Stram rumpe

Selv om jeg er et vrak, har jeg noen som elsker meg. I går fikk jeg en sms fra min sønn der det sto at han bare ville si at han var glad i meg, og i et helt sekund ble jeg kjempeglad, før det slo meg at det nødvendigvis måtte være noe veldig galt et sted.

Så ble jeg glad igjen.

Det er jo begrenset hva jeg får gjort med hjemlige kriser mens jeg er på jobb, og han har tross alt klart seg selv siden han var fire. I alle fall mente han det selv, der han gikk rundt og med stort alvor prøvde å overbevise folk om at han var 16.

*

Et håndfast bevis på at noen elsker meg, var også morsdagspresangen jeg fikk sist søndag. Min mann hadde på vegne av mine to barn, kjøpt en dråpe (= en dings) til å henge på armbåndet jeg har fra Ole Lynggaard.

Jeg byttet dingsen i dag. Den nye dingsen kostet litt mer (sannsynligvis grunnet en liten diamant) og mellomlegget betalte jeg fra kleskontoen min. Det gjorde vondt. Men etter det, gikk det bare nedover.

- Hei, jeg byttet dingsen du ga meg fra ungene, sa jeg da jeg ringte min mann.

Jeg var på vei til kiropraktoren, hvor han befant seg, aner jeg ikke.

- Fint at du fant noe du likte, da, sa han.

- Ja, da, men den ble litt dyrere ... (også fortet jeg meg å legge til) ... men jeg tok det på kleskontoen min!

- Det hadde du jo ikke trengt, sa han.

*

Jeg stoppet midt i Bogstadveien og trampet som en fly forbanna femåring. "Hadde ikke trengt"??? Jeg var så sint på meg selv at jeg ikke greide å snakke. Det gjorde fysisk vondt å tenke på alle kjolene, skoene og blusene jeg ikke fikk kjøpt.

Selvsagt hadde det vært fint å kunne si at jeg hadde lagt det bak meg da jeg kom inn til kiropraktoren, men det ville vært å juge. Jeg klarte nesten ikke tenke på noe annet enn at jeg var superirritert fordi jeg etter min mening hadde tapt en masse penger.

Men da kiropraktoren innledet med å si:

"Du er siste pasient i dag, hvis jeg klarer å få ut all oppdemmet aggresjon på deg, kan jeg gå hjem og være snill mot kona, "skjønte jeg at dette ikke kom til å bli mindre opprørende.

*

Jeg hadde rett. Han fant to nye steder der musklene mine hadde trukket seg tilbake i protest mot livet jeg lever. De hadde lagt seg i fosterstilling og blitt der. Muskler som får ligge i fosterstilling i flere år, blir harde som stein, viser det seg.

Han begynte med brystmuskelen. Jeg ulte. Han fortsatte med baken. Jeg stønnet.

Jeg tåler en del jævelskap, men den der var vond.

- Den der var ille, sa kiropraktoren.

Jeg sluttet å ule. Jeg smilte litt inni meg. Når en erfaren kiropraktor kaller noe ille, er et ikke rart jeg synes det er litt plagsomt.

Det sa jeg til ham.

- Jo, men du har virkelig usedvanlige stramme muskler, sa han. (Jeg minner om at han holdt på å mishandle baken min.)

Jeg ba om å få det skriftlig. Han lo og trodde jeg tullet, men det gjorde jeg ikke.

Han satte seg ned og skrev, og i det han ga meg arket sa han: "Jeg sa stramme, ikke veltrente, du fikk med deg det, eller?"

"Hm?" sa jeg, røsket med meg beviset og løp ut.

"Ved undersøkelse i dag konstateres usedvanlig stramme muskler!"