Trump og Knut Bjørnsen

Har du også et snev av verdenssmerte? Du kjenner kanskje følelsen av at ett eller annet ikke er helt som det pleier å være, en liten skygge som ligger der og lurer, og som gjør at ditt normale, boblende gode humør får et fnugg av tungsinn? 

Det trenger selvsagt ikke være ansvaret for verden som tynger deg, men du skal ikke se bort fra det.

I dag er det vanskelig å ikke la seg deprimere av virus og uverdige presidentdebatter. For én ting er å håndtere de problemene man lager seg selv (gnagsår og overdrevent inntak av snop, for eksempel) en helt annen ting er å forholde seg til det man ikke kan gjøre noe med.

Nå kan du være litt glad for at jeg valgte å
illustrere dette med snop og ikke et gnagsår

Men er vi helt uskyldige i det som skjer nå? Jeg tenker ikke på dem som med viten eller slurv sprer viruset videre, jeg tenker på selveste presidentvalget i USA. Jepp. Se deg i speilet. Hvilket ansvar har du for at det er marked for at to menn i sin beste risikoalder står og roper halve setninger til hverandre foran en hel verden?

Hvis du husker programmet Kvitt eller dobbelt, må du gå i deg selv. Da er du sannsynligvis en del av problemet.

***

Det var nemlig vi som glemte å følge med i det som skjedde etter at Norges befolkning satt foran TV-skjermene sine og knasket potetgull og drakk Solo og lot oss fascinere av kunnskapsnivået til nerdene som tilsynelatende visste alt om norsk jernbanehistorie eller Donald Ducks indre liv.

Det var nok for oss å heie på folk med sære kunnskaper. Vi hadde noe å snakke om med venner og kolleger dagen etter, og vi følte oss litt smartere, for nå visste vi også mer om alt det snåle og rare i verden. 

Men i stedet for å ville ha mer fakta og mer forståelse for hvordan verden hang sammen, ville vi ha reality-tv og tabloide overskrifter som villedet mer enn de informerte. 

Så hva skjedde?

Jeg vet ikke. Men det har noe med Kvitt eller dobbelt å gjøre. Nærmere bestemt programlederen, Knut Bjørnsen.

Dette bildet har jeg kopiert fra Aftenposten.
En glimrende avis.

Knut Bjørnsen ble kanskje plukket ut til å være programleder i et nerde-show fordi han var en nerd selv. Han visste alt om skøytetider og vintersport. I alle fall har jeg inntrykk av at han var en lags allvitende gud på det området, og jeg er tross alt vokst opp i et overmøblert hjem der bakgrunnsmusikken i nesten alle mine barndomsminner består av hoiing og heiarop fra tribuner.

Mens vi drakk Solo og lot oss underholde av at det gikk an å vinne penger fordi man var sær, ble NRK utsatt for konkurranse. Heldigvis for det.

Soloen vi drakk ble kjendis i reklamer, og vi drakk enda mer, og så enda mer på tv. 

Og så dukket Knut Bjørnsen også opp i reklamer. Ikke for Solo, men for panner og gryter.

Jeg mener bestemt å huske at han sa "Og ikke bare det, frue! Med på kjøpet får du også en kniv som er laget av koreansk stål. Spesialdesignet for å kutte de øverste bladene av en viss type koriander som bare vokser innerst i regnskogen i Vietnam!" men det stemmer nok ikke. 

***

Knut Bjørnsen var redusert til en gryteselger, og derfra gikk det nedover både med hans posisjon som orakel og verden for øvrig. 

Nå er vi på et nivå der nyheter om Farmen-deltakere får flere klikk enn nyheter om innenrikspolitikk, i alle fall hvis vi skal dømme etter hvordan nyhetene dyttes opp og ned på avisenes nettsider. Vi sluker saker om skandaler og sladder, og for hver gang vi klikker på en sak som ikke utfordrer oss mentalt eller intellektuelt, blir det flere av dem. 

Vi gjør dette mot oss selv. Det er vår skyld.

***

Som sagt: Jeg vet ikke hva som skjedde. Og jeg vet ikke hvordan vi skal komme opp igjen fra denne grøfta av lettvintheter og fordummende, uverdige inntrykk. 

Heldigvis har vi ikke debatter i Norge som likner presidentdebatten vi akkurat så i USA. Men vi kan komme dit, vi også, og da foreslår jeg at vi forbereder oss med en rekvisitt som ble brukt i Kvitt eller dobbelt: Nemlig det lydtette buret. 

Med mindre det holder å tvinge dem som ikke kan oppføre seg til å danse med en panda.

Himmelspretten

Du har helt sikkert lurt på hva Jesus gjorde fra han nokså overraskende sto opp etter han døde til han dro opp til himmelen på det vi kaller Himmelspretten. Eller Kristi himmelfart, om du vil. Eventuelt Dagen derpå for dem som bruker onsdag kveld til rangling.

Hvis du er en av dem som våkner med gnagsår, bustete hår, fylleangst og/eller sterk tørste torsdag morgen, så vit at du og Jesus antakelig har noe til felles: Begge tok den helt ut, så og si.

Her ser du en bit av himmelen

For Jesus hadde et tett program disse cirka 40 dagene mellom oppstandelsen og oppstigelsen. Han var i alle fall innmari sosial, for det han ikke hadde fått gjort frem til han ble hengt opp på korset, var han nødt til å få gjort før han skulle til himmels.

I gamle dager - før telefonen ble patentert i 1876 og før Facebook ble internasjonalt lansert i 2006 - måtte man snakke med folk for å avtale å treffes. Med mindre man sendte brev, selvsagt, men da måtte man jo kunne skrive og aller helst vite at mottakeren kunne lese - og så måtte man finne en postmann eller postdame som kunne frakte brevet ... hele den logistikken virket veldig komplisert på mange, og noen ganger kom brevene bort på veien. Postvesenet har ikke alltid hatt like god kundetilfredshet.

*

Jesus var så heldig at han stort sett alltid hadde et par disipler rundt seg, og hver gang han skulle gi en beskjed, var det bare å gi den nærmeste disippelen et par stikkord og så kunne han anse jobben som gjort. Dette var en praktisk måte å formidle beskjeder på, men det var også temmelig sårbart. Disiplene var overivrige i tjenesten før Jesus ble hengt opp, og iveren ble ikke mindre da det viste seg at graven var tom. Det var fort gjort å misforstå et par detaljer, og det var fort gjort å overdrive bitte litt.

For eksempel: Før Jesus døde sa han til en av de kappekledde groupiene at han kunne tenke seg å spise kveldsmat sammen med et par av gutta en torsdagskveld. Torsdagskvelden er senere kjent som skjærtorsdag.

Antakelig var det Matteus som fikk jobben med å bestille bord, og at han tok litt av, kan alle se, for bordet de fikk hadde plass til nesten 30 personer. Men ikke så galt at det ikke er godt for noe, for siden alle disiplene fikk plass på den ene langsiden, slapp noen å sitte med ryggen til da måltidet ble foreviget av historiens mange kunstnere.

*

Da ryktet om at graven var tom og at Jesus ikke hadde tatt nevneverdig skade av å bli spikret opp på to planker i solsteken, var det flere - inkludert disiplene - som ikke trodde på det blant andre Maria og Maria Magdalena fortalte.

"Vi gikk til graven for å smøret liket inn i oljer, men da vi kom dit, var det en fyr som sa at Jesus hadde blitt levende igjen og at han hadde dratt til Galilea!" sa de to damene.
"Galilea? Hva skulle han der?" spurte noen.
"Hva slags oljer?" spurte andre.
"Hvem var den fyren?" sa et par oppvakte sjeler, og det er det fremdeles ingen som vet. Noen spekulerer den dag i dag i at det kan ha vært Jesus selv som satt i graven da de to damene kom, for han hadde nemlig fått evnen til å forvandle seg etter den lange fredagen der han hang på korset. Men sannsynligvis var det bare en fyllik som snakket over seg godt hjulpet av en engel.

*

Jesus viste seg for vennene sine etter alle trodde han var død, men han forvandlet seg til en annen før han møtte dem. Det var sikkert gode grunner til at Jesus ikke ville stille som seg selv. Én av dem kan jo faktisk ha vært at han ikke ville skremme livskiten ut av de nokså enfoldige disiplene, men planen hans slo feil, for ingen trodde ham.

"Jeg er JESUS!"
Nei. 

Etter at Jesus forsto at han måtte vise seg i hele sin skrud hvis han skulle ha sjans til å overbevise dem, dukket han uventet opp midt i disiplenes middag. Han var ganske muggen over at de ikke hadde trodd ham tidligere.

"Hei, gutter! Tror dere meg nå?" ropte han i det han hoppet frem fra et dunkelt hjørne han hadde gjemt seg i.

"Satan i svarte HÆLVETE!" skrek Johannes som skvatt så han tisset litt i kjortelen.
"Ikke bann, din hodeløse tulling", svarte Jesus, og da skjønte alle at det virkelig var Jesus, for det var en intern spøk Jesus og Johannes hadde hatt helt siden Johannes hadde lurt Jesus til å fortelle ham at han kom til å dø av blodmangel (etter at kona til kong Herodes hadde krevd å se Johannes' hode på et fat).

*

Etter at Jesus hadde kjeftet litt på dem, ble stemningen straks bedre, og snart var det den samme spøkefulle tonen rundt bordet. Denne scenen er ikke dokumentert av Leonardo da Vinci, for denne gang hadde de bestilt et bord til ti og bedt om en ekstra stol, så det var trangt og uoversiktelig. Av forståelige grunner var ikke Judas Iskariot invitert.

Det ble mange middager de neste ukene. Jesus og disiplene hadde mye å snakke om, og de gode, gamle røverhistoriene ble fortalt om og om igjen, stadig med flere utrolige detaljer.

Historien der Jesus hadde børstet litt flass av skuldrene til en fyr de traff, ble til at han helbredet spedalske, og historien om at han delte matpakken sin med et par gjetere, ble til at han mettet fem tusen mennesker med to små fisker og fem små brød.

Middagene fungerte også som korte seminarer der Jesus fortalte disiplene hvordan de skulle forholde seg til livets mange små og store utfordringer. Peter var spesielt opptatt av politikk, i særdeleshet skattepolitikken som var et ganske nytt fenomen for dem på den tiden.

"Jeg er så drittlei av disse jålete romer-jævlene", sa Peter. "De går rundt og tror de er noe, og nå vil de at vi skal gi dem penger bare for å få lov til å leve i landet! Er det greit, synes du?"

Jesus så ettertenksomt på ham. Dilemmaet hans var åpenbart: Skulle han si til Peter at det var feil å betale skatt og risikere at romerne satte ham i fengsel eller drepte ham for skatteunnvikelse, eller skulle han si at det var riktig å betale skatt til romerne og dermed legitimere at romerne var herskerne?

Her prøver skatteetaten å gi inntrykk av at de bare tar en liten del av inntekten din

Jesus bestemte seg for å være litt vag. Noen ganger kan det være greit å la folk få gruble litt over svarene man gir. Gi rom for ettertanke og tolkning, liksom.

"Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er", sa Jesus. Og der fikk de jammen noe å tenke på. Man kunne nærmest høre at de tenkte så det gikk varmt i toppen på dem, og Paulus skjønte at dette kunne gå galt hvis han ikke grep inn. Hva om disiplene trodde Jesus mente at de skulle være mot skatter og bomavgifter? Paulus så for seg en fremtid med mye mas. Derfor tok han på seg å være den voksne og sa: "Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud."

Skattekåte politikere i alle land bør derfor være Paulus evig takknemlig. Det er imidlertid viktig for dem å huske på at de ikke er Guds utvalgte, men menneskenes utvalgte, for Gud fant opp demokratiet også. 

Og måker. Gud fant opp måkene også.

En av de mest kjente samtalene Jesus hadde med disiplene hendte rett før han skulle hjem til Gud. Det er ikke godt å si om Jesus allerede hadde bestemt seg for å stikke eller om han bestemte seg for å stikke etter han så hvordan disiplene reagerte på det han skulle si. Men det ble nå engang sånn at han fyrte av det som i etterkant har blitt beskrevet som "misjonsbefalingen" rett før han pakket med seg det mest nødvendige og flyttet hjem til faren sin.

Det Jesus sa var følgende "Gutta! Dere er en fin gjeng, og jeg synes vi har det gøy. Skulle ønske flere fikk være med på disse koselige kveldene!".

Det disiplene (Markus) sa at han hadde sagt var: "Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske."

Så nå vet du det.

Idiotene rundt oss

I gamle dager - det vil si på 1700-tallet - trodde noen at formen på hodeskallen din kunne fortelle om du var smart, snill, vemmelig eller rett og slett dum. De hadde til og med et navn på spesialister som målte hodeskaller: Frenologer.

På den tiden mente noen også at det var ok å laste skip smekkfulle med mennesker de hadde kidnappet fra Afrika, og sende dem til Europa og USA for å bruke dem som slaver.

Så dumme var de da.

*

I gamle dager - og nå er vi på 1800-tallet - trodde noen at det var lurt å spise arsenikk.

På den tiden mente de også at det kun var menn som kunne stemme ved valg.

Latterlig, ikke sant?

*

I gamle dager, men for ikke så mange tiår siden, var en gravid dame som senere skulle føde meg, litt redd for at barnet i magen hennes ville bli født med hareskår (også kalt leppe- ganespalte) hvis hun så en hare. Derfor unngikk hun det så godt hun kunne, og jammen ble jeg ikke født med hel gane og hele lepper. Hun - altså min mor - visste nok innerst inne at det ikke var en medisinsk sammenheng mellom min helsetilstand og eventuelle harepuser som måtte komme hennes vei, men det var jo ingen grunn til å ta noen sjanser.

På samme tid ble menn som hadde sex med menn og kvinner som hadde sex med kvinner sett på som kriminelle.

Det er jo flaut at det ikke er så lenge siden, eller hva?

***

I dag er det bare idioter som mener at slaveri er en naturlig del av arbeidslivet, at det bare er mennesker med penis som kan stemme eller at hvilket kjønn kjæresten din har er avgjørende for om du skal sitte i fengsel eller ikke.

Puh!

Da kan vi vel slappe av litt, vel? Trenger vi å sette på plass en hver idiot som mener at mennesker skal ha ulike rettigheter basert på kjønn, rase eller seksuell legning? Må fremdeles kjønn, seksuell legning og hudfarge være et tema?

Ja, dessverre.

*

For det viser seg at idioti er smittsomt. Hver gang vi tillater at noen hetser homofile, jøder eller kvinner, ramler det flere idioter ut av skapet. De kommer ut fordi de tror det er greit å undertrykke, greit å være rasister. Jag dem tilbake dit de kommer fra, sett dem i skammekroken. La dem være der til de har lært.

I 2017 skulle man tro at kunnskapsnivået var såpass jevnt høyt at det ikke lenger var grobunn for rasisme, homofobi eller kjønnsdiskriminering, men jammen dukker det ikke opp som bikkjedritt når snøen smelter. "Jævla homse" og "jøde" er skjellsord noen faktisk bruker, og i Europaparlamentet sitter det en polakk som oppriktig mener at kvinner er dummere enn menn og derfor bør ha lavere lønn. 

Det kan virke som vi har tatt to skritt frem og ett tilbake.

I USA er kvinners rett til selvbestemt abort igjen et diskusjonstema og i Russland er det ikke lov å snakke positivt om homofili, hatkriminaliteten mot homofile har økt og en russisk mann som banker kone og barn risikerer bare en bot.

*

Bruk av rase, kjønn eller homofili som argument burde fremkalt like mye latter og hoderisting som arsenikk som mirakelkur for strålende hud. 

Men det gjør ikke det. Vi har fremdeles ikke kommet så langt. 

Idiotene må konfronteres. De må frem i lyset. De må møtes med kunnskap og holdninger.

Vi kan ikke slappe av ennå. 

I morgen er det den internasjonale kvinnedagen, men du kan gjerne omvende idioter hver dag hele året.

Gudspjall og kjerringsnakk

Husker du juleevangeliet? Det som begynner med "Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall." og som handler om at Jesus ble født?

Her er Maria, Josef og eselet. Maria har Jesus i magen.
Dette var før de skjønte at det er dumt å dra uten å booke hotell først.

Bildet er stjålet fra brunstad.org
Unnskyld.

Min favorittversjon av juleevangeliet, er landsmålsutgaven som kom i 1897. Det heter ikke "juleevangeliet", men "Gudspjallet aa fyrste joladagen".

Gudspjallet! Har du hørt noe mer folkelig?

- Hva gjorde dere på julaften?
- Nei, vi satt og pjallet litt, da. Leste litt om Jesus' fødsel og pjallet litt mer.

*

Gudspjallet aa fyrste joladagen starter slik:

"Men dat bar til i hine dagar, at dar kom bodord fraa keisar Augustus, at dar i heile verdi skulde ritast mantal."

Du blir nødt til å lese resten (jeg har oversatt enkelte ord - se kursiv i teksten):

"Denne fyrste mantalsritningi byrjade, daa Kyrenius var jarl yver Syrialandet.

Og alle gingo at verda ritne (alle gikk for ble innskrevet), kvar til sit herad.

Men upp gjekk ogso Joseph or Nazareth borg til Judæa, til Davids borg, som heiter Bethlehem, di at han var av Davids kyn og ætt (hus og slekt), at verda riten (og bli innskrevet) med Maria, festarkona hans, som var fremmeleg (gravid).

Men dat bar til (Men så skjedde det), medan dei voro dar, at dagarne hennar Maria fyldest, at ho skulde føda, og ho fødde son sin hin frumborne (førstefødte), og ho sveipte honom og lagde honom i ei krubba, di at dar inkje (fordi det ikke) var rum fyre deim i gjestarstova.

Og dar voro hyrdingar i dette herad (det var noen gjetere der), og dei laago ute paa marki og heldo vakor um notti yver buskapen deira (de var ute på marken og holdt vakt over dyra sine).

Og sjaa! ein drottens engil stod hjaa deim (en herrens engel sto foran dem), og drottens dyrd glimade yver deim og dei vordo ovrædde (herrens herlighet lyste over dem og de ble dritredde).

Og engilen sagde til deim: Inkje skulo de ræddast, di at eg bodar dykk myken fagnad, som skal vera fyre heile lyden, di at idag vart dykk boren ein frelsar, som er Christus, drotten i Davids borg.

(Engelen sa: Ikke vær så pysete! Alt jeg prøver å si er at dette er en gledens dag, ikke bare for dere, men for hele folket. I dag er det født en frelser, han heter Jesus og han er konge i Davids slott.)

Og dette er merket fyre dykk: de skulo finna eit barn, sveipt liggjande i ei krubba.

Og strakst vardt dar hjaa engilen ein himelsk herjarfjølde (himmelsk hærskare), som lovade Gud og sagde:

Dyrd vere Gud i høgdom og frid paa jordi i dei mennom, som han hever hugnad til. (Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, i alle fall for dem Gud liker.)

*

Det er bare Lukas som gadd å notere noe særlig utfyllende fra før Jesus ble født. Og det er INGEN av disiplene som har giddet å skrive ned så mye som en linje fra Marias svangerskap. Bortsett fra at Lukas skrev at hun dro på besøk til sin gamle slektning, Elisabeth, som på mystisk vis (hun var eldgammel) hadde blitt gravid med en baby som skulle vise seg å være Johannes døperen (noen år etter).

Heldigvis har jeg fått et innblikk i hvordan de to kvinnene hadde det:

Fra Lukas vet vi at Maria kom til Elisabeth da Elisabeth var seks måneder på vei og at hun var der i tre måneder. Lukas skriver (så vidt jeg kan se) ikke noe om Maria var til stede under fødselen.

Elisabeth bodde i en fjellandsby, og Maria skyndte seg opp til henne nesten umiddelbart etter at engelen Gabriel hadde greid å innbille henne at hun var gravid med selveste Gud.

*

Det er ikke rart at de to damene hadde litt å snakke om, for Elisabeth hadde også fått assistert befruktning av den samme engelen.

- Næmen, hei på deg, Maria! Hvordan er formen?
- Jeg er dritsliten! Etter at den der fjærkledde Don Juan'en var på besøk, har jeg bare sovet og sovet. Dessuten bor du jo ikke akkurat i verdens navle, hehe. Men hva med deg, Elisabeth?
- Jo, du vet, det ble jo en del folkesnakk etter at jeg og Sakarja har holdt på i flere tiår uten å få en eneste unge - også blir jeg gravid så fort jeg ser en engel! Faktisk ble det så ille at jeg måtte holde meg borte fra folk i fem måneder. (Lukas 2,24,) Det hang tegnere utenfor huset vårt i ukesvis. Jeg hater å bli tegnet - særlig før jeg har fått gredd håret.

- Så Sakarja ble ikke sur? Han trodde på historien?
- Ja, ja. Gabriel var heldigvis mann nok til å fortelle ham det sjæl. (Lukas 2,18,) Men som straff for at han tvilte på Guds under, kan han ikke snakke før ungen er født. (Lukas 2,20,)
- Hæ? Så han er helt stille?
- Jepp. Det kommer ikke en lyd. Han snorker ikke engang!
- Å, herren være lovet! Gud, assa.

- Men hvordan tok Josef det?
- Å, du vet hvordan han er. Han sa at jeg ikke måtte tro at han var helt idiot, men at av respekt for meg, gikk han med på å skilles i det stille. (Matteus 1,19,) Jeg ble så forbanna at Gabriel kom flyende for å sjekke hormonnivået mitt.

- Gabriel kan være VELDIG kontrollerende, synes jeg. Han må jo ha en eller annen form for kompleks. Fikk du noen gang se tissen hans?
- Nei, gjorde du?
- Nix. Litt skuffende på én måte. Men hva ble det til med Josef?
- En engel (Matteus 1,20,) tok ham med inn på verkstedet, og da han kom ut igjen var alt som før. Gud vet hva som skjedde der inne.

Elisabeth reiste seg for å hente mer geitemelk.

- Du, jeg klarer ikke lukten av geit lenger, jeg. Gidder du å ta med et glass vann, Elisabeth?
- Ja, ja. Så kvalmen har kommet allerede? Stakkars deg, Maria. Du kommer til å slite. Har du hørt om bekkenløsning?

- Har det noe med en bekk å gjøre?
- Nei. Bekken. Hoftepartiet ditt. Der som ungen skal ut.
- Som ungen skal vafforno?

- Du vet hvordan barn blir født, ikke sant?
- Ikke egentlig.
- ??? Hvordan tror du det skjer, da?
- Det har jeg ikke tenkt på.
- Vet du hvordan man blir gravid?
- Det er et Guds under.

- Herregud, Maria!
- Ja, det var jo det jeg sa. Gud. Herren Gud. Et hvert barn er en velsignelse.

- Det der er bare tull.
- Hva?
- Har du hørt begrepet "drittunge"? "Jævelunge"? "Snørrunge"?
- Aldri.

- Noen unger er rett og slett schtøgge! Strekkmerker?
- Nei ...
- Kolikk?
- Nope?
- Brystspreng?
- Nei.
- Såre brystvorter?
- Nei!
- Revning?
- Hvor?
- Der drittungen kommer ut.
- Shit!

Og sånn fortsatte det til Maria gikk hjem igjen.

Sakarja forbannet Gud og hele engleskaren for at han hadde mistet stemmen og ikke hørselen.

- Du, din Laban, sa jeg kjærlig

I morgen skal jeg på jobb igjen. Alle hjerter gleder seg over det. I alle fall alle de hjertene jeg forholder meg til.

I dag nådde jeg en slags bunn. Jeg fant meg selv sittende i sofaen med et broderi i fanget mens andakten gikk på NRK P1.

Et broderi, ja. Du hørte riktig

Også andakten, ja. Amen for det.

*

Presten snakket om å være "en benjamin". Hvis du kaller noen en benjamin, mener du å si at vedkommende ikke er helt tørr bak ørene. Hvis du sier at noen ikke er helt tørr bak ørene, mener du å si at vedkommende er ung og uerfaren. (Å være en benjamin er altså å være ung og uerfaren. Sånn. Der fikk du det inn med teskje, din jypling.)

Uttrykket er hentet fra Det gamle testamentet. Benjamin var sønn av Jakob. For å sette det litt i sammenheng, er Jakob omtalt både i det nye og det gamle testamentet, i jødenes Talmud og i muslimenes Koranen. Jakobs etterkommere kalles israelitter. Vedder på at du ikke kan trumfe den familiehistorien.

Benjamin var Jakobs yngste av 12 sønner, og da han ble født, døde moren (altså kona til Jakob) som het Rakel. Rakel og Jakob fikk to sønner sammen. Resten av ungeflokken fikk Jakob med en haug av andre kvinnfolk.

Jakob elsket Benjamin veldig høyt, og det førte til en del jævelskap grunnet søskensjalusi, men det gikk bra til slutt. I alle fall hvis man ser det i den store sammenhengen: Benjamin fikk ti sønner, og det må jo ha gjort ham stolt. Jeg har to, og jeg er kjempestolt.

*

Hvis én er som ingen og to er som ti (vi snakker om barn her), må jo ti være et helvete, spør du meg, men Benjamin hadde minst én kone, og på den tiden var det så sjelden med pappapermisjon at det nesten aldri hendte.

Vi skal likevel ikke avskrive Benjamins innsats i hjemmet helt, for han hadde kanskje med seg litt fra sin mors slekt. Rakels far var nemlig Laban, og han strakte seg som kjent litt lenger. (Blæh.)

*

Hadde jeg bare holdt meg til NRK og foldet hendene slik man burde når en prest taler alvor! Men nei, da.

Jeg er min mors datter, og min mor syr bunader med den ene hånden mens hun støvsuger med den andre hånden og legger i peisen med albuen.

Så gal er ikke jeg, men jeg er ganske lei av å ikke gjøre annet enn å vente på at nyresteinene mine skal legge seg til rette eller komme seg til helvete ut, så jeg verket etter å gjøre noe.

Vi har gasspeis og jeg er ikke så superbegeistret for å støvsuge, men nål og tråd kan jeg håndtere. Gavmild er jeg også, så på en-to-tre hadde jeg laget en gave til en kollega.

Det skal presses og settes inn i en pen ramme
(legg merke til selvportrettet øverst til høyre)

"Alt går med vilje og vaselin," sa han en gang, og det synes alle var kjempemorsomt. Bortsett fra meg, som ikke skjønte hva han mente. Siden han hadde slikt hell med replikken, tenkte jeg at han ville synes det var et fint minne å henge på veggen.

Den eneste erfaringen jeg har hatt med vaselin, er å smøre det i et påskeblekt ansikt i 900-meters høyde mens solen skinner, men jeg manglet kanskje viljen, for det gikk ikke bra.

Her er for øvrig en del andre bruksområder for det klissete fettet:

Da min snart 18-årige sønn kom hjem fra skolen, fortalte jeg ham hva jeg hadde gjort for å slå ihjel dagen.

Han lo heller ikke av vaselinhistorien. Tvert i mot, vil jeg si. Han sa at han inderlig skulle ønske at jeg aldri hadde fortalt ham det. Faktisk holdt han en liten tale om hvor inderlig han skulle ønske at jeg hadde bedrevet dank slik andre fornuftige folk (på hans alder, må det være) gjør.

- Du, din Laban, sa jeg kjærlig (jeg kunne sagt "Du, din benjamin," men det gjorde jeg ikke).
Han så på meg som om jeg skulle være veldig gal.
- Og nå begynner du å snakke om godteri? Djizzzes!

Jeg valgte ikke å begynne med opplæring i bibelhistorie, men han mente nok å si Jesus.

Matematikkens mor

"Derivert", hørte jeg min mann si da jeg satt og halvsov i bilen. Han hadde ledet meg gjennom en presentasjon han enten hadde laget, skulle lage eller ikke var helt ferdig med. Jeg burde sikkert sagt noe oppmuntrende, men for det første var jeg trøtt og for det andre har jeg dårlige minner om derivasjon.

Min gamle mattelærer ville sikkert sagt at det er et under at jeg i det hele tatt har minner om derivasjon (hvis han hadde husket meg) men mitt minne om derivert x sitter som spikra.

- Fortell meg hvordan jeg kan bruke det i praksis, ba jeg i håp om å skjønne det fra et praktisk ståsted.

- Det er helt nødvendig å kunne hvis du skal bli blikkenslager! svarte han i fullt alvor.

*

Så vidt jeg vet, har ingen av mine gymnasvenner blitt blikkenslagere, men en av oss ble professor i finans. Det er jo ikke helt det samme som matte, men nært nok, tenker jeg.

Opprinnelig kommer ordet "matematikk" fra gresk og betyr å være glad i å lære. (For meg er det et paradoks.)

*

Så hvordan oppsto matematikken? Og hvorfor?

Det er lett å tenke seg: Hulemenneskene hadde behov for å vite hvor mange mammuter de hadde på lager og hvor mange kjøttbiter hver mann hadde krav på.

Uten enkel matematikk var det total forvirring og masse krangling:

- Hei, Konrad! Jeg jagde beistet ned i gropa. Jeg vil ha mer enn dette! mente hulemannen Robert.

Konrad hadde allerede fordelt mammutkjøttet etter beste evne, men siden evnen var nokså mangelfull, hadde de fleste oppdaget at det bare var å stille seg i køen på nytt for å få en ny forsyning. Konrad hadde ingen oversikt og ingen mulighet for å holde regnskap.

*

Det hadde hulekvinnen Siv tenkt å gjøre noe med, og hun begynte som verdens første regnskapsfører.

Likestilling var et ukjent begrep på den tiden. Verden var enkel. Mannfolka var jegere, kvinnfolka var ikke jegere. Det var bare to yrkesgrupper: Det kvinnene gjorde og det mennene gjorde. En kvinne som ville gjøre noe annet enn å bli dratt etter håret inn i hulen, måtte være dobbelt så smart og dobbelt så effektiv, og selv da måtte hun finne seg i å bli klubbet vennskapelig i hodet og sendt rett tilbake til hulen hvis hun stakk seg frem.

Hulekvinnen Siv tenkte lenge på hvordan hun skulle fremme forslaget sitt og gikk gang på gang på kvist. Det var rett og slett ikke mulig å slentre inn i gjengen med mannfolk med en ny idé uansett hvor god den var. Hadde det vært i dag, kunne hun kanskje bare latt håret på leggene og på haka gro, og rett og slett latt som hun var en litt ustelt mann, men hulekvinnene var allerede så hårete at det ikke ville lurt noen.

*

Til slutt måtte Siv bruke det eneste midlet hun hadde: Kroppen sin.

Siv hadde en stor fordel. Ettersom hun i likhet med alle de andre kvinnene sto ved grytene når de ikke lagde barn eller passet på barn, hadde hun mulighet til å spise litt ekstra. Hun var rett og slett så feit at hun kunne knuse enhver mann med et velrettet fall, og det visste alle de magre jegerne godt.

- Hvis dere ikke holder kjeft og hører på hva jeg har å si, setter jeg meg på dere, sa Siv.

Det hjalp.

Siv fikk ansvaret for å holde orden på slakt og fordeling og mennesket levde og utviklet seg til å bli en gjeng med spesialister der omtrent 90 prosent av oss ikke vet verken hvordan vi skal finne eller tilberede fremtidig mat som fremdeles løper i skogen.

Etter en stund lærte Siv opp flere kvinner, slik at hun kunne konsentrere seg om andre og mer spennende oppgaver. Hun begynte å effektivisere jaktmetodene, og brukte timer og dager på å få mannfolka til å forstå sannsynlighetsberegningene sine.

- Jeg har tatt hensyn til vær, sesong, mammutkuas syklus og deres stadig dårligere form, sa Siv når hun skulle overbevise dem om at hun kunne hjelpe dem til å drepe flere dyr hver gang de gikk på jakt. Til slutt fikk hun gjennomslag.

*

Men hva skjedde så? Hvorfor har vi ikke hørt om hulekvinnen Siv?

Svaret er enkelt. Siv ble tynnere og tynnere for hver dag. Hun fartet rundt og noterte seg faktorer som kunne påvirke og forenkle livene deres. Mannfolka ble feitere og feitere.

Og plutselig en dag snudde maktforholdet seg.

- Jeg setter meg på dere! truet Siv og fikk hånlatter tilbake fra en gjeng mannfolk med kulemager og dobbelthaker.

Siv. Etter vekttapet.

Siv ble slått i hodet med en klubbe hun selv hadde anbefalt utformingen av og dratt tilbake i hulen etter håret.

Etter det ble mammuten utryddet, og matematikken ble glemt helt til den ble gjenoppdaget i Hellas. Siv ville snudd seg i graven hvis hun visste hvordan grekerne ivaretok hennes gamle regnskapskunster.

Skattepliktig humør

- Jeg har det så bra! strålte min mormor (heretter kalt Mor) fra sykesengen.

Hun strålte mot meg, og ingen sykehusbakterie i verden kunne konkurrere med det smittende smilet hennes. Perlehvite tenner og strålende blå øyne omgitt av en haug av brune rynker.

Og et oksygenkateter i nesen. Hvis du graver lenge nok i Norges lover, tror jeg man finner ut at det egentlig er forbudt å være så uforskammet opplagt og blid når man ligger på isolat. I alle fall kvalifiserer det til forhøyet skatt, det er jeg temmelig sikker på.

- Du så slank du er! Jammen har du en fin kropp, sa gamla i sykesengen.

- Okei ... Takk ...

- Men du er ikke alene om det! Pleierne her sier at jeg har fin kropp også, lo hun. - Men de sier nok det bare for å muntre meg opp.

I så fall var det vellykket, for Mor fikk et latteranfall av å tenke på å bli dusjet med vann og komplimenter av pleiere som er mer enn 60 år yngre enn henne. De skulle sett garderoben hennes. Olaskjørt (riktig nok langt) og høye sko. Blant annet. Hun er en babe på 95.

Da jeg snakket med moren min i går, sa hun "HVIS Mor noen gang dør, er det av latterkrampe." og det tror jeg nok er riktig. Hvis det er sant at en god latter forlenger livet, kommer hun til å leve evig.

*

En sykepleier kom inn og spurte om hun ville ha mat.

- Nei, jeg tror ikke jeg orker mat, sa Mor.

Jeg minnet henne på at en del av suksessformelen er mat, og at hun kan takke næringsrik kost for mye.

- Ok, da. En halv skive, sa Mor.

Den unge sykepleieren spurte hva hun ville ha på skiven, og da begynte debatteringen. Mor debatterte med seg selv.

- Hm ... ikke syltetøy, for da kan jeg ikke drikke søt te ...

Jeg spurte om hun var redd for å legge på seg. Ny lattersalve.

- Jeg er jo ikke så glad i kjøtt, så skinke er ut ... Hm ...

- Ost spiste jeg i går ...

- Egg spiser jeg til frokost ...

Sykepleieren foreslo leverpostei, og det gikk gjennom sensuren etter en liten stund.

- Men bare en halv skive! Og ekte smør! ropte Mor etter henne.

*

Sykepleieren kom tilbake med en hel skive.

- Jeg sa da en halv? sa Mor og fikk spørsmålet til å høres ut som en irettesettelse.

- Du må virkelig komme deg ut herfra før du blir bortskjemt sa jeg og delte skiven under instruksjoner. ("Nei, ikke sånn, litt mer dit, jeg tar den minste delen.")

- Ta godt med smør på! sa hun.

- Ja, da!

- Også litt tomat.

Jeg delte tomaten i to og så med en gang at det var feil. Hun mente jeg kunne rette opp skaden ved å skjære den i små båter. Har du prøvd å skjære en godt moden cherrytomat i båter med en sløv smørkniv? Vel. Det har jeg. Det ser ikke pent ut og hører antakelig mer hjemme på kirurgisk avdeling enn på lungeavdelingen.

Men hun spiste, og det var hensikten.

*

- Hvordan var mamma som barn? spurte jeg og håpet på noen saftige historier jeg kunne bruke til min fordel.

- Hun var veldig stille og forsiktig, sa Mor, men tok selvkritikk og mente at grunnen kanskje var at hun selv ikke tålte rot og uro.

- En gang var vi på besøk hos noen i familien, og alle ungene løp rundt og bråkte. Da sa svigermor "Ser du hva ungen din trenger? Hun trenger å få løpe litt!", og det gjorde hun jo.

- Litt senere hadde jeg lånt bort ti kroner til svigermor, og en dag spurte jeg din mor om vi skulle sykle en tur og besøke henne. Jeg sa vel sikkert at "kanskje jeg får igjen de ti kronene også" eller noe sånt. Da vi kom frem til svigermor, sa hun "å, nå må jeg huske på å gi deg pengene!" og jeg sa "Pytt, det haster ikke." Også sto moren din ved siden av meg og sa "Ja, men Mor, du sa jo at vi skulle sykle til bestemor for å få igjen pengene dine.". Du kan tro jeg ble lang i maska! sa Mor, også lo hun så tårene trillet.

Da jeg forlot henne hadde hun snakket nesten sammenhengende i to timer, men hun så om mulig enda bedre ut. Hun bør selges på flaske. Alle har godt av å være sammen med henne.

Jeg så etter en benk for lett solbrente, men det hadde de ikke, så jeg gikk

"Et bedremannsmenneske"

- Så alle søskenbarna dine het det samme som dere? spurte jeg Mor.
Hun lå i sykesengen, men kviknet litt til.

- Ja, det var Anne - hun var ti år eldre enn meg - også Astrid, Signe, Olav, Øystein, Knut, meg og John. Vi var åtte søsken.

Min oldemor hadde altså fått åtte barn på tolv år. Tøff dame.

- Men var ikke det litt upraktisk? Når noen sa "Jeg tar en tur til Anne" var det jo ingen som visste hvilken Anne det var? spurte jeg.

- Det gikk helt greit, for da sa vi "Astrid til Hans", hvis det var datteren til Hans vi mente, sa Mor og mente at det var en veldig praktisk ordning.

- Det var mye stusselig før, sa hun. - Folk hadde så lite.

- Jeg husker så godt 1927. Da var det storstreik på Hydro, også ble det lockout. Det varte lenge.

- Fikk dere problemer med økonomien, da? spurte jeg.

- Nei, nei. Vi led aldri noen nød. Da det ble lockout sa de voksne med alvorlige stemmer at det "kom pålegg". Og da skjønte ikke jeg noe, for vi hadde jo pålegg! Vi hadde til og med nøkkelost! Jeg visste jo ikke hva et pålegg var, smilte hun.

Da ble vi avbrutt av Mors favorittpleier som var en medisinstudent ved navn Eirik. Han informerte om at dagens lunsj var fiskesuppe, og spurte om hun ville ha.

Da blomstret min 95 år gamle mormor opp. Ikke på grunn av fiskesuppen, men på grunn av det mannlige nærværet. "Jaggu er det håp," tenkte jeg.

Fiskesuppen falt imidlertid ikke i smak. Den var for tykk og ble umiddelbart sendt ut. Hun vet hva hun vil. Og ikke minst hva hun ikke vil. "De må ikke tro at de kan servere meg hva som helst!". Vi snakker tross alt om hun som er bedre til å lage mat enn "hu derre tv-kokka, Espelid, eller hva hun heter".

*

- Men det var mange som slet da. Særlig de som ikke hadde fast jobb på Hydro, fortsatte hun og lot det være tydelig at hun ikke lot seg avbryte av en ussel tallerken suppe.

Jeg antok at det var en streikekasse som holdt dem over vannet, men da sa hun:

- Mamma var jo et bedremannsmenneske, vet du.

- Et hva? spurte jeg.

- Hun var et bedremannsmenneske. Faren hennes satt jo godt i det.

Et annet ord for overklasse, med andre ord.

- Samme året var det storflom på Rjukan.

- Så da var det mye som ble ødelagt? spurte jeg.

- Nei, jeg tror ikke det. Vi ungene synes det var litt gøy. Det var jo masse bekker og vanndammer å hoppe i. Dessuten var det ikke så mye bebyggelse den gang, men det var jo sikkert noen veier og broer som ble ødelagt.

- Dere bodde kanskje litt opp i lia?

- Nei, da bodde vi på Øverland. Det huset står der enda.

- Var det i eldhuset? spurte jeg og husket at min oldemor visstnok hadde sagt noe om å bo i eldhuset. På dødsleiet hadde hun sagt "Tenk at jeg som er datter av Ole Øverland måtte bo i eldhuset.". Etter et langt og godt ekteskap mellom det som måtte ha vært (Rjukans versjon av) sositetspiken Thorbjørg Øverland og rallaren Hans Skjelhaugen, kom det altså frem at min oldemor var en smule bitter over hvordan livet var blitt. Selv om hun giftet seg på tross av sin fars ønske. En rallar var ikke verdig hans datter.

- Nei, eldhuset var hos go'fa.

Go'fa. Min tippoldefar og Rjukans store mann på den tiden.

*

- Har du noen gule klær? spurte hun plutselig.

Jeg sa at jeg hadde en sommerkjole med noe gult på.

- Du kler gult, sa hun. - Den drakten var veldig fin til deg.

Jeg satt der med blå plasthansker og en pissegul smittefrakk. Hvis hun synes jeg er fin i pissegult, gidder jeg ikke protestere på det.

Livet er for kort. Rett og slett.

Hurra for at det ikke er november!

Kjære landskvinner og -menn,

Dere har jaggu fortjent en dag med is og brus. Så utrolig flinke dere er! Ikke bare har noen av dere vasket, strøket og bakt før denne festdagen, men mange av dere bruker timesvis på å selge kaker og hjelpe til med aktiviteter for både voksne og barn i tillegg.

Du skal ikke undervurdere en seier i et potetløp. Det kan endre livsløpet til en snørrete drittunge som ikke har mestret noe hittil i livet.

*

Kanskje har du ansvaret for å lage eggerøre til årets 17. maifrokost? Kanskje er det du som spretter sjampisen? Vel, gratulerer med dagen uansett hva du har bidratt med.

Er du en av dem som ikke gjør en dritt og ikke en gang gidder å se på barnetogene på tv, så ikke føl deg utenfor av den grunn. Du er likevel en av oss. Vi har hjerterom stort nok til alle, og du tar jo ikke så stor plass.

*

Har du tenkt over hva vi feirer i dag? Antakelig har du det - det er jo ikke til å unngå å få med seg at det skjedde noe på Eidsvoll i 1814, og det er bare ett år siden vi markerte 200-årsjubileet for grunnloven. Du vet - en sånn lov som danner grunnlaget for en selvstendig nasjon.

Demokratiet Norge. Kongedømmet Norge. Det er ikke bare flaks at vi har det så bra som vi har det. Mye av det vi setter pris på i dag, kommer av hardt arbeid. Og da snakker jeg ikke om stryking av bunadsskjorter, selv om det kan være en helvetes jobb.

*

En helvetes jobb tror jeg også det var å skrive grunnloven. En hver med litt kjennskap til hvordan en tekst blir til når mer enn én må være enig i den, vet at det krever raushet og tålmodighet. Selv oppleste og vedtatte kommaregler blir utfordret. Mange har for eksempel en stygg tendens til å sette komma foran samt, selv om det bare er lov når ordet innleder en setning. Det kan være ganske irriterende.

*

Her er en kort grunnlovshistorikk for deg som har glemt det du ble utsatt for i fjor:

1 Etter at Napoleon tapte krigen, måtte Danmark (som var på lag med Napoleon) gi fra seg Norge til Sverige. Det ble avtalt i noe som ble kalt Kieltraktaten. I forkant av denne traktaten var det en bitte liten krig mellom Sverige og Danmark. Den svenske kongen Karl Johan ble så sur at han valgte å invadere Danmark for å få kongen der til å gi fra seg Norge, og etter at de hadde sloss en stund, bestemte de seg for å forhandle i stedet. De valgte å forhandle i Kiel, derav navnet "Kieltraktaten".

2 Selv om det kunne virke som om alle var superhappy med undertegnelsen av traktaten i Kiel, var det noen i Norge som var ganske sure. En annen som var litt grinete, var den danske tronfølgeren Christian Frederik. Jeg tipper han følte seg litt snytt, for mens Norge lå under Danmark hadde han vært danskekongens mann i Norge. Ikke bare var han snytt, men han var jo til og med arbeidsledig. Mange synes det er leit, og det forstår jeg godt.

3 Den arbeidsledige Christian Frederik kalte inn 21 menn til Eidsvoll og fortalte at han hadde tenkt å arve Norge. Flertallet av de 21 mannfolka sa at det synes de ikke var helt ok. De ville ikke gå i samme fella igjen, og derfor krevde de at folket (eller det de mente var et representativt utvalg av folket: menn med egen eiendom og som enten var bønder, næringsdrivende eller embetsmenn) skulle få velge.

4 Fra 11. april til 17. mai 1814 jobbet 112 mannfolk med teksten til det som skulle bli Norges grunnlov. Den siste dagen undertegnet de loven og valgte Christian Frederik til konge. Ingen av de 112 var fra de nordligste fylkene, for beskjeden om å velge representanter kom for sent frem. Man kan dermed anta at det er derfor grunnloven ble utarbeidet med et nokså konservativt språk. Det kan i alle fall være én grunn. Valget av Christian Frederik til konge var enstemmig, men 14 av de 112 var tilhengere av union, så de kranglet seg til å få protokollført at de stemte under tvang.

5 De som trodde at Kieltraktaten gjaldt, ble selvsagt irriterte på hele denne Eidsvoll-greia. Etter at den svenske kongen, Karl Johan, fikk moralsk støtte fra Storbritannia, Russland og Østerrike, gikk han til krig mot Norge. Den krigen varte i et par uker, og endte med at Norge sa værsåsnillogholdopp.

6 Kiel ble byttet ut med Moss, og i Moss ble man enige om at grunnloven måtte skrives litt om slik at den passet til en union med Sverige. Dessuten måtte Christian Frederik levere inn oppsigelsen sin, eller abdisere som det heter når konger trekker seg fra jobben. Før han dro fra landet, kalte han inn Stortinget og ba dem om å revidere grunnloven. Selvsagt greide ikke posten heller denne gang å nå frem til Nord-Norge i tide. Det var synd på flere måter, for jeg hadde likt at Norge var det eneste landet i verden som hadde et par kraftige gloser som grunnlag for statsdannelsen.

Her er paragraf 100 i grunnloven. Den gir oss ytringsfrihet:

Ytringsfrihed bør finde Sted. Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov. Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser. Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde. Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Det hadde jo vært litt artig om det hadde stått

Alle kan si hva fanden de vil.

På en annen side er det jo greit at det er litt ærbødighet over grunnloven. Det er det.


7 Den nye grunnloven - ferdig forhandlet med svenskene - var ferdig 4. november.

Det er også en ting vi kan tenke på i dag: Vi kan sette pris på at vi feirer i mai og ikke i november. For selv om det regner på deg, er det tross alt mai-regn. Ikke november-regn.

I Oslo var det nedbørsrekord den 4. november i fjor (yr.no)

Det hemmelige rommet

Jeg skriver som regel ved et eldgammelt skrivebord som kommer fra min manns familie. Jeg er så glad i det skrivebordet at det står først på listen over det jeg vil redde hvis det brenner. (Det jeg vil redde, ikke dem.)

Det kan hende jeg kommer til å brenne inne sammen med det, hvis jeg følger listen. Skrivebordet er så tungt at jeg nesten ikke klarer å bære en skuff uten innhold.

Den bikkja sniker seg med på alle bilder. Han er så PR-kåt.

Du dirker ikke opp denna, vettu. Da kommer djevelen og tar deg.

Grunnen til at skrivebordet er så tungt, er at man i gamle dager bygde møbler på den solide måten. Men i dag har jeg funnet ut at en bitte liten del av vekten stammer fra innholdet i et hemmelig rom jeg ikke har funnet.

Det vil si; jeg har ikke funnet rommet, men noe av (eller alt) innholdet falt ut i dag.

*

Jeg satt som vanlig og skrev, og i det jeg skulle snu meg for å fortelle bikkja at Norge har overtatt ansvaret for beredskapen for Baltic Air Policing, kom jeg til å dunke til en av skrivebordsidene med kneet. Og vips, der falt det noe ned på foten min.

Bikkja var overraskende lite interessert i NATOs støtte til de baltiske land, men han var svært interessert i å høre om Kate hadde fått baby. Jeg kunne bekrefte at hun og prinsen hadde fått en liten jente, og da nøs han fornøyd og gikk og la seg. Han er virkelig rar.

*

Jeg trodde kanskje det var en nøkkel som lå der på gulvet, men det ville i så fall vært en utrolig teit nøkkel.

Ingen lager vel nøkler som ser ut som en mikroskopisk ispinne i metall?

Hvis du er mann: Nei, et kredittkort er ikke 20 centimeter langt.

Jeg testet den for sikkerhets skyld i låsen. Jeg stakk den så langt inn at djevelen brakk seg (se bilde av djevelen over). Intet annet skjedde.

Jeg spekulerte på om det kunne være en nesepiller for rikfolk som ikke ville ha snørr på fingrene og som ikke hadde kniplingelommetørklet for hånden. Men jeg ville ikke hatt den greia opp i nesa.

Det kunne selvsagt være et hylster man kunne gjemme hemmelige mikrofilmer i, men jeg kom til at den lille greia tiltrakk seg mer oppmerksomhet enn den burde hvis den var i hemmelig tjeneste.

Kunne det være en knappetrykker? Siden skrivebordet kommer fra en forholdsvis fornem gammel dame, kunne det jo hende at hun eller noen i hennes nærhet ikke ville trykke på knapper i all offentlighet med de hvite hanskene sine - og at det var helt uaktuelt å ta av seg hanskene for å bruke fingrene.

*

Dette var så langt den mest fornuftige forklaringen, for jeg tar heller ikke på ting andre jeg ikke kjenner har tatt på før meg. For eksempel trykker jeg alltid på heisknapper med knoken. Heretter planla jeg å bruke den gamle greia jeg hadde funnet. Jeg ser for meg at de kan redusere smittefaren både for meg og andre.

På en annen side kan det nok hende at det fremstår som litt fjollete, og at jeg heller bør fortsette med håndsprit.

*

Derfor dro jeg i den. Det skjedde ikke noe da heller.

Så Googlet jeg den og fikk opp bilder av sverd, et lårben, dorullholdere, et sykkelsete og diverse håndvåpen.

Siden den merkelige tingen knapt kan brukes til å drepe maur, dro jeg litt til. Og da skjedde det noe.

Voila!

Noe så logisk. Det er en blyant! Selvsagt er det en blyant. Den falt jo ut av et skrivebord!

Da sier jeg takk for i dag. Hvis noen vil meg noe, finner dere meg under skrivebordet. Det hemmelige rommet skal til pers. Jeg trenger en hullmaskin og en linjal.

- Det viktigste er ordet

Visste du at du kan takke en 100-åring for friheten du nyter i dag? Jeg vet det. Hvordan jeg vet det? Vel. Først av alt har jeg bare lyst til å si at jeg har verdens beste jobb.

I dag har jeg vært på Lillehammer og feiret Wilhelm Molberg Nilssen. Han er 100 år og kjempet i Milorg. Han var én av cirka 40.000 soldater i hjemmestyrken, og han er den siste gjenlevende distriktssjefen i Milorg.

Da jeg så ham på scenen i Weidemanssalen i kveld, så jeg ham plutselig for meg som en ung mann på 25, med glimt i øyet og stål i ben og armer. Slike gutter ville Norge ha. Ikke det spor rart.

Da Molberg Nilssen var enda yngre - da han var russ - ble det laget et russerop som illustrerer at russen før krigen var akkurat like absurde som russ 15. «Solberg, Fjeldberg, Molberg og rips! 3-0 til Norge!» løp Molberg Nilsen og hans medruss rundt og ropte på 30-tallet. Russeropet står seg enda. Du snakker om å sette spor etter seg både i krig og fred.

«Vi vant holdningskampen,» sa Molberg Nilssen og understreket hvor viktig ordet var.

«De tok fra oss våpnene, men vi hadde ordet,» sa han.

Og så siterte han jammen Per Sivle i flere minutter. Selvsagt uten manus.

Per Sivles verk - og flere diktere med ham - skrev tekster, dikt og sanger som inspirerte og ga mot. Så mye mot ga Per Sivle at tyskerne utstedte arrestordre på ham.

«Men da hadde Per Sivle vært død i 40 år,» flirte Molberg Nilssen - eller Lilleby som var dekknavnet hans under krigen.

Molberg Nilssen beskrev hvordan han og hans menn hadde ligget helt i ro i krigens absolutt siste dager. «Vi fikk beskjed fra London om at vi skulle holde oss helt i ro og ikke finne på noe fanteri,» sa han, før han beskrev hvordan de avvæpnet de over 10.000 tyske soldatene som var på Lillehammer.

Han sa at alt gikk rolig for seg. «Vi appellerte til tyskernes egen disiplin, og det hele gikk utmerket,» fortalte han.

Og hva er det beste en 100-åring har opplevd? Jo, det var frigjøringsdagen 8. mai.

Men det viktigste? Det var utvilsomt ordet. Og det var verdt kampen.

Molberg Nilssen og mannskoret Klang

PS Hva gir man en 100-åring? Jo. Forsvarsministeren ga ham en vinterkammo med navnet hans på, og av Lillehammer kommune fikk han et par nye ski. Jeg gjentar: Mannen er 100 år.

Tannbørste og klyster

"Puss, puss, så får du en suss," sang jeg skjærende. Jeg var ikke i dusjen, men jeg var på badet. Og det vasket jeg med en tannbørste. Tannbørsten var ikke min.

Det var unaturlig tilfredsstillende. Jeg hadde akkurat pusset sølv og tørket støv, og energien var på ingen måte oppbrukt.

Jeg skrubbet og skrubbet, og jo renere badet ble, jo renere ble jeg. I overført betydning, da, selvsagt. Sjelen min ble lysere, liksom. Skjønner du? Jeg følte meg nesten litt religiøs. Litt renset.

*

Et annet ord for renselse er katarsis. Hvis du bruker det ordet, snakker du ikke om vasking av bad (med mindre du er veldig pompøs, og da har du kanskje noen til å vaske badet ditt?).

Du snakker kanskje om å rense sjelen, hvis du hører deg selv bable om katarsis. Men hvis du i tillegg hører at du begynner å bruke ord som lutring, bør du være våken og bevisst. Det er svært få miljøer i Norge der slikt språk virker folkelig.

Nå er det ikke et poeng i seg selv å være folkelig, men du må jo gjøre deg forstått. Det er en forutsetning for at menneskelig samvær skal være enkelt og konfliktløst.

*

Kanskje er du ikke så opptatt av at menneskelig samvær skal være konfliktløst, men hvis du ikke er det, er du muligens en kranglefant, og da gidder i alle fall ikke jeg å være sammen med deg.

Hvis du er en kranglefant som ønsker å bli greiere eller hvis du bare har lyst til å vite mer om lutring og andre ord, så følg med nå.


Lutring og klyster
Som sagt er ikke lutring et ord man kaster rundt seg i dagligtalen. Lutring betyr å foredle eller å rense, og jeg husker ikke sist jeg hørte noen bruke det selv om folk stadig snakker om å rense klær eller ørene. Vel. Når jeg tenker meg om, er det også veldig lenge siden jeg hørte noen snakke om å rense ørene, og det er helt ok.

Du renser forhåpentligvis ørene oftere enn du lutrer sjelen. Lutring av sjelen bør ikke gjøres så ofte, da mister det litt av den høytidsstemningen det er i å bli et nytt og bedre menneske, synes jeg.

Ordet lutring kommer fra det lavtyske ordet lutter, og det er i slekt med det greske orde for å skylle, nemlig klúzein. Hvis du har litt fantasi, vil du kjenne igjen det greske ordet når sykepleieren ber deg snu baken til før han skal gi deg et klyster.

Et klyster renser tarmen, men helseeffekten er omstridt, og jeg anbefaler verken jevnlig tarmskyll eller at du går rundt og sier at du skal lutre tarmen. I mitt hode vil du da høres ut som en fullstendig tulling, men jeg skal verken hindre deg i å snakke om lutring eller å betale i dyre dommer for å føle at du er ren både utenpå og inni.


Bakterier og staver
Husk imidlertid på at en del av de bakteriene du skyller ut er dine venner. Bakterier er forresten det siste nye både når det gjelder forskning på helse og miljø.

Ordet bakterie kommer fra gresk og betyr en liten stav.

Ordet stav kommer for øvrig av norrønt. Jeg synes det er et poeng å fremme ord vi har funnet på selv, og rent fonetisk liker jeg ordet. Dette er et ord man nesten kan se hva er, mener jeg. Stav! Du ser for deg en loddrett strek, ikke sant? En rune? Hvis du hadde levd på 700-800-tallet og var en av de heldige som kunne skrive, ville du beskrevet en loddrett strek som en stafr.

Senere ble ordet stafr til bokstav, og så må vi en liten tur til Tyskland for å finne ut at tyskerne bruker versjonen stab, og hos dem betyr det å være stiv.

Stav er dessuten beslektet med støpul, men selv om du nå akkurat har lest at dette har sammenheng med å være stiv, handler dette ikke om intimt samvær som kan føre til økning i verdens befolkning, for en støpul er et lite klokketårn som for eksempel kan stå ved siden av en kirke.

Her er klokkestøpulen og stavkirken i Lomen (Foto: John Erling Blad)

Katarsis og kjetter
Katarsis (renselse) kommer rett fra Hellas uten å gå veien om Nord-Tyskland. Men hvis vi tar ordet med oss tilbake til Tyskland, blir det til quetter, eller ketter. Legg til en j og du får ordet kjetter - som i og for seg heller ikke er et ord som blir brukt så mye for tiden.

Selv om ordet ikke blir brukt, er begrepet aktuelt. En kjetter er en person med avvikende og til dels farlige meninger, og det er jo ganske aktuelt både nasjonalt og internasjonalt i disse tider.

*

En mening kan nemlig være farlig. Den kan være farlig for deg hvis du bor et sted der de rundt deg ikke er så nøye på menneskerettighetene, og den kan være farlig for barna dine hvis du skulle være en av dem som mener at vaksiner er noe legemiddelindustrien har funnet på for å tjene penger.

Og dette er mitt bidrag til kvinnedagen 2015: I tillegg til et bad som er skinnende rent, har jeg slått et slag for ytringer og kunnskap. For du må gjerne mene hva du vil, men det er en fordel hvis det du sier har en viss fornuft. Særlig hvis du har makt til å definere hva som er rett og galt.

Beathe har bursdag i dag

Morgenens oppdatering av Facebookstatusen min ga meg to opplysninger: 1) Facebookoppdateringen  min for ett år siden var et bilde av bryllupsdagsgaven jeg fikk (en dag på forskudd): En pakke Jif-kluter og 2) Min BFF (best friend forever), Beathe, har bursdag.

Beathe har altså bursdag dagen før vi giftet oss, og som om ikke det er nok, har jeg enda en god venninne som har bursdag på selve dagen. Umulig å glemme, med andre ord. Bryllupsdagen, mener jeg.

Beathe og jeg gikk på barne- og ungdomsskolen sammen, og vi er vokst opp et par-tre steinkast fra hverandre. (Jeg kan ikke kaste så langt. I luftlinje er det under 100 meter.)

Hun var og er den pene, jeg var og er den med briller.

Hun har alltid laget masse, god mat, jeg blir nektet inngang på kjøkkenet både av mann og barn. Den eneste som ønsker meg velkommen inn på kjøkkenet, er bikkja, for han klarer ikke åpne skuffen med tyggepinner selv.

Den eneste fordelen jeg hadde, var at jeg ble 18 et halvt år før henne. Men som alle vet: den fordelen blir en regelrett fiende så fort man er blitt 25.

Beathe er klok og hun kler kjoler med blomstermønster. I den grad hun eller jeg har feil og mangler, skyldes det at vi er oppvokst ved Frierfjorden som i hele vår oppvekst var oppbevaringssted for giften dioxin.

Mens vi begge bodde i Grenland, levde vi på en loff, et par bananer og en Solo hver dag hele sommeren, for det var alltid fint vær og det var alltid et svaberg som var ledig. Der lå vi og så på guttene, som så på henne.

Beathe vet alt om meg. Det er faktisk veldig fint å ha en som vet alt. Selv min mann vet ikke alt (selvsagt gjør han ikke det - jeg gidder jo ikke involvere ham i alle detaljer, ikke vil det interessere ham heller).

Beathe holder kjeft. Hun er lojal. Hun er hel ved. Hun har vært forlover for meg de to gangene jeg har giftet meg, og har en stående invitasjon til å være forlover neste gang - hvis det skulle gå så ille.

Jeg har vært forlover for henne også, og jeg gjør det gjerne igjen. Men hvis mannen hennes er så dum at han lar henne gå, bør han legges inn.

For som han sa i bryllupstalen til henne: Den dama har verdens fineste smil.

Jepp. Det har hun også.

Beathe, 18 og et halvt år

Familiejul

Jeg gikk i pluss i år. Ingen tvil om det. Gavene var voldsomme og giverne snille. På toppen av det hele fant jeg mandelen i risgrøten.

25 kroner på et Flaxlodd! Hvem vet hva det kan føre til?

Julen ble feiret hos mine foreldre, med min bror (som bare lar seg avbilde hvis han har skutt et stort dyr), min tante og min mormor. Min mormor er som vanlig den mest aktive av oss, selv om hun går med en diger bandasje på foten etter å ha løpt for å hente telefonen sin som lå på kjøkkenbenken. Den ringte ikke, men dama er ikke i stand til å ta det med ro.

Det er hyggelig å komme hjem til mamma og pappa. Eller moder'n og fader'n som jeg og min bror kaller dem når vi ikke omtaler dem som "gamlingene". Det er nisser over alt og ungene mine får den akkurat den overdosen av julestemning som gjør at de ikke krever så mye av meg.

Jeg hadde synes det var mer naturlig hvis det var grisen som hadde hadde et litt overrasket uttrykk i ansiktet

Jeg kan ikke huske at det var like mye jul i heimen da jeg var liten, men nå er jo det veldig lenge siden, så det er mer enn julen som har endret seg. Jeg har også gjort det.

Før (1969)

Etter (2014)

Jeg hadde lovet en venninne å sende et julebilde av bikkja vår, Whiskey, så etter at dyret ikke var i stand til å sitte pent ved siden av en av husets cirka 70 nisser (66 ved opptellingen i fjor) ansatte jeg min far som bikkjeholder. Det fikset verken han eller bikkja.

Etter å ha gnagd litt på nissens lue, stakk han

Første forsøk med nisse, fader'n og Whiskey

Andre forsøk med nisse, fader'n og Whiskey (og meg)

Tredje og siste forsøk med nisse, fader'n og Whiskey (og meg)

Som en nødløsning, fant vi ut at dette fikk gå:

Whisk(e)y og julenisser

Men så tok heldigvis min eldste sønn et fast grep:

God jul, Pia!

Jeg har en sønn til, men dette er det eneste bildet han ville være med på:

Brødrene har begynt å krangle om hvem som har lengst ben, men de vinner i alle fall over sin oldemor

Min tante er oftest den som foreslår at vi må ta bilder, den som må ordne mest i forkant og den som alltid er mest fotogen og den som klager mest på resultatet.

"Veeeent! Jeg må ta av meg jakken!"

Her har hun satt seg ned for å komme mer i høyde med sin mor som sitter foran, og får kjeft av storesøster (min mor) for at hun får henne (min mor) til å se kjempediger ut. Legg også merke til at min tante har skiftet. Ingen jul uten minst to antrekk.

Etter alt maset med fotografering, kom nissen.

Nissen delte ut øl til alle menn over 18. Jeg vet ikke hvem som fikk øl her (for jeg har tatt av meg brillene i frykt for at jeg kunne oppdage at jeg igjen har lagt ut et bilde av min mann, og det får jeg ikke lov til lenger). Jeg vet heller ikke hvor David kjøpte ølet. Jeg vet offisielt ingen ting og har derfor ingen skyld. I noe.

Jeg vet heller ikke hva vi ser på her, men jeg synes bikkja ser ut til å ha det ganske fint

Vi avsluttet kvelden ganske tidlig, for vi skulle kjøre 24 mil tilbake til hytta. På vei hjem, så jeg at de fleste hus er mer pyntet enn våre hjem, men det er helt ok. Vi kan jo nyte synet når vi kjører forbi. Eller eventuelt la oss forbause over hva folk orker å stelle til med.

Stopp, stopp, stopp! Jeg må ta et bilde ut av bilvinduet! ropte jeg

Og her er bildet. Av et hus på vei mellom Stathelle og Reinsjøfjell et sted.

Ha en fortsatt god jul!