Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

torsdag 31. januar 2013

Hoftene holder

Å lide for skjønnheten er ikke et nytt fenomen. I dag er plastikkirurgi en godt betalt syssel, men det er bare navnet som er nytt. Leger som bidrar til kvinners skiftende skjønnhetsideal har eksistert lenge. På 1700-tallet la kvinner seg frivillig under kniven for å fjerne et par ribben dersom korsettet ikke lenger klarte jobben med å gi dem vepsetalje.

Jeg tipper det både var dyrere og mer smertefullt enn å gjøre noe tilsvarende i dag. Spesielt siden det først var midt på 1800-tallet at eter og lystgass ble tatt i bruk som bedøvelsesmiddel.

Vepsetalje er ikke så populært lenger. Hvis du lurer på hva en vepsetalje er, ber jeg deg tenke på en veps der den er smalest. Idealet var å være tynnest mulig rundt midjen, og visstnok var dronning Maud bare 45,7 centimeter rundt midjen.

Talje betyr i dette tilfellet midje, og har ikke noe med tau og trinser å gjøre


Veps. Sylslank, men farlig


Denne dama har verdens smaleste midje; 38 centimeter.
Det var faktisk hodeomkretsen på min eldste sønn da han ble født.
Jeg bare nevner det.

Dronning Maud levde rundt århundreskiftet, men de smale midjenes tid begynte lenge før det; hvis du beveget deg i de høyere kretser på 1400-tallet, og du var mann, ville du høyst sannsynlig ha et par korsetter i garderoben.

Forsvaret i Storbritannia beholdt korsettet til langt utpå 1800-tallet. Det er vel grunn til å tro at et korsett ikke akkurat bidro i positiv retning til kampferdighetene, men så var det jo et poeng å se barsk ut når man beveget seg rundt i offisersklubben også.

*

I dag er det nye kvinneidealet å ha en sterk kropp - altså ikke en utsultet, tynn kropp. Man skal imidlertid fremdeles være slank ("Fit is the new skinny") - dette har jeg lest i VG. Men i ukens KK bruker de åtte sider på å fortelle meg at det er superfint å være formfull.

Der intervjuer de fire damer i størrelse 42-46. De er kjempefine, men selvsagt stylet.

*

Jeg ble nødt til å trekke mine kolleger inn i denne forvirringen i dag. "Hva er finest," spurte jeg "runde eller kantede skuldre, for eksempel?"

De tre mennene kikket på meg. Og på hverandre. De håpet utbruddet mitt - som nok kom ganske overraskende på dem - skulle gå over. Den ene ba meg ta et par biter med After Eight. Jeg gjentok spørsmålet mens jeg gomlet sjokolade med mint.

"Vekt har ikke noe å si," kom de frem til i fellesskap. "Det er selvtillit som betyr noe."

"Så jeg kunne liksom lagt på meg tredve kilo?" spurte jeg. De så ut som noen truet dem med pistol ut av komforsonen. Til slutt sa en av dem diplomatisk "Selv om du hadde lagt på deg 10 kilo, ville du sett lik ut for oss."

Jeg spurte om han trodde jeg var like dum som jeg åpenbart måtte se ut.

*

Da jeg kom hjem, tok jeg for meg KK igjen. De store damene ble spurt hvilke del av kroppen de var mest fornøyd med. Noen svarte midjen, andre svarte skuldrene. En svarte hoftene.

Da reagerte jeg. Hoftene? "Men man kan jo ikke se hoftene hennes!" tenkte jeg. "Hun er jo bare ... rund!"

Og først da gikk det opp for meg at jeg har misforstått hele livet. Når noen snakker om hofter, mener de hofteben med kjøtt på!

Det har jo jeg også! I morgen tidlig - når jeg står foran speilet og kritiserer meg selv - skal jeg ... rett og slett slutte med det.

Ja til hofter! Nei til alt som har med insekter å gjøre.

onsdag 30. januar 2013

Brannmann eller kjendis?

"Før ville barn blir brannmenn, nå vil de bli kjendiser," leste jeg for noen dager siden. Sitatet kom fra en fyr som har skrevet en bok om kjendisjaget. Han kritiserer ikke kjendisene, det er mer kritikk til tiden vi lever i.

Kan det være slik at vi har flere kjendiser enn brannmenn i Norge? Min ti minutters research på nettet har ikke funnet svar, men jeg har funnet ut mye annet fint. Jeg vet for eksempel at det er noe som heter Norske brannbefals landsforbund, og jeg vet at det gis ut en masse statistikk hvert år som forteller hvor og hvordan branner i Norge oppstår. 

*

Du mener kanskje at det er ikke er noe poeng i å finne årsaken til de ulike brannene, men der er jeg sterkt uenig. Hvis man skal få ned antall branner, må man vite hvordan de oppstår. Slik er det med all systematisk jobbing; hvis man skal løse et problem, må man finne ut hvorfor det oppstår.

Ut fra det jeg kan se, bør serielysbuer umiddelbart forbys. De var nemlig den hyppigste årsaken til bygningsbranner som hadde tilknytning til elektrisitet i 2008. Beklager at tallene mine er litt gamle. For alt jeg vet, kan derfor serielysbuene allerede være tatt bort fra markedet, eller de kan ha blitt så mye tryggere at de ikke representerer noe problem lenger.

*

Det som slår meg nå, er at jeg ikke aner hva en serielysbue er. Jeg har antatt at det er noe man pynter med - for eksempel til jul - men kanskje er det et faglig begrep for å seriekoble en masse ledninger for å få lys. Ikke vet jeg. Og det at jeg ikke vet det, er faktisk et eksempel på at noen burde brukt litt flere ressurser på å fortelle om brannsikkerhet. Hvis jeg ikke vet det, finner man sikkert andre som ikke har peiling også. Inntil videre velger jeg å holde meg unna lys i buer. Og seriekoblede ledninger.

*

Før jeg slipper brannmenn helt, har jeg bare lyst til å gjøre oppmerksom på at Norske brannbefalers landsforbund må være en veldig hyggelig forening. Hvis du går inn på sidene deres, vil du se at de gratulerer medlemmene sine med dagen. I dag er det for eksempel en brannmann som heter Trond Sivertsen i Hommelvik som fyller år. Hurra for deg, Trond.

Så vidt jeg vet er ikke Trond kjendis. I alle fall ikke landskjent. Ettersom han er brannmann, er det imidlertid lett å tenke seg at han i løpet av sin karriere har utført en og annen heltedåd. Trond burde vært kjendis etter min mening. Kanskje ikke A-kjendis, og heller ikke B-kjendis, men burde ikke Norge hatt ett tettere forhold til en ekte helt enn en dame som er eks-kjæresten til en som vant en realitykonkurranse?

Mitt svar er ja - forutsatt at Trond vil være kjendis, da. Og det er det jo slett ikke sikkert at han vil.

Redaktøren av Se og Hør mener nok nei. Eller så mener hun at det er plass for dem begge. Og det er det sikkert, men er det lurt? Er det smart å dyrke frem mennesker som ikke har annet å vise til enn at de har deltatt i en konkurranse på TV eller vært kjæreste med noen som deltok?

Her er redaktøren i Se og Hør i en avslappet positur. Legg særlig merke til føttene.

Tja. På en side er det jo en industri. Og industrier lager arbeidsplasser og flere skattekroner inn til staten. Men på den andre siden gjør det noe med hodene våre. Vi blir lurt til å tro at det ytre teller mer enn det indre. At det å være på TV er en verdi i seg selv.

Det å bli beundret, er det sikkert mange som trakter etter. Men hvis vi godtar at de vi ser opp til ikke har annet å bringe til torgs enn et pent ansikt eller masse penger, taper vi på sikt. For jeg er helt sikker på at landet har mer nytte av brannmenn enn C-kjendiser. Uansett hvor flinke vi er til å bytte batteri i brannvarslerene våre. Har du gjort det i det siste, forresten?

Her i huset tenker vi sikkerhet i alle ledd.
(Varmeflasken i bakgrunnen kan også brukes til brannslukking.)

tirsdag 29. januar 2013

Mea culpa

Dagen startet med at jeg fikk skikkelig kjeft. Det er jo aldri hyggelig, men et tegn på at jeg er voksen og vel så det, er at jeg tok det med fatning og en viss selvransakelse.

Han som fortalte meg hvor skapet skulle stå - eller i dette tilfellet hva tørkeskapet burde inneholdt - var min tenåringssønn. 14-åringen var slett ikke fornøyd med servicen, og mente det ene og alene var min skyld at han ikke hadde en eneste t-skjorte i skapet sitt. I alle fall ikke en han ville gå med akkurat i dag.

Mitt forslag om å bruke skjorte ble bare snøftet til. Han orket ikke engang verdige meg et svar.

*

Jeg reagerte som en fornuftig voksenperson. At min mann lurte på hva som hadde skjedd med sin kone og hvem denne avbalanserte damen var som besvarte en hver beskyldning med konstruktivitet (og for det utrente øret) nesten uten ironi, var åpenbart. Han lyttet med et måpende utrykk i ansiktet. Kanskje var han også litt imponert.

- Men hvis du ser at t-skjortebeholdningen i skapet ditt minsker, må du gjerne vaske tøy, sa jeg vennlig.
- Grynt, grynt, svarte min sønn. Det hørtes ikke vennlig ut, men jeg kan ha tatt feil.

- Du vet jo hvordan vaskemaskinen virker, fremholdt jeg - som av ren lathet (og altså uten tanke på en fremtidig svigerdatter) lærte begge mine sønner forskjellen på klær som må vaskes på 60 grader og klær som må vaskes på 40 grader så fort de var sterke nok til å bære en full skittentøyskurv. De har heller aldri vasket mørke farger sammen med lyse farger, og riktig såpe er en selvfølge. De er godt opplært.

- Snøft, grynt, sa han. Direkte uvennlig denne gang.

- Du kan gjerne legge i en vask med en gang, hvis du vil, sa jeg rørende raust.

- Hvorfor skal jeg det? Det er jo du som gjør sånt her i familien! kom det med glassklar diksjon.

*

Jeg ble litt satt ut, men det var bare fordi han så lett slo om fra pubertalsk til norsk. Pubertalsk er som kjent et universelt språk vi alle har vært flytende i som tenåringer, men som vi glemmer i 18-19-årsalderen. Akkurat som babyspråk. Det er det jo nesten enda verre å forstå.

Men babyer sover jo nesten hele døgnet, så de slipper vi stort sett å tolke. Tenåringer, derimot, de sover nesten aldri. Med mindre det er lyst, selvsagt.

Mens vi er inne på babelsk forvirring, vil jeg gjerne adressere neandertalsk. Det er som kjent det språket menn slår over på når de skal si noe skikkelig dumt. At akkurat det språket er forståelig for oss, må jo være toppen av listen over tingenes iboende faenskap.

*

Men tilbake til hverdagen: Jeg kunne valgt et rasende svar. Mange hadde forstått meg hvis jeg hadde spikret ungen opp på veggen og brukt en pekestokk til å understreke poengene mine. På en tavle, selvsagt. Jeg ville jo ikke slått ham. Det får holde med en to-tom-fire i hver håndflate.

Men jeg gjorde ikke det. Jeg gikk i meg selv. Og jeg fant ut at det hele var min feil. Mitt ansvar. Mea culpa de lux; Min skyld big time.

*

Lederskap og foreldre...skap (?) handler særlig om én ting: klar og tydelig tale. Utvetydige beskjeder. Og masse omsorg, selvsagt. Inntil et visst punkt, hvis du er leder. "Et sted slutter arbeidsgiveransvaret og da må helsevesenet overta," som en klok sjef sa en gang.

Jeg har strøket på et par av disse punktene. Jeg er litt proteksjonistisk når det gjelder behandling av klær. Hittil har jeg gitt ordre (ja, jeg må innrømme at det kan karakteriseres som ordre og det er jo ikke særlig omsorgsfullt) om å legge i vaskemaskinen eller tørketrommelen, men sortering av klær som skal til tørkeskapet får ingen andre enn meg gjøre. Der går grensen.

Mange gjester reagerer på slike oppslag rundt i vårt hjem,
men jeg vil påstå at det hadde vært et salig kaos uten disse vennlige påminnelsene


Hvis noen prøver seg på å brette sammen håndklær, får jeg anfall.

Jeg forstår at de rundt meg kan bli forvirret.

*

Tidlig i forholdet vårt, hendte det at min kjære hadde lagt sammen en bunke med tøy til jeg kom hjem (eller sto opp). Jeg la alt tilbake i kleskurven og brettet det på min måte. I smug.

Etter vi giftet oss, fortalte jeg - på en pen måte, mener jeg - at standarden min var et par hakk over hans når det gjaldt bretting av tøy, og siden har jeg fått gjøre det i fred.

Min 14-årige sønn har fått meg til å innse at familien har lidd i årevis. Jeg har kommet med uklare signaler, og det er et under at tenåringen ikke løper rundt på byen med en sprayflaske og tagger ned gamle damer, at 21-åringen ikke bor under en bro og at min mann orker å se på meg i dagslys.

Derfor sa jeg unnskyld. (Så vidt jeg husker.)

*

Jeg gjentok unnskyldningen nå i ettermiddag. Han aksepterte den under tvil.

- Heretter kan du vaske klær akkurat når du vil, sa jeg.

- Jeg vasker ikke klær. Jeg er mann, sa 14-åringen. På perfekt neandertalsk.

mandag 28. januar 2013

Hva tror du på?

I dag har min yngste sønn startet konfirmasjonsundervisningen. Han bestemte seg for å konfirmere seg borgerlig fordi han «ikke tror på Gud».

- Men hva tror du på, spurte jeg ham. Han svarte, men siden det er et kjent fenomen at mennesker tidvis mister evnen til å uttrykke seg i en periode på tre-fire år omtrent når de er 14-15 år, skjønte jeg ikke hva han sa.

*

Det eneste jeg har å gå ut fra - og som gjør at jeg ikke er helt sikker på om han har valgt riktig seremoni - er at han så sent som i sommer mente at selveste Gud hadde plassert en klesbutikk midt på Regent Street i London ene og alene for at han skulle shoppe seg til lykke. 

Noen tror på en mer merkantil gud.
Harrods - som dette bildet er fra - har kombinert litt av hvert når de stiller ut en egyptisk farao.

Da jeg konfronterte ham med hans borgerlige valg, svarte han at han trodde på en eller annen Gud, men det der med at Jesus var født av en jomfru, var grunn god nok til å vise en viss varsomhet med resten av budskapet.

*

Han har jo rett i det. Når man skal selge inn et budskap, må man være ærlig. For hvis man blir tatt i å pynte på sannheten - eller rett og slett prøve å dikte opp en historie - mister man troverdighet på alle områder. 

Jeg har også problemer med å tro på jomfrufødsel og oppstandelse, men jeg konfirmerte meg i kirken, og ville gjort det igjen. Konfirmasjonsfotografering ville jeg imidlertid droppet. Erfaring tilsier at det kan ta år å bearbeide et slikt traume. 

*

I november 1995 sa Kirkerådet nei til at homofile som var samboere kunne ansettes i kirkelige stillinger. En sånn kjærlighetsløs kirke ville ikke jeg være medlem av, så jeg skrev et brev til den nærmeste presten jeg fant, og meddelte at jeg imøteså en bekreftelse på min utmeldelse snarest. Begrunnelsen min var utfyllende, men jeg bannet selvsagt ikke.

Jeg fikk et langt håndskrevet brev tilbake. Presten som undertegnet var en mester i å skrive med store bokstaver mellom linjene. Det mest eksplisitte han skrev, var at "noen av oss velger å jobbe for vårt syn fra innsiden" noe jeg tolket som en støtte, og som ga meg tro på at fornuften ikke var slått ihjel av en salmebok, slik det kanskje kunne se ut som.

Rundt tusenårsskiftet kom det nye signaler fra kirken, og siden min stille protestutmeldelse hadde jeg flyttet fra Bergen til Oslo. Presten i Ris kirke var en utrolig kul dame som også var mamma til en i min eldste sønns klasse.

*

Jeg sendte et brev som beskrev grunnen til min utmeldelse og ba om å bli innskrevet i mantallet igjen. Etter det glemte jeg hele greia, og antok at det hele var gått i orden.

En dag ringte det en dame som ba meg komme til et møte i kirken. Det var kanskje hakket mer involverende enn jeg hadde sett for meg, men har man stukket nakken frem, får man sannelig ta følgene.

Jeg stilte. Krigsklar.

*

"Hva skjer hvis du støtter bombingen i Irak og Kirken ikke gjør det? Vil du melde deg ut igjen, da?" spurte den kule presten som jeg nok mente var vel konfronterende for sin stand.

"Det kan hende," sa jeg offensivt mens jeg bøyde meg ned for å ta tak i vesken min i fall jeg kom til å bli kastet ut umiddelbart.

"FLOTT!" skrek hun. Jeg sa ikke noe. Jeg bare glodde.

"Jeg vil at dette skal være en folkekirke, en folkebevegelse! Det er bare slik vil kan gjøre en forskjell!" sa hun i et så og si normalt stemmeleie. Vi ble enige om at jeg kunne få medlemskapet mitt tilbake, men at Kirken og jeg ikke på noen måte hadde inngått partnerskap eller noe annet forpliktende. Det trives jeg med.

*

Men hva tror jeg egentlig på? Når jeg ikke tror blindt på verken prester eller Bibelen? Og hvorfor tror jeg?

Svaret mitt - og dette har jeg tenkt lenge på - er at jeg tror at vi trenger noe å tro på. Vi trenger noe som er større enn oss selv. Vi trenger noe å støtte oss til når livet butter. Vi trenger noe som alltid er der. 

Og det kan være en grankvist, for min del. Eller en engel, eller en fjøsnisse. Jeg bryr meg ikke om hva du tror på, men jeg bryr meg om hvordan du lever troen din. Det betyr at jeg bryr meg om verdiene dine.

*

Jeg bryr meg for eksempel om hvordan du behandler andre mennesker. Om du er ærlig. Om du er snill. Om du gir dine medmennesker litt slakk. Om du står opp for andre. Om du er tolerant. Om du lytter mest eller snakker mest. Om du lar andre få klatre eller om du bruker dem til å klatre på. Om du har evne til å se litt utenfor din egen intimsone. Om du møter andre med åpenhet og velvilje eller om du leter etter feil. Og om du har et glimt i øyet. Det kan godt være selvironisk, forresten.

Jeg er ikke alltid snill, tolerant, lyttende eller noe av det andre over, men jeg prøver så godt jeg kan. I alle fall det meste av tiden.

Ingen av oss er perfekte, men for min egen del trenger jeg å tro på perfeksjon. For meg en det en eller annen gud. 

*

Humanetikerne og jeg er imidlertid ganske enige om mye:

"Humanismen er et livssyn som baserer sin virkelighetsforståelse og etikk på menneskelig fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, følelser og medmenneskelighet. 
(...)
Humanismen har som mål å fremme selvstendighet, frihet og ansvar, og å gi alle mennesker mulighet til å utvikle dette. 
I det humanistiske livssyn inngår en forpliktelse overfor menneskerettighetene som uttrykk for sentrale verdier og idealer. Menneskerettighetene er et godt vern for menneskelig verdighet og mangfold."

Og da mener jeg at akkurat det der med Gud eller ikke gud, ikke er så viktig. Så lenge vi kan være enige om at vi skal behandle hverandre med respekt.

*

Hvis avkommet lærer det i løpet av de 20 undervisningstimene frem mot seremonien i Oslo rådhus, skal jeg være fornøyd. Hvis ikke tar jeg ham med til fotografen og lar konfirmasjonsbildet hans henge på veggen i all evighet. 

Og da mener jeg evighet. I bibelsk forstand.

søndag 27. januar 2013

"Putti Plutti Plott," skrek jeg

Vi kvinner blir ofte fremstilt som den parten i et forhold som alltid vil snakke. Helst vil vi gå ombord i følelsene våre og klappe litt på hverandre. Menn er de tause, sterke. Hvis du spør en mann om hva han tenker på og han sier "ingenting", er det riktig, men hvis en kvinner svarer det samme på det samme spørsmålet, bør det visstnok føre til full utrykning.

Stereotyper er kjedelige, og nesten alltid gale. Hjemme hos oss er skravlingen omtrent likt fordelt, problemet er timingen. Og til dels temaene. Jeg snakker om spennende ting til passende tider, han snakker helst om sære ting når jeg følger med på noe spennende på TV.

*

Hans favorittema er biler og finans. Hvis jeg vil bli massert i hodet, er det bare å finne en kanal som sender mange episoder av Top Gear etter hverandre. Etter tre episoder har jeg hørt Corvettens 60-årige historie to ganger, og hvis jeg hadde fulgt med, hadde jeg uten problemer tatt en motor fra hverandre og satt den sammen igjen med bind for øynene.

Etter seks episoder er håret mitt fullstendig tovet, og jeg må bruke en time på badet for å få ut alle flokene.

Så lenge jeg står for planleggingen, er det med andre ord helt perfekt å ha en mann som har litt smale interesser og et stort formidlingsbehov.

*

Men se for deg følgende: Det er lørdagskveld, roen har senket seg, biffene er spist og endelig skal jeg se andre episode i en britisk serie om fire smarte damer som var så gode til å knekke koder under krigen at de sannsynligvis bidro til å vinne hele greia.

Veldig smarte damer

Serien starter, og jeg er godt inne i handlingen. Min mann sitter ved siden av meg, men jeg merker at han ikke følger med. Hans spede forsøk på å få oppmerksomhet fra meg, blir effektivt, men høflig avvist ved at jeg pedagogisk setter ham bedre inn i handlingen, for det er klart at en som ikke vet akkurat hva det han ser på TV handler om, gjerne vil snakke om andre ting.

Biler han har eid, interrailer han har vært på, finansielle teorier han har lest eller god mat han gleder seg til å spise. For eksempel. Eller - aller verst - han grabber fjernkontrollen.

*

- De løser mysterier ved å se mønstre og knekke koder, opplyste jeg og fikk ham interessert akkurat i det en av damene sa at de burde bruke vektorananlyse for å komme videre i mysteriet.

Jeg aner ikke hva vektoranalyse er, men det ante meg at min mann visste det.

"Annenderivert!" ropte han.

"Å, nei!!" tenkte jeg. For jeg har erfaring, som sagt.

Det neste som kom til å skje var at jeg måtte lytte med ett øre til en lang forklaring som kom til å handle om finans eller avansert matematikk, og jeg er så dårlig på å følge med på intrikate handlinger på tv samtidig som jeg må komme med intelligente kommentarer til fagfelt milevis fra mitt eget.

Derfor sa jeg det første som falt meg inn bare millisekunder etter han sa "Annenderivert!" i håp om at han skulle komme ut av tankerekken sin og la meg få følge med på tv:

"Putti Plutti Plott!" skrek jeg.

Eksperimentet var bare delvis vellykket. Han glemte matematikken, men han kom på noe annet i stedet. Putti Plutti Plott minnet ham nemlig på alle sommerene han tilbragte på Tjøme. Per Asplin hadde visstnok feriested rett ved siden av: "Vi pleide å snike oss over tomten hans for å komme til vannet," humret han. "Hva var det det het igjen ...?" Jeg kunne ikke hjelpe ham, og var ikke så interessert i det heller.

Etter fem minutter med hm-ing og halve setninger kom det "den italienske port!". Jeg trodde det hadde rablet for ham, men nei. Han var fremdeles 12 år og på Tjøme. Og jeg var fremdeles 44 og var nå kommet ut av handlingen.

*

Jeg lurte på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde sagt "Kålrabi!" eller "Muskedunder!" eller noe annet som virket meningsløst for meg, men denne mannen kan noe om alt, så en forelesning hadde det blitt uan-pokker-sett.

Neste gang skal jeg rope "Sko fra Louboutin!" men da begynner han vel å snakke om kredittkortrenten.

lørdag 26. januar 2013

Gnagsåret Anton

Gnagsår kan ha sine fordeler. Har du et skikkelig gnagsår, vil resten av problemene dine bli ubetydelige. I alle fall for en stund. Hvis du nå tror at det bare er å få seg et gnagsår, også løser alt seg, har du misforstått. Det er dessuten store muligheter for at postkassen din er full av uåpnede vinduskonvolutter.

*

Et gnagsår er bare et gnagsår. Det går over. Og hvis du kjøper skikkelige sko, slipper du unna mye smerte, hvis du da ikke får vondt når du bruker penger.

Jeg liker ikke gnagsår. Jeg liker ikke kredittkortregninger heller, men jeg har heldigvis en som åpner dem for meg. Det hjelper litt, men jeg orker ikke se på. Faktisk pleier jeg å holde for ørene også, men det er bare til han er ferdig med å sukke.

En gang var det en som sa at jeg var et gnagsår, men han er død nå. Jeg så imidlertid poenget hans, og jeg tror han mente det som et kompliment. Jeg trodde det i alle fall da han sa det, men når jeg tenker på det nå 20 år etter, blir jeg litt usikker.

*

Gnagsår på hælen er ikke godt, og det er ikke pent. Gnagsår er noe man bør dekke til både av hensyn til helse og estetikk.

*

Selv om jeg bor et steinkast fra Colosseum kino, er det svært sjelden jeg er der. Så det å sitte i en kinosal med en fem-liters eske med popkorn på fanget er litt høytid. Jeg så frem til filmen, og det var ikke bare fordi jeg antok at jeg skulle få se en litt røff Daniel Craig i bar overkropp. Kinoopplevelsen i seg selv er stor når det ikke skjer så ofte.

Men så. Bæng! Rett i fleisen på oss alle, kom det en haug flyvende føtter. Føtter med gnagsår, og gnagsår som plutselig begynte å snakke. Sårkantene ble til lepper. Det er det ekleste jeg har sett på lenge.


Hei, jeg heter Anton

Jeg hadde store problemer med å konsentrere meg om filmen som begynte noen minutter senere, og jeg ble kvalm, men det kan også et overdrevent inntak av popkorn ha bidratt til. 

Nå har jeg et generelt problem med føtter - jeg synes de helst bør dekkes med pent lær, eller annet egnet materiale - og problemet kan komme av et anstrengt forhold til mine egne tær, så jeg skal ikke snakke for alle, men altså; føtter med lepper?

*

Hvordan kommer man på en sånn ide, og hvordan får man overbevist kunden om å betale for det? Jeg ser for meg brainstormingen på et hipt reklamebyrå i Oslo et sted:

"Hva med Petter Northug? Kan vi bruke ham til noe?"
"Nei, han er så dyr. Vi har bare et budsjett på 500.000 og etter vorspielet i går, har vi bare 20.000 igjen."
"Betyr det at vi ikke kan skrive timer for det vi gjør nå?"
"Ja, egentlig. Vi brukte jo de første 20 minuttene på å hente kaffe og se hvor mange likes vi fikk på Facebook etter at Preben la ut bilder fra festen i går."
"Faen. Da må vi tenke raskt!"

(stillheten senker seg et øyeblikk)

"Hvem er kunden, igjen?"
"Anton."
"Anton? Hvem er det?"
"Anton Sport, din nisse!"
"Å, ja! De driver med skisko og sånt?"
"Ja, tror det."
"Jeg har det! Kjøp skoa dine her, ellers får du gnagsår og hvis du får gnagsår får du ikke damer!"

(rå latter)

"Skjerpings, gutter, det er snart lunsj!"
"Ok, vi går videre på gnagsår-greia, det haster litt nå."
"Gnagsår som blør?"

(brekkelyder)

"Ok, da. Gnagsår som snakker. Da slipper vi kostnadene med en kjendis som skryter."
"Ok. Carl-Willhelm, du tar det med kunden. Si at vi har trendrapporter som sier at dette er bra."

*

Reklame virker. Også mot sin hensikt.

fredag 25. januar 2013

Dødelig dådyrblikk

- Du ser meg ikke, sa jeg.
- Hæ? Jeg ser jo på deg nå! sa han. 
- Ja, men du SER meg ikke, insisterte jeg. 
- Hva har du gjort nå? spurte han mistenksomt.

Jeg har fått nye øyevipper. Én og én vippe er møysommelig limt på mine egne, og nå ser jeg nysminket ut hele tiden. Vippene på venstre øye dunker fremdeles mot brilleglasset, slik de alltid har gjort når jeg har hatt på meg mascara. Forskjellen nå er at innsiden av brillene holder seg rene en hel dag.

Jeg er superfornøyd. Hvem vil vel ikke kunne blunke forførende allerede i det man våkner? 

*

Men blunking viste seg å være fullstendig bortkastet på min kjære. Gjennom en hel romantisk middag blafret jeg så mye at ett av stearinlysene slukket. Han sa «Jøss, så rart» og tente det igjen.

Og det var jo fint gjort. I det minste. 

*

- Hva har du gjort? gjentok han.
- Det vil jeg ikke si. Hvis du virkelig hadde sett meg, hadde du oppdaget det forlengst, sa jeg.
- Herregud. Si det! Hva er det du har gjort?
- Ha! Jeg kunne gjort hva som helst! Jeg kunne operert bort nesen, og du hadde ikke lagt merke til det!
- Selvsagt kunne du ikke det. Si det, nå. Hva har du gjort?
- Nei.
- Si det!
- Nix.

Jeg nøt torturen, og oppdaget med det en ny side ved meg selv. 

*

Vår sønn ble også involvert: - Du har fjernet dobbelthaken!
- Jeg skal banke deg når du har sovnet, sa jeg. Vel vitende om at jeg ikke hadde hatt sjanse til å vinne hvis han hadde vært våken.
- Du har gjort noe med ørene!
- Hæ? Ørene?! (Går det an, tro? tenkte jeg.)
- Er du døv, eller? flirte den første ungen i verden som kun har gener fra sin far.

Min mann hadde studert meg i mange lange minutter.
- Har du sprøytet inn noe?
- Hvor da, i så fall?
- I rynkene rundt øynene?
- Mener du at jeg har rynker rundt øynene??!
- Nei, ikke nå.

Han gransket videre og triumferte: - Du har brukt botox!
- HVOR DA? spurte jeg med en undertone han burde ha notert seg.
- I ... a n s i k t e t ...?
- NEI!
- Har du sprøytet inn noe?
- Du må være mer spesifikk enn det.
- Har du sugd ut noe?
- Seriøst ...? Du lurer på om jeg har sugd ut noe?

Vår sønn blandet seg inn igjen: - Du har klippet nesehårene!

Jeg ga ham et blikk som fikk ham til å tørke vekk et par minutter, men som et plagsomt innsekt, var han der igjen: - Du har operert øynene!
- Nei!

Min mann fikk en lys ide (synes han selv) og tok tak i hodet mitt for å se om han fant et operasjonsarr under hårfestet.

- HVA FAEN DRIVER DU MED? skrek jeg med haken mot brystkassen.
- Du har tatt ansiktsløftning! konstaterte han.
- Nei, ærlig talt. For det første hadde du vel merket at jeg hadde vært en tur på sykehuset og for det andre; hvor ille tror du jeg så ut FØR denne ansiktsløftningen? Jeg har IKKE tatt ansiktsløftning! 

*

Med min mann utenfor hørevidde, sa jeg til min sønn at han skulle få vite det hvis han greide å ikke si det til sin far. Han lovet på tro og ære og mor og far i døden. Jeg skulle ønske han sa «kors på halsen», men han skal nå tross alt konfirmere seg borgerlig.

- Du må gjette en gang til først, sa jeg.
- Har du brukt botox i leppene? spurte han.
- Hør her, din slamp. Botox er en nervegift. Hvis jeg hadde brukt botox i leppene, hadde jeg stått her og siklet. Gjett igjen!
- Du har kontaktlinser!
- Riktig. Jeg har fargede kontaktlinser, løy jeg.

- Ha! Jeg kan se det! mente han.
- Ja, vel. Hvordan ser du det? spurte jeg - den kontaktlinseløse - interessert.
- Ææææ. Øynene dine har annen farge ...?
- Ok, hvilken farge hadde de før da?
- Grønne! Eller nei, brune!
- Og nå?
- Brune! Eller nei, grønne! 

*

Hans far kom tilbake.
Mamma har fargede kontaktlinser! flirte han. Uten å tenke på at han sendte sin mor og far rett i døden.
- Få se!

Jeg sperret øynene opp.

Han så ikke en dritt, men var så innstilt på å oppdage endring at hans (fargeløse) kontaktlinser nesten falt ut. Men, nei. Han kunne ikke se noe. Så jeg innrømmet at dette bare var en test for å se om jeg kunne stole på ungen.

- Men det er noe med øynene, sa han usikkert.
- Bingo! sa jeg. Lei av leken.
- Du har tatovert deg!
- Nei ... (herregud). Jeg har kjøpt øyevipper! Ser du det ikke?
- Nei ... jeg trodde bare det var sånn sminke som du bruker. Det ser jo akkurat likt ut! Hvor mye penger har du brukt på å se helt lik ut?

Det er så irriterende når han får det til å høres ut som det er meg som har gjort noe galt. Men jeg ga ikke opp. Vi kvinner har jo tross alt et stort register å spille på. Jeg valgte trinnet før «tårer», nemlig «forurettet».

- Jeg har gjort noe som er viktig for meg, noe som får meg til å føle meg bedre, også begynner du å snakke om penger!
- Birgitte ... ærlig talt! Dette mener du ikke.
- Nei.
- Hæ?
- Jeg bare tuller.
- Du har ikke kjøpt øyevipper! Jeg visste det!

Alt må prøves. Øreplastikk neste.

torsdag 24. januar 2013

En strek i regningen

Jeg har sett det meste av en episode av Luksusfellen på TV3. For en fryktelig programidé! Den er jo direkte slem. Der satt to velpleide, til dels langbente, midjesmale blondiner og snakket babyspråk til et par som verken var langbente eller særlig midjesmale.

Ok, kanskje ikke babyspråk, men hvis jeg bare hadde hørt tonefallet de snakket i og ikke lagt merke til hva de snakket om, hadde jeg trodd det var en trassen toåring de irettesatte.

*

Her er storyen slik jeg oppfattet den:

Et samboerpar har store problemer med økonomien. Mannen i forholdet har brukt tiden på å drikke Cola og kjøpe ting på impuls. Jeg fikk ikke helt tak i hva samboeren hans bedrev, men hun må ha brukt en del tid på å spise. Det er helt ok. Jeg gjør det selv.

Så kommer det frem at en av årsakene til all shoppingen er "dårlig impulskontroll". Fyren hadde i lang tid hatt en umedisinert ADHD. Han er med andre ord syk! Når ble det underholdning? Han har dessuten en sønn; hva synes han om at faren blir brettet ut i all sin stakkarslighet?

*

Den ene programlederen vil gjerne illustrere at hvis han ikke betaler gjelden sin, kan han bli slått konkurs, og da ryker huset. Dette tror hun nemlig ikke at han forstår. Hun bygger en pyramide av pappesker ute på et jorde og kaller til seg gjeldsslaven.

"Eier du huset ditt?" spør hun. Det er et lurespørsmål. "Ja," svarer den troskyldige.
"Dette er huset ditt, og gjelden din er 20 prosent av husets verdi. Tegn kryss på to av de ti pappeskene," beordret hun.

Hun ga ham en rød tusj, og han tegnet kryss på to av eskene nede i pyramiden.

"Nei, nei! Ta to av de øverste!" ropte jeg til ham. Han hørte selvsagt ikke. Hadde han tegnet på to av de øverste eskene, hadde nemlig hele opplegget hennes gått i vasken. Men han spilte rett opp i hendene hennes.

Hun forklarte at de to eskene representerte kreditorer som når som helst kunne slå ham konkurs, og så ba hun ham om å dra eskene ut av pyramiden. Noe som selvsagt førte til at hele greia raste sammen.

Jeg lurte på hvordan hun ville forklart at et kraftig vindpust ville hatt samme effekten.

Den sammenraste pappeskepyramiden skulle altså representere huset han når som helst kunne tape hvis han ikke snarest respekterte sine kreditorer. Som om han ikke visste at han var i trøbbel.

*

De to damene, som hele tiden ble omtalt som eksperter, satte seg ned med samboerparet. Nå var det tid for en alvorsprat. Det ble gitt to klare råd. Som rådgiver er jeg veldig for klare råd. Klare råd kan være gull verdt. Men det er som regel lurt å gjøre kunden oppmerksom på konsekvensene av rådene.

Det første rådet var greit, om ikke akkurat rakettforskning; "Du må slutte å drikke Cola". Fyren drakk mellom 1,5 og 3 liter hver dag, så det rådet anser jeg som både økonomisk og medisinsk godt. Konsekvensene er bedre helse og vektreduksjon i tillegg til bedre økonomi. 10 poeng til ekspertene.

Det andre rådet var at samboeren måtte begynne å betale leie. Hm. Jeg så umiddelbart tegningen. "Hun kommer til å dumpe ham," sms'et jeg til min venninne som hadde tipset meg om det som foregikk på TV3.

Og jammen. Tre TV-sekunder etter var det forholdet over, gitt. Hennes forklaring var at hun hadde gått fra ham "fordi han hadde så mye å rydde opp i". Ja, ja. Så var det kanskje noe i skiltet som hang i stuen deres med teksten "I miss him sometimes".

*

Men når vi snakker om å rydde; En av sekvensene viste at han ryddet i garasjen. Han fortalte at han hadde kjøpt helt nye ski i fjor, for han hadde tenkt å gå Birken, men både ski og en masse utstyr fra DJ-karrieren hans ble prompte lagt ut på finn.no.

*

Det var tid for avslutning og oppsummering. Hadde han fulgt rådene de ga? Tja. Det var jo en strek i regningen, så og si, at samboeren hadde flyttet ut og tatt med seg inntekten sin, men han hadde da fått seg en jobb på si, og i tillegg til det, skulle han begynne som DJ igjen.

Innmari synd at han solgte alt utstyret sitt, da. Sikkert dyrt å kjøpe igjen.

Han unngikk kanskje luksusfellen med et nødskrik, men blondinefellen gikk han rett inn i.


onsdag 23. januar 2013

Badevekten fra helvete

Jeg hadde gledet meg lenge til denne dagen. En hel fridag midt i uken, og jeg hadde lagt opp til en lat og sen morgen, trening, skjønnhetspleie og frisørtime. Og kanskje en tur med bikkja.

Slik ble det ikke. Jeg skylder på solen og min mann. Bortsett fra å ødelegge dagen min, har de ikke mye til felles.

*

Det er en grunn til at man ikke skal være hjemme på dagtid. I alle fall hvis solen står inn vinduene;

Vi har et hjem som er over normalt ryddig og rent - takket være meg og min evne til delegering. Mine underleverandører (les; mann og barn) må imidlertid ha slurvet voldsomt, for da de første strålene prøvde å kjempe seg gjennom dritten som dekket vinduene, så jeg at samtlige flater var dekket av støv.


DETTE ER ET ILLUSTRASJONSFOTO. HENTET FRA INTERNETT!


Hver gang jeg beveget meg, danset en million støvkorn rundt meg i ekstase. Jeg søkte tilflukt på badet. Der er det ikke vinduer. 

*

I løpet av de femten årene vi har vært gift, var det inntil i går bare én ting som har kommet inn i huset uten at jeg enten har kjøpt det selv eller bedt min mann om å gjøre det. Hver gang det er snakk om tepper, møbler, hvitevarer eller andre helt nødvendige ting, er det jeg som er pådriveren.


Men i januar 2004, da jeg kom hjem fra en uke på Forsvarets høyskole, sto det en Nespressomaskin på kjøkkenet. Jeg var i sjokk til langt ut i februar.

*

Nå har det skjedd igjen. Denne gang i form av en badevekt. Vi har badevekt fra før, og jeg er ganske glad i den flate, glassdingsen som normalt står under et badeskap. Forholdet vårt går litt opp og ned - det gjør jo de fleste forhold - og det har vært et par uker nå som vi ikke har hatt det litt anstrengt, men det kommer seg. Det gjør som regel det.

Dette nye badevektmonsteret vil sannsynligvis føre oss tettere sammen. For badevektmonsteret viser at jeg består av 26 prosent fett! Yak!

Jeg så umiddelbart for meg et ribbestykke på en tallerken og forestilte meg at jeg skar vekk cirka en firedel med hvit, dissende masse. Deretter prøvde jeg å forestille meg selv som en kakemann som jeg delte i fire og tok vekk én av delene. Det ble veldig rart.

*

Badevekten sa også at skjelettet mitt veier 7,5 kilo. Greit. Legg på 2,5 kilo med muskler og innvoller, så har vi målet. Ti kilo Birgitte holder i massevis. Det er det mange som er enige med meg i.

*

Jeg ringte min mann for å si at hvis han én gang til kom hjem med is, potetgull og sjokolade, kom jeg til å skifte lås på døren. Ettersom han var litt opptatt, og derfor mer distre enn normalt, fikk han bare med seg at jeg kom til å skifte lås på døren, så den misforståelsen brukte vi litt tid på å rydde i.

- Jeg er FEIT, jo! sa jeg.
- Du er ikke feit, kvinner skal ha litt fett, sa han.
- Ikke jeg!
- Jo, du også.
- Ikke faen, nå skal det bort. Anna Anka har bare 5 prosent kroppsfett.
- Vil du likne på Anna Anka?
- Nei.
- Nettopp.
- Du skjønner ikke poenget!
- Jo. Du mener du er feit, noe du ikke er. Hva er det egentlig som plager deg?
- Jeg er kald og sulten.
- Vil du ha et teppe og en kopp sjokolade?
- Ja, takk.

I den grad jeg orker å se meg selv i speilet, kan jeg i alle fall se meg selv inn i øynene og uten å blunke si at jeg i det minste ikke har spist snop i dag.

tirsdag 22. januar 2013

I heisen med Henry

Henry Fielding skulle jeg gjerne slått av en prat med. Hvis jeg noen gang får spørsmål om hvem jeg ville stått fast i en heis med, og jeg ikke kan si "en brannmann med et kubein" - ville jeg sagt Henry Fielding.

Det er visse problemer forbundet med å stå i en heis sammen med mr. Fielding. For det første er han død og for det andre snakket han et veldig gammeldags engelsk da han levde. Hvis vi to befant oss i en heis sammen, ville det enten bety at han hadde blitt kastet ut av himmelen og vi begge var på vei til helvete, eller så hadde jeg ikke skjønt et ord av det han sa. Eller begge deler, selvsagt.

*

Sannsynligheten for at han hadde fått panikkangst av å bli stuck i en heis hadde dessuten vært overveldende, ettersom han døde i 1754 og neppe hadde rukket å besøke kong Louis den 15. i Frankrike som i 1743 fikk bygd verdens første personheis.

Heisen ble løftet opp og ned av sterke menn og gjorde at kongen slapp å gå i trapper når han skulle besøke en av elskerinnene sine som bodde i etasjen over ham i Versailles.

*

Fielding hadde antakelig trodd at han var innestengt i en kiste. Han hadde blitt kjemperedd og jeg hadde sittet og trøstet en mann med hvit parykk som enten hadde gått berserk eller begynt å grine.


Siden det er bedre å gråte i en ny Jaguar enn i en eldre Corvette (jeg har prøvd begge deler) - håper jeg at heisen vi satt fast i hadde hatt en viss standard. Her fra Le Dokhans i Paris.
Forutsatt at jeg forsto hva Henry sa (litt ugreit å være på fornavn med ham) og at han hadde holdt på vannet og verdigheten, ville jeg gjerne drøftet et par ting han sa mens han levde.

*

For det første: "En avis består av samme antall ord uansett om det er nyheter i den eller ikke".

Det er jo et tankekors. Men etter å ha tenkt og korset meg en stund, har jeg kommet frem til at jeg ikke er enig. For det som er en nyhet for meg, har du kanskje visst lenge. Og det jeg gjesper av, sitter du kanskje og heier på.

Fotball, er for eksempel noe som kun interesserer meg hvis noen har avdekket snusk og fanteri eller - i kritiske tilfeller - hvis noen som spiller fotball er midt i en juicy kjærlighetshistorie.

*

Hvilket bringer meg til det andre: "Det er ikke noe som gjør teen søtere enn kjærlighet og skandaler".

Enig. Sladder og forelskelser gir energi, og er i de fleste tilfeller mye sunnere enn sukker. Og man kan virkelig bøtte nedpå med usukret te hvis man bare får snakke uforstyrret med en som enten har masse spennede jug å komme med eller hvis man sitter der og slurper mens man ser sin elskede dypt inn i øynene. Hvis man er på te-date er det også en annen grunn til å si nei takk til sukker; man vil jo nødig bli smellfeit på en ettermiddag.

*

Sett at man nå har brukt noen år på å lese aviser og noen uker på å finne seg en kjæreste. Da er det jo snart på tide å gifte seg, vil noen si, og da har jeg kommet til det siste sitatet av Fielding jeg vil ta opp: "Det er minst én dust i hvert ekteskap".

Til helgen skal jeg servere min mann en kopp te, gi ham en avis og spørre ham om han synes jeg er en dust.

mandag 21. januar 2013

Verdt å forsvare

Jeg har verdens beste kolleger. Du tror kanskje du slår meg i den konkurransen, men spar energien din til neste julebord - du vinner nemlig ikke.

I tillegg til å være omsorgsfulle, morsomme, kunnskapsrike og kloke, er noen av dem villige til å ta en kule for deg. Bokstavelig talt, altså.

*

Jeg har kolleger som flyr fly som går kjempefort (også kalt F-16, for eksempel) og jeg har kolleger som hopper ut av fly som går litt saktere - uten at det er noe feil med flyet! De kaster seg fryktløst ut likevel. Jeg har selv sett kolleger som firer seg ned fra helikopter, og for meg som bare har sittet i et, virker det i overkant risikabelt.

Har du sett fregattene Norge har? Har du sett de nye kystkorvettene? Ubåtene våre? Vet du hva NSM er? NSM er et missil som kan treffe et mål bak et fjell. Imponert? Det er jeg.

Denne har jeg fulgt siden den var en modul stor. Søt?


Mine kolleger treffer målet, rett og slett, og de trenger ikke engang ha en skarpskytterrifle, men det er klart at de med rifla treffer usedvanlig godt.

*

Noen ganger kan man føle at man kommer litt til kort når man møter en i kantina som ikke bare treffer en svart prikk på tusenvis av meters avstand, men som i tillegg har gått gjennom tre skoger og over fire fjell med 60 kilo i hver hånd og sikkert 100 kilo på ryggen rett før han la seg godt til rette i lyngen og fyrte av.

Jeg kan bli beskyldt for å overdrive litt her, og det kan hende at jeg gjør det også.

*

Det er ikke til å komme fra at de fleste av disse tøffingene er menn og kvinner i uniform, men jeg vil trekke frem de uten uniform også. Ikke misforstå - de har på seg klær, altså. Ofte dress eller skjørt og jakke.

Noen er eksperter på matematikk. Og de kan mer enn gangetabellen, for å si det sånn. Andre kan analysere ting du ikke ville tenkt på engang. Resultatene de kommer frem til ville blåst håret av deg. Hvis du noen gang vil vite levetidskostnadene på den gamle Mazdaen din, så ikke kom til oss; det blir for smått, dessverre.

Tenker du på å anskaffe et avansert kampfly eller et fartøy av en viss størrelse, kunne du teoretisk fått hjelp. Men siden vi er et Forsvarsdepartement og ikke en samling avanserte revisorer, må du nesten gå til noen andre. Først må jeg imidlertid fortelle deg at du bør overlate kampflykjøp til staten.

*

I en bransje som vår, må man kunne snakke med omverdenen. Derfor omgås jeg daglig kolleger som når som helst kan slå av en prat med mennesker i stort sett de fleste land i verden om alt mulig rart. Det er i alle fall mitt inntrykk.

Jeg lar meg lett imponere av andre som kan ting jeg ikke kan, og selv etter snart ti år i Forsvaret og departementet, går jeg fremdeles rundt med store øyne og haka på tredje knapphull flere ganger om dagen. Siden jeg har hukommelse som en litt velutviklet gullfisk, sier det seg selv at jeg blir grassat imponert når jeg møter kolleger som husker detaljer fra noe som hendte for 15 år siden.

*

Jeg har rett og slett verdens beste jobb og verdens beste kolleger, men de jobber jo ikke her for å underholde meg. De jobber her for deg. For oss. For Norge, faktisk.

Vi bor i et fantastisk land som gir hver og en av oss alle muligheter - Norge er et godt land å bo i, og det kan alle vi som bor her og vil hverandre vel ta litt av æren for.

*

Vi har mye å forsvare.

Identiteten vår, ressursene våre, kulturen vår, naturen vår, mangfoldet både når det gjelder mennesker, meninger og vær, ytringsfriheten vår ... fremtiden vår, barna våre ... fortsett gjerne.

Summen av Norge er alt du ser, alle som bor her, alt vi liker og ikke liker, valgene vi tar - det er det vi har kjært ... det er det som er #verdtåforsvare.

Sauen er verdt å forsvare. I alle fall til får-i-kål-sesongen setter inn

søndag 20. januar 2013

Har du en last du er glad i?

Hvis nå bare resten av familien kan komme seg ut på den joggeturen de har skrytt av siden fredag, skal jeg ta for meg resten av potetgullposen. Vi har is i fryseren, og den planlegger jeg også å ta kål på før de kommer hjem.

For å rekke å spise opp en liter is mens de løper 4,2 kilometer, blir jeg nødt til å sette isboksen i mikroen i 40 sekunder, men mens den smelter, får jeg i meg en del potetgull.

*

Snop er en last. Det er shopping også. Og siden jeg ikke har shoppet siden 2. januar, sier det seg selv at inntaket av snop er ganske betydelig. Summen av lastene er jo som kjent konstant.

Det jeg lurer på, er hvilket geni som fant ut akkurat det der. Det med at man har ett bestemt laste-nivå.

Jeg lurer også på om det er riktig, eller om det har blitt riktig bare fordi denne luringen har greid å innbille oss det. Har de blitt en selvoppfyllende profeti? I så fall har oppfinneren mye på samvittigheten. Laster kan jo være så mangt, og mine to; snop og shopping, er tross alt ganske uskyldige.

*

Jeg har ikke greid å finne ut hvem som fant ut at summen av lastene er konstante, og det er jo litt mistenkelig i seg selv. Forsto vedkommende hva slags forbannelse han (eller hun) kastet over oss? Antakelig.

*

Siden det ikke har vært mulig å henge ut dusten som påvirket oss til å tro at vi til en hver tid må fylle opp lastekvoten, har jeg sett litt på andre som har ment noe om laster.

H C Andersen sa at alle laster og alle dyder ligger i hjertet. Andersen var en klok mann. Man dytter ikke i seg is, kokosboller, sjokolade og potetgull hvis man ikke elsker det inderlig. For man blir jo temmelig kvalm etter en stund, og det eneste som kan få en til å fortsette da, er ekte kjærlighet.

En italiensk forfatter - Pietro Aretino - som levde tidlig på 1500-tallet sa at den som ikke er lastenes venn, blir menneskets uvenn. Og det er jo klart som glass: Hvis du er mot alt som er gøy, blir du til slutt grinete og venneløs. Historien er full av slike eksempler. Og hvis du tenker deg om, kjenner du sikkert noen selvrettferdige moralister, du også.

*

Den engelske filosofen, Francis Bacon, mente at lastene viser seg i gode tider (og at dydene kommer frem ved motgang). Vi som har opplevd jappetiden, kan skrive under på det. Og siden Norge flommer over av melk og honning for tiden, er det bare å åpne en nettavis for å se grenseløsheten noen omgir seg med.

"For det én last kan koste oss, kunne vi oppfostre to barn," sa Benjamin Franklin 


Charles Dickens mente at laster kunne være dyder som ble overdrevet. Det kjenner jeg meg igjen i. Mitt engasjement i bretting av tøy og plastposer, er et eksempel på at en dyd har gått for langt. Jeg kan faktisk ikke se en plastpose eller en klesvask ligge ubrettet. Det forstyrrer meg. I en sik grad at noen mener det er sykelig.

*

Mens jeg har skrevet dette, har jeg spist opp potetgullposen. Jeg har trøstespist et ukesbehov for salt, fett og karbobydrater, men det rare er at jeg trenger mer trøst enn da jeg begynte.

Heldigvis fant jeg Henry Fielding - oppfinneren av romanen slik vi kjenner den. Han sa at det som er en last i dag, kan bli en dyd i morgen. Og hvem vet - kanskje vi våkner opp til nyheten om at hysterisk spising av is og potetgull fører til fred og fordragelighet.

Hvis det er en mikroskopisk mulighet for det, kan jeg ikke la være å prøve.

Ha en fin kveld! Mikrobølgeovnen har akkurat informert meg om at isen min har smeltet.

lørdag 19. januar 2013

Den store kokosbollesynden

- Hallo? Hallo?? Er du der, Gud?
- Ja.

- Er du sur, eller?
- Nei, tenk!
- Å, kom igjen. Bare innrøm det; du er sur! Selveste Gud er sur!
- Greit. Jeg er sur. Fornøyd nå?
- Nei, ikke før du sier hvorfor. Er du sur på meg?
- Du har ikke litt høyere tanker om deg selv når du mener at jeg er sur på grunn av deg, vel?
- Nix. Jeg tror du er sur fordi jeg ikke har snakket med deg på lenge.
- Litt, kanskje. Men det er ikke hele grunnen!
- Nei, da, selvsagt ikke. Vil du snakke om noe annet?

- Det var du som tok kontakt. Hva er det du vil?
- Jeg ville bare skravle litt.
- Sett i gang!

- Er det sant at du har sagt at "bak hvert hjørne står det en god mann"?
- Jeg er eldre enn fjellene, hvordan skal jeg huske det? Men det høres riktig ut. Smart også. Så ja - det er godt mulig jeg kan ha sagt det.
- Men hvorfor skapte du da jorden rund?

Et slags bevis

- Er du fem år, eller? For en dum vits! Jeg vil nesten si at du syndet litt! Fy!
- Hahahahaha! Unnskyld, da.

- Den unnskyldningen var ikke særlig oppriktig.
- Nei, men siden jeg har sovet i hele dag, har jeg i det minste ikke syndet tidligere.
- Så du mener at du har en slags kvote?
- Har jeg ikke det?
- Hvis jeg var deg, ville jeg håpet at jeg svarte nei, men jo. Jeg holder regnskap, ja.

- Hvordan ligger jeg an?
- Det får du vite på dommens dag.

- Og når er det?
- Hvis jeg sa det, ville jeg bli nødt til å sende et lyn midt i skallen din.

- Det høres vondt ut.
- Nå, ja. Det går fort over.

- Men siden du holder regnskap; hva er det verste jeg har gjort denne uken?
- Det vet du selv.
- Handler det om kokosboller?
- Jepp.
- Var det de to kokosbollene som var igjen i esken og som jeg spiste til frokost?
- Nei, at du dytter i deg søppelmat, kommer langt ned på listen.
- Men du regner det som synd, altså.
- Selvsagt. Du ødelegger mitt skaperverk.
- Du verden.

- Du får en sjanse til - gjett, da!
- De seks jeg spiste i går?
- Nei! Men tenk litt over hvordan du kjøpte dem.
- Jeg kjøpte dem ikke, jeg ba min sønn gjøre det.
- "... ba min sønn ..." Tenk etter.
- Ok, jeg sa at han måtte vaske badene hvis han ikke gjorde det.
- Og?
- Kjøkkenet og stua.
- Og?
- At jeg kom til å ta fra ham iPhonen og Mac'en.

- Og det mener du var greit?
- Nja. Når du sier det sånn ... Men teller det ikke litt at jeg bidrar til at de to søte kokosbolledamene får overskudd og kan beholde arbeidsplassene sine?
- Ikke egentlig.

- Så neste gang må jeg gå og kjøpe dem selv?
- Du lærer litt sent, du.

- Burde ikke du ta litt av skylden her? "Mitt skaperverk" og så videre?
- Jeg tror vi får snakkes senere.
- Ble du sur?
- Nei.
- Jo, det ble du. Hva om jeg sprer et rykte om at vi har en humørsyk Gud?
- Da sender jeg et lyn i skallen din.

- Nå høres du glad ut igjen, gitt!
- Spre det, du. Din overspiste skravlekopp.

- Ikke sur, altså.
- Nix.

fredag 18. januar 2013

Den gode sirkelen

Dagbladet har akkurat bekreftet noe jeg har hatt mistanke om lenge: Innpakningen er vel så viktig som innholdet. Kanskje til og med viktigere. Hadde det bare dreid seg om gaver, hadde jeg ikke brydd meg - og det at jeg godt kan finne på å pakke inn en julegave i det samme gråpapiret som ungene bruker på skolebøkene sine, sier jo litt om hvor opptatt jeg er av det kosmetiske. Når det gjelder gaver, altså.

Jeg må understreke at jeg skulle ønske at man kunne høre hva folk sier uten å la innpakningen forstyrre eller skjønnmale, men verden er ikke sånn, dessverre. Dette må man forholde seg til enten man vil eller ikke.

*

Dagbladets artikkel tok for seg kroppsspråk. Som jo på en måte er innpakningen av det man sier og gjør.

Stikkordet her er hormoner. Disse småjævlene som noen ganger bestemmer seg for å gjøre livet til et helvete, men som selvsagt har en udiskutabel ære for at menneskeheten ikke har dødd ut.

Poenget er at man kan redusere stresshormonet og øke testosteronet ved hjelp av kroppsspråket. Egentlig er dette en sak som det bør undervises i på skolen. Så viktig er det.

*

Stresshormonet kortisol hemmer immunforsvaret. Og det er som kjent nyttig å ha et godt immunforsvar.  Det mannlige kjønnshormonet testosteron får oss til å tørre å satse, og ikke bare det! Når testosteronet øker, går stresshormonet ned. En slags god sirkel, der altså.



For å øke testosteronet (heretter kalt det gode) og redusere kortisolet (heretter kalt det onde) skal du for eksempel lene deg bakover i stolen og legge hendene bak hodet. Hvis du i tillegg strekker ut bena, vil du signalisere makt, og den første som lar seg lure av det, er altså din egen hjerne.

Det er ikke bare kroppsspråket som regulerer hormoner. Hvis du greier å puste riktig, har du et forsprang på alle dem som bare bruker den øverste delen av lungene når de puster. Sånne som meg, for eksempel. Greier du å kombinere kroppsspråk og pust, er det med andre ord ingen grenser hvor langt du kan gå. Bare husk at hvis du er kvinne, vil for mye av det gode føre til ansiktsbehåring og det som verre er.

*

Jeg har sett en ekte kroppsspråkscoach. I aksjon. Min mann var uvillig offer for hennes velvilje og godhet:

Det var muligens sommeren 2007. Vi var i Frankrike, nærmere bestemt Cap d'Antibes der vi for lenge siden fant et veldig hyggelig hotell som vi ferierte på i mange år.

Min kjære var så glad for å endelig ha ferie, at han gladelig jobbet tre-fire timer ved bassengkanten flere ganger om dagen. Før frokost tok han seg en joggetur. Slik levde vi i harmoni i to-tre dager.

*

"Jeg har fått en kul i leggen," sa han. Jeg tok en rask kikk på leggen og ga ham diagnosen umiddelbart. Jeg har tross alt en del medisinsk realkompetanse. "Du har fått en blodpropp," sa jeg. "Kom deg til legen!"

Han så overbærende på meg og forklarte at etter en del joggeturer hadde han nå fått så mye større muskler i leggene - "det er jo tross alt en del seige bakker i området" - at en blodåre antakelig kommet i klem mellom to leggmuskler.

Dette kom fra en mann som i store deler av sitt voksne liv har trodd at mennesker har to mager (én til drikke og én til mat) og som tok bibelhistorien så alvorlig at han mente at menn hadde ett ribben mindre enn kvinner.

*

Jeg tok grep. Etter to timer hadde en lege slått fast at jeg hadde rett. Og min mann måtte gå med støttestrømpe resten av ferien. Akkurat det gjorde ham ikke noe. Han er trygg på seg selv og lot seg ikke affisere av at jeg og ungene gikk tvikrokete av latter bak ham.

Men to av de tingene han virkelig hadde gledet seg til denne sommeren; løping og ett og annet glass med vin, var nå satt på nei-listen. I tillegg krevde jeg legeattest hvis vi skulle ha noe form for intimkontakt, ettersom jeg var redd for at blodproppen hans skulle løsne i ren ekstase, og han hadde ikke time hos legen før etter en uke. Han skulle heller ikke være i solen.

*

Siden han ikke fikk løpt, slo ryggen hans seg vrang, og siden han helst spiser biffer som er så blodige at en god veterinær kunne fått den til å raute, ble han matforgiftet. To ganger. På toppen av det hele greide han å slå hull i hodet da han traff et åpent vindu. (Ikke spør.)

Det var derfor en mann som trengte mye sympati som satt på solsengen - under en parasoll - og lirket av seg støttestrømpen. Han hadde planer om å sitte litt på bassengkanten for i det minste å få litt følelse av sommer.

*

Da han endelig fikk kreket seg ned (jeg husker ikke om jeg tilbød meg å hjelpe ham, men han ville uansett sagt nei) spratt det en dame opp fra sin solseng og jumpet ned ved siden av ham. Hun var trønder. Og hun var kroppsspråkscoach. Dessuten hadde hun en litt svikefull bikinioverdel som bare greide å holde én pupp på plass om gangen. Den til en hver tid frie puppen svingte lystig frem og tilbake.

"Du scher ikke fresk ut!" fastslo hun. Min mann påsto at han hadde det helt fint. Null effekt.

"Du MÅ pust, sjø!" sa hun inntrengende og fortalte at hun hadde sett SÅ mange "ledera i næringslive'" som hadde det samme problemet. "Pust no! Heeeelt ned i magan!" oppfordret hun i takt med min manns innånding mens puppen understreket poenget ved å svinge. I magehøyde.

Til slutt fant begge ut at det var vanskelig å konsentrere seg på grunn av en dame bak dem som gapskrattet kontinuerlig. (Det var meg.)

*

Jeg brukte naturligvis resten av ferien på å minne ham om å puste. Det ikke tvil om at han trengte å bli minnet på det. Mer og mer for hver dag, faktisk.

*


Dagbladet minner også om hvordan man bør bruke kroppen for å gjøre et godt inntrykk. Det er stort sett råd jeg har hørt før; se på folk du snakker med, ta dem pent i hånden når dere treffes og smil pent. Men det var én ting jeg ikke har tenkt på: Nemlig det at føttene avslører følelsene dine hvis du ikke har det bra.

Jeg kan bekrefte det. Mine tær krøller seg når jeg er irritert. Det er ofte jeg kjenner at tærne krøller seg FØR jeg skjønner at jeg er irritert.

*

Konklusjonen her blir derfor at verden trenger sko. Og jo mer irritert man er, jo flere sko trenger man. I alle fall jeg.

For man vil jo ikke vise verden at man er irritert. Irritasjon smitter, og når man er irritert øker stresset, og når man er stresset går det både ut over kjønnshormon og immunforsvar, hvis jeg har forstått dette riktig. Og hvis det blir mindre kjønnshormon i verden, blir det færre barn, og uten barn dør menneskeheten ut.

På den positive siden vil mindre irritasjon føre til mindre stress, bedre helse og større selvtillit. Som kjent er selvtillit attraktivt, og det er pene sko også. Attraktivitet fører til forelskelser og slikt ender ofte i babyer.

Og slik går verden videre.

torsdag 17. januar 2013

Meg, meg, meg

Det har vært noe som har murret et sted i hjernen min i hele dag. Ikke hodepine. Aldeles ikke. Murringen kom fra underbevisstheten et sted og handlet om poesi.

*

Det høres finere ut enn det er. Poesien handlet om å være sur. Jeg aner ikke hvorfor underbevisstheten min maste sånn om det, men det gikk så langt at jeg anklaget en fire-fem kolleger for å være ukultiverte og kunnskapsløse bare fordi de ikke greide å hjelpe meg.

"Det var en dikter som ble hengt ut i en avis, også skrev han et leserinnlegg som var et dikt," sa jeg. Og fikk tomme, fiskeaktige blikk tilbake.

*

Blant annet derfor tok jeg med min mann på date. For å spise fisk. Jeg har nemlig erfart at
1) man skal følge assosiasjonsrekker som åpenbarer seg mer eller mindre tilfeldig (fiskeaktige blikk + fisk) og
2) det er lurt å be om unnskyldning når man har oppført seg som en dritt hele uken.

Og det har jeg. Jeg har heller nesten ingen problemer med å innrømme det.

*

Under middagen stilte jeg min mann det samme spørsmålet. Ingen hjelp å få der heller. Fisken var kjempegod, men søren så kaldt det var der. Jeg spiste i rekordfart. Den skreien har ikke sett et slikt tempo siden den lengselsfullt så søsteren sin unnslippe trålen. Eller hva den nå ble fanget i.

Hei på deg, du er en skrei, og veldig grei
(Dette diktet har jeg skrevet selv. Det heter "Grei skrei")


"Er du kald?" spurte min omsorgsfulle mann. Velsigne ham. Uansett hva jeg har sagt tidligere, er han snill og alltid varm.

Da jeg prøvde å svare, hakket jeg tenner så både rogn og lever spratt. Ufint. Jeg ser det. Men han skjønte at jeg var kald, og umiddelbart etter porsjon nummer to betalte han, og vi rullet stappmette mot garasjeanlegget på Aker Brygge.

*

Aker Brygge er et veldig kaldt sted. Et VELDIG kaldt sted. Det er nesten så man tenker at det er rart at ikke noen gjør noe med det. I verdens rikeste land, og så videre. Der og da hadde jeg stemt på det partiet som lovet glasstak over hele landet.

*

Vel hjemme krabbet jeg inn i armkroken hans, og han spurte om jeg hadde det lunt og godt.

"Lunt!" Jeg kom på frasen "slett lune" - eller "drittsur" som vi ville sagt i dag. "Fly forbanna" eller "jævlig grinete" kunne vi også sagt.

*

Det var det som skulle til før hjernen tok seg sammen: Jeg spratt opp og resiterte Henrik Wergeland:

"Jeg i slett lune? Jeg som bare trenger et glimt av solen for å briste i høy latter av en glede jeg ikke kan forklare?" 1)

Han kikket bekymret på meg.

Jeg fortsatte:

"Når jeg lukter på et grønt blad, glemmer jeg fattigdom, rikdom, fiender og venner!"2)

"Det er jo bare jug!" sa han. "Du pleier å nyse hvis du lukter på blader. I den grad du beveger deg ute." Hva gir du meg? Jeg ble nødt til å videre om han var verdt å kaste bort ekte kunst på.

"Når Whiskey stryker seg mot meg kurerer det alle sår i mitt hjerte," bablet jeg likevel. Lykkelig over å huske noe og dikte opp resten. 3) og 4)

"Whiskey? Er du full?" spurte han.

"Leggene mine er vokset," sa jeg, men skjønte i det samme at jeg nok ikke var helt tro mot gamle Henrik. 5)

Hjernen gikk på høygir, men kom ikke opp med annet enn at den var sikker på at Wergeland hadde snakket om voks. Jeg innså at det var en stor del av diktet som var gått i glemmeboken, men noen rester hang da igjen:

"... æææ ... jeg gleder meg over perler og pene smykker, særlig diademer," deklamerte jeg og hørte Wergeland krafse på kistelokket. 6)

Min mann ristet på hodet og så litt oppgitt ut.

"Klag ikke på stjernene bare fordi du har et kjedelig liv!" triumferte jeg og lurte på om Wergeland kunne ha ment filmstjerner, for eksempel. 7)

Men det mente han nok ikke, for diktet ble skrevet nesten 50 år før stumfilmens tid. Da jeg husket neste linje (ett eller annet med at stjernene blinker) fant jeg ut at han antakelig mente sånne stjerner som er på himmelen.

"Hvor høy feber har du egentlig?" spurte han. Den omsorgsfulle. Men ikke akkurat så litterær.

Jeg så nok litt fornærmet ut, så han skyndte seg å spørre hva diktet het.

"Meg selv," sa jeg. 

Da sukket han bare. 

*

Jeg fikk et inntrykk av at jeg slett ikke hadde greid å overbevise ham om at jeg var et kultivert, kunnskapsrikt, nytt og bedre menneske. Han tok tittelen på diktet som et tegn på at jeg fremdeles er like selvsentrert.

Og i tillegg til å være omsorgsfull, varm, kjekk og en hel masse annet, har han ganske god dømmekraft. Så han har sannsynligvis rett.

*

Ingen grunn til å anstrenge seg mer, med andre ord.

***********


Her er det Wergeland egentlig skrev. Jeg ser at hans versjon av diktet 'Mig selv' slår min og ber på forhånd om unnskyldning.

1) Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen
forat briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig?


2) Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.


3) Min Kats Strygen mod min Kind udglatter alle Hjertesaar.

4) Bikkja vår heter Whiskey

5) Min Vedbende er voxet. Didudaf mit Vindu har den baaret paa sine brede Blade
alle de Erindringer, jeg ikke bryder mig om at gjemme.


6) Som Insektets Stik i Muslingen, avler Fornærmelser kun Perler i mit Hjerte.
De skulle engang pryde min Aands Diadem.


7) Klag ikke under Stjernerne over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.
Ha, de blinke jo, som om de vilde tale til dig!

onsdag 16. januar 2013

Nøkkelproblemet

I de femti meterne fra parkeringsplassen til kontoret rakk jeg å heve stemmen fire ganger til min mann. Noen ganger er han ute etter trøbbel. Han er som en tenåring. Han vil bare ikke gi seg, uansett hvor fornuftige argument han blir møtt med. Stuck on stupid.

Årsaken til at han måtte settes på plass, var bilnøkkelen. For å få klappet den sammen etter bruk, må vi nemlig bruke et triks; vi må trykke på ett bestemt sted for å få nøkkelbladet til å legge seg i den plastdingsen som omgir bladet.

Nøkkel med og uten triks


«Jeg er så lei av at nøkkelen er ødelagt,» sa jeg. Rolig. Jeg var ikke ute etter en krangel.

«Den er ikke ødelagt,» sa han.

«HÆ! Er ikke den ødelagt?» spurte jeg.

«Nei, det er jo bare å gjøre sånn,» sa han mens han viste meg trikset jeg allerede kan.

«Men det skal jo ikke være nødvendig å bruke et jævla TRIKS for å lukke den igjen!» sa jeg. Ikke så rolig.

«Den er ikke ødelagt,» gjentok geniet.

«JA, MEN HERREGUD! SELVSAGT ER DEN DET!» ropte jeg.

Da passerte vi festningspolitiet, og jeg kunne merke at vi tiltrakk oss oppmerksomhet.

Vi gikk videre i iskald taushet. Det var ti minusgrader. Det kan ha vært min skyld.

«Hvorfor må du krangle på at den er ødelagt?» spurte jeg.

«Jeg krangler ikke,» sa han. Han ante ikke hvor nær han var på å bli liggende med sprukken leppe på fortauet. Og i strøket hvor jeg jobber kunne han ha blitt liggende lenge. Her er ikke menneskeverdet den fremste verdien.

«For FAEN DA! Trenger du å krangle på at du krangler???»

«Jammen, jeg gjør jo ikke det,» forklarte han i det vi forlot hverandre foran mitt kontor.

Jeg sa «faens dust», men mente «Ha en fin dag, kjæresten min».

Vel inne på kontoret ba jeg om en forklaring på mannens uutholdelige humørsvingninger. To av mine tøffeste mannlige kolleger stilte villig opp.

«Hva var problemet?» spurte de omsorgsfullt.

Og jeg tegnet og forklarte og viste til og med frem nøkkelen som var utgangspunktet for dagens første krise.

«Ikke sant den er ødelagt?» spurte jeg triumferende etter at ingen av dem hadde klart å smekke nøkkelhælvete sammen.

«Men starter bilen, da?» spurte den ene.

Jeg vurderte å juge og si nei.

tirsdag 15. januar 2013

En lykkelig slutt

I dag satt jeg med et smil om munnen mens jeg leste en historie om ekte kjærlighet. Det kan tyde på at jeg har blitt litt bløt. Paret jeg leste om var nemlig to ulver.

Jeg liker ikke farlige dyr. Det å være sterkt skeptisk til farlige dyr, må være noe av det mest naturlige som finnes. Når jeg ser en ulv – som regel på et bilde, heldigvis – tenker jeg at den hadde blitt en fin lue. Når jeg ser en slange, tenker jeg på sko. Jeg tenker ganske ofte på sko, men det er ikke nødvendigvis fordi jeg ser en masse slanger hele tiden.

*

Historien om de to ulvene rørte meg. Visstnok hadde hannulven vært singel en stund, men for tre måneder siden fant han sin utkårede. Når jeg ser dette for meg, merker jeg at jeg er litt preget av å ha sett alle Twilight-filmene, men det er bare fint.

*

Her er det jeg ser (inni hodet mitt):

Hannulven – la meg kalle ham Jacob ... Black – lunker rundt med et miserabelt uttrykk i det spisse, litt hårete fjeset. Eller ok: det temmelig hårete fjeset. 

I alle fall. Han er lei seg. Skikkelig lei seg. Han føler seg ensom og upopulær, og sist han sjekket Facebook-feeden sin, så han lykkelige ulvepar over alt. Det var søte bilder av ulvebabyer, bilder av nydrepte sauer og rene, pene hi. 

Han hadde nesten bestemt seg for å kutte ut hele Internett. 


Her er bildet han bruker som profilbilde. Du hadde også funnet et bilde via nettet hvis du hadde vært en ulv.


Men så fikk han en venneforespørsel:

"The name is Hardley i was looking through a list of profiles when i found yours. i looked at it carefully and found out that we have lots in common, especially in the area of smiling like no one is watching, as ur picture suggested that. That is a very sexy picture u have there. it reminds me of the likes of the duchess of castle bridge, lady Jane who was made queen of England cos of her charming beauty, most catching enough she was a maid to the former queen Anna Boleyn when King Henry sited her in court (British History...tell u more later)lol. Hope u don't mind my humorous comparatives as i couldn't think of a better comparative than this.hehe. They were all damn beautiful.
what do u say dear??? we could get to know each other more and better...would u like thta?.....chuckling.
Love Always
Hardley"


Jacob ble veldig glad. At han ble forvekslet med en hunnulv, tok han ikke så tungt. Hvem kan se forskjell, liksom. Dessuten hadde han et profilbilde som uansett ikke ga ham den rettferdigheten han fortjente. 

*

Han forsto at dette ikke var en venn han ville gifte seg med, for han var helt sikker på at det var en hunnulv Hardley ville ha, men han sendte et hyggelig svar, der han gjorde rede for sin seksuelle legning og fortalte hvor glad han hadde blitt da han så meldingen. "Det var et lyspunkt i en tung tid," som han sa.

*

Like etter kom det en ny mail.
"Hello Dear mr Black,
Good morning to You,
Am Bella Swan single and new on here.I'm so sorry If I might have disturbed you in anyways by sending you a Message, You've got a wonderful and pretty pictures I'm sending you an email to show my interest. and i became so much interested in it that i could not resist it and i have to drop you this few lines to tell you that someone is very much interested in you here.That is me. I have learn to be strong to go for what i see and like and as i like your profile,i hope you don't mind us getting to know each other,what a Lovely smile My Prince.. How are you doing today,like your profile picture.Am a widow and need a husband..Am God fearing and honest sincere easygoing romantic,easygoing and hard working.I need same in my man.,Feel free to reply me back I must confess,your Pictures have really captured my attention and i will love to share what i have with you... Bella"
Her er Bellas profilbilde. Jacob tok høyde for at hun pyntet litt på sannheten.

Ulven Jacob var i ekstase. Han sendte umiddelbart en melding og ba om et møte. De ble enige om å møtes omtrent på grensen mellom Norge og Sverige et sted.

Man skulle kanskje tro at dette var en litt ullen angivelse, men Jacob visste at han kunne snuse opp Bella hvor som helst.

Han var ikke spesielt imponert over Bellas formuleringsevne og ortografi, men han visste at de var ment for hverandre.

De møttes. Og det var akkurat den fantastiske opplevelsen de begge hadde håpet på. 

*

Men. Så kom hverdagen. Og med den kom paparazziene. 

Bella og Jacob ble avbildet i en masse aviser, og fordi disse dumme menneskene ikke visste at de hadde navn, ble de kalt Nesoddenulvene.

Jacob hadde en grense. Han var en rolig og avbalansert ulv, men han fant seg ikke i alt. En dag leste han følgende i avisen:


"Flink til å svømme, men ikke i saltvann"? "Ikke lært av sine foreldre"? Og sist, men ikke minst: Denne idioten av en forsker sjenerte seg ikke for å brette ut sexlivet deres!

Jacob hadde fått nok. Han skrev en klage til PFU.

"Kjære Kokkvold," skrev han. 
"Jeg er en ulv, og jeg forventer respekt. Å omtale mitt privatliv på den måten som her er begått, mener jeg må være et brudd på samtlige selvpålagte etiske regler dere i pressen har.
Jeg er selvsagt enig i at ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn. Jeg mener at pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Men pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. 
Dette har ikke skjedd her. 
Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold, og det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. Dette vet jeg at dere er enige i også. 
Men. Siden det også er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper (dette inkluderer selvsagt ulver og andre dyr) mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre, mener jeg en klage er på sin plass.  
Jeg kan ikke se at det er lagt vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.Det er heller ikke vist respekt for ulvers egenart og identitet, privatliv, nasjonalitet og livssyn. Derimot er det helt tydelig fremhevet personlige og private forhold selv om dette er saken uvedkommende.Jeg må også få gjøre Dem oppmerksom på at verken jeg eller min hustru noen gang ble tilbudt å benytte tilsvarsretten. 
Vennlig hilsen
Jack Black aka Nesoddenulven"

*

Svaret fra Kokkvold var på fire linjer:

"Herr Black,
Jeg er ganske sikker på at du kødder meg meg.
Ha en fin dag,
Edgar"

*

Og snipp, snapp, hårete snute, så var Nesoddenulven på vei tilbake til Sverige. Blodtørstig og rasende. Bella hadde dumpet ham, for som hun sa: "Hvis du ikke engang greier å få til en dom i PFU hvordan skal jeg da stole på at du kan ta vare på barna våre."

The end.