Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 31. januar 2015

Medisin for sjelen

Jeg har ryddet garderoben min i dag. Fem par joggesko, to par høye sorte støvletter, fem par høyhælte sko og en uant mengde strikkede plagg gikk i søpla sammen med en haug jeg bare tenker på som diverse dritt.

En stund ble jeg så revet med at jeg kastet et kjede fra Ole Lynggaard, men heldigvs hadde jeg vett nok til å dobbeltsjekke boksene jeg trodde var tomme.

*

Mellom 10 og 20 bukser (tallet er anonymisert av familiære grunner) og tre skjørt ble lagt i bunken "disse skal jeg bruke når jeg legger på meg igjen" og mellom 5 og 15 bukser (hadde jeg bodd i USA kunne jeg sikkert brukt et tillegg til grunnloven for å holde dette tallet hemmelig) og to skjørt ble lagt i bunken "ikke så mye for store at de ikke kan sys inn av en god skredder".

Jeg har fremdeles en hel del benklær igjen, men det var litt flaut å oppdage at jeg hadde kjøpt fire identiske bukser (to for store, én litt for stor og én passe).

Opplevelsen (nå snakker jeg om ryddingen) var fantastisk. Det var rensende. For sjelen. Det er noe i at man bare skal eie 478 par sko, ellers eier skoene deg.

*

Hele operasjonen tok fem timer, og da jeg var ferdig, var sjelen min (og skulderen) min så utslitt at jeg sovnet på sofaen.

Mens jeg sov, rakk min mann en hel del ting. Han støvsugde, fikset bil, kastet tonnevis med søppel som jeg hadde generert, løp fem-seks kilometer og handlet mat til familien.

Jeg våknet av at han satte en pose foran meg.

- Dette er medisin for hunden og medisin for kona, sa han.

Jeg myste, tok på meg brillene, åpnet posen og så dette:

Rosa medisin til kona

- Du bør nok sette den i fryseren, sa han og forsvant ut igjen.

- Hvilken av dem? spurte jeg forvirret.

Siden han ikke svarte, og siden jeg håper å slippe å betale en skredder veldig mange penger for å sy inn klærne mine, satte jeg den grønne i fryseren og spiste opp den rosa.

torsdag 29. januar 2015

Det store triggerpunktet

Dagens ord er helse. Nærmere bestemt bedre helse. I tillegg til at jeg jobber sammen med verdens beste folk, har jeg både vært hos legen og kiropraktoren i dag. Og helt til slutt spiste jeg middag med en venninne. O'lykke. Snakk om å bli passet på.

Alle vet at du ikke får det bedre enn det de rundt deg vil at du skal ha det - og her er jeg. Omgitt av gode folk hvor enn jeg snur meg.

*

Kanskje med et unntak av kiropraktoren. Jeg holder den delen litt åpen inntil videre. Jeg kan nemlig ikke huske en mer ubehagelig halvtime i mitt liv, og da tar jeg med 48 halvtimer med veer for å få ut en unge på 4,6 kilo som satt fast med skuldrene, blodpropp i begge lungene, sprukken blindtarm og en nyrestein på størrelse med kalven til et isfjell.

Jeg tar høyde for at også hukommelsen min er preget av denne opplevelsen, og at jeg fortrenger tidligere minner, men det var svært langt fra nytelse.

- Hva har skjedd her, a?! utbrøt kiropraktoren da han uten hell hadde mishandlet en del av skulderen min i fem lange minutter. Det slo meg at det er et spørsmål du ikke vil at kiropraktoren din skal stille. I alle fall ikke i det tonefallet. Det hørtes ut som han nylig hadde oppdaget at maten i kjøleskapet hans hadde blitt levende og akkurat nå satt og mesket seg med hverandre.

Ok. Det var kanskje et søkt eksempel, men han var svært overrasket og litt sjokkert. Akkurat slik du ville blitt hvis osten din begynte å spise en gulrot.

*

For å bevise at lang utdannelse kunne vinne over et skrøpelig legeme, hadde han satt sprøyter med sterilt vann, som visstnok skulle svi som vepsestikk (ingen grunn til å være redd for veps, for så grusomt vondt var det ikke) og han hadde gravd et stykke ned i den beinharde muskelen med tynne nåler.

"Hva som har skjedd? Livet!" tenkte jeg å si, men jeg var usikker på stemmeleiet mitt hvis jeg åpnet kjeften. Masseringen i skulderegionen hadde underlig nok effekt på det høyre øyet mitt som truet med å forlate kroppen i ren protest, og nesen rant. Jeg antok at det som kom ut kunne være spinalvæske. Eller hjernemasse. Jeg hadde ikke speil.

*

- Dette er et av de største triggerpunktene jeg har vært borti noen gang, sa han og gjøv på igjen.

Jeg lurte på om jeg hadde gjort noe galt, men kom til at slike følelser kanskje var årsaken til problemet, og bestemte meg for å gi litt mer faen.

Jeg oppfordrer deg til å gi faen mens en mann på cirka 100 kilo står og presser hele tyngden sin ned i en betent muskel. Det er ikke lett, men det går hvis du vil det nok.

*

Det meste går hvis du vil det nok. Husk det.

*

Etter at han ga opp skulderen, gikk han videre til resten av den stakkars kroppen min. Jeg fikk vondt på steder jeg ikke visste at jeg hadde, som for eksempel et sted som kan ha vært på fremsiden av nyrene. Det høres kanskje ikke så ille ut, men tenk deg at han hadde hendene sine på ryggen min.

Ydmykende nok måtte jeg knele på en slags bønnestol mens han tok sats og knakk korsryggen min halvveis av. Du aner ikke hvor liten du kan føle deg før du har ligger på knærne med ansiktet ned i en sprekk i noe som enten kan høre til i en kirke eller på en utedo.

Torturbenk

Da han anså seg ferdig for dagen ba han meg booke en ny time allerede mandag. - Be om en dobbelttime, sa han.

- Så har vi en hel halvtime vi kan kose oss på, flirte han ondt.

- Snakk for'æ sjæl, pep jeg.

Neste gang sverger jeg på at stemmen min skal høres like tøff ut som jeg faktisk er. Og jeg skal se meg i speilet før jeg går ut på middag, for når man ligger med ansiktet ned og svetter av smerte, har sminken en tendens til å velge sin egen vei.

onsdag 28. januar 2015

Den danske damen

Grunnet en spesielt ondskapsfull eplemuffins, hadde jeg det litt travelt med å komme hjem i går ettermiddag. Derfor ba jeg min mann sette på bilens navigasjonssystem - ikke fordi jeg ikke stoler på at han finner veien hjem, som jeg understreket, men det er alltid lurt med en second opinion.

Navigasjonssystemet snakker dansk. Jeg skjønner dansk, men de tallene de opererer med, er virkelig så på trynet at jeg nekter å forholde meg til dem. Jeg innser at det kan bli et problem hvis målet går via riksvei 278, for eksempel.

Navigasjonssystemet er dessuten en dame. Jeg ser på det som ren kjønnsfascisme (eller noe annet fryktelig som normalt rammer kvinner og gjør dem usynlige i samfunnet).

Bilen er MIN. Jeg LAR min mann kjøre den på MIN nåde (les: latskap).



Navigasjonssystemstemmen er nok en kvinnes fordi det er bevist at menn lytter når kvinner snakker. I alle fall at de våkner når en kvinne skriker "ALARM!!!" inn i øret deres. Akkurat det er jo fint - at menn er oppmerksomme på oss, mener jeg - men det indikerer jo også at de som har utformet systemet, mener at det er mest sannsynlig at bilen blir kjørt av en mann.

Og det vil jeg ha meg frabedt.

Denne bilen kan alt bortsett fra å slå nupereller - i følge instruksjonsboken - og hvorfor identifiserer den ikke da at mitt navn står i vognkortet, spør jeg. Forbannade mannssjåvinist-Mercedes.

Nå ser jeg ikke bort fra at man kan stille inn stemmen til å være en norsk mann, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg ble gretten, og det er en rett vi kvinner har. Tror jeg.

"Drej til højre," sa damen som ville ha oss til å kjøre Hegdehagsveien og Bogstadveien. Vi holdt oss til Uranienborgveien og holdt stø kurs mot Majorstuveien.

Slik vi alltid gjør. Bogstadveien og Hegdehaugsveien er parallellgater til veiene vi holdt oss på. Bogstadveien og Hegdehaugsveien er også Oslos mest trafikkerte handlegater med kamikazefotgjengere og masse trikker i tillegg til biler som har parkert på de underligste steder.

Damen mente at hun visste best og ga ikke opp.

"Drej til højre no!" sa hun strengt.

Min mann ga faen. Så mye for å føye seg etter kvinnelige ordre. Men det hadde jeg vel en mistanke om fra før.

"Om hundrede meter, drej til højre," sa hun i et forsøk på å være vennlig innstilt. Det gikk heller ikke.

"Forberede dig på at dreje til højre om hundrede meter," sa hun. Og så: "Drej til højre NO!"

Hun skal ha poeng for ikke å streike. I stedet sa hun: "Om tre hundrede meter, forberede dig på at dreje til højre.". Og så fulgte hun opp med "Om hundrede meter ..." og "Drej NO!".

Da vi endelig svingte til høyre, kunne jeg sverge på at jeg hørte et lettet sukk.

Men så begynte hun å forklare at vi kom til å svinge inn på en riksvei som het noe med "tres" og da mistet jeg nesten retningssansen. Jeg fatter ikke at danskene har greid å holde på dette urgamle tallsystemet sitt. Ikke engang resten av Skandinavia begriper jo hva de sier.

Selv om hun hadde fått oppgitt korrekt veinavn, var husnummeret feil, og det førte naturligvis til nye frustrasjoner for dansken. Hun prøvde fortvilet å guide oss inn på den smale sti, mens vi hensynsløst vrengte inn i garasjen.

"Kan du slå av den kjerringa?" spurte min mann.

Men da våknet feministen i meg ("Slå av kjerringa"???), og resten av kvelden hevnet jeg meg ved å beholde fjernkontrollen og prøve å innbille ham samtlige kanaler hadde sluttet å sende repriser av Bilfikserne og Top Gear. (Husk forresten at du kan ta med deg fjernkontrollen inn på do, hvis du vil at din mann ikke skal ha glede av den. Hvis du er skikkelig infam, kan du sette på Hotell Cæsar eller noe annet han ikke kan fordra før du går.)

Ikke mobb navigasjonssystemet mitt.

søndag 25. januar 2015

Generasjon YouTube

Da jeg hentet min nye bil rett etter nyttår, hadde selgeren satt en flaske champagne i passasjersetet. At jeg heller ville hatt en bøtte bringebærsorbet, holdt jeg kjeft om. Man skal jo være takknemlig når folk kommer med gaver.

Akkurat denne gaven var nok inkludert i prisen, men jeg er så godt oppdratt at jeg bare sa "Er dette en oppfordring til å drikke og kjøre?".

Mine foreldre hadde ikke vært stolte av meg. De hadde nok ansett et sånt spørsmål å være obsternasig. Alternativt nebbenosete.

*

I kveld mente min mann at det var på tide å sprette flasken. Vi har vært på fjellet i helgen, og bilen beviste at den var et godt kjøp: Den startet i kulda og fikk oss trygt hjem tross speilblankt føre.

- Kan jeg åpne den? spurte vår yngste.

- Nei, det kan du absolutt ikke, sa min mann.

Etter det regnet jeg ut at denne dialogen gjentok seg fem ganger - bare med små justeringer i intensitet og ordvalg.

*

- Jeg vil ikke at du skal søle champagne ut over hele kjøkkenet, sa min mann til slutt. Det skulle liksom være det endelige argumentet, og jeg merket at jeg var litt overrasket over at argumentasjonen ikke gikk i retning av "Du er bare 16 år, din schnørrvalp!" - hvilket hadde vært min innstilling til problematikken.

- Jeg kommer ikke til å søle! Jeg kan det! insisterte den umyndige.

- Å, jasså! Og hvor har så du lært å åpne champagne? spurte min oppvakte mann mistenksomt.

Jeg forventet en leksjon om viktigheten av å holde seg unna rusmidler så fort sneipen innrømmet at han og kompisene sipper til sjampisen hver lørdag.

- Det har jeg lært fra YouTube! sa gjeldsarvingen.

Og endelig holdt hans far, fossilen, kjeft.

Hvis jeg har valget mellom Whiskey, champagne og bringebærsaft, velger jeg bringebærsaft

torsdag 22. januar 2015

Min ytre omstendighet

- Det er forskjell på kvinner og menn, konstaterte min mann da vi kjørte til jobben i dag.

Jeg var spent på hva som kom, men tippet på ett eller annet om kvinner bak rattet. Der tok jeg feil. Han ville snakke om ledelse.

- Kvinner er mer …

Jeg sa at jeg vurderte å stoppe ham, men at dette antakelig kom til å bli så gøy at han bare måtte fortsette.

- Jo, men er du ikke enig i at kvinner og menn er ulike som ledere? spurte han.

Jeg sa at jeg var mest enig i at mennesker var ulike som ledere.

- Kvinner er jo mye mer opptatt av prosess, av forankring og det fører ikke til så mange konflikter når kvinner er en del av en diskusjon.

Jeg fant det mest redelig å minne ham på at jeg og hormonene mine var delaktig, om ikke ansvarlig, for et par av konfliktene vi har hatt gjennom et 17-års langt ekteskap. Han sa at han ikke mente private forhold, men sånne forhold som var på en arbeidsplass.

- Men ikke arbeidsplasser der det bare er kvinner, sa han og grøsset. – Der er det jo bare jævelskap og intriger.

- Nå må du bremse, sa jeg, men han trodde han hadde oversett et rødt lys og bilen skled noen meter.

- Du må bremse fordommene dine, sa jeg. – Jeg vet om mange kvinner som skjærer gjennom og beslutter som bare rakker’n, og jeg vet om mange menn som er så konfliktskye og har så mye beslutningsvegring at de trenger hjelp med å kle på seg.

Han lurte på om jeg siktet til kongehuset når det gjaldt det med å kle på seg, men jeg sa at det nok var lenge siden de kongelige hadde en så stor grad av service blant tjenerskapet.

- I det minste håper jeg det er slik at de kler på seg selv, sa jeg og benyttet sjansen til å gjenta at jeg er republikaner og at Slottet gjerne kunne bli brukt som studentleiligheter eller asylmottak for min del. Det siste om Slottet sa jeg bare for å provosere.

- Det ER forskjell på kvinnelige og mannlige ledere! slo han fast. Kvinner ER mer … kall det gjerne «påvirket av ytre omstendigheter enn menn».

Jeg ga ham delvis rett, sa at jeg betraktet ham som en ytre omstendighet og at han antakelig var grunnen til hodepinen min.

Kvinnene kommer fra den heteste planeten. Det kan forklare mye.
For eksempel hvorfor vi foretrekker en innetemperatur som ligger høyere enn det menn liker.

mandag 19. januar 2015

I hundehuset

Bikkja så stygt på meg. "Hva har jeg gjort deg?" spurte han stumt. Jeg sa at alt jeg gjorde var til hans eget beste, men jeg kunne se at han ikke trodde meg.

"Var besøket til dyrlegen også til mitt eget beste?" mimet han med et bebreidende blikk.

Legg merke til plasteret på venstre labb og tungen som henger ut
- Ja, jeg trodde du hadde fått epilepsi da du sveivet rundt på gulvet i går, klart jeg måtte få en med lang utdannelse til å se på deg, sa jeg.

Høyt.

Det hørtes rart ut.

Jeg var tross alt det eneste mennesket i heimen. Men hvis ingen hører at du snakker ... snakker du egentlig, da? Tenk på det treet i skogen. Det som faller uten at noen hører det. Spørsmålet er om det lager lyd når ingen hører det?

Jeg hørte lyden av stemmen min selv, men jeg var likevel ikke helt sikker på at andre ville registrert den. Derfor sa jeg "tyggepinne!".

Normalt får det bikkja til å spinne rundt som en tulling i pur forventning, men nå satt han bare og glodde mistroisk på meg.

Det var faktisk mulig at jeg bare trodde at jeg snakket: Kanskje jeg bare gapte, uten at det kom lyd ut?

Når jeg tenker meg om har det skjedd før. Spesielt i møter der det er mange menn. Jeg snakker, men rett etter er det en mann som sier det samme som meg, og etterpå refererer alle til det han sa.

Hm.

Og jeg som trodde det var en likestillingsgreie. Tenk at jeg har sittet på møter i så mange år og trodd at jeg ble ignorert, også viser det seg at jeg er stum! Og litt gal! (Stemmene er jo åpenbart bare i hodet mitt.)

Bikkja så på meg igjen, og jeg skjønte at han følte seg fornærmet av at jeg sa at han sveivet rundt. Fylliker gjør det, og han har ikke drukket alkohol i hele sitt liv.

- Vel, det var ikke bare det at du ... gikk litt rart, sa jeg. - Det var også det at du så ut som rigor mortis hadde slått til i et par minutter før det.

"Roger Martens?"

- Nei, rigor mortis. Dødsstivhet.

Han så grublende på meg igjen, og jeg visste hva han kom til å si: "DU TRODDE JEG VAR DØD, OG DET TOK ET DØGN FØR DU TOK MEG TIL LEGEN???"

Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det, så jeg sa ikke noe.

- Skal vi klippe klørne dine? spurte jeg med tilgjort "når skal vi jammen gjøre noe gøy"-stemme.

Bikkja lot seg trekke inn på badet. Etter tre minutter så badet ut som et åsted. Blod på gulvet og blod på døren.

"Hvorfor måtte du gjøre dette i dag?" tenkte bikkja så høyt at jeg sverger på at andre enn meg også hadde hørt det. Hvis de hadde vært her.

Jeg vasket blod og stoppet blødning simultant. Bikkja gjorde seg vrang og jeg mistenkte ham for å smøre blod på gulvet for å være ekkel. Da han la en labb på buksen min helt uten grunn, ble jeg sikker på at han visste nøyaktig hva han gjorde.

Han snudde baken til meg, marsjerte taktfast og tappert ut av badet og hoppet opp i sengen min.

Sur? Jeg er ikke sur. Jeg sover. Gå vekk.

- Det er like greit å samle alt det vonde på én dag, er du ikke enig? ropte jeg etter ham og prøvde samtidig å overbevise meg selv.

Ingen av oss gikk på den.

"You are in the doghouse!" mumlet han.

Og resten av kvelden tok noen plassen min

søndag 18. januar 2015

Symmetri

Hver uke kommer det et plastpakket blad i postkassen adressert til meg. Jeg har prøvd å bli kvitt det i flere år, men min mann har så langt insistert på å opprettholde abonnementet.

Hans motiv er å sniklese bladet "for å få informasjon om fienden" som han sier, men egentlig venter han bare på bikininummeret.

Mitt mottrekk? Jeg blar gjennom bladet og gir det umiddelbart videre til en kollega.

Noen ganger inneholder plastpakken mer en bare ett blad. Det kan være en tepose (reklame) eller et tilleggsblad som handler om interiør, trening, mat eller noe annet jeg ikke er spesielt interessert i.

Denne gangen var jeg akkurat ferdig med å irritere meg over en reportasje som skulle fortelle meg hvilke olabukse som passet best til min kropp, da jeg fikk øye på ukens tillegg (eller forrige ukes - jeg åpnet to blader på samme dag ettersom jeg ikke har giddet å lese bladet på to uker).

Det var et reisemagasin.

Jeg hadde altså bladd meg gjennom to nummer der gjennomgangstonen er at man skal være fornøyd med den kroppen man har ... og da så jeg dette:



Jeg er ganske opptatt av symmetri. Når TV-programmer er tekstet, sjekker jeg (helt uten over tenke på det) om antall ord i teksten er partall eller oddetall. Når jeg er passasjer i bil, sjekker jeg at vinduene på hus vi kjører forbi er symmetriske. Er det smårutete vinduer, teller jeg dem. Jeg liker også at lyktestolpene står jevnt. Faktisk tror jeg denne tvanglidelsen kan være årsaken til at jeg liker sko: Det er to av dem, og de er veldig like.

Det første som skurret da jeg så denne forsiden, var armene hennes. Jeg lurte på om de hadde vrengt den ene armen hennes bakover for å få plass til den sorte reklamen for New York-konkurransen.

Da så jeg bena hennes. Nærmere bestemt lårene. Nærmere bestemt litt høyt opp på hennes høyre lår.

Stakkars jente! Ikke bare har de slanket låret hennes ved å redigere bort omtrent ti prosent, men avslutningen helt øverst var jo mildt sagt talentløs. Noen vil sikkert også si taktløs.

Jeg har full forståelse for at folk vil fremstå vakre, men jeg mistenker at en jente som blir valgt ut til å være forsidepike i utgangspunktet er langt over gjennomsnittet.

Kjære ukebladutgivere: Ikke kødd med hodene våre, er dere snille. Enten er vi gode nok som vi er, eller så er vi det ikke. Hvis dere må redigere en modell, kan det nemlig virke som ingen av oss er gode nok.

lørdag 17. januar 2015

Smil. Nesten uansett.

Et smil gjør dagen så mye bedre. Husk det, og smil til de du møter selv om du risikerer at noen tror du er gal. I verste fall kan du bli slått ned, men det er så liten sjanse for det, at jeg likevel vil anbefale at du smiler.

I dag stresset jeg litt. Det er helt uvanlig for meg å stresse. Spesielt på en lørdag. Men siden han som har tatt på seg ansvaret for både innkjøp, matlaging og rydding av kjøkken er borte i dag, måtte jeg på CC Vest for å kjøpe ørret. I følge han som har tatt på seg ansvaret for både innkjøp, matlaging og rydding av kjøkken, er fiskedisken på CC Vest et veldig godt sted å kjøpe ørret.

Jeg kom småløpende inn på kjøpesenteret (for å rekke det før de ble utsolgt for fisk) da jeg så et lite barn som satt i en vogn. Da hun så meg, smilte hun bredt før hun begynte å le høyt.

Småbarn har så smittende latter og snart var det en tre-fire mennesker rundt som lo med henne. Jeg hastet videre, men i et mye bedre humør.

Karma var virkelig på min side, for da jeg ankom fiskedisken var det nesten som jeg var Moses og alle kundene som sto rundt disken for å kjøpe fisk var havet. De delte seg, og jeg slapp frem og ble ekspedert med en gang.

- Nei, det er ikke min tur, protesterte jeg og pekte på minst seks andre som sto der da jeg kom, men de mente også at jeg burde bli ekspedert umiddelbart og jeg fikk 1,1 kilo ørret med hale. Uten hode.

Frukt- og grøntavdelingen er normalt et lite helvete. Folk står og gransker hver drue før de bestemmer seg for hva de skal ha, og handlekurver står på kryss og tvers. Da jeg kom, forduftet folk og andre hindringer som dugg for solen, og jeg fant både fenikkel, purre, krydderplanter og småløk.

En gammel dame prøvde å nå en pakke løk som lå på øverste hylle, og siden jeg har sansen for "pay it forward"-greia, spurte jeg med et smil om jeg skulle hjelpe henne. Da hadde hun visstnok ombestemt seg, sa hun og føyk av gårde i et tempo jeg bare måtte beundre.

Ved kassen sto det nok en barnevogn. Ungen så på meg og smilte og lo om mulig enda mer smittende enn den første lille sjarmøren. Siden jeg hadde kjøpt alt jeg skulle ha, kunne jeg ta meg tid til å stoppe og smile tilbake.

Da begynte ungen å hyle.

Jeg skjønte ikke hvorfor før jeg så meg selv i speilet i heisen da jeg kom hjem.

Jeg har vært litt unøyaktig med leppestiften, men hva som har skjedd med håret, kan ingen forklare

onsdag 14. januar 2015

Aftenlandet

I dag fikk jeg en ny påminnelse om den lille hjerneskaden min. Den som gjør at jeg kan høyre, men ikke venstre. Jeg skulle finne frem til et møterom, og hadde en kjentmann bak meg som sa ting som "Vi tar trappen, det er bare fire etasjer" og "Inn til venstre her, ja".

Jeg virret rundt som en andpusten, hodeløs høne.

*

I tillegg til hjerneskaden, har jeg en stund hatt mistanke om at jeg har en slags selektiv dysleksi. Ikke bare trodde jeg lenge at veldedighet ble stavet vedledighet (jeg synes fremdeles det er logisk at det skal hete ved-ledighet, men jeg ser den saken som tapt) - men jeg trodde veldig lenge at Fotballfrue kalte seg Fotballflue, og de siste dagene har jeg gått rundt og lurt på hva hundematen Pedigree Pal har å gjøre med demonstrasjonstog fulle av sinte mennesker.

"For dogs," tenkte jeg. "Kanskje det er noe der?"

Inntil jeg forsto at den angstbiterske organisasjonen ikke heter Pedigree, men Pegida.

Hva i alle dager er Pegida? tenkte jeg og lurte et øyeblikk på om de hadde tatt navnet etter sykdommen urinsyregikt, men så kom jeg på at den sykdommen kalles Podagra.

Undres på om Pegida har noe med operetter å gjøre, tenkte jeg og nynnet lett ubevisst på Tryllefløyten. Men nei, da. Det var Papageno. Og det var jo ikke engang så nært rent fonetisk heller.

Så jeg måtte google. "Hva faen står pagida for" googlet jeg. Det virket ikke så godt, så jeg strøk "hva faen står" og "for", og fikk opp en YouTube-video med et fargerikt popband fra Øst-Europa et sted.




Det er litt håpløst at jeg ikke klarer å huske navnet på disse demonstrantene, så jeg kopierte navnet fra en avisartikkel og limte det inn i søkefeltet. P-E-G-I-D-A, ikke pagida. Det hjalp.

Jeg ble ledet videre til nettstedet document.no som ligger så langt til høyre at selv jeg som kan høyre, men ikke venstre, klarer ikke å finne noe vettugt der.

Der fant jeg endelig forklaringen bak det merkelige navnet: Patriotische Europäer gegen die Islamisierung des Abendlandes.

Oversatt fra tysk til norsk, blir det "patriotiske europeere mot islamisering av Aftenlandet".

*

Jeg fantaserte om å spørre demonstrantene fra Pegida om de visste hva Aftenlandet var. Det kunne blitt gøy, tror jeg.

- Hei, jeg lurer på om du vet hva Aftenlandet er?
- Det skal du bare ta lang fart og drite i, din jævla muslim!
- Jeg er medlem av Statskirken og er norsk i 28 slektsledd.
- Jævla sosialist, da!
- Jeg er Høyre-medlem.
- Driter vel jeg i!
- Men vet du hva Aftenlandet er?
- Det er sikkert et land fullt av svartinger!
- Du tenker på at Aften refererer seg til natten, og at natten er mørk?
- Ja! Pell deg tilbake til Aftenlandet, din jævla merr.

*

Hvis du ikke vet hva Aftenlandet er, skal du ikke være så lei deg. Med mindre du var en av dem som gikk i toget bak initiativtakeren Max Hermansen. Da kan du begynne å bli lei deg med det samme. Jeg tror nemlig ikke du er særlig smart. Du scorer lavt på inkludering og har åpenbart ikke evnen til å se nyanser.

Uansett; Aftenlandet betyr Vesten. Så nå vet du det uansett hvem du er.

*

Hvis du skal huske én ting fra dette innlegget, vil jeg du skal huske at urinsyregikt er det samme som Podagra. Det er nyttig kunnskap hvis du skulle bli syk selv eller kjenne noen som er syke. Podagra er visstnok veldig vondt, og jeg vil at du skal vise omsorg for dem som har det vondt.

Det du likegodt kan glemme etter å ha lest denne teksten, er navnet på den organisasjonen som leder sure, sinte mennesker i tog. Sånt kan man ikke kaste bort energi på.


Dette er en faksimile fra nettstedet document.no. Det blir ikke Swedoor neste gang jeg skal kjøpe dør.

mandag 12. januar 2015

Fotballflua

Jeg har noe jeg må tilstå. Forresten: jeg har to ting å tilstå.

For det første: I lang tid trodde jeg at Fotballfrue var Fotballflue - hun er jo så bitteliten, og så tenkte jeg at hun hadde litt humor på det, men nei, da.

For det andre: Min mann har også skrevet kommentar på min blogg. Anonymt.

*

Det er nok mye som skiller min mann og mannen til Fotballfrue. Siden jeg ikke kjenner mannen til Fotballfrue, baserer jeg denne teorien på det jeg tror jeg vet om ham: han er heller ikke så stor, han støtter sin kone inntil det pinlige og han spiller fotball.

Der herr fotballfrue kommer sin kone til unnsetning og forteller alle hvor vakker og smart hun er (dette er bare noe jeg tror ut fra overskrifter og dagens nyhetssendinger) startet min mann sitt svarinnlegg til en av mine kritikere med "Takk! Endelig noen som setter denne Frisch på plass. Hun burde vite bedre."

Så gikk han videre og tok meg på det faglige. Det er det som normalt gjør mest vondt:

"En kommunikasjonsrådgiver som ikke ser forskjell på papir- og nettaviser er som en lege som ikke ser forskjell på blodpropp og trombose."

Som du ser, er han også inne på legevitenskap. Herr Fotballfrue påsto visstnok at han var lege i et av innleggene der han støttet sin kone. Et langt gjesp, spør du meg. Men det vekket Legeforeningen. De raser. I følge NRK. (Jeg klarer ikke bestemme meg for hva jeg synes er teitest i denne saken, men at Legeforeningen gadd å kommentere, kommer høyt opp på listen.)

Resten av kommentaren brukte min mann til å snakke om toalettpapir. Jeg tolket det dithen at han mente at det jeg skrev bare var dritt. Han er god på det subtile. Han kunne skrevet en bok mellom linjene. Hvis han hadde skrevet bøker.

*

- Slår du ring om Fotballfrue, Birgitte? spurte en venninne i dag.

Jeg sa at jeg ikke engang slår på ring, og at jeg i lang tid hadde trodd at hun kalte seg Fotballflue. Dessuten, sa jeg, så slår jeg ikke folk som ligger nede.

- Plukker du ikke engang vingene av dem? spurte hun.

Og i ærlighetens navn måtte jeg jo fortelle at jeg pleier å grille fluer med den elektriske tennisracketen Max Smekker.

Jeg griller ikke hunder. Bare små vesen med vinger. Tingeling, hadde ligget tynt an.

fredag 9. januar 2015

Instruksjoner og advarsler

Jeg har fått en ny favorittbok. I hele går kveld leste jeg til øynene ble tørre og røde, om rare symboler, skumle lyder og grusomme ting som kunne skje. Det er en blanding av krim og beinhard realisme; det er instruksjonsboken til den nye bilen min.

Jeg leser høyt for Whiskey. Så lenge jeg passer på tonefallet, tror han det er en godnatthistorie.

Kapittelet om barn i bil, hoppet jeg over. Mine barn er en god del høyere enn mine 173 begge to, og det eneste som kunne være aktuelt, var barnesikringen på døren. Jeg har flere ganger vært inne på tanken om å lure dem inn i bilen bare for å ha tid sammen med dem, men sånt tror jeg ikke er lov. Det er i alle fall ikke å anbefale. If you love somebody, set them free, også videre.

Men apropos låsing av dører: Hvis bilen min hadde vært produsert for det engelske markedet, hadde det ikke vært mulig å lukke opp dørene innenfra hvis de var låst. Det er enda en grunn til å ikke haike - særlig i England, men også ellers i verden - du kan risikere at du blir innelåst. Gufne greier.

*

Bilen min har koppeholdere som kan holde kaffen varm og brusen kald. Det er bare å trykke på et par knapper. Den har også oppvarmet spylevæske, og det er jo minst like nyttig.

Den kan heves og senkes tre nivå, men hvis jeg noen gang hever den opp på nivå tre, må jeg for det første ikke kjøre på offentlig vei og for det andre ikke kjøre særlig fort. Siden bilen min er så høy at jeg må skil ned fra den når jeg skal ut (og kløne veldig når jeg skal inn og har på meg trangt skjørt) kommer jeg garantert aldri til å heve den. Dessuten har jeg et snev av høydeskrekk.

Bilen sier i fra hvis jeg nærmer meg noe jeg bør holde meg unna, og den sier i fra hvis jeg begynner å bli litt trøtt der jeg sitter bak rattet. Symbolet for at denne funksjonen er på, er en kaffekopp med damp. (Jeg drikker ikke kaffe.) 

Det er forresten ikke lov til å spise og drikke i denne bilen. Det har jeg bestemt. Det er heller ikke lov til å rote, og man bør pynte seg før man setter seg inn. At man er nydusjet og parfymert er en selvfølge.

Trøtthets-assistenten varsler med en høy lyd, visstnok. Det er ikke det smarteste du kan gjøre for meg. Jeg har en tendens til å skvette ved høye lyder, og en skvetten person kan finne på hva som helst. Som for eksempel å ta feil av gassen og bremsen.

Hvis jeg sjangler, blir jeg høflig minnet på at jeg bør sette fra meg bilen ved en kraftig vibrasjon i rattet. Jeg kan for øvrig love deg at hvis jeg sjangler, er jeg enten død eller veldig syk. Og da er sannsynligheten for at jeg holder i rattet veldig liten. Så lenge jeg holder i rattet, holder jeg meg på veien. Det er liksom poenget med rattet, trodde jeg.

Hvis en fotgjenger skulle være så uheldig å møte meg i trafikken, vil jeg først få en kraftig lyd på øret, og hvis jeg ikke stopper (men blir så redd at jeg tråkker på gassen i stedet for bremsen) og fotgjengeren treffer panseret, vil panseret gjøre et eller annet triks for å ta av for den verste støyten. 

Boken forteller at hvis jeg først har kjørt på noen og panseret står rett opp, må jeg snarest komme meg til et verksted for å dem til å legge ned panseret. Jeg tror og håper at jeg kommer til å ringe ambulansen før jeg ringer et autorisert merkeverksted, men man vet jo aldri.

*

Det er så mye å sette seg inn i, at jeg blir helt matt. Og det er så mye som kan gå galt at jeg blir vettskremt. På hver eneste side i instruksjonsboken står det advarsler. Jeg må vite at den aktive sporassistenten som sier i fra hvis jeg begynner å sjangle ikke kan erstatte oppmerksomheten min, og jeg må heller ikke stole blindt på dødvinkelassistenten. Akkurat som jeg hadde stolt på noe som har "død" i navnet.

Personregistreringen - funksjonen som forteller meg at det befinner seg en fotgjenger på den mørke veien jeg kjører på - kan jeg heller ikke stole på. Boken understreker at hvis en person er dekket av noe annet, eller hvis personen ligger, vil personregistreringen være temmelig bortkastet. Jeg aner at jeg skal holde meg unna personregistrering. Både fordi jeg ikke kan stole på den og fordi jeg ikke vil ha trøbbel med datatilsynet. Jeg har hørt at de er interesserte i registrering av personer.

*

Så nå har jeg valget mellom pest og kolera: Skal jeg sette meg bak rattet i dette tivoliet eller skal jeg overlate kjøringen til min mann. Hvem bør jeg stole mest på?

Før jeg har lest ut boken, foretrekker jeg utrop som "jævla fittetryne" og "forbannade rottehjerne" (han endrer personlighet totalt når han sitter bak rattet) fremfor lys og lyder som gjør sitt beste for å forvirre meg. Fittetryner og rottehjerner virker nesten beroligende fremfor et blinkende og ulende kontrollpanel. 

Jeg har bare kapittelet om tekniske data igjen.

Side 30 og 31 av 384

mandag 5. januar 2015

Kjøp og salg

Første dag på jobb i et nytt år medfører en evig rekke av "Godt nytt år!". Alle skal hilse og hilses, og jeg er livredd for å glemme noen. Eller å ønske dem et fortreffelig 2015 mer enn én gang. Underlig nok virker en slik dobbelthilsen ikke så positivt som man skulle tro.

"Du har hilst på meg før i dag!" var det en surpomp som sa til meg en gang. Jeg kunne sverget på at jeg aldri hadde sett ham, og siden jeg ikke visste hva han het, tok jeg for sikkerhets skyld frem hånden og presenterte meg. Det ble han enda surere av.

*

Etter en lang arbeidsdag og rundt regnet 234 godt nytt års-hilsener, befant jeg meg utenfor kontoret ved halv fem-tiden i ettermiddag. Jeg sto på hjørnet og speidet etter min mann som hadde bestilt en Uber (familiens førstevalg når vi trenger transport og ikke kjører selv) og som skulle plukke opp meg på vei for å hente bilen min. Min nye, blanke, pene, ... Ja. Den nye bilen min.

Og der kom det en bil, gitt. Jeg så at sjåføren siktet seg inn på meg, og jeg tok smilende ett skritt frem for å vise at jeg var klar. Jeg kneppet opp et par knapper i kåpen for å få det litt mer behagelig når jeg skulle inn i bilen, han smilte enda bredere og vi nærmet oss fortauskanten omtrent samtidig.

Omtrent samtidig oppdaget vi også at jeg ikke var den han trodde, og at han ikke var en fyr jeg hadde tenkt å sette meg inn i en bil med. Det er mulig at jeg forsto det litt før ham og at ansiktsuttrykket mitt fikk ham til å forstå at det aldri kom til å bli noe mellom oss. Jeg så ut sånn som jeg gjør når jeg har en pose på hånden og plukker opp dritten etter bikkja.

Han var horekunde, jeg var ikke til salgs.

*

- Nå slutter du vel å mase i noen år, sa min mann da vi satt i den pene, nye, blanke, potente, perfekte bilen min en time senere.

Jeg sa ja, og tenkte hardt på at jeg ikke var til salgs. I alle fall ikke for noe billigere enn en Mercedes ML.

Boblevann er inkludert i bilprisen. Husk at du aldri må kjøre når du har drukket alkohol.

fredag 2. januar 2015

Pappa-celler og mamma-celler

Du har ikke vondt av å lære noe nytt. Så lenge du ikke er hypokonder, selvsagt. For hvis du er hypokonder og leser om sykdommer - eller er dum nok til å lese om bivirkninger på et hvilket som helst pakningsvedlegg i en eske med tabletter - vil du bli syk. Og det er jo som regel vondt.

Hver vår tar jeg en liten pille (hver dag helt til høsten, faktisk) for å unngå å bli påvirket av pollen. I følge legemiddelfirmaet, kan den også gi meg hallusinasjoner og hvis jeg får det, må jeg umiddelbart og uten opphold kontakte lege. Men hvordan skal jeg vite at jeg hallusinerer? Med den familien jeg har, oppleves hver dag helt surrealistisk.

Hvis du tar en Ibux, kan du risikere hudavskalling - visste du det? Med andre ord bør du ikke sole deg så mye at du flasser, for det er jo ikke lett å vite hva som er årsaken hvis huden din begynner å falle av hvis du både har tatt deg en pille og har vært for mye i solen. Du bør for øvrig ikke være så mye i solen.

*

Siden jeg må anta at du er mentalt frisk og i alle fall ikke er sykere enn de fleste av oss, tar jeg sjansen på å lære deg noe nytt. Hvis du kan dette fra før, oppfordrer jeg deg til å gjøre noe annet (på en annen side vet du jo ikke hva jeg skal lære deg, så les gjerne litt lenger).

Tidligere har jeg skrevet om speilnevroner. De er i hjernen sammen med alle de andre cellene. Speilnevronenes oppgave er å få deg til å herme eller i alle fall reagere når du ser noe eller noen. Det er veldig nyttig for eksempel for noen som skal lære å snakke, og det er helt nødvendig (vil jeg tro) for at vi skal leve sammen.

"En hjernecelle og et speil" - aller helst ville jeg fotografert min mann, men det får jeg ikke lenger lov til

Uten speilnevroner hadde vi muligens gått rundt og sett uforstående på hverandre. Og det hadde blitt ensomt for oss alle. Antakelig hadde vi ikke reprodusert oss i særlig stor grad heller.

*

Nevroner sitter i hjernen. Der sitter også gliacellene.

Mens nevronene sørger for å suge til seg inntrykk både fra kroppen og det som er rundt den, prossessere informasjonen og sørge for at kroppen er i stand til å gjøre det som skal til for å tilpasse seg, har gliacellene i oppgave å holde hu(s)et i stand.

Du kan tenke deg det som et 50-tallsektepar med tradisjonelle kjønnsrollemønster: Pappa-nevronen sørger for at inntekten matcher forbruket, at alle forsikringer er på plass og at bilen får vinterdekk på i god tid før det blir glatt, og mamma-gliacellen rydder opp i det rotet pappa steller når han i hui og hast kaster seg ut av døren for å forsørge familien. Hun rydder brødsmuler og stryker skjortene, og støvsuger etter at han har gått slik at han ikke skal bli forstyrret når han kommer hjem og skal lese avisen i fred og ro. Også lager hun naturligvis mat til ham og servere ham ved bordet.

Det er viktig å huske på at pappa-nevronene ikke kunne gjort en så god jobb uten av mamma-gliacellene hadde gjort sin jobb så godt. Og omvendt. De er med andre ord avhengige av hverandre, og jobben de gjør er like viktig.

*

Gliacellene i hjernen sørger for å rydde bort avfallsstoffer. Det gjør de helst mens du sover. Hvis ikke går vel nevronene i veien, vil jeg tro.

Når du drømmer, sies det at du renser hjernen. Jeg vet ikke helt om jeg har lyst til å tro på det, for hvis drømmenes natur er relevant for hvor mye dritt det er der oppe, ligger jeg dårlig an. Uansett - vi kan takke gliacellene for at vi ikke blir rammet av Alzheimer, for eksempel. Noen blir dessverre det, men hvis forskerne finner ut mer om gliacellene, vil kanskje færre bli rammet.

Gliacellene - eller hva det nå er som får oss til å drømme - har hatt storrengjøring hos meg de siste dagene. Jeg har både vært gjennom et terrorangrep og et enormt kjøpesenter i USA. På kjøpesenteret var det både hotell og en enorm berg- og dalbane, og jeg skulle holde et foredrag som jeg kom for sent til. Mine verste mareritt i en diger smørje, med andre ord.

Jeg fortalte det til min mann som tørt sa at det jammen var fint at jeg ikke var synsk og sanndrømt (irriterende, for jeg er like synsk som alle andre kvinner).

- Jeg tror du kan ta det helt med ro, sa han.

- Greit, sa jeg, - men hvis det blir et hull i Pradavesken min, bør vi bli bekymret.

Det var nemlig med det den verste drømmen startet.

Han lurte på hva jeg synes var verst (bombe, kjøpesenter, berg- og dalbane, ikke rekke tidsfrist), og jeg greide ikke svare, for jeg fikk klump i halsen da jeg tenkte på den stakkars, pene vesken.

torsdag 1. januar 2015

Min kamp

Den store nyttårsfesten ble avlyst for mitt vedkommende. Tross joggebukse og palmehår, var jeg mye mer hot enn vanlig (i alle fall når det kom til kroppsvarme) og jeg ville ikke ha skylden for at vennene våre fikk det samme viruset jeg har hatt hele julen.

*

Som den usedvanlige (og her bruker jeg ordet i sin videste betydning) positive (her bruker jeg ordet kanskje helt feil) personen jeg er, tenkte jeg at det aldri er så galt at det ikke er godt for noe. Det var nyttårsaften, og nyttårsfeiring betyr at tusenvis av mennesker er villige til å betale tusenvis av kroner for å se himmelen lyse opp noen korte sekunder.

Jeg har alltid vært motstander av fyrverkeri. Det smeller (jeg liker ikke smell), det er dyrt (gi heller pengene til noen som trenger dem) og det er farlig. Hvert år er det en eller flere som mister et hus eller et øye på grunn av denne dekadensen.

Men min motstand mot nyttårsraketter har ikke engang effekt innenfor familien, så jeg har innsett at det er en kamp mot vindmøller. Heldigvis er jeg realistisk nok til å greie å nyte synet av det årlige vintershowet selv om hvert stjerneskudd minner meg om at jeg ikke har fått viljen min.

*

Vi har muligens en av Oslos bedre leiligheter når det kommer til utsikt. Leiligheten vår er rund (halvrund), og vi ser det meste av byen. Jeg forventet et spektakulært nyttårsshow, og kjente faktisk at jeg gledet meg litt til å se skattepengene mine eksplodere over fjorden.

*

Sånn ser det ofte ut når jeg ser ut av vinduet ved spisebordet.


Litt snø på bytakene er bare pent når himmelen er rosa og lyseblå.


Til og med når naturen bestemmer seg for å tøffe seg litt, er det flott.


Regn gir også en morsom effekt.


Men da 2014 ga stafettpinnen til 2015, så det sånn ut.


Jeg skylder på 2014. Deler av det året var virkelig rævva.