Heldigvis er det ikke ofte jeg får lyst til å dra til noen bare av å se dem. Det er så sjelden at jeg ikke kan huske det har skjedd. Men kombinerer du et arrogant oppsyn med selvrettferdighet, håper jeg du selvantenner rett foran meg, og jeg kommer ikke til å bruke en dråpe av Farrisen min for å slukke brannen.
***
Torsdag kveld møtte jeg en mann som irriterer meg enda. Og i dag er det lørdag.
Han har et oppblåst selvbilde, han legger skylden på andre for oppførselen sin, han er slem og han er en stor, selvopptatt egoist.
Han utnytter unge kvinner, han innbiller seg at hvis HAN bare ønsker seg ting hardt nok, så får han det og han har antakelig et par alvorlige mentale forstyrrelser.
Dessuten tror jeg at han er brannstifter og barnemorder.
Kona hans arvet nemlig barndomshjemmet sitt - et stort hus med en diger hage - og en dag brant hele huset ned. Etter det fikk jævelen mulighet til å starte sitt eget byggmester-firma. Han skilte ut tomter fra hagen og bygget en drøss med villaer.
Etter brannen døde de to små tvillingene deres. De påstår at de døde som et resultat av at kona ble syk etter brannen og at hun på et vis overførte sykdommen via morsmelken til de to små, men det tror jeg ikke på.
Sannheten tror jeg er at han tente på huset for å få forsikringspengene og mulighet til å bygge hus i hagen, og at han drepte ungene fordi de sto i veien for karrieren hans.
*
Ok, så er jeg litt usikker på det med barnedrapene, men denne fyren er så uspiselig at han er troende til hva som helst.
Pedofil er han også. Det innrømmet han faktisk torsdag kveld.
For ti år siden møtte han en 12-13 år gammel jentunge som han kysset. Sånt er ikke lov, så vidt jeg vet. Ikke bare det, men han lovet henne at det skulle bli dem to og at de skulle rømme sammen til et eller annet fantastisk land.
På det tidspunktet var han til og med gift.
Den stakkars kona som takket være denne pedofile mordbrannstifteren både hadde mistet barn og barndomsminner, må jo ha blitt skikkelig skadet av å leve sammen med denne psykoen, men hun holdt ut, og jammen virket det ikke som hun var ganske bekymret for ham også.
*
I til sammen to og en halv time satt jeg og hørte på denne ynkelige mannen. Jeg var så sint at jeg nesten ikke klarte å sitte stille. Heldigvis fikk jeg en pause etter omtrent halvannen time, for - jeg vet ikke hvordan det er med deg, men - jeg blir veldig tissetrengt av å forholde meg til idioter.
Etter at jeg hadde vært på do, ble jeg nødt til å høre på den fryktelige mannen igjen. Gudskjelov varte det ikke så lenge før han døde. Jeg mistenker at han tok livet av seg, og samme kan det være. Verden er et bedre sted uten ham. Selv om kona synes det var trist der og da, tror jeg hun snart kommer til å forstå at hun har det bedre uten ham.
Da han døde reiste jeg og alle som satt rundt meg opp for å klappe. Vi klappet og klappet. Helt til fyren sto opp fra de døde og bukket til oss. Da klappet vi enda mer.
***
- Hva synes du? spurte min mann da vi gikk fra teateret for å ta t-banen hjem.
- Jeg er rasende! svarte jeg. - Jeg fordrar ikke sånne typer. Han skylder på andre for oppførselen sin, han sutrer over at han "bare har bygget hus når han egentlig ville bygge tårn", han mener han har noe inni seg som han ikke kan styre og han utnytter alle andre. For en ynkelig mann! Pføy!
- Pussig. Jeg ser ham ikke sånn i det hele tatt, svarte min mann. - Jeg ser ham som en mann som jobbet mot et mål.
- Han hadde ikke noe annet mål enn å gjøre sitt eget liv mest mulig enkelt for seg selv. Jeg HATER SÅNNE FOLK!
Grunnen til at jeg ropte kan ha vært at t-banen kom kjørende, men jeg ropte nok unødvendig høyt, for ekteparet i 60-årene som sto ved siden av oss ble veldig oppmerksomme.
- Han er en PEDOFIL PYROMAN og en MORDER! skrek jeg, og ekteparet bestemte seg for å ta en taxi i stedet for å risikere å dele en t-banetur med meg.
- Det har du vel ikke grunnlag for å si, sa min mann forsiktig.
- Grunnlag, punnlag, geipet jeg.
- Men han sa jo at han hadde veldig dårlig samvittighet, sa min mann som jeg et øyeblikk mistenkte for å være en del av en verdensomspennende organisasjon av menn som støtter hverandre uansett grad av dumskap.
- PISSPREIK! hylte jeg. - Han hadde ikke et fnugg av samvittighet, folk som ham sier sånt for å få sympati. Hvor naiv er du egentlig? Arrrgh! Mannfolk er faen døtte meg idoter alle sammen!
- Burde du ikke roe deg litt ned nå? undret han. - Likte du ikke stykket?
Men det gjorde jeg jo. Jeg likte det veldig godt, faktisk.
Så takk til Henrik Ibsen, Byggmester Solness og Mads Ousdal. Jeg er fremdeles opprørt, men jeg har snakket med innestemme siden fredag og jeg begynner så vidt å klare å skille skuespill og virkelighet.
