Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 30. april 2016

Røyk, ingen ild

Det har vært en tøff dag. Som kjent er det få eller ingen som opp gjennom historien har anerkjent kvinnenes innsats i kriser, krig og andre harde tider, så hvis vi vil fortelle verden om våre offer, må vi gjøre det selv.

Mann og yngste sønn har løpt Råskinnet. Jeg har hørt at det kan være farlig. Alt fra forkjølelse, via brukne ben og plutselig død kan være konsekvenser når innbilt udødelige 18-åringer og innbilt overtrente middelaldrende hankjønn kjemper seg mot mål i kulde, sørpe og stiv kuling.

Og hva gjør kvinnene som venter hjemme mens dette dramaet pågår? Vi må lufte bikkjene selv. I regnvær.

Da vi dryppende våte kom inn etter turen der bikkja for det meste hadde spist gress som han markerte på rett etter, var vi så kalde at vi skalv begge to. Det var akkurat som en ut-av-deg-sjæl-opplevelse: Jeg så på meg selv, skjønner du?

*

Derfor kommer det nå noen avsnitt i tredjeperson:

Den værbitte kvinnen sto hutrende i stuen. Vannet rant som elver ned fra skuldrene og ned på gulvet. Hun var våt i håret og brilleglassene hadde samlet så mange regndråper at hun et øyeblikk trodde hun var under vann. Hun tok et par prøvende svømmetak og oppdaget at hun var omkranset av luft. Kald luft.

Hva skulle hun gjøre nå?

Hun tenkte tilbake til da hun var omtrent 12 år og speider. Rundt halsen hadde hun et gult speiderskjerf og på ermet bar hun stolt fyrbøtermerket.



Det er trygt å si at hun hadde jukset grovt for å få den lille tøybiten. Ikke bare det, hun hadde mast og manipulert helt til hennes mor skrev under på at hun hadde ekstreme kunnskaper når det gjaldt å få selv søkkvåte pinner til å føle en indre trang til å brenne lystig. Underskrift fra en voksen var nemlig nok for at den 15-årige speiderlederen skulle bestille opp det etterlengtede ferdighetsmerket.

*

Dersom du hadde fyrbøtermerket på uniformen, skulle du ha inngående kunnskap om det å gjøre opp ild.

Her er kravene hun burde ha innfridd:
  1. Vis at du kan legge i og tenne opp i en ovn og en peis.
  2. Vis at du kan lage et ildsted ute alle årstider. Vis minst tre båltyper. Vis at du vet når det er lov å tenne åpen ild.
  3. Vis at du kan bruke stormkjøkken/spritapparat, multifuel-/parafinbrenner (f.eks. primus) og gassbrenner/propanapparat. Vis at du kjenner alle forsiktighetsreglene.
  4. Vis riktig bruk av øks og sag ved å gjøre klar veden til leirbålet på en tur.

Kort tid etter at hun hadde lagt vedkubbene av knusktørr bjørk i peisen, ble det klart at hun strøk med høye kneløft allerede på punkt 1.

*

Her er jeg ferdig med å omtale meg selv som "hun" og fortsetter i jeg-form.

For: Jeg var smertelig klar over at jeg aldri fortjente det ferdighetsmerket. På toppen av det, har jeg gått gjennom livet som et levende eksempel på at røyk kan oppstå uten ild når som helst.

Jeg tenkte tilbake på alle gode råd som ikke inkluderte brennbar væske. Jeg er nokså ubrukelig i krig og fred, men jeg er ikke gal.

*

"Stearin!" tenkte jeg. Det hadde jeg nemlig hørt at skulle være rene hjertemassasjen for et bål.

Derfor gikk jeg rundt i hele hytta og samlet halvbrente telys. Jeg pirket nennsomt bort veken og den lille metallgreia som veken sitter fast i. Her skulle det ikke være noe som forstyrret flammene.

Jeg rev opp store deler av en utgave av Dagbladet fra i fjor og krøllet strimlene slik at det skulle være et optimalt forhold mellom papir og luft. Oksygen er nemlig én av tre ting som skal til for å få fyr. De to andre er brennbart materiale og varmekilde.

I tillegg til papir og ved (brennbart materiale) tømte jeg resten av boksen med de små opptenningsbrikkene som er en hver bålbrenners trøst. Og altså stearin.

Det var på tide å tenne en fyrstikk (varmekilden).

Og hey! Det brant!


I omtrent ett minutt.


Jeg prøvde gjenopplivning i en halvtime før jeg erklærte pasienten for død.

Og da var jeg så lei og kald at jeg la meg under et pledd på sofaen.

Bikkja - som fremdeles var ganske våt - kom for å trøste.

Riste, riste, riste

Hæ? Er du kald? Skal vi gå ut en gang til?

Ikke det, nei. Da blir jeg her. Fint om jeg får teppet ditt.
Eller forresten, det er så vått og ekkelt.

søndag 24. april 2016

Overtidsmat

Baker Hansen i Kirkegaten stengte klokken 17. Jeg var der 16.58, men det er nok med to minutter når man bare skal ha en glutenfri bolle. 

Det var i alle fall planen.

*

Jeg skulle jobbe sent, og jeg var sulten.

- En bolle metter jo ikke stort, sa jeg til meg selv og var dermed i modus for å kjøpe mer enn én. Jeg hadde oppdaget at bakeriet hadde igjen seks glutefrie kaniljeboller. Ren flaks, for disse bollene er så gode at de blir utsolgt på et blunk.

Da så jeg en kyllingsalat som kikket fortvilet opp på meg. Det var den eneste de hadde igjen.

- Alle de andre ble valgt, sa salaten med triste avocadoøyne. Dressingen kunne vært tårer hvis den ikke hadde ligget for seg selv i en liten beholder midt i salaten. Jeg lurte på om dressingboksen kanskje så mer ut som en nese, men ble distrahert av en sukkerert som helt klart smilte et tappert smil.

Dette er en sukkerert som smiler (Foto: Mari Svenningsen/ICA)

Hvis du lurer på hvordan jeg kunne se et avokadoøye, har du jammen ikke mye fantasi, men jeg håper dette vil gi deg en indikasjon på hvordan jeg ser verden. Når jeg ser en avokadobit.

Bildet er rappet og manipulert

- Jeg vil gjerne ha den kyllingsalaten, sa jeg til damen bak disken mens jeg husket at det var stygt å peke. Men det er da vel ingen som tar seg nær av at jeg peker på en salat? I så fall må reglene endres. I det minste revideres.

*

Forslag til revidering av peke-regelverk

Før 
Det er ikke lov å peke

 
Det er lov å peke, men bare hvis du ikke peker på noen når du er sint. Du må dessuten ha rene negler og aldri vifte med fingeren mindre enn 50 centimeter fra nesen til den du peker på - med mindre dere er to likeverdige parter som er enige om at avstanden kan være mindre. Normal håndhygiene er en forutsetning. For alt. Ikke bare når det gjelder peking. Hvis du er sammen med noen på soverommet eller et annet egnet sted for nakenhet, er det lov å peke, men ikke samtidig som du ler.

Begrunnelse 
Globalisering. Folk reiser mye mer en deres språkkunnskaper skulle tilsi, og peking er derfor å anse som en del av det internasjonale fingerspråket. Dessuten er det en generell trend at folk blir fornærmet mer nå enn før, og man bør derfor tilstrebe nøytralitet - derav den nye regelens forutsetninger og begrensninger.

*

- Hvis du tar en appelsinjuice i beger i stedet for appelsinjuice på flaske, er den inkludert. Det er akkurat like mye i begge to, sa hun, og jeg tok det som et tegn på at kyllingsalaten snart var min (og at verden var rar). 

Appelsinjuicen på flaske ble byttet ut med et beger fylt med juice, og jeg fikk med et sugerør. 

Ulempen med et beger (i motsetning til en flaske med skrukork) er at det ikke kan legges i vesken – det må bæres. Forsiktig. Men hvis jeg kan spare seks ti’ere på å bære noe som ikke engang er særlig tungt, sier jeg bare ja og takk.

*

Å få drikke med på kjøpet, gjorde meg vennlig innstilt, og når jeg er vennlig innstilt, shopper jeg. Jeg shopper mye, og nå tror du kanskje at jeg ofte er vennlig innstilt, men det er en forhastet slutning, for jeg shopper når jeg er sur også.

- Jeg lurer på om jeg skal ta en kaniljebolle i tillegg, sa jeg, men hun skjønte heldigvis at det var et retorisk spørsmål, så hun var allerede i gang med å pakke den ned i en pose da jeg kom på at jeg ikke visste hvor lenge jeg kom til å bli sittende utover kvelden.

- Du – jeg tar to boller til, jeg, sa jeg og hun trodde antakelig at handelen var avsluttet.

Der tok hun feil.

*

- Jeg tar de tre siste bollene også, sa jeg fort. 

I ettertid kan jeg forklare det med at jeg synes synd på dem fordi de kom til å bli kastet, men det er en etterrasjonalisering som ikke vil tåle granskning.

- Skal du fryse dem ned eller greier du å spise så mange, spurte hun og kastet et blikk på bollekinnene mine. 

"ELLER GREIER DU Å SPISE SÅ MANGE"!!!!!??? 

Hva er i veien med folk?

*

Jeg tok det som en så stor innblanding i min private sfære og høyst personlige komplekser at jeg vurderte å la både mat og drikke bli igjen.

- Høp-grmpf-kak, sa jeg mens jeg trakk pusten for å finne på noe som kunne redde æren min. 

Heldigvis for oss begge forsto hun at jeg ikke var i nærheten av å tenke på en fryseboks som oppbevaring for de seks bollene, og heldigvis for henne hadde hun næringsvett til å unngå en nært forestående Baker Hansen-konkurs (jeg er en svært god kunde, nemlig).

- Kanskje du vil ha en smoothie, spurte hun.
- Vi har jo stengt, så jeg får ikke solgt den uansett. Du får den gratis.

Jeg ble så glad at jeg kjøpte en pose med sjokolade- og marsipankuler. 

Åtte sånne (Foto: Baker Hansen)



Seks sånne (Foto: Baker Hansen)

lørdag 23. april 2016

Lyden av mannen

- Huff, stakkars, så syk han er, tenkte jeg og fikk et blaff av dårlig samvittighet for at det var ham og ikke jeg som hadde gått ut med bikkja. Han er faktisk så forkjøla som menn flest later som de er når de bare er tett i nesa.

Været er nydelig, men på grunn av vinden er det iskaldt, og på vei ut med dyret skulle han sjekke om vi hadde mer ved. Jeg hørte vanvittige lyder ute ved boden, og lurte på om han ville komme inn igjen med en lunge hengende ut.

Minutter senere kom han tilbake, og da lydene ved boden fortsatte, fant jeg ut at naboen holder på å flytte noen store blikkplater. At hosten hans høres ut som en byggeplass i full aktivitet, er jo noe som bør få meg til å ta meg av ham, men det har aldri vært lett.

I hans hode er det å trenge pleie omtrent like ødeleggende for hans maskuline selvbilde som det er å gå tur med en veskehund på 500 gram med rosa sløyfe i pelsen. Derfor han vi en kortklipt hund på omtrent 11 kilo - det var det minste han aksepterte.

*

Vi er på hytta, og da skal det grilles. Hans lykkeligste øyeblikk mistenker jeg å være når han tilbereder et par skikkelige biffer på den nesten gjennomrustede smijernsgrillen som er like gammel som hytta mens han skuer utover havet - særlig hvis han kan røyke en sigar og drikke whisky samtidig.

Jeg ser imidlertid for meg at han vil utvide forkjølelsesperioden med minst fem døgn hvis han står i stiv kuling og griller i kveld. Derfor foreslo jeg at vi kunne bestille mat fra en av Tønsbergs mange restauranter i stedet.

- Hva med en burger fra Kverneriet, foreslo jeg.

Det ble nedstemt med den dobbeltstemmen han har i kraft av å være kokk.

- Er det noe jeg kan gjøre for at livet ditt skal bli bedre, spurte jeg.

Han sa at jeg kunne sette meg ned og se pen ut.

Her er en selfie som viser at det hadde vært enklere å gå på hendene tilbake til Oslo:

Jeg er til høyre - med briller, litt ulik størrelse på øynene og grått hår.
Helt bevisst har jeg beskåret bildet slik at rynkene på halsen ikke skulle synes.

- Synes du virkelig at jeg er pen, spurte jeg.

Siden han svarte samtidig som han snøt seg, ble jeg ikke veldig overbevist av svaret.

- Jeg innser at det var et teit spørsmål, men jeg vil bare at du skal vite at jeg ikke akkurat ble beroliget av svaret ditt, informerte jeg ham uten å skjule min manglende selvtillit.

- Skulle ikke du gjøre livet mitt bedre? Hvorfor driver du da å maser om sånt, spurte han og mente at jeg var igang med å bryte hans mentale jeg ned til hans nåværende fysiske nivå.

Jeg argumenterte med at kropp og sjel burde ha en slags balanse, og var ikke villig til verken å gå ut av offerrollen eller å endre modus operandi (som er å konkurrere med ham en tredel av tiden, vise at jeg elsker ham en tredel av tiden og lytte interessert til hans kloke ord for deretter å plukke alt fra hverandre en tredel av tiden).

- Jeg blir snart bra, snufset han tappert.

*

Den neste timen brukte jeg til å få viljen min. En forkjølet mann er en belastning både for ham og hans kone - spesielt om natten - så denne grillingen måtte unngås.

Tiltak nummer 1
Jeg var ute for å "sjekke temperaturen i solveggen" og konkluderte hutrende med at det ikke var mulig å finne ett eneste sted på hele tomten med noe som liknet le.

- Det er iskaldt, det blåser gjennom marg og bein fra alle kanter, hutret jeg da jeg kom inn etter ekspedisjonen.

Tiltak nummer 2
Jeg kokte opp vann og spurte om han ville ha te, kaffe eller "oj, her har vi til og med solbærtoddy, gitt!".

Tiltak nummer 3
Jeg kjente på pannen hans (som var like kald som min) for å sjekke om han hadde feber.

- Jeg tok en Paracet og en Ibux, sa han for å forklare at pannen var normalt temperert.

Tiltak nummer 4
Jeg sa at han var lur som hadde tatt febernedsettende.

*

Etter en time og 15 minutter hørte jeg kremting og hosting og skjønte at han var i gang med å si noe viktig:

- Du ville ha burger, var det så? Når skal vi ringe og bestille?

*

Fysisk innsats: Minimal
Intektuell innsats: Minimal
Måloppnåelse: 100 prosent
Belønning på kort sikt: En burger
Belønning på lang sikt: Bedre søvn

søndag 17. april 2016

Drømmen om heismusikk og dype stoler

I det jeg hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen på Heathrow ringte min mann. Perfekt timing!

Jeg hadde i ro og mak funnet frem til tax refund-skranken, jeg var nummer to i den køen og rakk nesten ikke ta frem passet før det var min tur, jeg sjekket inn kofferten, ingen alarmer gikk av i sikkerhetskontrollen og jeg fikk samlet vesker og ryddet sammen Mac'en så uanstrengt at det muligens var litt vakkert å se på.

*

- Jeg kom akkurat gjennom sikkerhetskontrollen, og nå skal jeg bare gå rundt her og titte litt, informerte jeg min kjære.

- Gå og sett deg i en lounge, sa han.

Jeg er usikker på hensikten hans: Ville han unngå at jeg skulle kjøpe en veske eller to i en av de mange butikkene her, eller ville han at jeg skulle få slappe av de tre (tre, ja) timene til flyet mitt går.

Samma det, men jeg falt ned på at han ville mitt beste og at det også inkluderer å ikke bruke nesten halve månedslønnen min på en veske.

*

Min eldste sønn hadde gitt meg to kort han tenkte at jeg kanskje kunne bruke for å komme gratis inn i en av Heathrows elegante og stille salonger (også kalt lounge). Da jeg etter en nokså svett runde i butikkene fant ut at jeg skulle teste dem, begynte jeg å se etter skilt som viste vei til stedene med dempet musikk og dype stoler.

Gode stoler, skjeve lampeskjermer

"Lounges B 1-3" leste jeg. Jeg var i A-området og mente av en eller annen grunn at det logiske var å gå til enden av A-gatene for å komme dit. Etter A kommer B, ikke sant? Bokstaver har jeg ganske god peiling på.

Det viste seg imidlertid at jeg har store problemer med logikk, tall og skilt, så jeg synes ikke at jeg fikk full uttelling for bokstav-talentet mitt.

*

I enden av A-gatene var det en vegg. Og en flyplassansatt som sa at jeg måtte snu og gå mot skiltene der det sto B. Jeg følte meg omtrent som jeg gjør når noen snakker til meg på spansk. ("Que?")

Jeg gikk i retning B. Jeg gikk gjennom store haller, tok rulletrapper både opp og ned, gikk på rullefortau og bar to vesker som ble tyngre og tyngre. Svetten rant.

Da sto det plutselig et skilt med "B 1-3, 13 minutter". Og jeg som trodde jeg snart var fremme.

*

Jeg så heldigvis det positive med historien; Endelig har jeg noe å bidra med når noen skryter av at de kom gjennom helvetesuka på befalskolen.

*

Etter omtrent 13 minutter var jeg bare to trapper unna det forjettede land. Eller Uniteds lounge, for å være nøyaktig. Jeg slepte meg dramatisk opp den første trappen og ble forbigått av en kjerring på 80 med sekk.

- Kan jeg betale for å komme inn her - eller virker noen av disse kortene? spurte jeg damen bak skranken.

Hun svarte at jeg gjerne kunne betale, men hvis jeg likevel skulle fly med SAS, burde jeg benytte loungene i A-området. Jeg skulle til å si at de ikke fantes, for jeg hadde ikke sett noen skilt, men et blaff av selvinnsikt fikk meg til å holde kjeft. I stedet mumlet jeg noe om at det var en temmelig lang tur.

- Vi går den flere ganger om dagen, sa hun og ga meg instrukser som fikk meg til å tro at jeg ble innviet i flyplassens nett av hemmelige snarveier.

- Gå til venstre, forbi cafe Nero og ta heisen ned til minus tre.

*

Jeg fant heisen selv om jeg gikk til høyre der jeg kunne bannet på at hun sa jeg skulle gå til venstre, men her er jeg på tynn is, for jeg er sikker på hvilken vei som er til høyre, men jeg må virkelig tenke hardt hvis jeg skal ta til venstre.

Ved minus tre-knappen sto det "Staff only". Selvsagt. Jeg tok heisen til minus én og fant en trapp som i et minste gikk til minus sto. Der fant jeg også et skilt som opplyste om at A hadde tre lounger.

Temmelig teit sted å plassere det eneste tegnet på lounger i A-området, tenkte jeg og snøftet til verdens skiltmakere og flyplassplanleggere. Flaks at jeg ikke sendte dem en sint mail eller ringte og kjeftet dem opp, for etter ti minutter sto jeg der jeg begynte ferden, og jammen var det rett ved trappen til to av loungene.

*

Jeg tok en rulletrapp opp, men var snart på vei ned igjen, for i det herberget var det ikke rom for andre enn business-passasjerer eller folk med gullkort, fikk jeg vite. Unødvendig bryskt, vil jeg påstå.

Mitt siste håp var lounge nummer A3: Plaza-salongen.

- Kan jeg bruke noen av disse kortene? spurte jeg mannen i uniform.

Han beklaget, og jeg forsto. Jeg antok at jeg rett og slett ikke var verdig en plass i harmoniske omgivelser og gratis appelsinjuice.

- Men du kan betale for å komme inn, sa han.

Så nå har jeg betalt 35 pund for å høre på heismusikk i to timer. Etter det blir jeg kastet ut.

Jeg kan ikke reise meg for å hente appelsinjuice, for da må jeg ta med meg de to tunge veskene, og i mellomtiden har noen sikkert tatt plassen min.

*

Men! Dette er ikke en så håpløs historie som jeg kanskje har fått deg til å tro. For jeg sjekket iWatchen min, og den teller antall skritt jeg går hver dag (i alle fall så lenge jeg har den på).

Jeg har gått over tre kilometer, og det er vel omtrent like langt som jeg ville løpt på en tredemølle hvis jeg skulle vært på et treningsstudio. Så hvis du som leser er støttemedlem på Sats Elixia eller andre som krever at du skal betale mange hundre kroner hver måned uansett om du er der eller ikke, så har jeg fått mer ut av pengene enn deg.

Det gjelder å se det positive i det.

4 664 skritt er mye når du bærer tungt


Når jeg tenker meg om, kan man betale flere tusen kroner i året på et medlemskap man ikke bruker, så hvis jeg ser sånn på det (hvilket jeg gjør), har jeg faktisk tjent nok til en fjerdedel av den ene vesken jeg så rett utenfor her.

Planen er med andre ord å bite seg fast her til jeg blir kastet ut, og deretter trøsteshoppe en veske fra Bottega Veneta eller en snasen en fra Gucci før flyet mitt går.

Whiskey ser etter flyet jeg kommer med om cirka fem timer.
Jeg gjetter på at han blir glad for å se meg og at min manns glede over
at jeg kommer hjem blir noe dempet av investeringen jeg snart vil gjøre.

Forelsket i London

I går kveld kom jeg tilbake til hotellet og åpnet handleposene. Det er like spennende hver gang, for hvor mange bukser kjøpte jeg egentlig og hvilke farge valgte jeg til slutt på de skoene?

Jeg fant en lekker, eggeskallfarget bukse i den ene posen og kom plutselig på hvorfor jeg falt for den i butikken: Jeg har fjorårets modell av den samme buksen og den eneste forskjellen er at den jeg kjøpte i fjor er kritthvit.

Ikke bare har jeg altså en så og si identisk bukse allerede, men jeg har til og med pakket den med meg til London.

*

Dagen i dag startet derfor med buksebytte, og jammen fant jeg ikke enda en bukse jeg likte. Den er hvit, men har litt mer vidde i bena. Når jeg skriver dette nå, demrer det for meg at jeg kanskje kjøpte den samme i kaki i går. Pokker, så vanskelig det skal være, da!

Jeg er nokså sikker på at jeg byttet den eggeskallfargede inn i en tilsvarende blå, men det finner jeg ut når jeg skal pakke den ned i kofferten. Hvis du savner spenning i hverdagen, råder jeg deg til å shoppe på min måte: Prøve så mange klær at du blir svimmel og velge i panikk fordi du må rekke ett eller annet.

*

Et av livets store mysterier, er hvordan jeg som er såpass grunn (hovedinteresse: shopping) har fått barn som er så kloke (hovedinteresse: kunst). 

Denne helgen har en venninne og jeg vært her i London og besøkt våre respektive barn. Barna er også venner, så vi har hatt det veldig hyggelig. Min sønn hadde satt opp et detaljert program både for oss fire og oss to - altså ham og meg.

*

I går var det middag på en peruviansk restaurant etterfulgt av kunstutstilling på Royal Academy of Arts. Utstillingen het Painting the Modern Garden, og hadde samlet verker av kunstnere fra Monet til Matisse - fellesnevneren var at alle malte hager. 

Jeg forelsket meg helt i et bilde av Peder Krøyer, en dansk maler som levde fra 1851 til 1909. Bildet heter Roses, og det er veldig, veldig synd at det ikke henger hjemme hos meg.

Ren harmoni


I dag var vi på The Wallace Collection som er et digert hus der noen skrekkelig rike mennesker faktisk har bodd. Det er fullt av sølv, malerier, møbler og porselen fra 1800-tallet, men jeg ville egentlig bare se badet. Jeg lurer nemlig så veldig på hvordan et bad på 1800-tallet så ut. 

Av en eller annen grunn. 

Badet var imidlertid ikke åpent for gjester. Jeg kommer til å sende dem en mail og foreslå at de bør vise frem porselenet på badet også. Hvis det da var porselen på bad på den tiden.

*

Vi var også innom et galleri som stilte ut bilder av Mark Wallinger. Bildene var omtrent tre meter høye og tydelig (synes jeg) inspirert av psykoanalysens far, Sigmund Freud.

En samling hofteben, lunger og livmødre


Jeg så innvoller og hofteben i samtlige av verkene til herr Wallinger, så jeg planlegger å bestille en psykologtime når jeg kommer hjem. Jeg har allerede googlet meg frem til en ganske avansert og skummel diagnose som muligens vil kreve elektrosjokk, men man bør helst få profesjonelle til å stille diagnoser før man nullstiller hjernen.

*

Kveldens utvalgte restaurant lå i bydelen  Shoreditch og serverte biff, men før det fikk jeg en omvisning i bydelen som etter hva jeg kan forstå må være noe av det hippeste på planeten. Jeg dro nok opp gjennomsnittsalderen med omtrent ti år, men jeg har samme hårfarge som flere av de vi møtte: nemlig grå. De hadde riktignok farget håret grått og gjerne lagt til lilla og grønt, men jeg følte at vi hadde et slags fellesskap: Jeg var litt hipp, de var ultrahippe.

Følelsen av å blende inn forsvant da Supermann, Spidermann, Hulken og vennene deres plutselig sto rundt meg. Av en eller annen grunn hadde noen bestemt seg for å kle seg ut som superhelter, men jeg ble rett og slett litt usikker på om de var der for å redde meg eller rane meg.

- Ikke noe å være redd for, noen ganger bestemmer folk seg for å leke superhelter og sykle rundt i gatene her, sa min sønn som om det var helt naturlig.

*

- Skal det være en drink før maten, spurte servitøren på biffrestauranten.

De andre bestilte ett eller annet med gin, og jeg ble grundig lei av å sitte der med vannet mitt.

- Kan du lage en alkoholfri drink til meg som får meg til å se kul ut? spurte jeg. 

Jeg kunne se hva hun tenkte: "Det blir fred i Midt-Østen før den kjerringa blir i nærheten av kul", men like etter kom hun med et glass fylt av 97 prosent knust is, 1 prosent jordbær og en kvast mynte som utgjorde resten.

Jeg er veldig usikker på hvor kul jeg egentlig så ut, men jeg var i alle fall mer stø på hånden enn han som tok bildet.

YOLO!

fredag 15. april 2016

Min engelske frisør

- Welcome to us, come with me, sa et knøttlite menneske og førte meg ned en glasstrapp, forbi en bar og en enorm sofagruppe der to menn satt og diskuterte høylydt. Det så mer ut som en hotellobby enn en frisørsalong.

Guiden min var så tynn at hun ble borte bak en hårtørker på stativ. Du vet en sånn som ser ut som en diger hatt og som minner om 70-tallet

*

Jeg er i London og hadde bedt min sønn som bor her om å finne Londons beste frisør. Han tok oppdraget alvorlig og ba meg møte hos Daniel Galvin i George Street kokken 13.

Før jeg dro fra Oslo sjekket jeg nettsiden til denne Daniel Galvin, og fant ut at han er en skikkelig bad ass innen frisørfaget. Bildene fra salongen fikk meg til å lure på om jeg måtte pynte meg og aller helst gå til frisøren før jeg gikk dit, men jeg droppet det og troppet opp i mitt vanlige jeg. Bortsett fra at jeg hadde på meg joggesko. 

Jeg følte meg voksen og full av selvtillit. Verdensvant, rett og slett. Jeg lot meg ikke påvirke et sekund av at resten av klientellet så ut som de var stylet til en modelljobb i det de kom inn. Jeg registrerte tre hundevesker fra Louis Vuitton bare blant damene som satt i området rundt skranken. Én av damene som ventet hadde med seg en ganske stor hund. Den sto og spiste hundemat fra Prada-håndvesken hennes.

*

Visstnok har Daniel en hel rekke kjendiser som kunder, og er ikke det en god referanse, så vet ikke jeg.

Jeg så imidlertid ikke en eneste kjendis. Det er flere grunner til det.

For det første måtte jeg se hvor jeg gikk, for hvis du snubler i en frisørsalong, kan du fort miste et øye. Det er utrolig mange spisse sakser på et sånt sted.

For det andre ville jeg nok ikke kjent igjen så mange London-kjendiser - og siden Daniel tilbød et eget rom med "full diskresjon" til bare 100 pund ekstra, regner jeg med at kjendisene tok den ekstrakostnaden. Verken Madonna eller hertuginne Kate vil bli sett med vått hår og hårruller, jeg skjønner jo det. Engelske aviser betaler sikkert fett for et bilde der Madonna sitter med sølvpapir i håret og farger bort den grå etterveksten.

For det tredje måtte jeg ta av meg brillene så fort jeg satte meg ned i stolen, og da hadde jeg ikke kjent igjen dronningen om hun så hadde sittet på huk under bordet foran meg. Jeg hadde ikke sett at noen satt der engang, men jeg hadde nok merket det, for jeg måtte jo ha plass til bena. Og hvis jeg hadde merket at noe kom innat leggene mine mens jeg satt forsvarsløs i en frisørstol uten briller, hadde jeg sikkert sparket, og det hadde unektelig vært en skandale hvis jeg hadde truffet dronningen.

*

Greit nok. Jeg kom uansett ikke for å glo på berømtheter, jeg kom for å klippe meg og for å få en sånn skikkelig omgang med føneren som gjør at håret ser voluminøst ut i flere dager. Dessuten følte jeg meg skikkelig modig og var klar for piggsveis hvis det var den profesjonelle vurderingen om hva som kledde meg best.

Gjennom et leven av flere dusin fønere på full guffe, hørte jeg en annen frisør gratulere hun som sto og tok på håret mitt med dagen.

- How old are you? spurte han.
- 17, svarte hun.

*

Så modig er jeg ikke. Jeg bestemte meg for en hårvask og kun det. Ikke faen om jeg skulle la meg overtale til piggsveis av en unge.

Heldigvis viste det seg at den tynne jentungen bare var der som hårfønerholder, og frisøren som skulle gjøre meg ti år yngre var minst 35.

- So what do you want to do today? spurte hun, og jeg sa at det var helt opp til henne.

Uten å nøle, med rett rygg og klart blikk, sa jeg det: It's up to you!

- Well, maybe just a tidying up? foreslo hun og la til - Why change somethings that works?

*

Men herregud, det virker jo ikke! Det er jo derfor jeg er her, tenkte jeg og gjorde tabben jeg alltid gjør: Jeg tok på meg brillene og så meg selv i speilet.

Konklusjon: Bare Gud og plastikkirurger kan gjøre mirakler. Frisører har tross alt bare en saks og en hårføner til rådighet. 

Jeg tok av meg brillene og lot det stå til. Etter at hun nennsomt hadde klippet ett og ett hårstrå og rullet hvert av dem rundt en børste og fønet det, tok jeg på meg brillene igjen.

Jeg hadde fått lugg! Håret var blankt og fyldig, og jeg ble et øyeblikk overbevist om at hun var Gud. Eller i det minste jomfru Maria.

*

Men min hellige overbevisning ble hevnet, for i det jeg kom ut, bestemte noen høyt der oppe for å skru på kranen, og regnet dundret i bakken.

Så nå har jeg flatt, grått hår med en tust midt foran som er halvparten så kort som resten av håret.

"Nå har jeg lugg, tre bukser og tom konto", skrev jeg til min mann.

"Send bilde", skrev han, og det gjorde jeg (i stedet for å svare "Send mer penger").

Det er mulig at responsen hans vil føre til at jeg gjør et lite innhugg i felleskontoen under morgendagens shoppingrunde.


torsdag 14. april 2016

Gi meg en sang, kjære


- Du er faktisk helt gjennomsnittlig, sa en fyr til meg en gang. Jeg hadde hatt et sterkt ønske om at akkurat han skulle se meg som overjordisk, så det var en skuffelse, men hvis man tar alle mennesker i verden og finner en slags fellesnevner (lykke til med det) så viser det seg høyst sannsynlig at han hadde rett.

I dag kan jeg verken huske hva han het eller hvordan han så ut, så han gjorde ikke så sterkt inntrykk på meg heller, og jeg har nesten tilgitt ham.

Det er mye som skiller mennesker, og det er bare tull at vi er like inni. Det er ikke engang alle som har hjerte på venstre side av kroppen! Noen fremstår dessuten som hjerteløse, men de er nok ikke det. Hvis du faktisk har et stort hjerte, kan det hende at du trenger en lege, så det er heller ikke så bra.

Smaken - den estetiske sansen - er også ulik fra menneske til menneske. Det er sjelden du treffer noen som liker det du liker akkurat like godt, men dere kan være venner likevel. Dere kan til og med være relativt lykkelig gift.

*

Noen ganger har du sikkert lurt på hvordan noen kan elske det du misliker. Det har i alle fall jeg. Ikke det at jeg ser ned på dem eller synes de er teite, men jeg lurer på hvordan sånne mennesker er både inni og utenpå.

Det mest ekstreme eksempelet (jeg kan komme på nå) er gærningene som liker å henge seg opp ved å tre kroker gjennom huden. Har du sett noe så fascinerende motbydelig? Men jeg klarer heller ikke sette meg inn i hvordan det kan være toppen av lykke å ligge i telt i skogen. En skog som er full av mygg og som ikke har et flislagt bad så langt øyet kan se.

Jeg innser imidlertid at det med å ligge i telt er ganske normalt og at det er jeg som er sær.

*

For et par uker siden, kjørte jeg hjem til Oslo i totiden om natten. Det gikk fint, selv om jeg pleier å sove på den tiden av døgnet. For å være på den sikre siden, og i frykt for at jeg ikke selv skulle greie å vurdere hvor våken jeg virkelig var, ba jeg min mann om å finne musikk som kunne inspirere. 

Jeg var ikke fremmed for å synge litt selv, faktisk, og det sier ganske mye for en som har så elendig sangstemme at hun unngikk utkastelse fra metodistbarnekoret Lyset med et nødskrik.

Nødskrik er virkelig et presist ord i denne sammenheng, men etter hint om at min sopran-bass-baryton med tilfeldig andrestemme ikke lenger var ønsket i koret, begynte jeg å mime mens de andre sang. 

*

I bilen hjem den natten var jeg altså villig til å ofre selvtillit og rykte for at vi skulle komme helskinnet frem.

- Liker du denne? spurte min mann, og et vanvittig brøl kom ut av bilens høytalersystem. Jeg var sikker på at jeg hadde kjørt over et stort dyr som nå lå fastklemt under bilen og led. 

I én fuckings time ble ørene mine bombet med ulyd. Alt kom fra min manns favorittspilleliste.

Hvem faen har jeg vært gift med i snart 19 år, tenkte jeg og håpet at jeg bare hadde et mareritt.

Det begynte å riste i rattet, og på displayet ved fartsmåleren sto det en advarsel om at jeg virket trøtt. 

"Attention Assist:
Drowsiness detected"
(Nei, jeg tok ikke dette bildet selv)


Jeg var med andre ord våken.

Og vissheten om at jeg var gift med en av dem jeg alltid har lurt på hvordan så ut både inni og utenpå, begynte å sige inn.

*

Jeg har tenkt på det siden, men i dag falt brikkene på plass: Min kjære (som jeg fremdeles elsker, tross elendig musikksmak) kjørte meg til flyplassen, og vi diskuterte hva vi skulle gi til nevøen vår som snart skal ha navndag.

- Hva med å kjøpe en sangbok i tillegg? foreslo jeg.
- Ikke faen, svarte han. - Vi synger ikke i min familie.
- Men det kan jo hende barnets mor synger selv om din bror og du ikke gjør det, argumenterte jeg.
- Det er mulig, men jeg vil ikke oppfordre til den slags, sa han.

Det er bare så inderlig synd han ikke var i posisjon til å stoppe Johnny Cash før han fikk laget Folsom Prison Blues. Makan til selvmedlidende møkk.

lørdag 2. april 2016

Rå til å bake

- Du kan få mat av meg! Men jeg har ikke smør eller pålegg, sa en kollega.

Jeg hadde droppet frokosten og gått glipp av lunsjen og var så sulten at jeg skalv. 

- Smør og pålegg er veldig oppskrytt, sa jeg og takket ja. 

Hun hadde vært smart nok til å ta med matpakke. Ikke bare det - hun hadde bakt rundstykkene selv.

- Dette er verdens enkleste rundstykker, sa hun. - Bare cottage cheese, havregryn og egg.

*

Så vidt jeg kunne skjønne - etter å ha tatt én bit - var de verdens beste rundstykker også, og jeg dyttet det i meg mens jeg løp til neste møte. Magen jublet og skjelvingen ga seg.

Riktignok hikket jeg i en halvtime, men de andre rundt møtebordet lot som ingenting helt til jeg kom på at jeg hadde en Farris i vesken. For gjett hva som skjer med en Farris som har vært med på en løpetur: Den vil ut. Den vil vise at den har overlevd. Den vil ha oppmerksomhet.

Jøss, som det sprutet. Det ble en kort pause der jeg febrilsk prøvde å tørke opp mineralvannet som til alt overmål hadde truffet meg omtrent der sømmene i buksebena møtes.

*

Uten å gå i detalj, kan jeg si at jeg maksimalt kan spise et halvt egg ute å bli oppblåst som en hval som har ligget en uke på land. 

Og det er på en god dag der planetene står på linje og det er fred i verden. 

Som kjent er det mer sannsynlig at alle planetene står på linje, enn at vi som bor på den tredje planeten etter solen greier å la være å drepe og være slemme med hverandre.

I motsetning til en hval, bruker jeg ikke en uke på å bli oppblåst. Kall meg effektiv, for jeg bruker kanskje bare et kvarter. Det er som å bli gravid med en alien. Poff! Du bare sveller opp, og hvis du skal unngå å sprekke må du rette ut magen. La meg bare si at møterom med liggestoler er like sjeldne i et departement som blåhvaler er i Mjøsa. 

*
Likevel mente jeg at det virket som en god ide å spise flere rundstykker. Så jeg ba om en mer detaljert oppskrift.

Jeg fikk en lenke på mail.

- Jeg tar litt mindre havregryn enn det som står i oppskriften, forklarte kontorets bakermester.

- Hvor mye mindre? spurte jeg. Og som alltid når jeg spør noen som kan lage mat om sånt, får jeg det svaret jeg fortjener: "Jeg bare ser det an".

For en som meg er det omtrent like nyttig som et speil er for bikkja vår: Han aner ikke hva han ser på.

*

Cottage cheesen hadde gått ut på dato, men deigen skulle jo stekes, så eventuelle fiendtlige bakteriekulturer som måtte ha oppstått ville neppe tåle en omgang på nesten 200 grader, tenkte jeg.

I følge min kollegas tolkning av oppskriften - som i tillegg til hytteost og en dæsj havregryn inneholdt to egg - fikk man fire rundstykker. 

Siden det bare siden du begynte å lese dette har dødd en hel masse mennesker av unaturlige årsaker og siden planetene ikke så ut til å stille seg på geledd, var min utfordring å finne en god og sunn erstatning for egg.

*

Jeg googlet. Og kom frem til at det enkleste var knuste linfrø. Særlig hvis de allerede var knust.

Google er genialt. Et par tastetrykk, og man er ekspert. Det eneste er at man må huske hva man har lest, for når man står der med stavmikset havregryn og cottage cheese i et jevnt lag både i ansiktet, på hendene og på veggen, blir det enda mer søl hvis man begynner å kløne med en Mac.

*

Jeg prøvde å huske hvor mye linfrø som skulle erstatte ett egg. Nope. Helt blankt. 

Jeg tippet at det var logisk å bruke så mye linfrø at det ville fylt et egg. 

Fire rundstykker er jo ikke stort, så jeg tok sikte på dobbelt porsjon. Da jeg hadde blandet alt, fikk jeg ni kladæsjer skviset inn på ett bakepapir. Hvis jeg hadde skrapet deigen av brillene og veggen, hadde det blitt ti.

Det viste seg at mine rundstykker inneholdt linfrø tilsvarende tolv egg. Tre ganger så mye som jeg hadde trengt.




"Sett rundstykkene inn i forvarmet ovn på 175 grader i 25 minutter" sto det i oppskriften.

Etter 25 minutter var de like klissete og bleke som da jeg satte dem inn.

Jeg ventet 15 minutter til.

Og ytterligere 10 minutter.

Også 20 minutter til.

Da var de i det minste blitt brune utenpå, og jeg gadd ikke mer. 

Jeg tok dem ut av ovnen og sendte et bilde til min kollega.

Litt mindre rå


Hun synes de så veldig fine ut, men ble av en eller annen grunn ikke spesielt overrasket da jeg fortalte at jeg kunne helle ut den våte deigen fra de knallharde skallene.

Visstnok er hennes første minne av meg at jeg stolt fortalte at jeg hadde laget middag til ungene: Spagetti med kjøttsaus.

Det må være mange år siden, for det er veldig lenge siden jeg har fått lov til å gjøre noe som helst på et kjøkken hvis mann og/eller barn er i nærheten.

*

Jeg lot de brune klumpene hvile en halvtime før jeg gnaflet en av dem i meg. Ideelt sett bør man spise halve rundstykker med pålegg, men jeg tok ikke sjansen på å dele det i to ettersom jeg kunne høre at det skvalpet da jeg ristet på det.

I det jeg svelget den siste biten kom jeg på en chat jeg hadde med en annen venninne mens tragedien sto i ovnen.

"Hvordan er det å bake med linfrø?" spurte jeg.
"Vel det får i alle fall fart på magen," svarte hun.

Som vanlig har hun rett.