Den danske damen

Grunnet en spesielt ondskapsfull eplemuffins, hadde jeg det litt travelt med å komme hjem i går ettermiddag. Derfor ba jeg min mann sette på bilens navigasjonssystem - ikke fordi jeg ikke stoler på at han finner veien hjem, som jeg understreket, men det er alltid lurt med en second opinion.

Navigasjonssystemet snakker dansk. Jeg skjønner dansk, men de tallene de opererer med, er virkelig så på trynet at jeg nekter å forholde meg til dem. Jeg innser at det kan bli et problem hvis målet går via riksvei 278, for eksempel.

Navigasjonssystemet er dessuten en dame. Jeg ser på det som ren kjønnsfascisme (eller noe annet fryktelig som normalt rammer kvinner og gjør dem usynlige i samfunnet).

Bilen er MIN. Jeg LAR min mann kjøre den på MIN nåde (les: latskap).

Navigasjonssystemstemmen er nok en kvinnes fordi det er bevist at menn lytter når kvinner snakker. I alle fall at de våkner når en kvinne skriker "ALARM!!!" inn i øret deres. Akkurat det er jo fint - at menn er oppmerksomme på oss, mener jeg - men det indikerer jo også at de som har utformet systemet, mener at det er mest sannsynlig at bilen blir kjørt av en mann.

Og det vil jeg ha meg frabedt.

Denne bilen kan alt bortsett fra å slå nupereller - i følge instruksjonsboken - og hvorfor identifiserer den ikke da at mitt navn står i vognkortet, spør jeg. Forbannade mannssjåvinist-Mercedes.

Nå ser jeg ikke bort fra at man kan stille inn stemmen til å være en norsk mann, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg ble gretten, og det er en rett vi kvinner har. Tror jeg.

"Drej til højre," sa damen som ville ha oss til å kjøre Hegdehagsveien og Bogstadveien. Vi holdt oss til Uranienborgveien og holdt stø kurs mot Majorstuveien.

Slik vi alltid gjør. Bogstadveien og Hegdehaugsveien er parallellgater til veiene vi holdt oss på. Bogstadveien og Hegdehaugsveien er også Oslos mest trafikkerte handlegater med kamikazefotgjengere og masse trikker i tillegg til biler som har parkert på de underligste steder.

Damen mente at hun visste best og ga ikke opp.

"Drej til højre no!" sa hun strengt.

Min mann ga faen. Så mye for å føye seg etter kvinnelige ordre. Men det hadde jeg vel en mistanke om fra før.

"Om hundrede meter, drej til højre," sa hun i et forsøk på å være vennlig innstilt. Det gikk heller ikke.

"Forberede dig på at dreje til højre om hundrede meter," sa hun. Og så: "Drej til højre NO!"

Hun skal ha poeng for ikke å streike. I stedet sa hun: "Om tre hundrede meter, forberede dig på at dreje til højre.". Og så fulgte hun opp med "Om hundrede meter ..." og "Drej NO!".

Da vi endelig svingte til høyre, kunne jeg sverge på at jeg hørte et lettet sukk.

Men så begynte hun å forklare at vi kom til å svinge inn på en riksvei som het noe med "tres" og da mistet jeg nesten retningssansen. Jeg fatter ikke at danskene har greid å holde på dette urgamle tallsystemet sitt. Ikke engang resten av Skandinavia begriper jo hva de sier.

Selv om hun hadde fått oppgitt korrekt veinavn, var husnummeret feil, og det førte naturligvis til nye frustrasjoner for dansken. Hun prøvde fortvilet å guide oss inn på den smale sti, mens vi hensynsløst vrengte inn i garasjen.

"Kan du slå av den kjerringa?" spurte min mann.

Men da våknet feministen i meg ("Slå av kjerringa"???), og resten av kvelden hevnet jeg meg ved å beholde fjernkontrollen og prøve å innbille ham samtlige kanaler hadde sluttet å sende repriser av Bilfikserne og Top Gear. (Husk forresten at du kan ta med deg fjernkontrollen inn på do, hvis du vil at din mann ikke skal ha glede av den. Hvis du er skikkelig infam, kan du sette på Hotell Cæsar eller noe annet han ikke kan fordra før du går.)

Ikke mobb navigasjonssystemet mitt.