Motivator med utestemme

- Sånn, ja! ropte mannen som gikk bak meg.

Jeg kjente et blaff av stolthet før jeg lurte på hva han mente. Det var bare oss to som gikk på fortauet, så det måtte være meg han mente å oppmuntre.

To-tre sekunder etter, skled jeg så vidt det var, men jeg hentet meg pent inn igjen.

- Sånn, ja! ropte han igjen. Jeg lurte på om jeg hadde et tilfelle av mental lidelse bak meg. Kanskje han hadde en form for tourettes? Jeg har hørt om folk som ikke klarer å la være å banne, kremte eller blunke, så hvorfor ikke en tvangsmessig oppmuntring til kjente og ukjente, tenkte jeg.

- Sånn, ja! Sånn, ja! kom det blidt bak meg. Fikk jeg ros for å gå, nå eller? Jeg har gjort det en stund. Jeg har i alle fall bevis på at jeg kunne stå støtt på ettårsdagen min, så jeg tipper at jeg har gått mer eller mindre støtt i snart 49 år.

Jeg har muligens hatt komplekser for
 knærne mine helt siden jeg var 11 måneder

- Sååååånn, ja, sa fyren i en mild og (når jeg tenkte meg om) og litt flørtende tone.

Ikke faen om jeg skulle snu meg nå. Det er jo like ille som å snu seg hvis noen plystrer etter deg på gaten. "Ha, ha! Du er innbilsk, ass", pleide guttene å si til de jentene som instinktivt prøvde å finne ut hvor den som regel umusikalske lyden kom fra. Og jentene - som aldeles ikke var innbilske, men heller fulle av komplekser - krympet seg alltid litt i stedet for å konfrontere den kvisete guttevalpen.

*

Menn som plystrer etter damer er veldig sjelden noe å samle på. På skalaen fra idiot til drømmemann, ligger det å plystre etter damer ikke så veldig langt fra å sende bilder av forplantningsorgan. Så teit er det, faktisk.

Men jeg ble ikke plystret etter. Jeg hadde en fyr bak meg som tvangsmessig motiverte meg. Jeg visste bare ikke hvorfor jeg ble gjenstand for denne intense rosen.

- SÅNN, JA! skrek han. - SÅÅÅÅÅNN, JAAAA!

*

Der gikk han over grensen. Én ting er å elske jobbe din, men hvis du jobber som coach eller personlig trener, får du holde motivasjonstalene dine innenfor arbeidstiden - og ikke under noen omstendighet skal du vise omverdenen at du er så glad i jobben din at du får orgasme av å utføre den. Det finnes heldigvis regler for anstendighet.

Jeg var full av rettferdig harme da jeg snudde meg. Jeg var moralens vokter. Jeg var selve personifiseringen av sosial kontroll. Jeg var en moden kvinne full av selvtillit, og jeg var ikke redd for å vise det.

- Er det meg du snakker til? spurte jeg. Stemmen min var skarp, og jeg håpet at han fikk flashback til en fæl norsklærer han helt sikkert har hatt.

En liten hund hoppet opp og prøvde å bite meg i fingeren.

- Nei, Sonja! Ikke hoppe på damen! Fy, Sonja! sa fyren til den skittenhvite ulldotten som nå bjeffet begeistret.

- Har du hund? Det virker som Sonja liker lukten, sa Sonjas matfar.

Det var selvsagt litt pinlig at jeg trodde jeg hadde blitt utsatt for cat calling når det viste seg å være dog calling. Men angrep er beste forsvar, så jeg skulle til å fortelle ham at jeg hadde tatt ropingen hans personlig, og at man må velge hundenavn med omhu, for det er jo nødvendig å bruke utestemmen litt oftere når man har hund. Sonja er med andre ord ikke et velegnet navn, tenkte jeg altså å si.

Men så kom jeg på at bikkja vår heter Whiskey.

- Whiiiiiskeeeeyyyyyyy! roper jeg hver morgen.
Ikke rart naboene ser litt rart på meg.

OBS! Må ikke klones

- For 280.000 kroner kan vi få klonet Whiskey, skal vi gjøre det?

Jeg kunne ikke se min mann da jeg la frem dette geniale forslaget, men jeg kunne se ham for meg da han svarte.

- Ikke faen!

Bikkja startet et høylydt innlegg i debatten. Han bjeffet seg hes på en innbilt fiende - antakelig bare for å vise at han var verdig et kloningsforsøk.

*

Jeg mente at ideen var for god til å avfeies, så jeg understreket at så vidt jeg kunne google meg til, hadde prisen på kloning gått ned fra 800.000 til under 300.000 på få år. Min kjære er finansanalytiker, og presumtivt tilhenger av gode tilbud. Visst nok har finansfolk og jeg en svært ulik oppfatning av hva som er et kupp.

Nobelprisen i økonomi er min så snart jeg får overbevist blårussen om at man ikke bare sparer penger på å kjøpe noe til redusert pris - man tjener penger. Kjøper du en kjole som er satt ned med 3.000 kroner, har du 3.000 kroner å bruke på noe annet.

Slik blir økonomien din en evighetsmaskin - du blir aldri blakk.

*

Det er i alle fall teorien bak, og ikke kom og fortell meg at andre finansielle teorier er et fnugg bedre. Her mener jeg finansverdenen har mer å bevise enn jeg har - det er tross alt ikke jeg som har kjørt diverse lands økonomier på ræva.

Dette er Ragnar Frisch, Nobelprisvinner i økonomi.
Disclaimer: Jeg er inngiftet i denne familien.

Min private, autoriserte finansanalytiker var fremdeles ikke klar til å tjene omtrent 500.000 (differansen mellom kloning i 2015 og kloning i dag).

- Tenk for et mareritt å ha to nervøse bikkjer pipende rundt her når vi ikke er hjemme!

- De hadde hatt selskap i hverandre.

Jeg var snart tom for gode argumenter. Uvanlig fort til å være meg.

- De hadde hatet hverandre!

*

Og det var da mitt psykologiske talent (finnes det en Nobelpris i avansert psykologi?) slo til.

- Sier du at du ikke hadde likt en kloning av deg selv?

- Hadde du?

Jeg begynte å tenke.

*

Mens jeg tenkte tok musikken fra naboen seg opp. Den irriterte meg, og klokken var over midnatt. Hva pokker får folk til å tro at det er greit å plage andre med støy midt i innsovningen?

Så jeg bestemte meg for å spørre dem.

- Vent her i tre minutter.

- Hva sa du? Hei! Hvor skal du?

Ett sekund etter - sånn omtrent - sto jeg barbeint foran naboens dør og ringte på.

Ingen svarte. Sånt liker jeg ikke. Har du ringeklokke, får du reagere når noen tar seg bryet med å ringe på.

Jeg dundret på døren.

Ingen reaksjon, men nå hadde min kjære fått med seg at hans kone hadde gått ut av leiligheten i noe de fleste ikke engang ville sovet i.

- Kom inn igjen. KOM INN IGJEN!

Han både hveste og ropte på samme tid. Jeg så imponert på ham før jeg trykket ned dørklinken og gikk inn. Festidiotene skulle jaggu være glade for at det bare var meg. Tenk om det var en gal øksemorder? Eller to bleke fyrer fra De Siste Dagers Hellige? Det siste hadde nok vært å foretrekke fremfor meg, men hvem holder oversikt over sånt, liksom.

*

Jeg må få lov til å si at leiligheten var ganske rotete. I alle fall i gangen. I stuen var det forholdsvis ryddig, derfor var det lett for meg å finne ledingene jeg planla å rive ut. Jeg rev ut fire ledinger og befridde en iPhone fra lidelsene det var å være koblet til 220 volt.

Musikken stoppet imidlertid ikke.

Jeg kom over en Mac, men akkurat i det jeg skulle til å finne volumknappen, kom det en fyr på omtrent to meter og spurte hva jeg gjorde.

Jeg snudde meg og så alvorlig på ham.

- Kjære gutten min.

Jeg holdt hendene på kinnene hans mens jeg så sørgmodig på ham.

- Er musikken for høy?

En skarping der, altså.

- Jeg har ringt på, jeg har banket på og jeg har vært så fortvilet. Du kan ikke holde på sånn, vet du. Kjære gutten min.

*

På dette tidspunktet hadde min kjære våget seg inn etter meg. Han oppførte seg som en sykepleier på et mentalsykehus. Ikke som i Gjøkeredet. Mer varsom.

Og plutselig var jeg tilbake i min egen sofa.

Men det var helt stille.

Eller det vil si: Det bråket ganske mye, men det var lyden av hjertet mitt og gnagingen fra en stemme i hodet som sa DU ER FAEN DØTTE MEG IKKE HELT FRISK.

Og det er jo selvinnsikt på sitt edleste.

Jeg noterte meg én positiv egenskap. Den var vanskelig å gå øye på, men det meste av verdi kommer i små mengder. Hvis ikke hadde det ikke vært så verdifullt.

*

Med selvinnsikten kom angeren for fullt. Jeg skulle nok ønsket at jeg hadde løst dette på en annen måte, men nå gjaldt det å se fremover. Det kommer ikke noe godt ut av å synes synd på selg selv. Heller ikke på naboen, for den saks skyld.

I morgen skal jeg derfor - helt stille og forsiktig - sette min siste, dyrekjøpte pose med fløtekarameller utenfor døren deres. Jeg vurderer til og med å skrive et kort, men et sted går grensen for selvinkriminering.

Jeg skal ikke late som jeg gjør dette av edle grunner. Etter å ha spist tre poser karameller (til 20 dollar stykke!) er jeg i ferd med å bli både kvalm og feit. Men sånn jeg ser det, blir jo ikke unnskyldningen mindre verdt bare fordi jeg også har en fordel av den.

Noen vil antakelig mene at en egoist som meg ikke bør klones, og det er greit for meg. Jeg ville antakelig ikke likt å ha meg som nabo, jeg heller.

London, dag 1: "Are you going to Split?"

Jeg er alltid tidlig ute. Noen vil si for tidlig ute, men det er nå helt opp til meg, i alle fall når jeg reiser alene. Hvilket jeg gjorde for et par uker siden.

Fordelene ved å ha god tid er mange. Jeg slipper å stresse selv om det er lang kø, jeg kan glo på en masse mennesker i ro og mak og jeg finner som regel en ledig plass ved gaten. Hvis jeg ikke finner en ledig plass, er det fordi passasjerene på avgangen før min ikke har reist enda. Når jeg tenker meg om skjer det forholdsvis ofte.

*

Ved gaten til Norwegians rute D82801til London, Gatwick, fant jeg en plass ytterst på en rekke. Teorien er at alle ønsker ett sete mellom seg og sin neste, men at når det fyller seg opp blir til og med de ledige setene tatt. Med andre ord: Hvis du setter deg på enden, vil du til slutt ha en eller annen ved siden av deg på den ene siden, men det vil ta litt tid, og du slipper å ha et med menneske på begge sider av deg.

Det er ikke det at jeg trenger så stor plass, men jeg er bare så utrolig var for andres kroppslukt. Dessuten får jeg rykninger i nesa når noen stinker, og jeg klarer ikke la være å se på dem. Sannsynligvis ser jeg ut som en som må tømme en utedo. Og det er jo ikke særlig pent av meg.

*

Etter omtrent ti minutter med frisk luft rundt meg, kom en hengslete fyr gående mot meg. «Gå videre, gå videre, ikke noe å se her», mante jeg inni meg.

Det virket antakelig mot sin hensikt.

Fyren dumpet ned på setet ved siden av meg så armer og ben skvatt i alle fire himmelretninger. Han lente seg mot meg og hvisket ett eller annet som jeg lot som jeg ikke trodde var rettet mot meg. Etter det, la han hodet bestemt ned på skulderen min.

«Æææææsj», ropte jeg og vred skulderen vekk så fyren - som muligens ikke hadde muskelkontroll i det hele tatt - falt med pannen ned bak ryggen min.

*

Det var kleint. Voksne damer som meg har ikke unge menns hoder i en skrustikke mellom seg selv og en stolrygg.

Av en eller annen grunn som må ha hatt noe å gjøre med redselen for å tiltrekke seg oppmerksomhet av den negative typen, reiste jeg meg ikke opp. Jeg hadde dessuten to nokså fulle bager stående delvis oppå føttene mine, så en hurtig forflytning hadde blitt kaotisk. Jeg tok den feige varianten og lot som jeg ikke helt forsto hva som skjedde bak meg i det jeg helt uten å mene noe vondt med det, satte albuen ganske brutalt inn i strupehodet hans.

Jeg angret i det samme jeg hørte ham ynke seg. For tenkt om han hadde spydd! Eller hostet opp noe ekkelt!

Han kom seg opp, og jeg er ganske stolt av hvordan jeg med utpreget eleganse vred meg tilbake i pen sitte-positur.

*

Fyren sovnet. «Eller kanskje han er død», tenkte jeg og scener fra diverse grove voldsfilmer fløy forbi inni hodet mitt. Det ene strupehodet etter det andre ble knust og folk døde av kvelning i ett bankende sett.

Men han var ikke død, nei, for der grep han tak i underarmen min med begge hender og sa «Are you going to Split?».

«Nei, takk og pris for det, hvis det er dit du skal»; svarte jeg han som kunne blitt min bane. Hvor mange år måtte jeg sitte i fengsel for å ha albuet en mann til døde, tro? Ti? Femten? Ute etter syv med ekstremt god oppførsel? Fuck!

 

Jeg begynte nesten å bli litt takknemlig, men så trakk jeg pusten og da kjente jeg eimen av døde smådyr igjen. Sikkerhetskontrollen bør umiddelbart utvides med en sjekk av personlig hygiene. Egentlig bør ingen få lov til å gå ut av døren uten å ha vasket seg, tatt på rene, velduftende klær og gredd håret, men det får være måte på detaljstyring av noe som burde være en selvfølge.

*

Etter at jeg hadde informert om at jeg ikke tenkte å splitte noe som helst og at jeg i alle fall ikke hadde tenkt å reise til Split, virket det som han slo seg til ro.

Han slo seg faktisk veldig til ro. Det virket som han trodde han var hjemme hos seg selv med lyset av og dyna godt trukket opp under haka, for jammen la han ikke hodet bakover, puttet hele høyre hånd ned i shortsen og snorket to snork som var så høye at han våknet.

«Are you going to Split?» spurte han igjen. Litt mer desperat denne gang, men han hadde i det minste tatt hånden opp av shortsen, og han tok ikke på meg.

Jeg sa at jeg fremdeles var bestemt på å ikke dra til Split, men at jeg ville anbefale det for ham.

«Thank you so much», svarte han og løp.

«Run, Forrest! Run!», ropte jeg etter ham.

Tenke seg til. Ikke bare hadde jeg så og si reddet livet hans ved å ikke drepe ham (vær litt velvillig nå) men jeg hadde også gitt ham nytt håp for fremtiden og en masse motivasjon med på veien.

Jo, da.

Varm, vennlig og trengende

Effektivitet og varme er to ord jeg mener beskriver meg forholdsvis treffende. I alle fall i dag. Jeg bestemte meg i morges: "I dag skal du være ekstra snill med alle rundt deg," sa jeg til meg selv.

Jeg trengte ikke bestemme meg for å være effektiv, for det ligger i genene mine. Tross alt kommer jeg fra en rekke med kvinner som aldri har sittet på do uten å gjøre noe samfunnsnyttig samtidig. I alle fall hvis man definerer samfunnsnyttig til å være å tørke av gulvet så langt man når eller skrive mentale pakkelister til barnas skoleturer.

*

Da jeg gikk fra jobben - noen timer etter normal arbeidstid for statsansatte (ikke mobb, vi jobber hardt vi også) - kom jeg på at jeg ikke rakk lunsj i dag. Ikke dobesøk heller, kom jeg til å tenke på etter tydelige impulser fra vesica urinaria.



Normalt ville sult og verdig trang få meg til å bli litt kort og skarp med mine medmennesker, men ikke i dag. Jeg holdt hardt på mitt forsett om å være et godt menneske, men skrittene mine ble merkbart kortere og stilen enda mer bestemt. Jeg så nok ut som en svært målbevisst kvinne, tenkte jeg. Inntil jeg så meg selv i et vindu.

*

Jeg så ut som noe jeg bare kan beskrive som en gretten rumpe med bustete hår. Ja. Jeg vet akkurat hvordan det høres ut. Husk at jeg så det.

Desto større grunn til å være hyggelig, minnet jeg meg selv på. Her skulle de som skuet baken på hårene skamme seg.

Så jeg tvang meg selv til å smile og ble glad av det.

Det virker faktisk: Hvis du er sur og tvinger ansiktsmusklene til å dra kjeften oppover, blir du i bedre humør. Du blir i alle fall ikke surere.

*

Mitt gode humør ga meg selvtillit. Jeg trippet fremover mot målet som i tillegg til å pudre nesen (damespråk for å tisse) var å rekke hjem til nyhetene begynte, og roste meg selv for alt jeg kunne komme på. Det er også et triks hvis du er litt rusten i selvtilliten.

Du ER snill mot dyr, du ER forholdvis flink i mange ting selv om du ikke kan bake eller synge, du ER VELDIG flink til å brette tøy - i særdeleshet formsydde laken og det ER veldig lenge siden du har dummet deg ut, messet jeg. Inni meg, selvsagt.

*

Jeg la merke til et skilt som gjorde oppmerksom på at det var visning i nabolaget. Skiltet var lite, faktisk så lite at jeg holdt på å snuble over det, men bannet jeg? Nei. Ble jeg sur? Nix. Sparket jeg skiltet til helvete? Ikke på langt nær. Svartelistet jeg megleren? Nope.

Derimot rettet jeg blikket fremover og så en mann som kom ut av døren noen meter bak skiltet.

*

Men stakkars, tenkte jeg. Han har jo glemt å ta av seg de blå plastposene man bør ha på seg når man valser inn til folk som skal vise hjemmet sitt fra den reneste og ryddigste side.

Selvsagt kunne jeg gått forbi ham uten å si noe, jeg fikk det tross alt mer og mer travelt. Men, tenkte jeg, hadde jeg satt pris på å bli reddet fra ydmykelsen det er å tråkke rundt i byen med blå dusjhetter på bena? Svaret var selvsagt ja, og man skal gjøre mot andre som man vil at andre skal gjøre mot en selv. Det mener jeg står i Bibelen, til og med.

Hvis du heller forholder deg til vitenskapen enn til religion, vil jeg minne deg på den store tenkeren Immanuel Kant som utarbeidet Det kategoriske imperativet: Med mindre det du gjør kan gjøres om til en allmenngyldig handling, skal du bare ta lang fart og drite i det. (Så vidt jeg husker fra examen philosophicum.)

*

Med ex.phil. og barnetroen i bakhodet stoppet jeg rett foran mannen, lente meg mot ham og sa - med et smil, det vil jeg gjerne understreke - "Hei, jeg tror du har glemt å ta av deg de blå posene på bena. Jeg tenkte bare å tipse deg om det før flere ser det, liksom.".

Liksom, sa jeg. For det er ordenes måte å blunke på, ikke sant? Og blunking signaliserer vennlighet, gjør det ikke det da? Litt sånn "Du och jag, Alfred. Du och jag.".

La meg beskrive stemningen jeg prøvde å skape: Vennlig, kompis-aktig og hjelpsom på en måte som skulle forhindre at han følte seg irettesatt eller dum.

Han ga tydelig uttrykk for at han verken fikk med seg stemningen eller mitt oppbyggelige tips ved å si "hæ" mens han så mistenksomt på meg.

"Du kommer jo rett fra visning," påpekte jeg, men det premisset aksepterte han i alle fall ikke. Tvert imot, han blånektet.

Jøss for en suppegjøk, tenkte jeg mens jeg holdt maska.

"Visning, du skal kanskje kjøpe ny leilighet," spurte jeg for å hjelpe ham tilbake til full bevissthet. I ettertid innser jeg at tonefallet mitt likner det noen bruker når de snakker med små barn, veldig dumme mennesker eller ektemannen sin, og det er jo ikke bra.

*

Kort fortalt brukte han omtrent tre sekunder på å fortelle meg at han aldeles ikke hadde tenkt å kjøpe leilighet - "i dette jævla snobbestrøket," som han sa - at han av naturlige grunner var like lite interessert i meglertjenester og alt det måtte medføre som han var i "sånne jævla snobbekjerringer," som undertegnede, og at hvis jeg ikke kunne se at han hadde splitter nye "jævla blå joggesko" på seg, kunne jeg dra den korteste veien til et sted der solen ikke skinte.

Jeg valgte å ikke spørre om han mente Finnmark vinterstid eller om han kanskje tenkte på Rjukan, for i så fall tok han litt feil - på Rjukan har de nemlig montert opp digre speil på fjelltoppene for å sende solstrålene ned i dalbunnen de velger å kalle en by.

*

Nå er du sikkert interessert i å vite om jeg nådde hjem før vesica urinaria ikke lenger klarte å holde på væsken, men noen hemmeligheter må jeg også få ha.

Bildet er ikke av meg, det er et illustrasjonsfoto fra KK som skal minne
om at man må passe seg, ellers kan man få urinveisinfeksjon. Husk det.

- Fløtt deg. Nå!

- Det er så mange idioter i trafikken i dag, sa min mann oppgitt.

For en gangs skyld var jeg enig. Det var et lite mindretall som fulgte trafikkreglene og enda færre som holdt seg til normal folkeskikk. Fotgjengere med intense dødsønsker vrengte ut fra fortauene og fikk bilene til å teste ut bremseeffekten, og syklister kjørte på rødt og sto stille på grønt.

En bil sto i veien for trikken og prøvde å rygge inn i bilen bak, og en hundeeier gikk selv på fortauet og lot begge bikkjene rusle midt i veibanen.

*

For ordens skyld må jeg opplyse om at bilen som sto i veien for trikken var min, men det var ikke meg som kjørte, for jeg hadde glemt bilnøkkelen hjemme. Det førte til at min mann måtte gå fra sitt kontor til mitt, for bilen sto hos meg; der han hadde plassert den i dag morges.

Vi kjører sammen til og som regel fra jobb. Vi kunne med andre ord klart oss med én bil.

Vi har tre biler og to og en halv parkeringsplass, noe som gjør parkering til en risikosport. Heldigvis er det våre egne biler vi skraper opp hvis vi bommer på ryggingen.

*

Da vi kom kjørende ned i garasjen for å parkere i ettermiddag, var vi litt irriterte begge to. I alle fall jeg.

Fra flere titalls meter så vi at det sto en bil og sperret for oss. 

- Hva faen!? sa min mann.

- Helvete! sa jeg.

Da vi kom litt nærmere, så vi at bileieren satt i bilen og at bilen holdt på å bli ladet opp.

- Han må bare flytte seg! sa min mann.

- Jeg går ut og ber ham flytte seg, sa jeg.

- Nei, han ser oss sikkert. Han flytter seg, sa min mann uventet harmonisk.

- Jeg går ut, sa jeg.

- Nei! sa min mann.

- Vær så snill! Jeg trenger det, sa jeg og gikk ut av bilen før han fikk holdt meg fast.

Sannsynligvis hadde han rukket å holde meg fast, hvis han bare ikke hadde vært så opptatt av å ta bilder av meg i nasjonens - eller i alle fall parkeringens - tjeneste.

Jeg marsjerte bort til den lille loppa, trakk støpselet ut av kontakten, holdt det opp i trynet på fyren i bilen som det skulle vært en mikrofon og sa "Vi skal parkere, og du må flytte deg. Nå!"

Han ble så skremt at han glemte å ta med seg ledningen, og det kan ha skjedd at den ble overkjørt av en to tonn tung Mercedes som manøvrerte seg inn på en utrolig smal parkeringsplass.

- Naboene klager, sa han

Jeg er hun som tar telefonen når den ringer. Jeg har lynraske rutiner på badet for å unngå å snakke med folk i rom som avslører hva de brukes til, og jeg skal være i dyp narkose for ikke å slå av en prat.

Men når selgere fra Canal Digital ringer meg midt i arbeidstiden, må de regne med at jeg ikke er så hyggelig som jeg normalt er. Jeg har dårlige minner fra opptil flere samtaler med representanter fra Canal Digital, og jeg hadde synes det var helt rimelig hvis selskapet hadde festet en digital gul lapp til navnet mitt der det sto «Håpløs kjerring, ikke ring henne». 

*

Men kanskje de har en lapp der det står «Hvis du er selvplager må du gjerne ringe Frisch. Husk susp, hjelm og tannbeskytter.»? Jeg kjente irritasjonen førsøkte å smøre stemmebåndene.

I går var jeg nemlig ikke på mitt beste. Jeg er akkurat tilbake på jobb etter en influensa, og stemmen er nokså sliten. Jeg piper mer enn jeg snakker. Klokken 9.25 ringte mobilen, og jeg svarte med et hest skrik. 

Personen i andre enden la på, og jeg tenkte at dette må ha vært en usedvanlig smart og empatisk person, som ikke bare umiddelbart forsto at jeg ikke hadde noe særlig å komme med, men som også forsto at jeg synes det var nokså slitsomt å snakke.

Det viste seg raskt å være veldig feil, for sekunder etter ringte det igjen fra samme nummer. Jeg pep navnet mitt igjen.

*

Innringeren kunne fortelle at han hadde registrert en masse klager fra naboene mine. Siden stemmen min var så dårlig, valgte jeg å vente på fortsettelsen i stedet for å spørre hva de klaget på. 

Jeg ganske sikker på at de ikke merker mye til vår familie, det måtte i så fall være slåsskampene far og sønn har ved leggetid. Det starter med en nattaklem og fortsetter alltid med at den ene slår den andre i magen. Også eskalerer det derfra til bikkja blir så ivrig at han biter den som ligger på gulvet i foten – eller at jeg endelig klarer å rope ett eller annet ultimatum høyt nok til at de stanser. («Hvis dere ikke slutter nå, kjøper jeg én Hermes-veske og fire par Prada-sko!» eller «Hvis dere ikke slutter nå, lager jeg middag i morgen!»)

*

Men ingen hadde klaget på støy. I alle fall ikke det innringeren visste. Derimot hadde de visstnok hatt en telefonstorm av en annen verden fra folk som mente at bredbåndet var for tregt.

- Du har jo bare 5 megabytes, sa fyren som først nå presenterte seg som representant fra Canal Digital.

Bare 5 megabytes? Det synes jeg var veldig rart, for to ganger tidligere har jeg sagt ja til å oppgradere til 10 megabytes. Siden jeg ville spare både omgivelsene og stemmen, sa jeg ikke noe.

- Er det bare deg som bruker nettet? spurte han.

Det slo meg som et nokså personlig spørsmål, men jeg svarte et kort «nei».

- Så dere er flere?

*

Og det var her jeg gikk fra irritert til veldig irritert. Jeg vurderte å droppe å svare på det opplagte, men tvang stemmebåndene til å knirke et «eh, ja …?». 

Tross ulyden mener jeg at jeg klarte å få de små ordene til å romme ganske mye. Hvis fyren hadde et snev av antenner, måtte han ha forstått at jeg mente «Ja, hva ellers? Hvis jeg ikke er alene om å bruke nettet – se svaret på det forrige spørsmålet – er det vel naturlig å tenke seg at vi er flere. Eller??? Er du litt dum, kanskje? Dust.»

*

Han bablet i vei om naboene mine og en ny verden som ville åpenbare seg hvis jeg bare var villig til å la ham hjelpe meg. Og plutselig husket han at han hadde slengt på røret til meg første gang han ringte, og da beklaget han med følgende: «Det var visst litt dårlig dekning.».

Dårlig dekning? Inne på et call senter? Da bør de snarest relokalisere. Eller begynne å snakke sant. Som for eksempel å si at de ringer mange samtidig og snakker med den første og beste som svarer. De andre blir avspist med et klikk og ringt opp igjen senere.

Jeg gikk fra veldig irritert til sur. Jeg kremtet kraftig, fylte lungene med luft og skrek «Hva vil du? Kom til poenget! Du vil selge meg noe, ikke sant? Jeg synes det er VELDIG lite klasse over å ringe meg MIDT I ARBEIDSTIDEN uten å være ærlig nok til å begynne med å si at du bare skal selge meg ett eller annet!».

Han bedyret at han ikke ville selge meg noe, men i det han sa det, fikk jeg en mail fra en kollega som sa «Knus ham! Ikke gi deg!» og da fikk jeg ny energi. Senere viste det seg at et par andre kolleger satt tvikrokete og lo av den pinglete utskjellingen min.

*

- Ikke selge meg noe? Hvorfor ringer du, da? ville jeg vite.

Han begynte med å gjenta at jeg som bare hadde 5 megabytes brebånd ville oppleve en himmel på jord hvis han bare fikk fortalt meg hva han ville. Jeg avbrøt og fortalte at jeg synes det var veldig rart at jeg bare hadde 5 megabytes ettersom jeg beviselig hadde bestilt det dobbelte opptil to ganger.

- Men hvis du tar imot tilbudet mitt, vil du kunne bruke en tjeneste som heter T-wee, sa han og begynte å høres ut som en vekkelsespredikant.

Predikanten ble litt satt ut da jeg fortalte at vi brukte denne tjenesten omtrent daglig.

- Æææ ... Ukesarkivet også? spurte han.

*

Det gadd jeg ikke svare på. I stedet kritiserte jeg ham for å ringe meg uten å ha gjort hjemmeleksen sin. Så vidt jeg visste, inkluderte den hjemmeleksen at det ikke er rom for individuell oppgradering av bredbåndet i sameiet, det var i det minste det jeg fikk som forklaring da mitt første forsøk på å få 10 megabytes ikke lykkes. 

Likevel fant han det lurt å fortsette samtalen.

- Jeg gir deg tre måneder med 25 megabytes! sa han entusiastisk.
- Gratis? spurte jeg.
- Ja, sa han.
- Og hva skjer etter de tre månedene, spurte jeg.
- Da kan du fortsatt ha superraskt bredbånd, sa han.
- Men hvis jeg ikke vil ha det, så må jeg selv si det opp, og hvis jeg glemmer det – og det er det dere satser på, antar jeg – så må jeg betale, sa jeg.

Det måtte han innrømme at var korrekt.

- Da takker jeg pent nei, sa jeg.
- Men, men … du får det gratis! sa han.
- Jeg vil ikke ha det, sa jeg.
- Hvorfor ikke? stammet selgeren.
- Ha en fin dag, og ikke ring meg igjen, sa jeg.

Han kunne ikke love at vi ikke kom til å snakkes, men han skulle forsøke å ha en fin dag. Det fikk meg til å tro at det virkelig står en merknad ved navnet mitt: Det er meg de ringer for å trene på vanskelige kunder.

Det er ikke en nattkjole, tenk!

I hele dag har jeg hatt på meg en myk, deilig kjole av reneste kashmir. Jeg kan ikke si at jeg har gått rundt i den, for jeg har stort sett ligget på sofaen og holdt meg på magen mens jeg har vært både kvalm og sulten samtidig.

Kjolen var mitt hittil dyreste bomkjøp for et halvt års tid siden, for i tillegg til at den er i en farge som ikke kan plasseres på noe fargekart jeg er kjent med, er den minst to nummer for stor.

Unnskyldningen min er at jeg var full av smertestillende på kjøpstidspunktet, og at butikken ligger midt mellom legen min og der jeg bor. Jeg husker vagt at jeg trengte å sette meg ned, og butikken virket derfor forlokkende på mer enn én måte.

*

- Nå er det natten, erklærte min mann sånn cirka klokken elleve.

Lett fortumlet prøvde jeg å reise meg fra sofaen, men siden jeg greide å holde meg selv igjen ved å sette hånden på kjoleskjørtet, dumpet jeg ned i sofaen igjen.

Min mann tok tak i kjolebrystet (!) for å dra meg opp. Jeg følte meg som en av skurkene i Kardemommeby. Løftet opp etter klærne, liksom. Det er jo helt parodisk. Dessuten minner jeg mer om tante Sofie enn om Kasper og Jesper og Jonatan. Men han kunne passert som politimester Bastian. Uten problemer.

*

- Hei! Vet du hvor mye denne kjolen kostet, eller? sa jeg strengt.

Han tippet 800 og jeg ville ikke ødelegge nattesøvnen hans ved å si at han bommet med en null.

Da kom min yngste sønn for å si natta.

- Jøss ... har du - æhm - fått deg nattkjole, eller noe? sa han og rynket på nesen.

*

"Nattkjole"???

For det første: Tror han at jeg har hatt på meg nattkjole i hele dag?

For det andre: Er den virkelig så grusom at den ser ut som noe man har på seg når det er mørkt?

Og for det tredje: Jeg har brukt den på jobben .... Én gang. Og nå lurer jeg på om kollegene mine trodde jeg hadde glemt å skifte.

*

17-åringen bablet i vei for å dekke over tabben sin: "Det ser jo ut som sånn nattkjolestoff, da! Litt sånn koseklær-greier ... Den er i alle fall sikkert god å gå i! Ok, nå tror jeg at jeg bør slutte å snakke."

Hans mor sa ikke noe, men hvis blikk kunne drepe, hadde hans bror vært enebarn nå.

*

Som alltid når verden er vond og vanskelig tok jeg en trøsteprat med bikkja:

Jeg: Du elsker meg, ikke sant?
Bikkja: Hvis du klør meg.

Jeg: Jeg kan klø deg hvis du sier at kjolen min er fin.
Bikkja: What??? Er det en kjole? Jeg trodde det var et teppe?

Jeg: Si at kjolen er fin!
Bikkja: Dyremishandling! Hjelp! Jeg blir dyrenappet av en snikende kjerring i et ullteppe!
Jeg: Du kan i det minste si kashmir.
Bikkja: Klø meg.

Vi lister oss så stilt på tå

Så vidt jeg kan forstå, er Norge et mer liberalt sted nå enn for bare 20 år siden. Men i dag slo det meg at enten så har vi blitt fryktelig mer løsaktige på en dag eller to, eller så er det noe jeg ikke har fått med meg.

Jeg var på vei til et møte da jeg scrollet nedover Facebook-feeden min, og la merke til det ene utbruddet etter det andre:

"Jaaaaaa!" skrev en.

"Ja, ja, jaaaaaa!" skrev en annen.

"Ja! Ja! Ja! Ja!" skrev en tredje, og dette gjentok seg med små variasjoner.

"For en MANN!" eller "Fantastiske gutter!" var også noe som gikk igjen.

*

Min første tanke var en enorm, cyber-orgie.

Ikke døm meg som umoralsk fordi min første tanke var sex. Jeg har for eksempel aldri hørt om en sexorgie i cyberspace før, så jeg kan ikke forklare hvorfor jeg tenkte på den måten. Jeg har heller ingen erfaring med masse-sex i andre rom, så mitt rykte som snerpete bør kunne leve videre i beste velgående.

Men om du finner glede i sånt, så heier jeg på deg. Jeg synes at alle skal få gjøre omtrent som de vil, så lenge de ikke skader andre.

*

Nå kan det hende du hører en sang i hodet ditt. Hvis denne teksten passer, kunne vi sunget sammen hvis du hadde vært her:

Jeg er politimester Bastian

og er en vennlig mann,

for det syns jeg man skal være hvis man kan. 

Og jeg går omkring og passer på 

at alle har det bra,

for det synes jeg at alle skulle ha. 

Jeg har laget en Kardemomme-lov, som er for byen vår.

Og i denne Kardemomme-loven står: Man skal ikke plage andre, 

man skal være grei og snill,  

og for øvrig kan man gjøre hva man vil. 

Men selv om jeg prøver hardt å holde meg til politimester Bastians liberale lov, så kjente jeg at all denne intimiteten jeg ble utsatt for i feeden min, ble litt mye.

*

"Trenger folk å utlevere sexlivet sitt bare fordi det er freddan?" tenkte jeg med rynket nese. "Hva tror de? At de skal gjøre noen misunnelige?"

Hjernen min begynte på en annen melodi. Melodien passer svært godt - faktisk tror jeg den er laget spesielt - til denne teksten:

Å huffamei å huffamei, j eg er så sint så fy!

For alt er bare tøys og tull i Kardemomme by! 

Hvis bare alle var som jeg -

så ville alt bli bra ...

Men ingen andre er som meg - å langt i langt ifra. 

Huff! 

Men man får varige, dype rynker av å oppføre seg som tante Sofie, derfor tok jeg meg sammen, og da måtte jeg smile litt av dem som åpenbart var så avhengige av Facebook at de tok seg tid til å oppdatere stattusen sin midt i akten. 

Eller - etter ekstasen å dømme - i det de nådde klimaks.

"Herregud," tenkte jeg, "ikke engang jeg er så avhengig". Så kom jeg på at smiling også gir rynker.

*

Jeg surfet videre og tok opp VG.

Først da skjønte jeg sammenhengen. Det handlet ikke om sex i det hele tatt! Det handlet om sport! Norge hadde vunnet gull på herrestafetten.

"Det må jo fortone seg helt kriminelt for svenskene," tenkte jeg. "De norske skiløperne rapper jo gullet rett foran nesa på dem hver gang!"

Og så begynte hjernen min med nynningen igjen:

Vi lister oss så stilt på tå når vi drar ut og røver.

Vi røver bare det vi må,

og det som vi behøver.

Nå ligger mørket over land, i byen sover alle mann. 

Da drar vi avgårde med sekker og spann, 

både Anders og Didrik og Niklas og Petter-mann.

(Ja, det gjør vi det.)

De fire røverne ber alle være stille slik at de kan liste seg inn til mål og rappe gullet.
Foto er lånt uten å spørre fra vg.no, men det er tatt av Jonathan Nackstrand, AFP 

Ikke den skarpeste trommen i korpset

Google maps anslo at det tok 18 minutter fra hotellet til jeg var fremme. Lunsjen begynte klokken 15, og jeg tenkte at det måtte være greit å bestille en taxi et kvarter før. Man skal ikke være mer enn et kvarter forsinket på denne tiden av døgnet, og jeg er nøye på skikk og bruk.

Det har jeg vært lenge, men særlig siden jeg vant et signert eksemplar av Toppen Bechs bok Skikk og bruk i en ny tid fordi jeg visste hvor man skulle legge tøyservietten når man går fra bordet.

Jeg kom mer enn 15 minutter forsinket, og selv om det ikke var min skyld, er det ingen unnskyldning: Jeg hadde glemt å ta høyde for dustefaktoren.

Den ble levert av Taxi Bergen.

*

Etter ti minutters venting, kom det en taxi. Jeg gikk ut, åpnet bildøren og så at det satt to personer der.

- Unnskyld! Jeg trodde dette var taxien jeg har bestilt! sa jeg og skulle til å smelle igjen døren.

Taxisjåføren ropte etter meg at jeg bare skulle sette meg inn, han måtte bare ordne noe først.

Denne ordningen besto i å snakke ganske lenge med henne som satt ved siden av ham i forsetet, dytte penger frem og tilbake under protester og høylytte utrop og utveksle informasjon som befant seg på begges mobiler.

Jeg vurderte å gå ut av bilen, men så for meg å vente nye ti minutter på en ny taxi.

Endelig var de ferdige, og damen forsvant ut.

- Hvor skal du? spurte han.

Jeg oppga gateadressen og husnummeret.

- Hvor er det? spurte han. Oppriktig interessert.

- Det vet da vel ikke jeg! sa jeg og hørte at de siste ti minuttenes irritasjon legge seg som spisse torner på stemmen min.

- Ok! Ok! Har du dårlig tid?

Jeg sa bare "JA!", men jeg er enig i at det kunne tolkes som kritikk.

- Da kjører vi på GPS! sa han og tastet inn 133 kroner på taksameteret før han tok frem instruksjonsboken for GPS'en. Jeg lurte på om 133 kroner var verdt å lage skikkelig bråk for, men jeg vurderte igjen at ting bare ville ta mer tid. Dessuten er jeg usikker på hvordan jeg skulle laget skikkelig bråk. Jeg er redd strømpene hadde raknet hvis jeg hadde begynt å sparke og slå rundt meg, for eksempel.

*

En damestemme guidet ham til høyre og venstre, men i et kryss glemte hun visst å gi instruksjoner (eller så hadde han glemt hva hun sa) og da spurte han:

- Er det kontor eller leilighet?

- Hus! sa den møkksure passasjeren hans.

- Aha! sa han og kjørte til høyre.

- ??? sa jeg.

Endelig så jeg et skilt som markerte at vi var i riktig vei. Det så han også, og da anså han seg ferdig med jobben.

- Her er det! sa han lykkelig.

- Nei, veien begynner her, men jeg skal til nummer fem, og det er ikke her, sa jeg.

- Så hvor skal jeg kjøre? spurte han.

- Rett frem! sa monsteret i baksetet.

Etter å ha kjørt litt rett frem og litt rundt en sving, sto det to gutter foran et hus med hver sin skarptromme.

Du vet du er i Bergen når ...

- Jeg tror det er her, sa sjåføren som ikke var den skarpeste trommen i korpset.

- Tror du? spurte jeg syrlig.

- Kanskje ikke, sa han og begynte å kjøre videre.

Jeg hadde kastet meg ut i fart hvis ikke det hadde vært for de skjøre strømpene, men det skulle ikke mer til enn at jeg åpnet døren før han forsto at jeg ville ut, og det talte jo for at han ikke var helt idiot.

- Tusen takk for turen og ha en fin dag videre, hørte jeg meg selv si i det jeg gikk ut.

Jeg burde ha ønsket ham god tur til helvete, men jeg er visst for godt oppdratt. Du kan åpenbart ikke avlæres så mye folkeskikk som jeg har innabords. Ikke når du har et eksemplar av Skikk og bruk som er signert av selveste Toppen.

Bare et godt tilbud. Du lissom.

- Hei, det er Birgitte Frisch, svarte jeg høflig da det ringte fra et nummer jeg ikke kjente.

Det er helt vanlig at folk jeg ikke kjenner ringer meg, og som regel er det både nyttig og hyggelig.

- Det er fra Canal Digital. Stein Jacob? sa fyren i andre enden.
- Hva med ham? glefset jeg. 

Det var pussig. Jeg var snill og mild sekundet før.

- Ja, er han til stede? spurte fyren.
- Nei, du har ringt MEG midt i arbeidstiden og det er SVÆRT uvanlig at ektefeller er sammen midt på dagen, sa jeg med en stemme som kunne skremme vann fra å koke.

Det ble stille i andre enden. Jeg er ikke den som fyller tomrom med snakk. Men det var han:

- Vel, jeg skulle gjerne snakket med ham …
- Om. Hva. Da. (Det var meg igjen.)
- Jeg ville bare gi dere et hyggelig tilbud, sa den profesjonelle selgeren som helt sikkert måtte slå opp i kapitlet «hvordan få vanskelige kjerringer til å få dårlig samvittighet» for å håndtere meg.

Det kapitlet burde vært kvalitetssikret hos undertegnede. Det var ubrukelig.

- Jasså, sa den vanskelige kjerringa som ikke så lett får dårlig samvittighet.

Og så begynte selgeren å bable om en dings som var kjempelur. Jeg kjente ikke igjen dingsen, men så vidt jeg forsto hadde vi allerede tilgang til tjenesten den skulle gi oss. Så da sa jeg det. I en irritert tone:

- Men det har vi jo muligheten til allerede!

Da ble han litt spakere. Jeg ville vite hvorfor dette var et så hyggelig tilbud – var det gratis, kanskje? Det var det ikke, så jeg ga ham en liten lekse i hva som ble oppfattet som hyggelig og hva som ikke ble det. Som et eksempel på ting som ikke var så hyggelige, beskrev jeg – helt teoretisk – selgere som ikke har satt seg inn i hva kunden har, og som ringer dem midt i arbeidstiden – og ber om å få snakke med noen andre.

- Men det er jo hyggelig av oss å gi dere et godt tilbud, insisterte han.
- GODT??!! Hvor godt er det, da? Sett bort fra vi at IKKE TRENGER DET? spurte jeg. Rolig. Eller .. ja, kanskje ikke så innmari rolig.
- Dere sparer hele 190 kroner! trumfet han.

Og akkurat da innså jeg at vi ikke var på samme planet. Vi skjønte hverandres ord, men ikke hva de mente. 

Ikke det at jeg ikke gjerne sparer 190 kroner, det er ikke poenget her. Men hvis han hadde ringt min mann som lever av å fakturere, hadde denne telefonsamtalen antakelig kostet mer enn 190 kroner bare i bortkastet tid. Det var bare det at min mann aldri hadde brukt tiden sin slik jeg gjør.

Han hadde brukt maks 20 sekunder på å takke pent nei og lagt på hvis det var han som hadde blitt oppringt. Og det er jo faktisk også en mulig måte å håndtere selgere på. Forutsatt at man har et minimum av folkeskikk og/eller ikke er så FORBANNA HORMONELL! 

Greit?!

Symmetri

Hver uke kommer det et plastpakket blad i postkassen adressert til meg. Jeg har prøvd å bli kvitt det i flere år, men min mann har så langt insistert på å opprettholde abonnementet.

Hans motiv er å sniklese bladet "for å få informasjon om fienden" som han sier, men egentlig venter han bare på bikininummeret.

Mitt mottrekk? Jeg blar gjennom bladet og gir det umiddelbart videre til en kollega.

Noen ganger inneholder plastpakken mer en bare ett blad. Det kan være en tepose (reklame) eller et tilleggsblad som handler om interiør, trening, mat eller noe annet jeg ikke er spesielt interessert i.

Denne gangen var jeg akkurat ferdig med å irritere meg over en reportasje som skulle fortelle meg hvilke olabukse som passet best til min kropp, da jeg fikk øye på ukens tillegg (eller forrige ukes - jeg åpnet to blader på samme dag ettersom jeg ikke har giddet å lese bladet på to uker).

Det var et reisemagasin.

Jeg hadde altså bladd meg gjennom to nummer der gjennomgangstonen er at man skal være fornøyd med den kroppen man har ... og da så jeg dette:

Jeg er ganske opptatt av symmetri. Når TV-programmer er tekstet, sjekker jeg (helt uten over tenke på det) om antall ord i teksten er partall eller oddetall. Når jeg er passasjer i bil, sjekker jeg at vinduene på hus vi kjører forbi er symmetriske. Er det smårutete vinduer, teller jeg dem. Jeg liker også at lyktestolpene står jevnt. Faktisk tror jeg denne tvanglidelsen kan være årsaken til at jeg liker sko: Det er to av dem, og de er veldig like.

Det første som skurret da jeg så denne forsiden, var armene hennes. Jeg lurte på om de hadde vrengt den ene armen hennes bakover for å få plass til den sorte reklamen for New York-konkurransen.

Da så jeg bena hennes. Nærmere bestemt lårene. Nærmere bestemt litt høyt opp på hennes høyre lår.

Stakkars jente! Ikke bare har de slanket låret hennes ved å redigere bort omtrent ti prosent, men avslutningen helt øverst var jo mildt sagt talentløs. Noen vil sikkert også si taktløs.

Jeg har full forståelse for at folk vil fremstå vakre, men jeg mistenker at en jente som blir valgt ut til å være forsidepike i utgangspunktet er langt over gjennomsnittet.

Kjære ukebladutgivere: Ikke kødd med hodene våre, er dere snille. Enten er vi gode nok som vi er, eller så er vi det ikke. Hvis dere må redigere en modell, kan det nemlig virke som ingen av oss er gode nok.

Aftenlandet

I dag fikk jeg en ny påminnelse om den lille hjerneskaden min. Den som gjør at jeg kan høyre, men ikke venstre. Jeg skulle finne frem til et møterom, og hadde en kjentmann bak meg som sa ting som "Vi tar trappen, det er bare fire etasjer" og "Inn til venstre her, ja".

Jeg virret rundt som en andpusten, hodeløs høne.

*

I tillegg til hjerneskaden, har jeg en stund hatt mistanke om at jeg har en slags selektiv dysleksi. Ikke bare trodde jeg lenge at veldedighet ble stavet vedledighet (jeg synes fremdeles det er logisk at det skal hete ved-ledighet, men jeg ser den saken som tapt) - men jeg trodde veldig lenge at Fotballfrue kalte seg Fotballflue, og de siste dagene har jeg gått rundt og lurt på hva hundematen Pedigree Pal har å gjøre med demonstrasjonstog fulle av sinte mennesker.

"For dogs," tenkte jeg. "Kanskje det er noe der?"

Inntil jeg forsto at den angstbiterske organisasjonen ikke heter Pedigree, men Pegida.

Hva i alle dager er Pegida? tenkte jeg og lurte et øyeblikk på om de hadde tatt navnet etter sykdommen urinsyregikt, men så kom jeg på at den sykdommen kalles Podagra.

Undres på om Pegida har noe med operetter å gjøre, tenkte jeg og nynnet lett ubevisst på Tryllefløyten. Men nei, da. Det var Papageno. Og det var jo ikke engang så nært rent fonetisk heller.

Så jeg måtte google. "Hva faen står pagida for" googlet jeg. Det virket ikke så godt, så jeg strøk "hva faen står" og "for", og fikk opp en YouTube-video med et fargerikt popband fra Øst-Europa et sted.

Det er litt håpløst at jeg ikke klarer å huske navnet på disse demonstrantene, så jeg kopierte navnet fra en avisartikkel og limte det inn i søkefeltet. P-E-G-I-D-A, ikke pagida. Det hjalp.

Jeg ble ledet videre til nettstedet document.no som ligger så langt til høyre at selv jeg som kan høyre, men ikke venstre, klarer ikke å finne noe vettugt der.

Der fant jeg endelig forklaringen bak det merkelige navnet: Patriotische Europäer gegen die Islamisierung des Abendlandes.

Oversatt fra tysk til norsk, blir det "patriotiske europeere mot islamisering av Aftenlandet".

*

Jeg fantaserte om å spørre demonstrantene fra Pegida om de visste hva Aftenlandet var. Det kunne blitt gøy, tror jeg.

- Hei, jeg lurer på om du vet hva Aftenlandet er?
- Det skal du bare ta lang fart og drite i, din jævla muslim!
- Jeg er medlem av Statskirken og er norsk i 28 slektsledd.
- Jævla sosialist, da!
- Jeg er Høyre-medlem.
- Driter vel jeg i!
- Men vet du hva Aftenlandet er?
- Det er sikkert et land fullt av svartinger!
- Du tenker på at Aften refererer seg til natten, og at natten er mørk?
- Ja! Pell deg tilbake til Aftenlandet, din jævla merr.

*

Hvis du ikke vet hva Aftenlandet er, skal du ikke være så lei deg. Med mindre du var en av dem som gikk i toget bak initiativtakeren Max Hermansen. Da kan du begynne å bli lei deg med det samme. Jeg tror nemlig ikke du er særlig smart. Du scorer lavt på inkludering og har åpenbart ikke evnen til å se nyanser.

Uansett; Aftenlandet betyr Vesten. Så nå vet du det uansett hvem du er.

*

Hvis du skal huske én ting fra dette innlegget, vil jeg du skal huske at urinsyregikt er det samme som Podagra. Det er nyttig kunnskap hvis du skulle bli syk selv eller kjenne noen som er syke. Podagra er visstnok veldig vondt, og jeg vil at du skal vise omsorg for dem som har det vondt.

Det du likegodt kan glemme etter å ha lest denne teksten, er navnet på den organisasjonen som leder sure, sinte mennesker i tog. Sånt kan man ikke kaste bort energi på.

Dette er en faksimile fra nettstedet document.no. Det blir ikke Swedoor neste gang jeg skal kjøpe dør.

Gode juleråd

Kjære alle,

Når det nå bare er noen timer igjen til kirkeklokkene ringer julen inn, og vi har lagt bak oss en adventstid som jeg er sikker på at var like innholdsrik for dere som for meg, vil jeg at dere skal tenke over et par ting i tillegg til å nikose dere, uansett om dere har fortjent det eller ikke. Selvpining er bare destruktivt.

Denne dama driver selvpining. Hun er gravid (det verste jeg har gjort mot meg selv, sett bort fra resultatene de to gangene jeg gjorde det), hun har på seg et korsett (!) og hun røyker og drikker. Dermed piner hun også den stakkars ungen.

Takknemlighet

Vær takknemlig. Tingene kunne vært verre. De kunne selvsagt vært bedre også, men det vil jeg ikke at du skal tenke så mye på, for da kan det hende at du blir lei deg, og det vil jeg jo ikke at du skal være på en dag som denne.

For noen uker siden kom jeg over en tekst som sa "tenk om du våkner opp i morgen med bare det du var takknemlig for i dag", og det synes jeg var så fint og dypt at jeg gikk rundt og messet det til alle jeg traff.

Det angrer jeg på nå. For noe ordentlig piss. Verden er jo ikke sånn. Den er mye mer urettferdig. For sett at du var takknemlig for din gode helse, og våknet opp med skallebank og feber? Det der har ikke og kommer ikke til å ha noen sammenheng noen gang.

Derfor - vær takknemlig, for da blir du mye hyggeligere å være sammen med. Og det kan jo hende du er sammen med meg eller noen jeg liker.

Du kunne vært en knust flue i enden av en langkost. Tenk på det, du!

Lykke

Det er noe som heter at hemmeligheten bak et lykkelig liv, er å gjøre sine gleder små. Det er også bare tull. Jeg får en veske fra Hermes til jul. Den er stor og dyr. Dessuten så jeg at min mann hadde skrevet opp en Mercedes ML på handlelisten sin, og jeg har vært lykkelig i lang tid ved tanken på å få både veske og bil.

Mitt råd til deg er at du skal sikte høyt, og ikke gi deg før du får det du vil ha. Men husk neste råd:



Vennlighet

Det er selvsagt også en egoistisk grunn til at du skal være snill. Det er forresten to. Den første er at det går ut over meg eller noen jeg liker hvis du er en kødd (selv om du bor langt unna meg og vi ikke har felles kjente, sprer du uggen karma, og det gjør verden til et dårligere sted). Den andre grunnen er at du kommer lenger ved å være snill enn å være guffen. Det hjelper deg med andre ord til å nå målene dine.

Det finnes unntak, selvsagt. Alle kan peke på en eller annen dust som ser ut til å ha alt han eller hun ønsker seg, men ikke vær så sikker på det. Jeg tror de har det vondt inni seg.

Dette helt tilfeldige bildet er hentet fra e24

Gavmildhet

Du skal gi mer enn du får. Det har du sikkert hørt. Jeg har aldri skjønt vitsen med det. Særlig ikke når man har fellesøkonomi. Hvis jeg skulle gitt mer til min mann enn det jeg får fra ham, hadde vi vært på fattigkassa alle sammen. Nei. Gaver skal ikke regnes i penger. Ikke når det er du som gir. Kjøp noe du tror den andre liker.

Hvis du bommer, er det ikke din skyld. Alle har ansvar for å kommunisere sin egen ønskeliste høyt og klart. En gang jeg mumlet at jeg ikke ønsket meg noe, fikk jeg en Maglite på en halvmeter. Visstnok kunne den også brukes til å slå skurker i hodet med, men den var så tung at jeg ikke klarte å løfte den mer enn i kneskålhøyde.

Derfor sto denne på ønskelisten min i år

Humor

Hvis du ikke får folk rundt deg til å le når du mener at du sier noe morsomt, får du nøye deg med å le med dem når de sier noe gøy. Hvis du ikke synes at noen er morsomme, er du sannsynligvis den vi andre ler av bak din rygg. Men husk at ikke alt er like festelig. Det er lite å le av i dagens aviser, for eksempel. Men man kan godt le av de som velger ut nyhetene til oss.

Hvis du var en av dem som klikket på denne saken, kan du godt le litt av deg selv også. Men til neste år kan du gjerne lese mer om sikkerhetspolitikk og fattigdomsproblematikken. For eksempel.

Frihet

Du er så forbanna heldig fordi du bor i Norge, at du egentlig burde bruke resten av livet ditt på å kjempe for andre som ikke er like heldige. Du kan nesten gjøre hva du vil, så lenge du følger Kardemommeloven. Det er ikke noen andres skyld hvis du ikke fullt ut har utnyttet ditt potensial.

Makan til vås. Prøv et par unger og et boliglån, så vet du hva jeg snakker om.

Det er sikkert mer dere burde tenke over, men dette får holde i første omgang. Jo forresten - et par ting til på tampen:

Ikke overspis
Vær snill med småfuglene

Hvis ikke blir du gjenfødt som en snegle.

God jul,

hilsen deres venn Birgitte

Markedsføringseffekt

- Har denne formen for markedsføring noen effekt, tror du? spurte jeg mannen som jeg mistenkte at akkurat hadde puttet en lapp under viskeren på bilen min.

Fagerborg sykkelverksted er 20 år og gir 20 prosent rabatt.
Jeg velger å vente 30 år til med å bruke dem. Minst.

- Vet ikke! sa han surt.

- Men jeg vet! sa jeg. Veldig blidt.

*

Jeg har hatt et utbrudd i garasjen tidligere, og det vil jeg helst ikke ha igjen. En stakkars polakk fikk flere års frustrasjon rett i fleisen etter at han hadde vært en smule ubehøvlet, men i ettertid ser jeg at min reaksjon ikke helt sto i forhold til hans utsagn eller intellekt.

Slike hvite raseriutbrudd er godt der og da, men man angrer etterpå. I alle fall gjorde jeg det. Karma ser heller ikke blidt på sånt, og jeg sliter fremdeles med ettervirkninger av en ubalanse i Universet jeg sannsynligvis har skapt selv. Det kan også være at Universet ikke har noe med dette å gjøre, i så fall er det vel bare uflaks.

*

Jeg befant meg altså på akkurt samme sted som sist gang jeg mistet beherskelsen, men så langt var jeg rolig selv om jeg ikke kan fordra folk som søpler til bilen min eller som sniker seg inn i lukkede parkeringsanlegg for å reklamere for noe jeg ikke har bruk for.

Synes du jeg er sær? Vel. Du er ikke alene.

*

Mannen som akkurat hadde etterlatt seg et stykke papir på frontruten min uten at jeg fortjente det eller ba om det, virket ikke interessert i min kunnskap om markedsføring. Dumt av ham.

Jeg lar meg ikke affisere av slikt. Hvis jeg hadde holdt kjeft hver gang noen rundt meg signaliserte at de ikke var interessert i hva jeg sa, hadde jeg vært veldig mye stille. Og det er jeg ikke.

*

- Jeg vet hvordan denne formen for markedsføring virker, gjentok jeg. Like blid.

Han begynte å gå. Det gjorde jeg også. Jeg gikk etter ham.

- Vil du vite det? spurte jeg.

Han ga ikke uttrykk for entusiasme nå heller.

- Det virker ikke! sa jeg. - Jeg ville aldri brukt (og her måtte jeg rappe en lapp som lå på en annen bil for å se hva det var han reklamerte for) ... Fagerborg sykkelverksted! Aldri! Aldri, aldri, aldri!

Da snudde han seg.

- Har du sykkel, da? spurte han.

Jeg kunne selvsagt løyet og sagt ja.

Helvetes bankeånder

Høstferien har vært avslappende. I gjennomsnitt har jeg sovet 18 timer i døgnet, og jeg så frem til en arbeidsuke med energi i overflod. Men den planen gikk i dass, og det oppdaget jeg ved ellevetiden natt til søndag.

Med øret mot puten hørte jeg lav banking. Bikkja – som lå ved føttene mine og passet på meg – hørte det han også, men i hans peanøtthjerne, var dette utvetydige bevis på at hans matmor og store kjærlighet var sekunder fra å bli drept og hugget opp i småbiter.

Han hoppet opp og ned og bjeffet angriperne til døde.

Den skumle vakthunden vår, Wiskey

Tredve sekunder etter hadde vi det samme levenet én gang til, og det gjentok seg med ujevne mellomrom en halvtimes tid.

Jeg slo på lyset og gikk ut i stuen. Fra stuevinduet kunne jeg se at det var fullt lys på hos naboen, og etter en rask sammensetning av fakta 1) nabo A hadde flyttet ut i forrige uke og 2) Det luktet grønnsåpe da vi kom hjem fra hytta (Sønn: «ÆSJ! Hva lukter det her! Jeg: «Grønnsåpe. Det er virkelig ille at du ikke kjenner igjen den lukten …») … antok jeg at nabo B hadde flyttet inn og at de holdt på å pusse opp.

I et kort øyeblikk fikk jeg følelsen av det var noe galt. Men da det slo meg at det som skurret var at de pusset opp selv, og ikke brukte skikkelige, skattbare håndverkere, skammet jeg meg. Ikke bare røpet jeg at jeg er blitt litt snobbete, men jeg avslørte også at jeg ikke vet opp og ned på en malerkost.

Klokken begynte å nærme seg midnatt. Jeg regnet ut at jeg kom til å sove en tredel av høstfereienormalen hvis de ga seg med bankingen umiddelbart.

Jeg fikk anledning til å gjøre flere og mer avanserte mattestykker gjennom natten.

Bikkja var i alarmberedskap. På et tidspunkt tok jeg ham i skole: «Se her, Whiskey! Det er bare meg som banker!» løy jeg og banket i veggen. Den bankingen førte til et raseriutbrudd av en annen verden fra kjøteren, som nå løp rundt seg selv oppå min dyne for å beskytte meg mot bankeånder som han nå antok at hadde inntatt kroppen min.

Morgenen kommer selv om man ikke sover om natten. Det er en hver søvnløs kvinnes trøst. Da jeg ferdig påkledd og litt smal i øynene låste døren bak meg for å dra på jobb, hørte jeg naboen komme ut.

Jeg tverrsnudde: «Er det du som bor der?» 

Naboen smilte stolt og bekreftet. 

«INGEN BANKING ETTER ELLEVE! OK?!» freste jeg som på et blunk var gått fra sivilisert til rabiat. I det jeg sa det, ante det meg at jeg kanskje burde sagt noe hyggelig - noe i retning av "Velkommen hit og gratulerer med ny leilighet" eller noe, og for å sukre det noe beske budskapet, sa jeg "JEG HOLD PÅ Å BLI SMÅSPRØ I NATT!!!"

Pussig nok virket det som effekten av mitt første utsagn bare ble forsterket i negativ retning. Folk er rare.

Da min mann og jeg sto i heisen på vei ned til bilen, nektet han å se på meg. 

Jeg har vært med på dette før: Jeg gjør noe han synes er dumt, han vil ikke si det til meg fordi han tror jeg ikke takler kritikk (dust!) og derfor blir han gående å se på skotuppene sine i ukesvis. Jeg var i ferd med å trykke på stoppknappen og nekte ham å gå ut av heisen før jeg fikk et ordentlig svar.

- Kom med det! sa jeg. – Si det du har tenkt å si!

- Du fremsto kanskje litt nevrotisk, sa min mann som ikke er i stand til å lyve, men som er veldig diplomatisk.

Da informerte jeg ham og resten av sameiet akkurat hvor nevrotisk jeg kom til å bli hvis jeg ikke får sove natt til i morgen.

Dagen derpå

Hvordan har de det i dag, lurer jeg. De som var i alle kanaler i går. Den ene store saken var jo Jens Stoltenbergs nye rolle som NATOs generalsekretær og den andre var smellen OL-tilhengerne fikk i trynet.

Den tredje var Jonas Gahr Støre som jeg mistenker at overrasket seg selv litte grann da han hørte seg selv angripe Høyre for å ha rotet til hele OL-saken og vært noen ordentlige dumminger. Alle kan plumpe ut med noe sånt.

*

Vi har vært der hele gjengen. Men de fleste av oss var så heldige at vi ikke hadde et kamera opp i trynet da vi gjorde det, og vi gjorde de kanskje inne i vår egen stue da vi var (og dette legger jeg til helt på egne vegne) under påvirkning av en helvetes masse fiendtlige hormoner i akkurat det øyeblikket gubben var usedvanlig teit.

Mitt råd til deg, Jonas, er å glemme hele greia. Hev deg over dem som kommer til å kose seg med det et par dager fremover nå. Tenk på det som et eksempel på din menneskelighet. Men husk på at du må være ekstra hyggelig og flink neste gang vi ser deg.

*

Jens må ha det helt supert i dag. For en start, mine damer og herrer! På en elegant måte klarte han å distansere seg fra sin forgjenger samtidig som han roste dansken opp i skyene. Det er en kunst, hva?

Jeg var i alle fall ikke i tvil om at det er nye, og mer fornuftige koster på plass i Brussel. Norge har ikke fått generalsekretæren i NATO, men generalsekretæren er norsk. En smilende, kjekk, sprek nordmann. Verden kan sove trygt.

*

Men så var det de andre sprekingene, da. De som ble valgt først i gymtimen. De som var for OL.

Jeg satt stort sett på benken i alle gymtimene. Enten gikk jeg på en eller annen antibiotika-kur mot diverse luftveisinfeksjoner (jeg vokste opp i Grenland, og luften der var giftig - kombinert med at jeg aldri har likt å se ut som Michelin-mannen når det er kaldt ute, ble jeg syk så fort gradestokken krøp under 10 pluss) eller så påsto jeg at jeg hadde mensen. (Vi hadde stort sett mannlig lærer.)

Jeg hatet gym. På gym. Senere har det blitt bedre. Jeg har funnet ut at jeg hater å bli kommandert. Svettingen er igrunnen ganske ok.

Beviset på at jeg ikke hater gym. Se! Skoene står klare!

Men det er nok uansett ikke mitt forhold til gym eller sport som har gjort at jeg er motstander av et arrangement som IOC står bak.

For jeg har nemlig aldri klart å skille OL og IOC.

Jeg opplevde nemlig Lillehammer-OL på ganske nært hold. Min daværende svigerfar var en av dem som hadde flest oblater på bilruten sin: han var en av dem som hadde tillatelse til å kjøre hvor som helst når som helst.

Jeg så også hvordan det sosiale spillet endret seg. De som var inne i varmen hos komiteen ble løftet fra middelklassen til overklassen, og de som ikke var inne i varmen ble ikke lagt merke til.

Menneskene i den lille, uskyldige byen Lillehammer ble marionetter for en gjeng feite, korrupte gubber i IOC. Det var til å bli kvalm av.

Og "riderlisten" den gang? Den vil komme frem. Da mistenker jeg at noen vil få en enda dårligere dag enn det de har i dag.

Sniklytting

Jeg overhørte min mann snakke med en kompis i telefonen. Sånt er alltid ganske morsomt. Jeg har alltid vært nysgjerrig på andres hemmeligheter, og da jeg var liten ville jeg bli psykolog utelukkende for å få vite hva folk tenkte på aller, aller lengst inni seg.

- Hvis du er så interessert i mennesker, synes jeg du skal bli bussjåfør, sa min far og jeg skjønte at han forsto at jeg ikke hadde et så rent hjerte som jeg gjerne ville gi inntrykk av. Da sa jeg at jeg vurderte å bli lærer.

- Tenk på de stakkars barna, sa min mor.

- Herregud! Tannlege, da! sa jeg, før jeg kom på at det ikke er alle som har like god ånde.

*

Min mann og kompisen hans skulle ut og ta en øl. Det er ikke så ofte, og de brukte ganske lang tid på å finne et sted som ikke hadde gått konkurs på de siste 30 årene.

- Nei, der har det blitt pizzarestaurant, sa min mann.

Og så:

- Det vet jeg ikke hvor er, det høres veldig ... ungdommelig ut.

Etter en stund ble de enige om et sted og samtalen var på vei til å avsluttes:

- Hun sitter her i sofaen med armen i fatle, ja.

- Ja, det skal jeg hilse henne og si. Det blir hun glad for å høre, sa han til slutt.

Jeg hadde en klar følelse at jeg slett ikke kom til å bli særlig glad, så jeg ventet i avmålt spenning.

*

- Så, hva dreide det der seg om? spurte jeg i det han skulle gå.

- Han sa at jeg skulle hilse deg å si at du sikkert hadde pådratt deg betennelse i armen fordi du hadde rukket opp armen for å si noe litt for mange ganger, sa han og klarte nesten ikke å holde seg fra å fnise på en veldig lite attraktiv måte. Eller for å si det som det var: Han klarte ikke på noen måte å holde seg fra å fnise på en veldig lite attraktiv måte.

- Du kan hilse tilbake og si at jeg aldri rekker opp armen før jeg snakker, sa jeg og reflektere over hvor lavt nivået på vitsen var selv FØR de hadde begynt å drikke.

Klovner, ass.

MEN! I morgen kveld feirer favorittbutikken min bursdag, og jeg er invitert til shopping med rabatt, og jeg lurer på om det ikke er min tur til å gå ut da.

Glødende kvinner

Bárðarbunga-vulkanen på Island har fått et utbrudd. Jeg skjønner den innmari godt, jeg er også premenstruell.

I likhet med meg, er jeg sikker på at Bárðarbunga har det ganske vondt inni seg. Det er ingen fest å kjenne at hormonene overtar. Det er rett og slett ganske guffent å kjenne hvordan selv en vennlig gest som å få blomster eller å få servert middag kan bli en kilde til at tærne krøller seg i irritasjon.

Og det skal omgivelsene vite: vi kunne hatt mange flere utbrudd. For det meste klarer vi nemlig å holde oss. 

*

Jeg har bosatt meg midt i byen. Så og si oppå Majorstua t-banestasjon, faktisk. Men trenger jeg å akseptere bråk og helvete døgnet rundt av den grunn? Det korrekte juridiske svaret er ja. Det faktiske svaret er "Det gjør jeg faen ikke!".

Sørkedalsveien går 10 etasjer nedenfor, men trenger jeg å akseptere idioter som kjører om kapp og bruker hornet for å markere seieren og tapet? Ikke egentlig. Men jeg skjønner jo at jeg ikke kommer noen vei med å anmelde jævlene, så i stedet lå jeg og moret meg med å tenke ut ulike måter å stoppe dem på.

1) Kaste støvsugeren i panseret på dem (For er det noen som har brukt den SLIK JEG HAR BEDT DEM OM?)

2) Kaste maling etter dem? (Møkk. Vi har ikke maling.)

3) Tømme mel over dem? (Det blåser bare bort. Dessuten gjør det ikke vondt.)

Dessuten kom jeg på at de forlengst hadde kjørt.

*

Men det kommer flere idioter. Om ikke før, så i alle fall om en måneds tid. Og i mellomtiden skal jeg snakke litt med en forbanna dame på Island. Det kan hende vi kan slå oss sammen.

Å drepe veps med balltre

Hvis du blir hva du spiser, skulle jeg vært en bolle med glutenfrie korn og soyamelk for lengst. Derfor håper jeg heller ikke at jeg blir hva jeg ser på TV, for de siste ukene har jeg sett 93 timer med seriemorderen Dexter. Jeg har tre episoder igjen, og heldigvis begynner jeg å bli litt lei.

Om ikke Dexter har fått meg mer blodtørstig, har serien i det minste fått meg til å trene opp armen min. For etter hver episode har jeg pliktoppfyllende tatt balltreet mitt og gjort øvelsene mine. 3 ganger 93 ganger har jeg nå hevet armen opp og ned (altså ved hjelp av balltreet). Det har gjort så vondt at jeg har hatt lyst til å slå inn skallen på noen.

Heldigvis roer jeg meg nokså fort, jeg gjør alltid det. Jeg er stort sett en ganske vennlig sjel, nemlig, jeg ser bare ikke sånn ut. Men tror du ikke jeg fikk besøk. Uanmeldt besøk kan være kjempekoselig, men da bør det helst være fra noen jeg liker, og de bør ikke komme inn gjennom verandadøren.

De bør ringe på - eller aller helst ringe og spørre om det passer.

*

Denne fyren kom bare seilende inn uten å si et ord. Det var en veps. Naturens seriemorder, faktisk.

Vepser dreper flere mennesker hvert år enn bjørn og ulv til sammen, og jeg er livredd bjørn og ulv, men jeg er ikke redd veps. Jeg er større enn veps. Jeg er en erfaren vepsedreper.

Men i det jeg grep nærmeste drapsvåpen - balltreet (ikke helt gjenomtenkt, kanskje) - skjedde det to ting: Jeg ble uoppmerksom fordi jeg måtte flytte blikket fra vinduet der vepsen satt, og vepsen fløy.

Så der sto jeg da. Med et balltre i hånden. Og lurte på hvor mye det kostet å få en glassmester til å montere et nytt vindu hvis jeg skulle komme til å knuse det, og hvor fort han kunne komme, all den tid det var fredag ettermiddag.

*

På denne tiden av året er vepsene ekstra onde. Forklaringen sies å være at de er arbeidsledige. De har ikke lenger larver å ta seg av, så nå flyr de bare rundt på jakt etter å gjøre ugagn. Ledighet er i sannhet roten til alt ondt, men late er de ikke. Vi bor i tiende etasje, så denne vepsen har jammen gjort seg flid med råttenskapen sin.

Jeg gikk gjennom leiligheten på jakt etter udyret. Og så slo det meg: Kanskje det var en dronning jeg fikk på besøk! Og hvis jeg var en vepsedronning på leting etter et sted å starte et nytt bol, hvor ville jeg da ha begynt? Jo. I garderoben min, selvsagt! (Som tilfeldigvis var åpen, for bikkja synes det er så trygt og godt å ligge der inne for tiden.)

Så nå blir jeg opptatt en ukes tid. Her skal alt gjennomgås. Jeg vil ikke dele min surt ervervede garderobe med noen. Ikke en eneste liten flik.

En garderobeflik og et balltre