Bare et godt tilbud. Du lissom.

- Hei, det er Birgitte Frisch, svarte jeg høflig da det ringte fra et nummer jeg ikke kjente.

Det er helt vanlig at folk jeg ikke kjenner ringer meg, og som regel er det både nyttig og hyggelig.

- Det er fra Canal Digital. Stein Jacob? sa fyren i andre enden.
- Hva med ham? glefset jeg. 

Det var pussig. Jeg var snill og mild sekundet før.

- Ja, er han til stede? spurte fyren.
- Nei, du har ringt MEG midt i arbeidstiden og det er SVÆRT uvanlig at ektefeller er sammen midt på dagen, sa jeg med en stemme som kunne skremme vann fra å koke.

Det ble stille i andre enden. Jeg er ikke den som fyller tomrom med snakk. Men det var han:

- Vel, jeg skulle gjerne snakket med ham …
- Om. Hva. Da. (Det var meg igjen.)
- Jeg ville bare gi dere et hyggelig tilbud, sa den profesjonelle selgeren som helt sikkert måtte slå opp i kapitlet «hvordan få vanskelige kjerringer til å få dårlig samvittighet» for å håndtere meg.

Det kapitlet burde vært kvalitetssikret hos undertegnede. Det var ubrukelig.

- Jasså, sa den vanskelige kjerringa som ikke så lett får dårlig samvittighet.

Og så begynte selgeren å bable om en dings som var kjempelur. Jeg kjente ikke igjen dingsen, men så vidt jeg forsto hadde vi allerede tilgang til tjenesten den skulle gi oss. Så da sa jeg det. I en irritert tone:

- Men det har vi jo muligheten til allerede!

Da ble han litt spakere. Jeg ville vite hvorfor dette var et så hyggelig tilbud – var det gratis, kanskje? Det var det ikke, så jeg ga ham en liten lekse i hva som ble oppfattet som hyggelig og hva som ikke ble det. Som et eksempel på ting som ikke var så hyggelige, beskrev jeg – helt teoretisk – selgere som ikke har satt seg inn i hva kunden har, og som ringer dem midt i arbeidstiden – og ber om å få snakke med noen andre.

- Men det er jo hyggelig av oss å gi dere et godt tilbud, insisterte han.
- GODT??!! Hvor godt er det, da? Sett bort fra vi at IKKE TRENGER DET? spurte jeg. Rolig. Eller .. ja, kanskje ikke så innmari rolig.
- Dere sparer hele 190 kroner! trumfet han.

Og akkurat da innså jeg at vi ikke var på samme planet. Vi skjønte hverandres ord, men ikke hva de mente. 

Ikke det at jeg ikke gjerne sparer 190 kroner, det er ikke poenget her. Men hvis han hadde ringt min mann som lever av å fakturere, hadde denne telefonsamtalen antakelig kostet mer enn 190 kroner bare i bortkastet tid. Det var bare det at min mann aldri hadde brukt tiden sin slik jeg gjør.

Han hadde brukt maks 20 sekunder på å takke pent nei og lagt på hvis det var han som hadde blitt oppringt. Og det er jo faktisk også en mulig måte å håndtere selgere på. Forutsatt at man har et minimum av folkeskikk og/eller ikke er så FORBANNA HORMONELL! 

Greit?!