruen (24. august - 23. september)
Du er verken Supermann, Jesus eller James Bond. Ikke er du Mor Teresa eller Adele heller, og du er så visst ikke jomfru Maria.

Universet ber deg jobbe enda hardere dette året. Dette er ditt år, og du har mulighet til å gjøre enorm suksess, til tross for manglende superevner og dårlig sangstemme.

Nøkkelen til suksess på den private arenaen, er å være oppmerksom, høre etter hva din elskede sier og ikke bare nikke og tro at det holder. Du er generøs med gaver, og det er det viktig at du fortsetter med. Særlig hvis du er gift med en krepsedame som er født 4. juli, men som ironisk nok er allergisk mot skalldyr.

Sommeren din vil bli ganske god, værmessig sett, men det blir ikke mye ferie på deg. Kanskje du har en hytte som skal males? Og en som skal beises?

Årets beste råd: Sov mer. Støvsug oftere. Bruk penger på din kone, krepsen - husk at smykker og kunst er en investering.

*

Vekten (24. september - 23. oktober)
Du er en nøyaktig faen, og det er vi andre glade for. Du trives best når du vet hvor alt er, og hvis noen legger verktøyet ditt på feil sted, jobber du intenst for å ikke hive dem på huet og buksebaken ut av døren.

Hvis du er en kvinnelig vekt, er du befriende lite opptatt av badevekten, men universet sier at du gjerne kan unne andre en godbit nå og da. Der har du et forbedringspotensiale. Den mannlige vekten er god til å bake, og noen av verdens beste konditorer er mannlige vekter (sier universet, jeg har ingen kilder på denne påstanden).

Hvis du står midt i et karrierevalg, kan personlig trener være et lurt yrke. Om ikke annet for å bruke alle ordspillene på vekt og vekter. Vekter er for øvrig et annet yrke du kan ha hvis du vil strø om deg med bløte vitser. Universet vil ikke anbefale at du blir komiker.

Årets beste råd: Hvis du er skomaker, blir du bli ved din lest. Hvis du ikke er skomaker, kan du jo ta en titt på skoene dine og se om de trenger å bli pusset. Kjøp julegavene i januar. Da er det salg.

*

Skorpionen (24. oktober - 22. november)
Folk burde respektere deg mer, mener du. Men hør her. Man får ikke respekt bare fordi man kan stikke noen til døde med halen sin. Man må fortjene respekt. Heldigvis for deg, er det ikke mye som skal til. Bare vær snill med folk, ok? Si god morgen og god middag, gjerne også god kveld hvis det passer seg sånn. Kjør på. Dette klarer du.

For skorpioner som allerede er trivelige mennesker, hilser universet og sier gratulerer. Det er ingen selvfølge å smile til verden når verden løper skrekkslagen bort så snart du viser deg.

Du kan ha godt av å reise litt mer. Kom deg bort, se andre kulturer. Ikke bruk "i forhold til" hvis du ikke faktisk mener at to ting skal sammenliknes og bli litt tøffere da, for pokker. Du har det som trengs! Du kan klare det. Hvis du kan reise i lavsesong - som for eksempel ikke i skolens høstferie - vil lommeboken din ha godt av det.

For øvrig mener universet at du er ganske kul, og at det ikke er mange som har reddet så mange småfugler som deg. Pussig nok.

Årets beste råd: Hvis du absolutt må stikke, så stikk til utlandet.

*

Skytten (23. november - 21. desember)
Du er treffsikker, men du sikter feil. Det betyr at du må bli bedre på å velge ut målene dine, og at du må slutte å skyte inntil du har forstått hva som er verdt å treffe.

Du har kanskje merket det i kjærligheten? Kysset et par frosker som viste seg å bare være slimete bånnsvømmere, muligens? Eller hvis du er en mannlig skytte: Det er ikke bare deg som sliter når du gang på gang treffer feil hjerte! Huske det!

Universet ser at juli blir din måned. Da er lyset skarpt og du har gode muligheter for å treffe det du etter nøye vurdering har valgt deg ut.

Det er ikke sikkert at du skal skyte pilen din i et nytt hjerte, for kjenner jeg deg rett er du fornøyd med din partner i livet, men hva med å treffe riktig i andre sammenhenger? Velge riktig farge på skjorten? Velge en næringsrik middag for en gangs skyld? Eller velge de vennene som vil deg vel? I juli vil universet at du skal reflektere over valgene du har gjort og beslutningene du har truffet. Dette blir bra!

Årets beste råd: Ikke kjøp mat om er gått ut på dato, det kan bli en dyr lærepenge på så mange måter.

*

Steinbukken (22. desember - 20. januar)
Du er dine venners beste venn. Du er selskapelig anlagt, og du ser det beste i alle.

Det er imidlertid ikke sikkert det er så lurt, for det er mange jævler der ute. Dine venner setter stor pris på deg, men universet oppfordrer deg til å se etter snikete kolleger og lommetyver. Dette kan dine venner hjelpe deg med, for noen av dem er hakket mer kyniske enn deg. Benytt deg av deres kunnskap.

I februar bør du invitere til fest. Eller si ja til en fest du blir invitert til. Der vil du møte en person som kommer til å bety mye for deg i april. Universet er litt uklar på om det er positivt eller negativt, men vært oppmerksom - og ikke vær naiv.

Årets beste råd: Kjøp noe pent til deg selv og husk at du tjener penger hvis du kjøper det på salg.

*

Vannmannen (21. januar - 19. februar)
Du er i ditt ess når ting flyter, og det er en god egenskap. Det er ikke mange som holder hodet kaldt når alt er kaotisk, men det kan du.

Faktisk liker du å være den som holder orden i kaoset, og det kan nok hende at du har vært grunnen til at ting har blitt kaotisk noen ganger. Du er en andre kan støtte seg til, og du er i bunn og grunn et godt menneske. Noen ganger synes du at det er rart ikke alle andre ser det, men det gjør de. Det er bare ikke alle som kan takle å sammenlikne seg med deg.

Kjærligheten er ikke det som er mest fremtredende dette året, men det må du bare finne deg i. Det er mange som er glade i deg, så bare vær tålmodig. Bruk tiden til å lese, kanskje finne et håndarbeid eller en annen hobby, og mens du sitter der med garnet ditt - eller hva det måtte være - så vil universet at du skal bli kjent med deg selv.

Hvis du er ung, bør du begynne å spare til din første bolig.

Årets beste råd: Sjekk ut makrame, nupereller og treskjæring, men ikke gi bort hjemmelagede julegaver.

*

Fiskene (20. februar - 20. mars)
Universet har mye godhet for deg som er fisk. Det er ikke uten grunn at vi bruker uttrykket "å føle seg som en fisk på land" når vi skal si noe om ubehag. Det er nemlig ikke alltid du føler at du er i ditt rette element, og det skal du være glad for.

Ditt rette element kan nemlig være både kaldt og ubehagelig for de fleste andre, og du er fremfor alt en veldig sosial person. Du vil helst være i det samme elementet som de fleste andre, altså.

Men i 2016 vil universet at du skal gå dine egne veier. Du skal være litt mer egoistisk og du skal sørge for din egen lykke. Det er imidlertid ett unntak: Du skal skaffe deg et fadderbarn eller kjøpe en geit til noen som tenger det. Universet er særdeles klar på dette punktet. Unge eller geit.

Hvis du ikke allerede er i et forhold, skal du ikke mase på kjærligheten. Den kommer. Økonomien din er god, men sett opp et budsjett - det er alltid lurt.

Årets beste råd: Ikke hør på eksperter. Universet (gjennom krepsen Frisch) er din eneste og beste rådgiver.


onsdag 30. desember 2015

Da jeg slo opp med 007

Kjære James,

Du har vært min plan B siden jeg giftet meg i 1997. Selv om du ikke har visst om det, og selv om vi ikke har vært sammen, trenger jeg - for min egen skyld - å bryte med deg. Du er heretter ikke engang plan J.

Dette er litt utypisk meg, for jeg har alltid en plan B uansett om det er en kjørerute eller om det er middagsforslag. "Du vil ikke ha grøt, nei. Ok, da kan du stikke ned å kjøpe deg sushi." Jeg trenger ikke engang å tenke meg om, for jeg har tenkt før situasjonen oppstår.

Plan B iverksettes normalt umiddelbart etter at plan A går i dass, men når det gjelder store, seriøse ting, er plan B alltid å prøve plan A en gang til. Nå står jeg altså igjen med plan A (min kjære) to ganger, etter det (Gud forby) har jeg ingen. Jeg får bare håpe at han holder ut minst ett år til. Også ett år etter det, og så videre.

*

Tilbake til deg, James. Du er for gammeldags. Moderne kvinner (som meg) vil ikke ha mannfolk som behandler kvinner som pynt i livet sitt. Du skjønner, James, det blir for teit.

Hvor mange ganger har du reddet en dame i overhengende fare nå? La oss si minst én i hver film, hva? Så minst 24, altså.

Og hvor mange har du feid over? Altså ligget med? Minst 24! Antakelig det dobbelte! (Noen har tatt seg bryet med å regne på det, faktisk.) Det er godt mulig det er et normalt antall sexpartnere for menn i din alder, men husket du kondom? I think not!

S.P.E.C.T.R.E.
SPecial Executive for Counter-intelligence, Terrorism, Revenge, Extortion

For jeg kommer nemlig akkurat fra din siste film nå, og den ene gangen du hoppet i sengen med en dame, hadde du akkurat blitt banke gul og blå av en skurk. Ikke pokker om du hadde prevensjon i lommen etter den filleristingen.

Damen du var sammen med ble slått i svime to ganger i løpet av kampen, er du sikker på at hun var ved sine fulle fem? Burde du ikke ha sjekket hodet hennes først?

Dessuten. Kan du ikke snart skille krig og kjærlighet? Jeg gidder ikke betale 120 kroner for å se deg forføre ett og annet kvinnfolk i en helt usannsynlig sammenheng! Det er bare så 1900-tallet å ligge med enken etter en mafiaskurk bare timer etter begravelsen hans.

Sorry, James, men det er bare forstyrrende.

*

En annen ting som var forstyrrende i løpet av de  to og en halv timene filmen varte, var at damen som satt ved siden av meg hadde tatt med seg barna sine. På anslagsvis seks og åtte år.

Minst to personer har syndet her: Hun som kjøpte billettene og han som slapp dem inn. Den ene ungen begynte å snakke som en baby etter at han så en fyr som fikk øynene presset ut, og jeg er alvorlig bekymret for hans psykiske fremtid. (Ungen, ikke han som fikk øynene presset inn i skallen. Han som ble blind, døde rett etter. Jeg tror det var noe med nakken.)

*

Men at mindreårige blir utsatt for voldelige scener er jo ikke din feil, James. Du hadde antakelig behersket deg hvis du visste at det var barn til stede. Barn kommer vel i klasse med kvinner? Mennesker som har beskyttelsesbehov?

Det jeg prøver å si her, er ikke at du er en mannsgris som mener at kvinner er det svake kjønn. Det har jeg ingen holdepunkt for å si. Jeg mener heller ikke at dette er den mest klissete filmen du har vært med i. Jeg mener bare at den romantiske delen av historiene dine kanskje kan droppes neste gang du kommer ut for en grusom skurk. Det tar fokus vekk fra storyen, ser du. Dessuten virker det litt påtatt. Og som sagt forholdsvis gammeldags.

*

Jeg har derfor følgende råd til deg:
Ikke ligg med alle damene i filmene dine
Husk kondom hvis du likevel gjør det (altså ligger med noen)
Sjekk om damene du vil ha til sengs er vel bevart og at de samtykker (det er nemlig store muligheter for at de lider av ett eller annet sjokk)
Ikke tro at skurkene er døde bare fordi de ligger nede med halve hodet i en blodpøl
Drep de onde én gang for mye heller enn én gang for lite (husk Glenn Close i sluttscenen av Farlig begjær - alle trodde kaninkokeren var død, men BØ! der kom hun opp av badekaret som troll av eske)

Med håp om en ny film snart og et godt nytt år,

Din forhenværende Birgitte

lørdag 26. desember 2015

Maktesløs

- Skål for konge og fedreland! sa min mann og hevet glasset.

- Skål for president og moderland, sa jeg opprørsk. Litt barnslig kanskje, men like fullt. Jeg har vært republikaner siden jeg kunne tegne en krone.

Vi startet en opphetet diskusjon om demokrati og konstitusjon. Jeg fikk så mye motstand fra mann og barn at bikkja begynte å bjeffe. Han er en enkel sjel, men han prøver i det minste å forsvare meg. Den naturlige lederen i denne familien. Jeg er riktignok ikke valgt, men her i landet arver vi jo posisjoner.

*

Det er nettopp dette med å arve en posisjon, en maktposisjon, som er mitt argument mot et kongedømme i Norge. De andre var verken enig i at vårt øverste embete skal velges eller at kongen og familien hans har makt.

- Hva er makt? spurte jeg min eldste sønn.

Siden jeg som eneveldig familiehersker ikke trengte å vente på svar, svarte jeg selv: Makt er å kunne påvirke noen til å endre standpunkt.

Siden mine motdebattanter ikke var mulig å rikke, kan vi allerede nå fastslå at jeg ikke har et fnugg av makt.

- Kongen er en stor del av nasjonalfølelsen vår, sa min sønn (som har flyttet til London).

- Ikke for meg! sa jeg trassig.

Bikkja begynte å klore meg for å få oppmerksomhet.

*

- Så hva er nasjonalfølelse for deg? spurte de.

Jeg ramset opp fjorder, fjell, flagget, demokrati og 17. mai (og kom på at jeg for bare noen dager siden argumenterte for å legge både julaften, 1. og 17. mai til nærmeste lørdag).

Serien "Forsvaret" sto på i bakgrunnen og det var naturlig å trekke soldaten inn i diskusjonen.

- Soldatene kjemper for Kongen! sa min mann (som har vært sersjant i Garden, mind you).

- Soldaten kjemper for soldaten ved siden av seg, sa jeg. For det har mine kolleger i uniform fortalt (nå har de riktignok ikke sagt at de ikke også kjemper for Kongen, men det jeg sa var ikke jug).

*

Vi forlot soldaten og gikk over til demokratiets rolle i at vi har et kongehus.

- Vi stemte jo for å ha en konge, argumenterte min mann og trodde han knuste argumentet mitt om at folket skal velge sine ledere.

- Det gjorde vi ikke, sa jeg. - Dere gjorde imidlertid det!

Bikkja begynte å ule.

*

Kvinnene fikk ikke stemmerett før kongen hadde regjert landet i åtte år, nemlig.

Det mente de andre at var fullstendig uvesentlig, for folkeflertallet ville helt sikkert fornye leiekontrakten på Slottet med de nåværende beboerne.

Jeg prøvde å forklare at jeg synes både Harald og kona så ut som skikkelige mennesker, men at vi måtte være litt mer prinsipielle når vi skal ta stilling til noe som er så viktig.

- Tenk om det steg et land opp av havet og dere skulle velge kongedømme eller presidentskap, sa jeg. - Ville dere virkelig valgt et kongedømme?

Nå krafset bikkjeskinnet meg på benet mens han bjeffet ut mandlene sine.

*

Dette geniale eksemplet var heller ikke nok til å minske motstanden. Nesten tvert imot, vil jeg si. For nå ble andre verdenskrig et vesentlig poeng for dem. De viste til at nasjonen samlet seg rundt kongen i eksil. Ikke en eneste president i verden ville samlet et land på samme måten, visstnok.

Jeg avfeide det om en hypotetisk problemstilling.

- Skulle vi liksom bare valgt en president nå? sa en av dem og pekte på hvor viktig det var med stabilitet og forutsigbarhet.

Selvsagt ikke. Mitt forslag er at kronprinsen får overta etter sin far når tiden er inne, men at vi allerede nå sier at dette er siste gang vi lar noen arve makta. (I slike tilfeller kan man ikke bruke "makten", kun "makta" passer når man skal snakke om revolusjon.)

Nå var det nesten ikke mulig å høre hva vi tenkte på grunn av intens bjeffing og høye ulveul.

Min mann tok fjernkontrollen og plutselig ble det stilt.

- Det blir ikke Downton Abbey i kveld, sa han. - Karate Kid går på Viasat 4.

Jeg ble rasende. Jeg har ventet på siste episode av den serien i måneder.

Da min sønn påpekte ironien i at jeg nesten fikk pustevansker fordi jeg ikke fikk se på en gjeng adelige, gikk det opp for meg at jeg kanskje måtte se den i opptak.



Jeg husket plutselig en samtale jeg hadde med en fransk kjæreste for veldig mange år siden:

- What is the word for dukes and lords and countes, spurte jeg som ikke husket det engelske ordet for adelig.

Han så lenge på meg og sa "Pricks?"

torsdag 24. desember 2015

Kjærlighet, faktisk

Kjære Stein Jacob, min ektemann gjennom snart 18 år.

I år ligger det ingen gave til deg under treet, og det er ikke bare fordi vi ikke har tre.

*

Som vanlig når klokken tipper midnatt den 24. desember, lurer du på om jeg vil ha gaven min, og som vanlig innleder jeg med at jeg godt kan vente. Men etter noen innledende runder, der du blant annet sier "greit, da venter vi til i kveld" og jeg sier "NEIIIII!", henter du den likevel opp av bukselommen eller frem fra bak noe stort hvis det ikke får plass i bukselommen din.

Du er generøs, smart, kjekk og snill, men du er ikke perfekt, og det er et par ting vi må ta opp.

Som vanlig mener jeg det er best å gjøre det i full åpenhet. (Et tips til alle dere andre der ute: Hvis dere har knust favorittkoppen hans, vasket samtlige av de hvite underbuksene hans sammen med en nisselue eller brukt for mye penger på ett eller annet dere bare måtte ha, så fortelle det mens dere har gjester. Helst litt tidlig på kvelden.)

*

Vi kan ikke fortsette sånn, kjære. Jeg holder på å bli sprø.

Det kan ikke lenger være slik at du snakker om biler eller trening mens jeg ser romantiske komedier eller bloddryppende skrekkfilmer. Det kan ikke være sånn at du snakker mens jeg ser filmer i det hele tatt, faktisk.

Og mens jeg er i gang: Du er ikke så god på komplimenter.

*

Eller for å si det på en annen måte: Hadde jeg ikke vært så tøff som jeg er, hadde jeg ligget tungt medisinert i en krok og grått nå. For hvilken kjærlig ektemann svarer "Den ser litt ut som en fillerye," når hans kone spør om kjolen hun har på seg er fin? (Det gjorde saken bare verre at du la til at det var "en sånn FIN fillerye".)

Riktignok har vedkommende kjole hengt på hytta i fire-fem år etter en helt nødvendig opprydning i skapet hjemme, men den er aldri brukt, og den ble tilstått under en middag rett etter den ble kjøpt inn. Det er med andre ord ikke den fineste kjolen jeg har, men så har jo Sølvguttene heller ikke ringt julen inn enda, og jeg har planer om å skifte flere ganger før det. (Det blir spennende å høre hva du synes om den grønne jeg skal ha på meg før den sorte.)

*

Dette med å skravle under filmer, må du slutte med. Det er flere grunner til det, men la meg ta de to mest åpenbare:
1 Jeg hører ikke etter
2 Jeg blir sur

Hvis du ikke skjønner hva jeg snakker om, må du prøve å huske tilbake til i går kveld da jeg/vi så filmen over alle filmer; Love Actually.

Det eneste avbruddet jeg takler i løpet av en sånn film, er diskusjonen om jeg skal få julegaven min nå eller om 20 timer. Det avbruddet er til gjengjeld nokså fantastisk.

*

Du må ikke tro at det er dine utlegninger om biler eller dine helt bortreiste forsøk på komplimenter som gjør at det ikke blir noen gaver på deg i kveld. Slett ikke. Du skal få gave, men du må vente til butikkene åpner igjen.

Dessverre for deg, blir du nødt til å gjøre det du hater mest etter romantiske komedier og bloddryppende skrekkfilmer: Du må bli med i butikken.

Umiddelbart etter at butikkene åpner igjen, skal du nemlig få to nye dresser og minst ett par sko.

Så nå vet du det.

Men hvis du i løpet av disse helligdagene fortsetter å kalle kjolene mine for gulvtepper og plaprer i vei mens jeg ser på kvalitetsfilmer, får du fire dresser og fire par sko. I åtte ulike butikker.

God jul, kjære!

Bikkja likte kjolen, eller så var det tyggepinnen som gjorde at han sto på to ben og så hengivent på meg.

fredag 18. desember 2015

Strålende

Mange ønsker å se fremtiden sin. Jeg har også ønsket det.

Frem til i dag.

*

Mine fridager brukes stort sett til ikke-medisinsk livsforlengende behandling. Når jeg har fri, skal alt som ikke er gjort på en stund bli fikset på og strammet opp. En god venninne har innført begrepet "Robinson-looken", og det er relevant her. Uønsket hårvekst, for lang hårvekst, for lange negler, slapp hud og for dype rynker ... you name it, I've a plan for removing it.

*

En drøy time etter jeg gikk av vakt klokken åtte i morges, satt jeg og så på at neglene mine fikk ny farge - litt dypere rød og litt mer skimrende enn sist, men det er jo tross alt jul. To timer etter at jeg var ferdig der, var det tid for en grundig foryngelse av huden i ansiktet.

Det er ganske pussig hvor stor forskjell det er på det mentale og det fysiske: Jeg er i et strålende humør inni meg, men ansiktshuden ser ut som den holder på å dø, og det er jo ikke strålende på noen som helst måte.

*

Ordet strålende har jo en viss forbindelse med ordet stråle. En solstråle er jo strålende. (Beklager at jeg mater deg med teskje, jeg er skadd etter et langt liv med tidvis nærkontakt med menneskelig tung materie.)

Pussig nok viser det seg at det faktisk er solstråler som har skylden for at jeg ikke på noen måte ser strålende ut. Man skulle jo virkelig tro at det var omvendt, men nei.

Nå er det strengt tatt jeg, og ikke solen, som har skylden for strålingsskadene jeg har, og la meg med en gang nevne at å smøre seg med jordnøttolje mens man sitter og soler seg i 900 meters høyde med aluminiumsfolie under haken, ikke er smart på lang sikt. Det er ikke smart på kort sikt heller, med mindre du synes at det er kult å se ut som en opphisset bavianrumpe i trynet.

*

Solskader forårsaket av solstråler kan bekjempes med laserstråler. Er det ikke fint? Laser er løsningen, altså, og det er jo passende nå i disse Star Wars-tider.

*

- Er det vondt? spurte sykepleieren mens hun ... laserte (?) meg.

Behandlingen består i at jeg ligger i en deilig stol mens en laser...dings (?) blir ført frem og tilbake over ansiktet mitt.

- Ikke i det hele tatt! sa jeg som nøt stolen og den lille prikkingen i huden.

Jeg har gjort dette før, så jeg visste hva jeg gikk til. Før jeg var til laser...ing (?) første gang, var jeg full av brune leverflekker. Jeg hadde like mange flekker i ansiktet som min mormor på 96, og hun har minst 75 års erfaring med intens soling.

Etter et par behandlinger var flekkene borte. Det er nesten magisk.

*

Gitt dagens speilbilde, var jeg klar for en tøffere behandling enn de jeg har hatt før. Jeg ba om full overhaling. Først var det imidlertid tid for å fotografere hudens indre liv. Eller indre lag, om du vil.

Se! Jeg er på TV!

Og det var da jeg fikk et glimt av fremtiden:

Jeg så meg selv som 200-åring.

Det er så trist

Dette er nesten tristere. Jeg har aldri kledd gulbrunt.

Det var så fryktelig at jeg nesten begynte å grine av selvmedlidenhet. Maskinen som analyserte huden min fant flere solskader enn jeg trodde det var mulig å få plass til i det lille fjeset mitt. Jeg innbilte meg at flekkene jeg så på bildet bare ventet på å komme frem. Jeg antok at det kom til å ta noen år, og håpet som sagt at det var omtrent 150 år til, men i ettertid ser jeg at det kanskje går fortere.

Dessuten er jeg kanskje død om 150 år, og med min flaks kommer jeg nok til å se nokså forjævlig ut mens jeg lever.

*

Jeg sank motløs ned i stolen og fikk beskyttelsesbriller foran øynene. Jeg tenkte hardt på hvor fin jeg skulle bli, men ble distrahert av en lukt av brent hår.

- Det er ansiktshårene dine som svis av, sa sykepleieren fra Eraze med rolig og trygg stemme.

"To fluer i ett smekk," tenkte jeg og så frem til mitt nye hårløse og rynkefrie ansikt.

*

Da jeg etter få minutter reiste meg opp for å gå, kan det hende at huden min var litt rød, men man måste jamföra som svenskene sier, og jeg dro derfor rett til min manns kontor for å sammenlikne meg med HR-sjefen hans.

HR-sjefen har den mest unaturlige hudfargen jeg vet om. Han er konstant rød i trynet, men det er jo ikke rart. Jeg vet hva han har å stri med, for jeg gjør på mange måter jobben hans utenfor arbeidstiden. Basert på hvordan min mann oppfører seg hjemme, kan jeg forestille meg hvordan han er på jobb.

Jeg (til venstre) og HR-sjef/slagdokka Bob (til høyre)
- Synes du jeg lukter godt? spurte jeg min mann.

Han snuste på meg.

- Ja, veldig, svarte han. Etter en liten tenkepause.

- Virkelig? ville jeg vite.

- Virkelig godt! Har du kjøpt ny parfyme? Hva lukter det egentlig?

Han skal ha poeng for at han fremdeles insisterer på at brent hår er noe av det beste han hadde luktet i hele sitt liv.

søndag 13. desember 2015

Dominoeffekten

Vår 17-årige sønn ønsker seg dobbeltseng i julepresang. Siden hans far og jeg ser store utfordringer knyttet til dette prosjektet - ikke minst med tanke på å pakke inn en så stor gave - har temaet vært grundig diskutert.

Vi har kommet frem til at han skal få ønsket sitt oppfylt, men ikke som julegave. Møblering er vårt ansvar.

*

For å få plass til en dobbeltseng må vi rydde og ommøblere.

Som kjent er både rydding og ommøblering aktiviteter som fort fører med seg mer rydding og ommøblering, og kanskje også oppussing. Vi får se hvordan dette prosjektet går, men oppussing er så langt ikke en del av planen.

Rydding, derimot. Det blir det mer av.

*

Kommoden som står på rommet dobbeltsengen skal inn i, må ut, og den er full av sengetøy. Ergo må sengetøyet et annet sted. Det naturlige hadde selvsagt vært å legge det i skapet som står på rommet vi skal rydde, men det har jeg okkupert. Der henger det sommerkjoler.

Skyvedørsgarderoben i gangen er et naturlig sted for sengetøy, men siden det er fullt, må vi først kaste noe av det som ligger der.

*

For å få plass til en dobbeltseng - som antakeligvis kommer i form av en sovesofa - må det også ut en treningsmaskin. Noen som vil kjøpe en pent brukt power plate? Også kalt en "vibrasjonsplate som vil gjøre at muskler bygges fortere enn fettet lagrer seg en lørdag i jula"? Send en mail!

Power platen er møkkatung og skal få et nytt hjem i boden. Siden boden er full, må den ryddes før maskinen fjernes fra rommet. Med mindre kommoden uheldigvis og ved en inkurie skulle smadres når den skal flyttes ut av rommet, skal den også ned i boden, så her snakker vi storrydding.

*

- Hva med å begynne med litt rydding nå? spurte jeg.

- Nei, vi gjør det i morgen, sa han.

- Men det kommer ikke til å skje, sa jeg og ramset opp alt som skulle gjøres.

Eller det vil si, jeg sa nok bare halvparten, for den totale arbeidsbelastningen hadde skremt bort all tiltakslyst. Som kjent er tiltakslyst noe man må ta godt vare på slik at det ikke forsvinner til (og dette er selvsagt tilfeldig valgte eksempler) programmer som Bilfikserne, Top Gear, Gas Monkey Garage, Besatt av bil eller Fast N' Loud.

To bilfiksere (lånt av velocity.com)

- Vi venter til i morgen, sa han og forsøkte å friste meg med sin kjempegode hjemmelagede pizza.

Jeg lar meg ikke kjøpe med mat. Kanskje med unntak av andebrystmiddagen han laget i går og et par andre signaturretter.

- Hvis vi venter, rekker vi ikke kjøpe seng! mente jeg.

- Jo, det rekker vi.

- Nei!

- Vi hviler i dag, sa han.

- Hviler!? Du har jo sovet halve dagen! sa jeg og nektet å tenke på at jeg også hadde blundet litt.

- Søndag er hviledag for oss kristne, sa han.

*

Og da ble jeg faktisk stum, for selv om vi har vært sammen i snart 20 år, har jeg aldri visst at han har et forhold til Kirken, men når jeg tenker meg om, er det ikke så lett å få ham med på prosjekter fredager og lørdager heller, så det er jo mulig han har forhold til flere gudshus.

Jeg ser ham på en helt annen måte nå, men selv om jeg pusser brillene og myser, kan jeg ikke se noen glorie.

Det er jammen bra at han er en gudsbenådet kokk.

lørdag 12. desember 2015

Rått og elegant

De som kjenner meg og de som har sett meg sikle foran et gullsmedvindu, vet at jeg er i overkant glad i diamanter. Det ikke så mange vet, er at jeg også er ganske morbid.

Artikler om rare, helst dødelige sykdommer, utvekster og mystiske virus fascinerer meg, og jeg glemmer aldri noe av det jeg har sett liggende på formalin.

De gangene jeg har operert bort innvoller og ymse annet, har jeg alltid spurt om å få restene med meg hjem, men det har aldri lykkes. Enten er det kastet, "for ødelagt" eller så ser de jeg spør bare rart på meg. Jeg forstår at en sprukken blindtarm ikke bør stilles ut i stuen, men det hadde jo vært gøy å se den, ikke sant? Nei?

*

Jeg har dessuten sett meg selv innvendig via et lite kamera og en laaaang slange, og selv om det var interessant der og da, er jeg ikke den som oftest går rundt og sier at det er det innvendige som teller. Jeg er klart mye penere på utsiden, uten at det sier så mye om hvor pen jeg er.

Hittil har jeg ikke brukket noe, men det kan jo endre seg fort når det blir litt kaldere og hælene fremdeles er høye. Jeg har derfor ikke sett skjelettet mitt, men jeg regner med at det blir mer og mer porøst, for det skjer gjerne med gamle damer som meg. Selv om benskjørhet ikke er noe man skal spøke med, er det en trøst i at skjelettet mitt er på vei til å se ut som en veldig stor og lang Stratos.

*

Min mann er flink til å gi meg gaver, og opp gjennom årene har jeg fått mange diamanter - både bitte små og nokså store. Men selv etter at jeg ga ham to tettskrevne notater fra David Andersen med produktnummer og nøyaktig beskrivelse av diverse smykker fra Ole Lynggaard, har har han stadig spurt hva jeg ønsker meg til jul.

I dag dro vi derfor til Galleri Riis. Meningen var å se på et bestemt bilde, men jeg fant den ultimate gaven til meg: Et ekte lårben som hvilte på tre helt greie diamanter. Det diamant-hvilende lårbenet er en del av den svenske samtidskunstneren Dan Wolgers verk "Dagen er så kort men natten er så lang".


Er det ikke helt utrolig kult? Bare tanken på hvem lårbenet tilhørte og hvordan denne personen levde, er nok til å holde meg i ånde døgnet rundt.

*

Hele ideen tiltaler meg.

Lårbenet er det mest solide benet i kroppen, og diamanter varer evig. Mennesket (her symbolisert ved lårbenet) hviler - eller står i kontakt med bakken - på noe av det mest slitesterke og vakre naturen kan by på.

Dessuten ser man nesten ikke diamantene. Men man vet godt at de er der. De er jo fundamentet.

*

Råhet og eleganse.

Hvis du lever et liv som kan oppsummeres med de to ordene på gravstenen din, har du klart det, tenker jeg.

"Hun var rå og elegant. Nå hviler hun her."

torsdag 10. desember 2015

Matriarken

Jeg har brukt en av fridagene jeg må ta ut før jul på å besøke min mormor (aka Mor) i Sandefjord. Hun blir 96 år i februar, og er muligens laget av flint. Hun er beinhard.

Da jeg kom, kommenterte jeg antrekket hennes. Hun sto der i en mørkeblå, smal bukse, en matchende, sporty vest og en lys, høyhalset genser i myk ull.

- Jøss, så stilig du er da, sa jeg og skulle ønske at jeg hadde sminket meg.

Det er tøft å være 47 år og begynne å føle på at man ikke lenger er så fresh som da man var 25. Det er ekstra tøft når man føler seg sliten sammenliknet med en som blir 100 om fire år.

*

Hun ville absolutt ikke være med på at hun verken var pen i tøyet eller at hun så uforskammet frisk ut. Jeg bøyde meg ned for å ta av meg skoene og kjente ryggen protestere på halvannen times bilkjøring.

- Kan jeg by deg på noe? spurte den perfekte vertinne og dyttet meg mot stuen.

Det er godt mulig hun synes jeg var litt treg. Jeg svarte at jeg ikke trengte verken vått eller tørt, i frykt for at hun skulle slite seg ut.

*

Vi hadde en lang prat om verdenssituasjonen, familien og helsevesenet. Hun opplyste meg om det siste innen lokalpolitikken og unnskyldte seg for at hun ikke var helt oppdatert, for dagens avis lå fremdeles uåpnet ved siden av henne sammen med iPaden.

- Er du på nett? spurte jeg, men det var hun ikke, for padda var tom for strøm. Jeg tilbød meg å finne ladekabelen som visstnok skulle befinne seg på kjøkkenet, men der lå bare PC-kabelen.

Hun fikk seg PC da TV Norge gikk over til kun å sende favorittserien hennes på nett.

- Nei, nå husker jeg det! Den ligger på soverommet! ropte hun og spratt opp av stolen.

Jeg mistenker at hun lot meg hjelpe seg med å lade opp iPaden bare sånn at jeg skulle føle at jeg bidro.

*

Min tante kom innom da hun var ferdig på jobben.

- Har du fått deg noe middag? spurte hun omsorgsfullt.

Mor sa at hun skulle varme opp en ribbebit litt senere.

- Husk å slå av platen når du er ferdig, formante min tante.

- Ja, da! svarte min mormor litt irritert.

- Jeg har stekt ribbe siden før du ble født, mumlet hun og ba min tante slutte å koble fra diverse elektriske duppeditter.

- Det er så irriterende! Jeg må åle og krype de underligste steder for å få på strømmen igjen! Da velsigner jeg deg i høye toner, kan du tro! sa hun.

Dama kan banne også. Er de rart hun er forbildet mitt?

- Kom og sett deg her. I denne stolen er det plass til to små rumper, sa Mor.
Mulig det, men det var bare plass til en halv Birgitte-rumpe.



På det neste bildet fikk hun ha stolen for seg selv.

mandag 7. desember 2015

Juletraumet

En venninne sendte meg et horoskop der det sto at jeg kom til å møte utfordringer og motstand, men heldigvis kom det til å gå over og jeg ville begynne å glede meg til jul i løpet av helgen.

I think not.

For min del hadde det vært helt fint hvis vi nøyde oss med å feire julen sånn omtrent hvert femte eller tiende år. Jula kommer for ofte, i alle fall på denne kjerringa.

*

Jeg liker å få gaver, men jeg ser ingen grunn til at folk rundt meg skal begrense seg til å kjøpe gaver (til meg) på bestemte tidspunkt i året. Hvis jeg for eksempel får en middels stor diamant på en torsdag i mars, blir jeg jo mye mer overrasket enn hvis jeg allerede har sett den lille pakken under treet den 24. desember.

Nå har vi vel ikke hatt juletre siden 2010, for jeg er motstander av å drepe et uskyldig tre bare for å dra det inn i stua og ydmyke det med hjemmelagede remser av glanspapir, men du skjønner sikkert poenget likevel.

*

Jeg er en jævel på å lage flettede kurver og til å steke en perfekt ribbe, så det er ikke dannelsen som mangler, men jeg har enda ikke møtt en julekurv som har imponert meg, og ribbe gir meg senskader. Eller fordøyelsesbesvær, som de fleste ville sagt.

Dessuten har jeg et anstrengt forhold til nisser.

*

Nisser er fryktelig påtrengende. Jeg liker ikke påtrengende folk, og helt siden tidlig barndom har jeg visst at det er folk bak nissemasken.

Dessuten har jeg aldri forstått at foreldre maser om at man ikke skal ta imot noe fra fremmede i 364 dager i året og dytter ungene sine mot en innsmigrende, tvilsom fyr med maske på selveste julekvelden.

"Kom til nissen, jenta mi"
(Bildet er lånt av Festmagasinet Standard.
Hvis du mot formodning skulle kjøpe en sånn, må du ut med 279 kroner.
Du får minst fire Helnøtt for den prisen. Eksemplet er tilfeldig valgt.)

Nei. Julen er oppskrytt. Dessuten har jeg aldri skjønt poenget med å være så gjerrig med seg selv; Hvis du synes at julen er så inderlig koselig, så kall sammen slekta, server feit mat på det fineste serviser og kjøp gaver ingen har bruk for hver eneste uke, da vel!

Eller er du en av dem som mener at mystikken forsvinner hvis tilgangen er større enn etterspørselen?

Det er greit for meg, altså. Ikke misforstå. Poenget mitt er at folk skal få gjøre som de vil.

Særlig oppfordrer jeg min kjære folk som vil gi meg det jeg har skrevet opp på ønskelisten min til å kjøpe hva han de vil. Gjerne hele året.

Uansett hva du gjør, ønsker jeg deg en riktig god desember. Husk at hvis du i vanvare skulle dra til en innpåsliten gubbe med hvitt skjegg, kan du påberope deg juletraume. Jeg er sikker på at det er formildende. Jeg håper i alle fall det.

***

PS Stein Jacob, på den ene ønskelisten min står det en stjerne ved det ene gaveforslaget. Det betyr at jeg liker det veldig godt. På den andre listen vil jeg gjerne ha alt.
#OleLynggaard

lørdag 5. desember 2015

Fridag nummer 5: Renselse

Fredag morgen våknet jeg og hadde lyst til å gjøre rent. Jeg vet ikke om det har skjedd før, faktisk - at jeg har hatt lyst til å gjøre rent, altså. (Jeg har naturligvis våknet før.)

Etter fire dager med fri, var jeg altså desperat etter å jobbe at jeg frivillig og uten opphold begynte å rydde, tørke støv, støvsuge, vaske og skrubbe.

At jeg gjorde rent var ikke oppsiktsvekkende - det har jeg gjort før. Det oppsiktsvekkende var at jeg likte det. Ikke bare likte jeg det, men jeg koste meg! La meg understreke at det ikke var selve skrubbingen jeg likte (selv om jeg også så kaloritelleren på klokken min gå bananas). Jeg nøt å bekjempe inntrengerne i hjemmet mitt. Støv og drit er ikke invitert, ergo er de like uvelkomne som en gjeng møkkete tjuver.

*

Jeg støvsugde den lille sprekken mellom gulvlistene og veggen, jeg pirket av beslaget rundt lysbryterne og vasket alle de løse delene og jeg lå langflat med lommelykt for å sjekke at jeg hadde fått med meg hvert lille støvkorn.

Jeg vasket hver eneste baderomsflis til de skinte, og panelovnene fikk seg en omgang med Jif og håndklepapir. Nå kan jeg speile meg i hver eneste blanke overflate, og det er jo en bonus i seg selv for en som meg.

Et tips: Hvis du bruker baderomssprayen Cillit Bang, så hold kjeft. Jeg kom til å åpne munnen (jeg kan ha sunget, unnskyld til Universets balanse) og da stakk det på tungen. Dampen fra Cillit Bang er ikke sunn.

*

Mens jeg holdt på, var jeg inspirert og konsentrert, og da alt var rent både så jeg ut og oppførte meg som en av vaskeklutene jeg hadde brukt: Jeg var utslitt og og lå i en haug. (Vaskeklutene lå i vaskemaskinen, jeg lå i en stol.)

Resten av ettermiddagen, kvelden og den påfølgende morgenen ble tilbragt i migrenehelvetet, og da jeg kom til meg selv og så ut i stuen der solen tittet inn, skimtet jeg så vidt den andre enden av rommet gjennom en sky av støv.

*

Hvor faen kommer driten fra? Og hvorfor må solen være så inderlig avslørende? Kan den ikke finne på noe annet? Spre varme og lys, for eksempel? Dustesol.

- Dette kan ikke fortsette, tenkte jeg og grøsset ved tanken på støvkorn som eglet seg ned under tunge møbler, oppå bilder og mellom teppetråder.

*

Hushjelp er utelukket etter å ha betalt mellom seks og syv tusen kroner hver måned til CityMaid i flere år. Det var før vi fikk hund, og nå kan vi ikke ha fremmede som bruker støvsuger her. Bikkja er allerede traumatisert av at noen han kjenner drar rundt på et livsfarlig, brølende dyr.

Dessuten vasket CityMaids rengjøringskonsulenter RUNDT møblene. Ikke under. De ryddet ikke (det ville jeg heller ikke at de skulle gjort, for det er bare meg i hele verden som vet hvordan det skal gjøres her) og de løftet ikke opp en eneste lysestake når de skulle tørke støv. Sånt holder ikke.

En selvgående støvsuger som gjør jobben mens vi er på kontoret er uaktuell av samme årsak (bikkja ville blitt gal). Det ville blitt en daglig kamp mellom natur (bikkja) og vitenskap (støvsugeren), og uansett hadde det blitt dyrt og rotete. Kontraproduktivt, altså.

*

Siden jeg åpenbart er så skjør at en utvidet rundvask tar knekken på meg, kan jeg heller ikke drive med dette på heltid. Det er for tøft. Til daglig jobber jeg med krig og fred og sånt - det er min greie, og det fremstår mye enklere enn å holde det støvfritt.

*

Jeg har vurdert ulike metoder for en støvfri verden, og forkastet dem alle. Et støvfritt hjem burde imidlertid være innen rekkevidde, så jeg planla å

1) kaste ut alle tekstiler (bortsett fra klær som ikke avgir støv - skinn eller silke, med andre ord)
2) barbere bikkja
3) utlevere drakter sydd av Swiffer-kluter til alle som kommer inn
4) be familie og besøkende ligge på gulvet og rulle seg fra sted til sted for å samle opp eventuelt støv som likevel har sneket seg inn (siden sofa og stoler er kastet ut, har de ikke noe å sitte på uansett)
5) skifte briller (støv man ikke ser, finnes ikke)
6) dekke til samtlige vinduer slik at solen ikke avslører dårlig vindusvask og flater som kan ha fingermerker

Jeg må også kvitte meg med håndklepapir, for papirstøvet borte ved håndklepapirholderen kunne måles i kilo! Håndklepapir kan erstattes med mikrofiberkluter, men jeg er litt mer usikker på hva vi skal bruke i stedet for toalettpapir.

*

- Hva har du gjort på den siste fridagen din? spurte en venninne.

Jeg kastet meg inn i en detaljert forklaring om hvordan støv kan trenge ned i de minste og mest konspiratoriske sprekker.

- For ikke å snakke om under kjøleskapet og fryseren! sa jeg med følelsen av brekning i halsen.

- Du begynner på jobb igjen på mandag, eller? spurte hun.

Jeg bekreftet det.

Hun sa at hun trodde det ville være en lettelse for alle.

Jepp, blomsten er også vasket

torsdag 3. desember 2015

Fridag nummer 4: Hud og kake

Om ikke lediggang er roten til alt ondt, er det i alle fall ikke særlig sunt. Ikke for kroppen, og ikke for sjelen.

Stølheten etter gårsdagens trasking i London kjentes godt da jeg sto opp (i 10-tiden) i dag, og det eneste man kan gjøre med stølhet, er å fortsette å bevege seg. Har jeg hørt.

Jeg tok sikte på Frogner.

Men før det, så jeg meg selv i speilet. Her er samtalen jeg hadde med meg selv (og før du sier noe, vil jeg minne deg på at folk som snakker med seg selv er smartere enn andre, så sett i gang).

- Heldig at det øyevippehåret som ligger under øyet ikke har havnet innpå øyet!
(Pirker bort i det med en negl.)
- Det ... er ... ikke ... et hår. DET ER EN RYNKE!
- Faen! Den er ny.
(Myser inn i speilet igjen.)
- Men ... den flyttet seg da jeg tok på den!? Da kan det jo ikke være en rynke.
(Pirker bort i den med neglen igjen.)
- Den flyttet seg tilbake, og det er en rynke.
- Dobbeltfaen.

*

Jeg har med andre ord fått rynker jeg kan legge på forskjellige steder i ansiktet! Huden min er så slapp av jeg snart kan ommøblere hele trynet!

Hvis jeg må omskolere meg, kan jeg bli modell for kunstnere i sjangeren surrealist-kubisme (en slags blanding mellom Pablo Picasso og Salvador Dali). Lurer på om den sjangeren i det hele tatt finnes?

*

Jeg samlet sammen ansiktshuden og gikk ut. Jeg gikk helt til jeg var så kald at huden hadde stivnet, men kulden gikk også ut over ørene, og siden de er ganske store, blir de veldig kalde.

Valget sto altså mellom fortsatt ha et stivt tryne (bli ute) og å unngå øreverk (gå inn).

Her er diskusjonen jeg hadde med meg selv.

- Du må gå inn en eller annen gang.
- Nei, det må jeg ikke.
- Ok, men hvis du blir ute i månedsvis blir det varmere i lufta og da faller ansiktshuden din ned uansett hva du gjør.
- Jeg kan bruke tape. Eller stiftemaskin.
- Det vil se rart ut.
- Kan jeg få kake?
- Selvsagt kan du det. Du kan alltid få kake.

*

Siden jeg vant diskusjonen ble det ikke bare kake, men også kakao med krem.

Og så satt jeg der da. Med trynet fullt av flyttbare rynker og krem på overleppa. Det var helt fint!

Det er ikke så gæli å bli gammel så lenge det finnes kremfløte. Det er ikke så gæli å ha fri heller.


onsdag 2. desember 2015

Fridag nummer 3: En gratulasjon fra London

Kjære mamma og pappa,

Gratulerer med å ha vært gift i 48 år! Så vidt jeg har sett, har det vært 48 nokså lykkelige år, kanskje med unntak av en liten dipp da du, pappa, kom hjem fra jobbreise og fant ut at mamma hadde solgt skrivebordet ditt.

Stemningen var heller ikke helt på topp da dressene du hadde fått sydd i Singapore plutselig forsvant etter at din kone hadde kritisert både dem og syersken for å være elendige. Det var visst noe med en søm som hun "kunne gjort bedre i søvne" men jeg reagerte mest på fargene. Burgunder og lyseblå, var de ikke? (De brant godt - det kan tyde på at de ikke var av silke, men jaggu var de blanke.)

Dere er forbilder både for meg og broder'n, og selv om vi kaller dere "gamlingene" oss i mellom, er det ikke vondt ment. Vi er veldig glade i dere.

Jeg minner igjen om at regnestykket ikke går helt opp, all den tid jeg er født i juli og er 47 år, men etter hva jeg kan se på brudebildet deres, var ikke kulen på magen din særlig stor, mamma.

Både jeg og broder'n lurte i mange år på hvorfor du ikke har briller på brudebildet, pappa, men etter at vi spurte og fikk til svar at "jeg hadde vel sett nok, antar jeg", har vi ikke tenkt noe mer på det.

Dere har alltid svart oss når vi har spurt om noe og stort sett alltid sagt ja hvis vi har bedt om noe. Med unntak av den gangen jeg måtte velge mellom en skoletur til London og ett eller annet som jeg ikke husker, men som måtte vært fint, for jeg dro ikke til London.

Jeg har tatt igjen for det, og hilser fra London i dag.

Hotellfrokost. Jeg spiste det meste av hele bufféten. 

Nå skal jeg ut å shoppe. Og det kan hende det blir opptil flere par sko. Min sko-lidenskap (litt tvangsmessig, det skal sies) er deres skyld/fortjeneste. Husker dere da jeg ønsket meg Isba-sko og fikk en kopi? Sånt setter dype og dyre spor.

Gratulerer med dagen!

Hilsen deres favorittdatter

Hadde det vært så jæ*** vanskelig å gitt meg disse, da? Jeg kunne kjøpt et hus for det jeg har brukt på sko til nå! Men jeg lærte sikkert noe. Usikker på hva.

tirsdag 1. desember 2015

Fridag nummer 2: Gardermoen

I går virret jeg rundt som en liten bie på en nyklippet fotballbane: Ingen jobb så langt øyet kunne se. Allerede klokken 11 hadde jeg konkludert med at det å ha fri var oppskrytt.

Om ikke annet beviste gårsdagen at jeg ikke må være så rask til å konkludere, for klokken åtte om kvelden hadde jeg booket meg et hotellrom i London og rett etter satt jeg med et referansenummer til et fly som går om en liten time.


To nye egenskaper til listen min, med andre ord.

På den negative siden: Tar for raske avgjørelser.
På den positive siden: Tar raske avgjørelser.

*

Det er viktig å holde oversikt over egenskapene sine, for når som helst kan man bli nødt til å snakke seg selv opp, og da er det tillitsvekkende hvis man også viser at man er bevisst sine minussider.

En annen minusside, er at jeg ikke kan fylle drivstoff på min egen bil.

Det vil si, jeg kan hvis jeg må, men det skjer alltid ett eller annet kødd, så jeg har lang erfaring i å overlate det til min kjære.

I går fylte jeg drivstoff på min egen bil for første gang, og jeg fikk den for snart et år siden. Resultatet ble et par ødelagte hansker, og en nesten-arrestasjon, men det siste skjedde ikke før i dag.

Pumpen jeg holdt i ble glattere og glattere, og da jeg var 700 kroner fattigere (men bilen var i det minste 700 kroner mer verdt) var jeg våt av diesel på begge hender. (Ja, for jeg måtte bruke to hender til å holde med, tenk. Ikke le. Jeg mistenker at jeg har en genfeil som gjør det umulig å bygge armmuskler.)

Det stinket diesel, men jeg har råd for det meste og håndsprit i vesken. Selv tre liter håndsprit hadde imidlertid ikke fjernet lukten, og for at jeg ikke skulle kaste opp i bilen, tok jeg på meg hanskene.

Jeg tok dem ikke på meg igjen før en times tid før jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen.

*

I sikkerhetskontrollen er det noe som heter "tilfeldig kontroll". Hvor tilfeldig det er, vet jeg ikke, for tilfeldigvis blir jeg alltid plukket ut. Heldigvis er det ikke lenger noen som tar på deg for å kjenne etter om du oppbevarer noe du ikke skulle oppbevart på kroppen - jeg er så innmari kilen, nemlig, og det er teit å fnise når en Securitas-vakt klapper deg nedover kroppen.

Utviklingen er rivende også på sikkerhetsområdet (og kanskje spesielt der) og nå stryker de bare en papirlapp over hendene dine for å finne ut om du er en fare for deg selv og andre.

*

Selvsagt pep det også muntert da jeg gikk gjennom metallscanneren denne gangen. "Fuck! Det var den London-turen!" tenkte jeg før jeg kom på at det ikke var det verste som kunne skje.

"Kan du holde frem hendene?" spurte damen i uniform.
"Slår den ut på diesel, for du skjønner jeg ..." sa jeg i det hun avbrøt og ba meg følge hennes enkle instruks en gang til.

Jeg skalv, og kunne muligens bare av den grunn bli deportert, men jeg gjorde som hun sa. Jeg gjør stort sett som jeg får beskjed om (ikke hør på han som sier noe annet).

Dagens andre lærdom er at diesel påført gjennom infiserte hansker ikke er nok til å bli nektet adgang til å dra på tur. Så nå vet du også det, men hold deg unna dieselsøl for sikkerhets skyld. Hanskene finner snart sin siste hvile i en søppeldunk, og jeg har minst én ting på shoppinglisten.

mandag 30. november 2015

Fridag nummer 1: Hvordan gjør man det?

"Hurra, jeg har fri!" tenkte jeg da min manns vekkeklokke gikk bananas på kjøkkenbenken klokken seks i dag morges. Ideen bak at den brølende, iltre greia skal ligge på kjøkkenbenken, og ikke ved sengen, er at han må stå opp for å slå den av, og teoretisk sett skal han våkne på veien. Praksis viser at teorien ikke alltid stemmer.

Etter omtrent fire minutter ba jeg ham til HÆLVETE å dra seg ut av soverommet om å slå den av slik at jeg kunne sove litt til.

*

En halvtime etter startet det samme bråket fra rommet til tenåringen. Han skal ikke opp før klokken syv, men for å våkne, har han alarmer på hvert femte minutt i omtrent en halvtime. Ulike alarmlyder for hver omgang, men alle har til felles at de ikke går an å sove til hvis man er over 20 år. Når man er 17, er det visst for en nattasang å regne.

"BUSSAN-FAENS-LULL!" hylte det inne på rommet hans, og jeg vurderte flere metoder (de fleste med en strafferamme på fire år eller mer) for å slippe bråket, men litt før syv virket det jammen som slappfisken hadde skjønt poenget. Du vet, det åpenbart underkommuniserte poenget med å stå opp slik at man rekker skolen.

*

Etter den hyggelige lyden av strykebrettet som tas opp og ned, bikkja som danser lykkelig på parketten før han skal ut og etter han har vært ute, litt skramling med kjøkkenting og to kraftige smell med ytterdøren, kjente jeg roen senke seg. Jeg var klar for å ha fri!

Dundynen var akkurat passe varm, luften på soverommet var akkurat passe kald og jeg var akkurat passe søvnig.

*

Rett før skillet mellom virkelighet og drømmer begynte å viskes ut, kjente jeg elleve kilo tibetansk terrier lande som en bombe på knærne mine. Etter landing var det et svare leven der det virket som han bygget rede.

At jeg lå i den sengen som han pleier å sove i mens vi er ute av huset, så han på som et mindre hinder. Han vrikket seg til og sparket bena mine bort mot kanten av sengen. Jeg var for trøtt til å diskutere.

*

Rett over veien for oss, bygges det nye leiligheter. Det er jo gjenbruk som er moderne nå, så bygget som tidigere huset Statoil Norges kontorer, skal nå bli leiligheter i luksusklassen. Foreløpig er bygget i fase "rive ned", og i tillegg til at det ser ut som et gjennomsnittlig bygg på Gazastripen, bråker det helt sinnsvakt.

Jeg har ikke vært plaget med det før i dag, ettersom jeg og bygningsarbeiderne har like arbeidstider.

*

Kort sagt: Jeg bestilte meg en frisørtime for å komme unna levenet og sto og skrapte på frisør-døren klokken 9.55.

Mens jeg satt i frisørstolen utredet jeg mulighetene for å bli hos den hyggelige frisørdamen resten av dagen, men jeg fant ingen formuleringer som ville virket normale.

1 Du, trenger du noen til å sope opp hår i dag? Jeg kan bidra!
2 Hvilken behandling tar lengst tid? Kan jeg ta to sånne? Tre, kanskje?
3 Jeg ser at det ikke er andre kunder her, vil du at jeg skal bli her og holde deg med selskap?
4 Kan jeg værsåsnill å få lov å sitte her resten av dagen? Jeg skal være helt stille, og jeg kan godt ha en pose over hodet.
5 Kan jeg låne toalettet? Til klokken seks?

Da jeg sto på fortauet, så jeg på kalenderen og fant ut at jeg hadde fire og en halv fridag igjen. Et øyeblikk vurderte jeg å dra på jobb uten å logge meg inn, men siden jeg har annonsert til alle som gadd å høre på at "nå skal det jammen bli godt med litt fri" så droppet jeg den ideen i frykt for å bli stemplet som arbeidsnarkoman. Der jeg jobber må man ha sikkerhetsklarering, og jeg vil helst ikke ha noen former for avhengighet å vise til i neste sikkerhetssamtale.

Fin bygning, ikke sant? Inni her jobber jeg når jeg ikke har fri. ( bildet er hentet fra regjeringen.no)

Å, som jeg savner kollegene mine!

Jeg sendte dem en sms: "Jeg savner dere. Savner dere meg?"



Kollega 1: Nei ...
Kollega 2: Du er syk i hodet.
Kollega 3: Jeg merker at du ikke er her, ja.
Kollega 4: Hæ? Er du ikke på jobb?

I morgen MÅ jeg få meg et liv.

Jeg dro til min manns kontor og lånte et skrivebord for å planlegge resten av uken.

tirsdag 17. november 2015

Drømmemannen

- Jeg hadde en SÅ rar drøm i natt, sa min mann da jeg var i ferd med å avslutte jobben med å se så presentabel ut som mulig. Med andre ord var klokken ca 6.45 og jeg var fremdeles på badet. Med ytterligere flere ord: Jeg var dypt konsentrert, det er jeg nødt til hvis jeg ikke skal skremme fanden og småsatanistene hans.

Og hvis satanister skjelver av skrekk mens de griner og roper på mamma, kan du bare tenke deg hvordan du ville reagert hvis jeg hadde dukket opp slik Gud skapte meg. Du hadde tisset på deg av skrekk, hadde du.

Nok om det, og tilbake til min manns behov for oppmerksomhet.

Han som altså hadde hatt en kjemperar drøm.

Jeg samlet sammen alt jeg hadde av entusiasme og sa med relativ overbevisning at jeg kjempegjerne ville høre mer om den kjemperare drømmen hans.

- Jeg drømte at jeg fant en liten ryggsekk, sa han.

I lys av de siste dagers begivenheter tenkte jeg selvsagt at sekken var av den skumle sorten, den som det blir advart mot over høyttaleranlegg. Den som blir tilintetgjort av spesialtrente folk i tykke klær.

Men i sekken var det en liten hund, gitt! Sett sånt!

Jeg tenkte selvsagt på feige dyremishandlere som kvitter seg med dyr på en måte som burde straffes med harde slag mot knærne mens de stekes over svak varme.

Men nei, da. Hunden var bare liten, og i drømmen tok han den med seg hjem.

Så langt måtte jeg nesten fortelle ham at jeg hadde drømt veldig mange drømmer som slo hans ned i skosålen når det gjaldt å være rare. For eksempel drømte jeg en gang av min den gang tre måneder gamle sønn satt inni et kjøkkenskap og listet seg ut da jeg skulle finne en gryte. I drømmen min sto min mor og så på at det nokså fremmelige barnebarnet trippet over gulvet. Hun var mektig imponert og sa "Næmen, Birgitte, kan han gå allerede?". Jeg var ikke så imponert og forklarte at han nok bare gikk i søvne.

- Tenk over den drømmen, du! sa jeg. Men han fortsatte å fortelle om sin drøm og jeg mistenker at han ikke hørte et ord av det jeg sa, kanskje med unntak av "kjøkkenskap".

- Det viste seg at jeg hadde satt fra meg sekken i boden, sa han. - Og da jeg oppdaget det, tenkte jeg at den lille hunden sikkert var død.

Herregud! Min mann drømmer at han er en hundedreper! Og jeg som lot ham gå på fjelltur med bikkja alene i helgen. Min lille pelsdott kunne dødd!

- Var det bare flaks? spurte jeg.
- Hva da? spurte han forvirret.
- At Whiskey kom levende tilbake fra fjellturen deres på lørdag, svarte jeg.

Jeg så hjernecellene hans fyke rundt i hodet hans på jakt etter noen å koble seg sammen med, men det var visst ikke så vellykket, for han ga opp å forstå tankegangen min og fortalte at den lille hunden i sekken i boden levde.

- Jøss, det var en seig liten jævel, sa jeg.

- Jeg hadde jo trodd at dyret skulle være glad for at jeg fant ham igjen, sa han, men da jeg åpnet sekken så jeg bare et glefs. Bikkja var fly forbanna! Den bet seg fast i armen min!

- Ja, det var en skikkelig kjemperar drøm, sa jeg da jeg skjønte at historien hans var ferdig. Jeg prøvde så hardt å ikke være sarkastisk at det tippet fullstendig over.

Men så gikk det plutselig opp for meg hva drømmen hans betydde: Jeg var den lille hunden!

- Du drømte om meg! sa jeg. - Du har dårlig samvittighet for at du ikke tar ordentlig vare på meg, og når du en gang i mellom titter oppi sekken der jeg ligger, ser du bare et rasende tryne som prøver å skade deg.

Så kom jeg på det avgjørende beviset: - Jeg har jo til og med bitt deg i armen!

Det verste var kanskje at han protesterte så halvhjertet.

Da vi kom hjem etter jobb, så jeg at soveposen han brukte for tre uker siden fremdeles lå i gangen.
- Tror du at jeg kommer til å kaste deg ut? spurte jeg. Men så kom jeg på at den kanskje lå der for at
han skulle ha den lett tilgjengelig hvis jeg blir rablende gal og fullstendig grusom. Stakkars mann.

fredag 6. november 2015

Knute på skjerfet

"Hm. Den genseren er kanskje litt for åpen i halsen," sa jeg til meg selv i halv-syvtiden i morges. Jeg sto inne i garderoben min, og de grå hårene tøt ut av hodet mitt i takt med refuserte antrekk.

Genseren jeg hadde på meg kom fra hyllemeteren med klær jeg har lagt vekk i påvente av å kvitte meg med dem. Regelen er at hvis jeg ikke har brukt - eller seriøst har vurdert å bruke - klær fra denne hyllen på ett år, må det leveres nærmeste Fretex-mottak. Denne genseren kunne med andre ord se frem til nok et år i mitt eie.

*

Jeg bruker nesten aldri skjerf i halsen innendørs. Skjerf og høyhalsede gensere gir meg pustevansker - særlig hvis de i tillegg klør.

Det betyr selvsagt ikke at jeg lar være å kjøpe et pent skjerf når jeg ser et, og en gang i 2006 så jeg et lekkert silkeskjerf som ble mitt etter en kort debatt med meg selv om jeg skulle redde noen tusen kvadratmeter regnskog eller om jeg skulle investere (jo, da) i rosa silkelykke. Jeg investerte og har siden den gang brukt skjerfet hele to ganger. (Regnskogen var, så vidt jeg kan huske, ikke så maltraktert for ti år siden, men jeg kan huske feil.)

*

Skjerfet ble dandert på en elegant måte - mente jeg - med en slags halv slufse som hang påtatt tilfeldig ned på venstre side av halsen.

- Synes du jeg er fin med skjerf? spurte jeg min noe søvnige mann.

- Du ser ut som en raddis, svarte han.

*

Jeg mente at hvis raddiser gikk rundt med rosa silkeskjerf fra Louis Vuitton, var verden slik vi kjente den på vei til å gå lukt til helvete, men når jeg tenkte meg om, kunne jeg ikke underbygge det med noe som helst, så jeg gikk tilbake til garderoben for å finne opp en ny knute.

Men først ba jeg min sønn om å ta et bilde av meg. Så angret jeg på det. Akkurat ikke tidsnok.

"Hvis jeg bare hadde fått gå med denne artige skjerfknuten i fred, hadde den blitt oppkalt etter meg!" mente jeg furtent. Jeg tenkte med lett irritasjon på det som nå heter "Mette-Marit-knuten" og som var en helt normal måte å knytte skjerf på da hun fremdeles lå i sin mors mage, men så skammet jeg meg litt, for det er jo ikke kronprinsessen som lanserte knuten som sin egen. Det ansvaret må motepressen ta.

*

Jeg knyttet skjerfet stramt om halsen og lot de to endene henge ned på hver sin side av venstre skulder: Jepp. Jeg kunne fått lange, misunnelige blikk i selveste Paris med den knuten.

I tillegg til at den var lekker, dekket den min rynkete hals på en aldeles genial måte. Jeg synes faktisk også den fikk halsen min til å virke lang og slank.

- Hva med denne? sa jeg med fornyet selvtillit.

Min kjære, som bare for få dager siden uttalte "Du er pen i all slags lys, kanskje særlig i skumring", så på meg og sa langsomt: - Du ser ut som et pålestikk.

- Noe som man effektiv kan fortøye båten med, la han til da han så mitt forvirrede ansiktsuttrykk.

Jeg vet hva et pålestikk er, tross alt har jeg vært gulmeis i Statehellespeiderne. Det han burde visst før han åpnet kjeften, var at jeg var kretsmester i rennaløkke.


Jeg ser kanskje uskyldig ut, men det har jeg aldri vært

lørdag 31. oktober 2015

Kvinne for sin lue

Egentlig skulle jeg kjøpt en hatt, men nød lærer kvinne med kalde ører å kjøpe noe fornuftig, så det ble en lue. Med dusk, faktisk. Jeg kunne sikkert funnet noe mer kledelig, men som sagt: jeg var kald.

*

Da jeg var liten - og særlig da jeg var tenåring - synes jeg nesten alt var flaut. Min mor - den rasjonelle - fortalte meg at det ikke er sånn at alle legger merke til deg og raritetene dine. Folk har nok med seg selv og sine egne problemer.

"Så ikke bry deg om at kvisene dine er større enn puppene, at overbittet er så stort og tannstillingen så skjev at vi fikk tilbud om å bruke deg som illustrasjon i Den norske tannlegeforenings Tidendes julenummer, at ørene dine får Dumbo til å se normal ut og at nesen din er trafikkfarlig. Hvis du er heldig, jevner det seg ut når du blir større."

Hun brukte kanskje litt andre ord, men budskapet var det samme.

Jeg fikk for øvrig briller og regulering på samme dag. Sett i ettertid: Heldigvis. For sånn blir man tøff av, og det trenger jeg.

*

- Hm. Jeg tror jeg må ha litt mer mat, sa jeg rett før hotellfrokosten skulle ryddes bort.

Jeg reiste meg og gikk med den verdigheten jeg mente at et hotell som det vi bor på krever. Men både verdighet og eleganse er temmelig bortkastet når han du er gift med roper "Run, Forrest! Run!" og ler av sin egen vits så kaffe og pølsebiter spruter.

Resten av dagen ropte han "Run, Forrest! Run!" hver gang vi skulle over en vei, og han lo like godt hver gang. Jeg følte meg som en idiot, men tenkte hardt på at hvis én av oss hadde IQ på nivå med Forrest Gump, var det i alle fall ikke meg.

Etter at vi hadde gått 500 meter fra hotellet, var jeg så kald at jeg enten måtte snu eller kjøpe lue. Som sagt ble det lue. Og etter ytterligere to kilometer - jeg målte med klokken min - fant min kjære ut at det var på tide med mat.

Vi testet først en kafé:


Praktisk å sy litt mens man venter

Du la kanskje ikke merke til dusken? Vel, det gjør du nok nå.

Men der var det for kaldt til å sitte ute (selv med lue), så vi fant frem til Miljøpartiet De Grønnes verste mareritt (se side ni i programmet): En uterestaurant med varmelamper på hvert ledige sted.

Mens vi satt og ventet på maten, studerte min mann bildet han hadde tatt av meg på symaskinkafeen.

- Du ser så ung ut, har du tatt noen plastiske operasjoner i det siste?

Da holdt Forrest (aka jeg) på å løpe av gårde helt uten oppfordring, men i stedet sendte jeg ham et surt blikk og tok opp telefonen. Og hey! Der var det mail fra Oslo hudpleie med tilbud om "soft facelift". Du snakker om å nå målgruppen på riktig tidspunkt.

Den lunsjen kommer til å bli dyrere enn det han trodde. Jeg trenger nemlig en annen foryngelseskur enn en lue med dusk, og jeg har ikke tenkt å bruke kleskontoen min på det. For øvrig gikk heller ikke luen av den kontoen. Ikke skoene jeg har kjøpt i det siste heller.

fredag 30. oktober 2015

Ensom i Krakow

"Herregud, det var som en polsk riksdag!" har du kanskje hørt noen si. Eller kanskje har du sagt det selv. I så fall håper jeg du vet hva det betyr, for det er skikkelig teit å strø om seg med ord og uttrykk man ikke helt vet hva er.

*

Polens historie oppleves kanskje som en lang repetisjon av dem som bor her, for kort fortalt er den slik: Landet blir gjentatte ganger valset over når det er krig - landet er ganske flatt og ligger mellom sterke nasjoner - og stormaktene synes det er artig å prøve å få flertallet av polakkene over på sin side. Det er slitsomt for både land og folk.

For veldig lenge siden, omtrent fra midt på 1500-tallet og til slutten av 1700-tallet, var Polen og Litauen slått sammen. Enkelte av dem som bodde i land som lå rundt Polen - som for eksempel politikere i Russland, deler av det som nå er Tyskland og Østerrike - prøvde så godt de kunne å fyre opp under ulike konflikter som lå og gjæret, og sånt er alltid dumt, men spesielt dumt er det når hver eneste folkevalgte i riksforsamlingen hadde makt til å oppløse den.

Hvis Piotr eller Tomaz eller en av de andre mannfolka i riksdagen var misfornøyd med forslaget til en lov eller en beslutning, kunne han legge ned veto. Og vips, var det nyvalg, og alt den forrige regjeringen hadde bestemt ble erklært dødt og maktesløst. Det komplette kaos, eller med andre ord: polsk riksdag.

*

Jeg har en bitte liten polsk riksdag i mitt eget hode.

Ikke misforstå, jeg har bare én personlighet (så vidt jeg vet) men stilt overfor flere valg, surrer jeg rundt som en hjemløs flue.

I dag lå det en hel dag full av muligheter foran meg. Jeg er alene i Krakow og har ingen jeg må ta hensyn til. Deilig? Man skulle jo tro det, men nei.

Skulle jeg dra til Saltgruvene? Shoppe? Gå rundt og se på kirker? Besøke den jødiske kirkegården? Gå til frisøren? Spise til det tøt mat ut av ørene?

Etter en lang frokost i ensomhet, der det mest spennende som skjedde var at yoghurten min eksploderte over det meste av overkroppen min, prøvde jeg å gjøre alt.

*

Jeg tok en taxi til et shoppingsenter som skulle være veldig bra. Jeg burde husket at "bra" og "shoppingsenter" er en umulig kombinasjon, og tok en taxi tilbake etter ti minutter.

På veien kom jeg på at den jødiske kirkegården var rett ved shoppingsenteret, men da jeg fortalte taxisjåføren at han kunne kjøre meg dit i stedet, gikk det helt i ball for ham, og det endte med at han stoppet taxien og mimet at han ikke skjønte hva jeg sa og at jeg burde gå ut av taxien hans med det samme.

Jeg tar høyde for at den roterende fingerbevelgelsen hans mot tinningen kunne ha noe med meg å gjøre, men jeg fikk ikke spurt ham nærmere.

*

Heldigvis hadde jeg med meg et kart, og heldigvis gikk jeg rett på et par skobutikker, men i forvirringen ser jeg at jeg har klart å kjøpe ett par sko som er en kombinasjon av filttøfler og stiletthæler og ett par litt mer solide sko som bare mangler øyne for å se ut som de er noens kosedyr.






Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke kjøper alt jeg synes er fint eller morsomt. Jeg kjøpte for eksempel ikke pels til bikkja, selv om det hadde vært litt gøy å se en hund med leopardmønster.



Kokken var tolv da jeg kom på at det antakelig var lurt å booke meg inn på transporten til Saltgruvene, men da jeg endelig fant igjen hotellet, kunne conciergen fortelle meg at det ikke lenger var plass. Antakelig kunne jeg tatt en taxi dit på egenhånd, men det kom jeg ikke på før mye senere.

*

Jeg gikk ut for å få vasket håret. Frisøren kunne fortelle at de ikke hadde en eneste ledig time før om en uke. Jeg ga opp det prosjektet og gikk inn i nærmeste kirke i håp om å i det minste få en renere sjel. Der var det midt i andakten. Etter prestens monotone messing i en del lange minutter, var det tid for salmesang. Alt jeg fikk med meg, var noe som liknet på "Jesus" (ikke unaturlig i en slik sammenheng) og en masse nødrim. Seriøst? Det kunne vært en hvilken som helst sang fra en hvilken som helst gammel tante i et hvilket som helst bryllup.

Det var på tide å oppsøke en av kirkene Krakows turistinformasjon skryter mest av. Jeg kjøpte billett til én stykk voksen og fikk et medlidende blikk av damen bak skranken. - Du vil ikke kjøpe en billett til tårnet også, da? spurte hun og la til at det var 63 meter høyt. Minst.

Jeg lurte på hvorfor hun ville meg så vondt.


I motsetning til i frisørsalongen, var det plass i kirken. Et sted har jeg hørt at det alltid er plass i Guds hus, men det må være virtuelt, for selv en kirke har begrensninger. Forresten, kanskje det betyr at det alltid er plass i norske kirker? Det er nok helt riktig.

I fjor var det i gjennomsnitt 93 personer på hver gudstjeneste, det er en nedgang siden i 2013, men utrolig nok greier Den norske kirke å fremstille det helt motsatt. De sammenlikner dessuten antall tilskuere på eliteseriefotballkamper med antall kirkegjengere hvert år, og skryter av at de vant.

Det var imidlertid 48.000 gudstjenester i 2014, og i følge min far, spilles det 240 eliteseriekamper hvert år (16 lag spiller to omganger med de 15 andre lagene).

Kirken sammenlikner altså 48.000 med 240. Sånt er ikke ok. Skamme seg, kirken!

*

Hvis jeg har tid, oppsøker jeg alltid kirker når jeg er i utlandet. Jeg går fra kirke til kirke som andre går fra bar til bar. Gudshus kan være utrolig flotte, særlig de katolske. (Og de kan være utrolig treige - som for eksempel Stathelle kapell der jeg ble konfirmert. Stathelle kapell var en arkitektonisk bommert i hamp og ubehandlet treverk.)

Å ta bilder i kirker mens folk sitter og ber, gjør jeg ikke av respekt for de troende. I Mariabasilikaen var det imidlertid én avdeling for dem som kom dit for å be og én for dem som kom dit for å glo.

Jeg gjorde begge deler i den delen som kostet 10 polske penger (du ganger med 2,2 for å få norske kroner, men jeg har en regel om at jeg bare regner om til norsk valuta når summen er under 1.000, slik blir klær og sko ganske rimelige).

På vei ut så jeg at vakten jeg hadde hilst på da jeg kom inn, hadde stått foran skiltet som sa at det ikke var lov til å fotografere. Jeg ba en bønn til. En om tilgivelse.



Etter å ha dekket behovet mitt for åndelig føde (og her mener jeg både kirkegåing og skoshopping) var det på tide med mat i magen. Men hva skulle jeg velge? Og hva skulle jeg spise? Det måtte være omtrent hundre restauranter rundt meg der jeg sto og så ensom ut midt på den enorme plassen som danner selve sentrum i Krakows gamleby.

Jeg sto der helt til en due trodde jeg var en statue. Da gikk jeg den veien nesa pekte og snublet inn på en restaurant med egen is-meny. Det så jeg på som et tegn fra oven.

*

Her er samtalen mellom meg og kelneren:

- Welcome, Madame, have you decided?
- Yes, but I'm allergic to gluten. Do you know gluten?
- Yes.
- So can I eat this?


- No.
- But it is ice cream? Is it really gluten in your ice cream.
- Yes. Everything is with gluten. Always.
- Do you know what gluten is?
- Yes, but I can't explain it in English.
- Can you ask someone else?
- Ok.

Neste kelner insisterte også på at det alltid var gluten i iskrem, og jeg begynte å mistenke at de blandet gluten og laktose. Blandet begrepene, altså.

Etter en liten innføring i allergener, kunne jeg plutselig spise alt på menyen. Restauranten hadde sin engen tvist på desserter: Is og marengs var laget som om det var pizza eller pastaretter. Veldig fiffig.



Og faktisk liknet det jeg fikk ganske mye på bildet av maten. Det er ikke ofte.


Jeg vraltet tilbake til hotellet, og der fant jeg ut at min ensomme tilværelse var over: Jeg hadde fått selskap av en marihøne og en flue.

Om seks timer kommer min mann, og da blir vi plutselig en familie på fire. Så lenge det varer.