Døds-grepet

Visstnok er det bare maks fem håndtrykk som skiller de fleste av jordens innbyggere. Det vil si - slik jeg har forstått det - at mellom meg og en hvilken som helst person jeg kan tenke på, trenger jeg bare å gå gjennom noen få mennesker for å komme til den utvalgte.

Ta for eksempel Obama, eller Putin. Jeg kjenner noen som kjenner noen og denne noen, kjenner altså Obama. Eller Putin. Jeg skal ikke gå inn på hvem jeg kjenner som kjenner noen som kjenner noen, for det ville blitt skryt.

*

Men jeg slenger på dette bildet som er tatt av en fotograf i det amerikanske forsvarsdepartementet, så skjønner dere at jeg er en skikkelig VIP. En skikkelig very important person, altså.

Og da kan dere vel tenke dere hvor enkelt det ville være for meg å slå av en prat med Obama.

Hvis jeg ville. Og hvis han ville. Jeg tvinger ingen. Nesten ingen.

I enden av bordet sitter jeg. Rett etter bildet ble tatt, sølte jeg sukker utover bordet og meg selv. Det tok kanskje litt av kulheten.

Jeg falt for fristelsen til å fremstille meg selv i et litt for godt lys nå, det skal ikke gjenta seg. Dette er forhåpentligvis den siste gangen jeg prøver å virke viktig og kul, for sannheten er at de som ble plassert i enden av bordet, var de som var absolutt nederst på rangstigen i dette selskapet. Men det har aldri, og vil aldri bli, tatt et bilde av meg i et mer nobelt selskap, så ha meg unnskyldt.

*

Håndtrykk kan man si mye om. De fleste er enige i at et håndtrykk sier mye om en person. Håndtrykket bør være fast, og for egen del må jeg få legge til at tiden et håndtrykk tar, er avgjørende for hvordan jeg oppfatter personen. Ikke for kort og aldeles ikke for langt. Også krever jeg øyekontakt hvis det skal være et kvalitetshåndtrykk.

Frenetisk risting av hender er også fy. Noen mener åpenbart at jo mer de rister hånden din opp og ned, jo triveligere er det. Det er ikke riktig. Hvis du er en rister, virker du helt dust i min bok.

Du må også gjerne si navnet ditt med et lite smil, men ikke regn med at jeg husker det. Jeg konsentrer meg 100 prosent om å si mitt eget navn. Når man har bommet på det én gang, vil man ikke oppleve det igjen.

Et svett håndtrykk er lett å unnskylde, men det er også lett å unngå hvis det er du som svetter. En liten diskret avtørking på bukse eller skjørt, og hånden din er presentabel. Iskalde hender er også formildende. Hvem som helst kan ha problemer med frost i dette landet.

*

De slappe håndtrykkene er fullstendig diskvalifiserende, selvsagt, men de som prøver å hevde seg ved å ta i så hardt at det knaser, husker jeg med forakt til evig tid. "Hva er det du prøver å kompensere for?" tenker jeg foraktfullt og lar øynene hvile på underlivet hans akkurat lenge nok til at han skjønner hva jeg mistenker.

Og hvis jeg uheldigvis har vridd en av ringene mine slik at den kommer i klem mellom to fingre, kan vedkommende risikere et kne i skrittet. Det ville i så fall vært en refleks fra min side, og selvsagt ikke en overlagt handling.

*

Både slappe og for harde håndtrykk er tross alt noe som går fort over. Alle de verste håndtrykkenes mor er imidlertid ikke så enkelt å glemme. Jeg kaller det døds-grepet.

Dessverre er det ofte gamle mennesker som benytter dette. De tar deg i hånden - så langt er det greit - men så legger de den andre hånden over hendene deres, og der blir den liggende.

Som en forsegling. Som en jævla lås. Jeg kan få noia av sånt.

*

Ofte har den gamle også trukket hånden din til seg, slik at du enten blir stående med en litt uhøflig knekk ved hoftene (som med all tydelighet viser at du ikke vil nærme deg denne personen) eller så følger du etter hånden din og får døds-griperen til å dra deg inn i intimsonen hans eller hennes. Noe som selvsagt også betyr at din intimsonen blir kraftig invadert.

Mens dere står der i dødsgrepet, kjenner du livet sive ut av deg. Gjennom armen og inn i gamlingen. Det er som de suger livskraft til seg. Det virker uhyggelig planlagt.

*

Det finnes selvsagt unntak. Det finnes alltid unntak.

Nær familie kan hilse på denne måten uten at du dør litt. Når noen du liker godt trekker deg inntil seg, er det jo bare hyggelig. Og en god og lang klem er en ren energikilde for begge parter. Hvis de liker hverandre like godt, naturligvis.

*

Men hvordan skal man unngå det livsfarlige døds-grepet?

Hvis du vet at naboen til grandtante Olga alltid er ute etter friskt blod, kan du enten gå i sirkler rundt henne eller være veldig rask til å smøre hendene inn med masse håndkrem slik at du kan gli ut av de krokete, rynkede hendene hennes. (Det aller beste er hvis hun ser at du kommer fra toalettet, og du rekker å smøre deg inn med Nugatti, men det ville nesten vært så morsomt at det ikke kunne skjedd)

Problemet er jo når du må håndhilse på nye mennesker, og du ikke vet at de er døds-gripere. Mitt eneste råd da, er å hoste dem rett opp i ansiktet. Eller å begynne å dra hånden til deg med makt. Bare vær klar over at ingen av disse handlingene er sosialt akseptable.

Likevel er det bedre enn å begynne å skrike "Slipp! Du suger livet ut av meg, din gamle heks!".

Det vil jeg ikke anbefale. Selv om det kan være veldig fristende.