Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 29. april 2012

Klukk, sa jeg

Naboen vår har høner. De er veldig pene, og klukkingen fra dem er ganske hyggelig å høre på. I fjor hadde naboen fem høner, men i år er det bare to. Én ble drept av en hund i forrige uke og jeg antar at de to andre har dødd av andre mer eller mindre naturlige årsaker. Nå er det vel ikke så unaturlig for en høne å bli drept av en hund, vil jeg tro, men naturlig eller ikke; Høna ville sikkert helst ha levd en stund til.



I dag har vi nytt solen i hagen. Jeg har nesten ikke gjort annet enn å lese, min mann har nesten ikke gjort annet enn å sove. For at ikke noen skal få inntrykk av at vi er late, iler jeg til og forteller at jeg både har laget muffins og iste, og at han har kastet noen gressfrø utover et stykke hage som var mer jord enn gress.

Men han har altså først og fremst sovet. Uten solkrem. Jeg gleder meg veldig til i morgen.

Ved to anledninger har han våknet opp av klukkingen fra hønene og spurt «Hva sa du?». Første gangen sa jeg at jeg ikke hadde sagt et ord, men at han sannsynligvis hadde blitt vekket av hønene, men den andre gangen gadd jeg ikke svare ham. Hadde han vært våken, hadde jeg mistenkt ham for å prøve å være morsom, men siden han så tydelig sov, må jeg anta at han virkelig ikke hører forskjell på meg og en høne.

Han liker ikke at jeg forteller hvordan jeg hører at han sover, så det skal jeg ikke gjøre. Unnskyld; jeg omformulerer: Han liker ikke at jeg forteller hvordan jeg VET at han sover, så det skal jeg ikke gjøre. Men jeg er sikker på at han sov.

Når jeg tenker over det, er det jo litt trist at jeg høres ut som en høne når jeg snakker, men enda tristere er det at han ikke later til å tro at jeg har noe å melde når jeg klukker.

I går sa jeg «Wow! Nå er det over 5.000 lesere på bloggen min!». Han svarte «Tenk hvor mye makt du hadde hatt hvis du hadde skrevet noe fornuftig!»

Ble jeg sur? Nei, ikke i det hele tatt. Jeg har lirt av meg uvesentligheter siden jeg begynte å snakke, og det har fungert helt fint for meg. Skravling er sosialt og vi mennesker er avhengige av å være sosiale.

Jeg tror faktisk det er veldig få som har evnen til å si noe virkelig, virkelig lurt, men jeg tror at jo mer man snakker, jo større er muligheten for at et gullkorn åpenbarer seg nå og da. Til en viss grad.

Og det der med gullkorn skal man jo heller ikke stesse så voldsomt med, tenker jeg. Som kjent kan til og med en blind høne lete seg frem til det.

lørdag 28. april 2012

God natt, Norge

Vi har spist grillmat og sett en hel sending med «God kveld Norge».



Fru Skappel, for anledningen kledd i gule og grønne nyanser jeg ikke kan beskrive utover at fargene forverret hodepinen min, geleidet oss gjennom flere innslag, blant annet med de tre mer eller mindre interessante kvinnene; Mette Marit, Lene Alexandra Øien og Vendela.

Jeg kunne jo bedt noen gi meg fjernkontrollen på et tidlig tidspunkt - som for eksempel ved programstart, men det gjorde jeg altså ikke. Jeg kunne også bedt noen skyte meg i hodet, men det gjorde jeg heller ikke. Jeg er nokså sikker på at vi ikke har skytevåpen her, men det kunne jo hende noen fant på at de skulle være kreative.

Vi tar innslaget med MM først: Kronprinsessen syklet til jobb.

Sykling til jobb er en fin ting. Jeg applauderer alle som ikke står i bilkøen foran meg. Problemet her var en fyr som ble presentert som «kommunikasjonsrådgiver» og som greide å tyte ut av seg at ‘jammen hadde man ikke sett litt av en forandring fra hun var en ukjent alenemor fra Kristiansand’. Jeg håper han skammer seg. Det burde være høye bøter for å fremstå som fagmann uten å si NOE lurt eller originalt. Han burde også betale for skadene på den åpne døren han sprengte seg gjennom.

Mette Marit ble fremstilt som «dronningen av sosiale medier». Kom og hjelp. Hun er på Facebook og Twitter! Det er over 2,6 millioner nordmenn på Facebook bare i Norge. Inkludert min hund. Og på Twitter er vi over 270.000. 

Det er ikke MMs feil at hun blir fremstilt som noen hun muligens ikke helt kjenner seg igjen i. Det er GKN-redaksjonen. De er ikke noe annen enn en konkurrent til Se og Hør med et høyere stylingbudsjett.

Så kom Lene Alexandra Øien. Hun hadde et budskap som jeg er helt enig i, nemlig at sukker er gift. Frøken Øien må enten være veldig god til å få oppmerksomhet eller den eneste som alltid svarer ja når de spør og som de i tillegg har en haug med puppebilder av som de kan kjøre i reprise samtidig som de snakker om at hun ikke har så store pupper lenger.

Denne gang greide de å snakke om at sukker var gift for kroppen samtidig med at frøken Øiens tidligere jeg (hun med dobbel-dobbel-D-cup) veltet seg i en haug med godteri sammen med en annen jente som nesten var naken og som også hadde store pupper. Det må ha vært den ultimate fantasien for alle de feite venneløse, halvgamle mannlige seerne som satt klistret til skjermen med godteriposen på fanget og colaflasken i neven.

Også var det Vendela. Vendela har funnet seg en ny mann. (Gjeeeesp) Hun er lykkelig (Gjeeeesp) de snakker om å få barn sammen (Gjeeeesp) og han har fridd (Zzzzzzz).

Vendela og hennes nye mann, som hun falt for fordi han er så snill (og han falt for henne fordi hun var, ja rett og slett fordi hun var Vendelea, altså. En av verdens vakreste kvinner, mind you) - Jo, Vendela og hennes nye mann ble filmet mens de gikk hånd i hånd i sanden på en strand som er langt unna, veldig varm og helt sikkert betalt av TV2. I alle fall er oppholdet betalt. Neppe hele stranden.

Vendela og hennes nye mann blir intervjuet og ser forelsket ut. De forteller at han har fridd men at de ikke har giftet seg fordi, fordi, fordi ... ja, si det, lissom. Det bare har ikke passet sånn ennå, altså, også er de så uenige om hvordan de vil ha det.

Nei, vel?

Neste gang håper jeg de forteller litt mer om det. Siden de tross alt sannsynligvis har fått betalt en hel ferie for å snakke om livet sitt, mener jeg. Fortell noe juicy, da vel! Fortell at hun liker en blodig biff og at han bare spiser frukt som har falt frivillig ned fra et tre. Eller at hun nekter å gifte seg med mindre han klipper av seg rastaflettene, eller - som et minimum vasker dem og barberer seg minst en gang i uken. Å, så gudsjammerlig kjedelig å se på mennesker som skal være så fordømt perfekte.

- Er jeg sur og vrang? spør jeg min mann.
- Ja, svarer han.
- Er det derfor jeg synes dette programmet gjør verden til et dummere sted, spør jeg.
- Nei, jeg tror ikke de to tingene har noe med hverandre å gjøre, svarer han. Som jeg altså falt for fordi ... Ja, ja. Uansett håper jeg ikke han falt for meg på grunn av mitt gode humør.

fredag 27. april 2012

Nesten helt stjerneklart

Jeg har akkurat lest horoskopet for meg og min mann. Kombinasjonen ser ikke lys ut. «Uken starter med månen i eget tegn» og «dine behov blir viktige», står det i mitt tegn, som er Krepsen.

 

Jeg merker at jeg blir litt forvirret; mine behov er jo altid viktige, er de ikke det da?

Det står dessuten at «Solen i møte med Pluto indikerer at partneren din kan bestemme seg en gang for alle i en bestemt sak».  Hva kan det være, tro? Han er jo stort sett ganske bestemt når det gjelder de fleste saker. Hvordan kan disse astrologene vite dette? Kan det bety at hans behov også er viktige denne uken?

Og tenk om vi tilfeldigvis hadde vært født i samme tegn - det er ikke langt unna, ettersom vi begge er sommerbarn. Eller VAR sommerbarn. Da vi ble født, altså. Hvis vi hadde vært krepser begge to, hadde vi begge bestemt oss en gang for alle i en bestemt sak denne uken, og resultatet kunne jo blitt to forskjellige beslutninger. Det kan bli krise av sånt!

Horoskopet gir alltid et konkret råd til hvert stjernetegn. Jeg skal «nyte dagene», han skal «være positiv». Dette kan jo ikke være så ille, tenker jeg, og ser for meg at jeg ligger i en solstol på hytta mens han traller rundt meg.

Ved nærmere ettertanke hadde jeg blitt vettskremt hvis jeg hadde hørt ham tralle. Ikke fordi jeg har noen grunn til å tro at han ikke kan synge (annet enn at han ikke er særlig god til å plystre) for jeg har aldri hørt ham synge. Min mann er ikke en som synger og traller verken offentlig eller privat, og det trives jeg godt med.

Vi liker heller ikke samme type musikk. Han synes Johnny Cash er uovertruffen, og jeg blir regelrett aggressiv av å høre om foreldre som kaller sønnen sin Sue. Jeg synes P4 spiller mye fin musikk, men opplever gang på gang at han bytter kanal når mine (og resten av Norges) favoritter setter i gang.

Jeg lurer veldig på hva han kommer til å beslutte denne uken, så jeg ringer ham:

- Hei, kjære, jeg ringer fordi jeg er litt bekymret. Det står i stjernene at du skal bestemme deg endelig for noe i løpet av uken. Kan det være gardiner på hytta på fjellet?
- Hæ? Hva? Nei ...?
- Hør hva det står: «På jobben kan du snakke friere om tabuemner og føle at du utvider dine egne grenser».
- Du vet at jeg jobber for meg selv, eller?
- Ja, ja. Men vet du hva det kan være du kommer til å bestemme deg for?
- Nei ... kan vi snakke om dette en annen gang?
- Nei, vent da, det tar ikke så lang tid, bare tenk deg om. Er det noen beslutninger du må ta denne uken?
- Du, jeg må nesten jobbe litt ...
- Hei! Dette er viktig! Det står også at «Du må unngå å terge på deg noen du kan ha nytte av.» Hvem kan det være, tror du?
- Æhh. Det vet jeg ikke. Kan vi snakke om dette i kveld?
- Nei! Hvem tror du det kan være????
- Må jeg ..
- Ja!
- Ok, da. Telenors kundeservice, kanskje?
- Fint. Takk. Og den beslutningen?
- Kanskje jeg selger Corvetten ...?
- Hurra! Hadet!

Resten av dagen skal nytes. Mens jeg lytter til magefølelsen - for det mener horoskopet også at jeg må passe på å gjøre denne uken.

Akkurat nå sier magen min at jeg skal spise sjokolade. Magen min er med ande ord enig med stjernene i at jeg bør slappe av og nyte dagen.

Jeg opponerer ikke mot universet. Så dum er jeg ikke.

tirsdag 24. april 2012

Planlegger å overleve

Hvis man skal tro på at man bør leve hver dag som det var den siste, har jeg akkurat spist en bøtte is som mitt siste måltid her på denne jord. Men jeg har bare lyst til å understreke at jeg har gjort mer enn å spise is i dag.

Jeg har for eksempel skypet med en venninne, kranglet litt med min mann, trent, skiftet på sengene, vasket en haug med klær og vært på apoteket for å kjøpe ting jeg trenger å ha her hjemme når jeg kommer tilbake fra sykehuset etter at noen - forhåpentligvis en med medisinsk utdannelse og lang erfaring - har åpnet magen min med skarpe instrument.

Skulle jeg dø på operasjonsbordet i morgen, vil i alle fall skapene her hjemme være fulle av rene klær. Og jeg har sagt til min venninne som jeg skypet med at hun er den første som får plukke med seg ting i garderoben min. Jeg anbefaler spesielt et fargerikt skjørt som det fremdeles henger en prislapp på.

Smykkene vil jeg gjerne at familien beholder i tilfelle tidene blir vanskelige og boligmarkedet krasjer. Jeg vurderte å si til ungene at de kunne gi diamantene til sine fremidige koner, men siden jeg garantert vil sitte oppe i himmelen og glefse etter mine svigerdøtre når jeg ikke flirer ondskapsfullt av dem, er det bedre for meg om jeg ikke må forholde meg til at de dumme hønene bærer smykkene mine også.

For du kan ta deg faen på at jeg kommer til å følge med. Selv om kroppen min ligger fem fot under og muligens bare er en halv liter aske, og selv om familien har kjøpt verdens tyngste stein i håp om at jeg skal holde meg der nede, kommer jeg på en eller annen måte til å greie å følge med. Den neste askeskyen kan være meg.

 

Hvis noen i min familie bretter håndklene feil, roter på rommet sitt eller lar oppvasken bli stående på benken, kommer jeg til å spøke for dem til de gjør ting riktig. Og hvis noen er slemme med familien min, vil slemmingene bli mørkredde, få søvnproblemer og store blemmer på steder der de helst ikke vil ha noe som svir. Jeg ser egentlig frem til å bli et spøkelse. Selv om jeg håper at det blir noen år til.

Overlever jeg morgendagen og noen år fremover, kan det jo til og med hende at jeg skifter mening om svigerdøtre.

Ha, ha, ha. Bare tulla.

Jeg har mye ugjort, så jeg håper jo selvsagt å overleve morgendagen: Det er fremdeles noen episoder igjen av serien Revenge, jeg skal plante lavendel i bedet på hytta, jeg har en masse ustrøkne bluser og jeg må få hentet frakken som jeg har levert inn på renseriet. Også hadde det jo vært fint å få lov til å være sammen med familien min noen år til. Selv om de klarer seg helt fint selv. Kollegene mine vil jeg også savne der jeg sitter på en sky og mesker meg med friske jordbær og slankeis, men de må finne seg i å komme på andreplass - altså bak familien. Ikke såpeserier.

Jeg har noen råd jeg gjerne vil gi til dere som sannsynligvis kommer til å være her i morgen:
  • Lev hver dag som om det var den siste, men planlegg for at du skal leve evig 
  • Ikke spis en hel bøtte is på en gang 
  • Bli venner igjen etter en krangel - ikke la en eneste mulighet til å si at du er glad i noen gå fra deg 
  • Fortell familie og venner at du er glad i dem - om så bare gjennom en blogg 
  • Gjør minst én god gjerning hver dag (jeg prøvde å gjøre en i dag, men damen jeg prøvde å hjelpe rygget bare bakover mens hun ristet på hodet og pekte på ørene sine. Veldig spesielt.) 
  • Bruk tid sammen med venner 
  • Drikk tran og tren så svetten siler minst tre ganger i uken, og bruk rent treningstøy hvis du trener med andre 
  • Se muligheter, ikke problemer 
  • Gjør ditt beste, ikke kast bort muligheter på slurv 
  • Elsk barna dine og vær der for dem dine uansett hva de gjør 
  • La hypotetiske problemer være i fred 
  • Vær ærlig, konstruktiv og raus 
  • Kjemp for frihet og demokrati 
  • Gråt når du føler for det, men prøv å le mer enn du gråter 
  • Innse at alle er forskjellige og at det ikke er opp til deg å dømme de andre 
  • Tro at alle vil deg godt, men ikke vær naiv 
  • Les en god bok, kast de dårlige 
  • Syng i dusjen 
  • Bruk solkrem 
  • Sitt helt stille og se utover havet så ofte du kan 
  • Skyll oppvasken før du setter den inn i oppvaskmaskinen 
  • Ikke tipp Lotto 
Vi ses.

Mohahahahahaha

mandag 23. april 2012

På vegne av vanvittig mange

Den eneste fordelen med en stiv nakke er at man ikke har mulighet til å være nikkedukke for noen. Tvert i mot; en stiv nakke har en tendens til å bringe frem en krigersk natur, i alle fall hos meg.

Bilkjøring med stiv nakke er derfor absolutt ikke å anbefale, men siden selve syretesten; rygging ut fra smal parkeringsplass med én bil på hver side, gikk helt fint, mente jeg at det var forsvarlig å kjøre helt hjem. Det gikk fint, men det var ikke bare min fortjeneste.

Til du damen i en rød bil som kom som et skudd ut fra en sidegate på Frogner ved tolvtiden i dag; du er jammen veldig rask på bremsene. Go girl! Eller kanskje heller; Slow girl! Det kan jo hende at vi ses igjen. Hilsen meg i Volvo XC 90 med veldig møkkete bilskilt

De siste dagene har jeg med vilje unngått en del situasjoner der lang lunte er en nødvendighet: Det er en del temaer jeg ikke har tatt opp med min mann, jeg har ikke gått inn på rommet til min yngste sønn, jeg har ikke ringt en eneste håndverker og jeg har ikke lest AftenAften.

For hva er det med den avisen? Det kan da umulig være så mye dritt i denne byen som den avisen vil ha det til? Ikke sånn å forstå at jeg tror de dikter opp veskenappinger og overfall, men jeg blir mørkredd og fullstendig paranoid når mer enn 90 prosent av det jeg leser handler om uskyldige damer med grått hår og briller som dyttes overende for deretter å miste både diamanter og dyre håndvesker. (Jeg identifiserer meg mer og mer med gråhårete damer med dyre håndvesker.)



Etter flere dager i strekk uten mulighet til å avreagere, leter jeg nå etter en ventil for å unngå en total eksplosjon. Spørsmålet er bare om jeg klarer å planlegge det slik at man unngår utilsiktede skader. Og da tenker jeg også på nakken min.

Det at jeg i det hele tatt reflekterer over dette og ikke bare knuser den første og beste idioten som kommer min vei, gir en god del voksenpoeng. Men når man er 43 år, samler man ikke lenger på voksenpoeng, man ser etter en måte å bli kvitt dem på. Det er det som kalles en 40-årskrise, eller eventuelt en 50-årskrise. For å unngå en 50-årskrise var planen min å ha mist en liten krise hver uke. Det bør gjøre susen. Men det krever bevegelige nakkeledd.

Etter en hel dag bare med vennlig smiling og ansiktet rett frem, har jeg funnet ut at det eneste jeg kan gjøre uten å risikere enda mer vondt i nakken er å skrive. Selv det å himle med øynene krever nemlig bevegelse i nakken (uten en viss hodebevegelse ser det bare ut som det er noe galt med øynene dine).

Hvis jeg roper og skriker til noen, kommer jeg garantert til å vri på hodet i ren forglemmelse selv om det skjer på telefon - og det utelukker jo oppkjefting av både familien min, andre bilister og rekken av håndverkere som enten har vært her og gjort en drittjobb eller skulle ha vært her og antakelig gjort en drittjobb. Da gjenstår AftenAften. 

Det må bli leserinnlegg.

Jeg skrev mitt første leserinnlegg som 13-åring. Avisen Varden var hyggelige nok til å trykke min hjertens mening om retten til fri abort. Jeg regnet med at det ville omvende et titalls mørkemenn som før de leste innlegget mitt sto klare til å aksjonere med voldelige midler mot leger og annet helsepersonell som var troende til å anbefale avbrutte svangerskap.

Her er innlegget jeg vurderer å sende;

Til redaksjonen

Nå er jeg møkklei av å lese om slemme, dumme og stygge mennesker. Det er da for pokker ikke rart at dere mister lesere og reklameinntekter når alt dere velger å dra frem er den reneste ulykke?

Har dere i det hele tatt tenkt på hvordan leserne deres føler seg etter å ha bladd gjennom avisen deres? Rett ut på badet, må de. Leserne, altså.

For det første blir man jo full av trykksverte på fingrene, så det må vaskes bort før man kommer i nærheten av lyse tekstiler (ellers har man det jo gående med både rensing og stivelse) men flere med meg blir rett og slett dårlige i magen av artiklene om vold og faenskap (unnskyld uttrykket).

Og med det samme jeg har oppmerksomheten deres; dere kan godt droppe artikler om vær, lokalpolitikere, sykdom og sport også.

På vegne av flere,
Fru Frisch
Bydel Frogner

Jøss, så godt det var å få det ut.

Hvis jeg er like stiv i nakken om 40 år, kommer jeg garantert til å sende det.

Ut av medisinskapet

Noen har hårvekst over hele kroppen, noen har vorter på rare steder og andre har en ekstra finger eller en tå til overs. Jeg har pigger bak ørene, og nå har jeg bestemt meg for å halte ut av medisinskapet.



Sylskarpe pigger - ca centimeter'n store - har i hele mitt liv ført til at mine ører ikke har hatt fysisk mulighet til å ligge innat hodet. I frykt for å få hjerneskade, virker det som hodebunnen bak ørene har trukket seg innover (hodebunnen rett bak ørene, altså, vi snakker store groper på hver side av hodet).

Effekten av faktisk utstående ører blir dermed ikke så stor, og siden jeg har briller kan jeg også late som ørene stikker littegrann ut på grunn av brillestengene.

Sannheten er jo at jeg har store problemer med å finne briller som er solide nok til at de ikke blir ødelagt av at jeg tar dem på meg. Og når vi er inne på problemer; noen som lurer på hvordan jeg sover? Svaret er «på ryggen» og «ikke spesielt godt».

Min fattige trøst har i alle år - helt siden jeg så «Blindpassasjeren» på TV - vært at jeg kanskje er utvalgt på en eller annen måte. Jeg ser for meg at UFO’en som kommer til å henge over horisonten om noen år (kommer de ikke snart?) vil kalle meg opp. Derfor har jeg i mitt stille sinn begynt å kalle piggene mine for antenner. Det må da være godt for noe, tenker jeg. Eller?

Ørelyten min har i det minste gjort at jeg har fått fokus vekk fra ting som kunne gitt meg en alvorlig selvtillitsbrist;
  • grått hår allerede i 16-årsalderen, 
  • en forholdsvis stor nese, 
  • utrolig dårlig syn, 
  • kilotunge øyelokk (ja, jeg er operert), 
  • nesten ikke-eksisterende lepper (restylane hjalp ikke), 
  • rynker på halsen fra 21-årsdagen (de kom uten avsender og uten mulighet til å bytte dem inn i for eksempel sjokolade), 
  • porer så store at jeg kan lagre småpenger i ansiktet,
  • en genetisk svikt som gjør at jeg ikke kan opparbeide armmuskler (jeg sender alltid kaffekannen videre hvis den har skrukork eller sånn idiotisk trykke-dings på toppen), 
  • en langfinger som Gollum ville vurderer å gi fra seg en ring for, 
  • pupper et strykebrett ville identifisert seg med, 
  • hofter ingen verken vil identifisert seg med eller gitt noe for og 
  • ben som en middels elefantunge. 
Tærne mine blir nektet inngang hos fotpleieren. De - fotpleierne - har aldri oppgitt grunn, men det kan selvsagt komme av lukten også. Da jeg var 23 kalte min daværende svigermor knærne mine for 50-årsknær.

Jeg er bare glad for at jeg nå begynner å ta dem igjen og for at min nåværende sivgermor er svært sympatisk. Også er jeg glad for mine -8,25-øyne for det betyr at jeg ikke aner hvordan jeg ser ut bakfra. Hver gang jeg leser KK forstår jeg imidlertid at ingen har en rompe de er fornøyd med, så det er ingen grunn til å undersøke den delen nærmere.

Kjære venner, hvis det hender at dere er misfornøyde med deler av Guds lokale skaperverk, så tenk på at det er noen som har det verre. Bruk gjerne meg som eksempel. Og holder ikke listen over, kan jeg ta for meg det indremedisinske neste gang. Dere kommer til å synge av jublende takknemlighet.

Husk også at hvis dere skulle finne på å baksnakke meg eller andre som ikke er like perfekte som dere, bør dere snarest la være med det. Baksnakkere er ukule, smålige og sosialt dumme. De befinner seg alltid minst et skritt bak den omtalte og de posisjonerer seg perfekt til å kysse noen bak. Og det kan jo hende den foran dem også har hemorroider.

søndag 22. april 2012

Living the brand

Jeg har en mann som ikke gir seg. Han er den staeste jeg kjenner, og jeg kjenner veldig mange. For mange år siden hadde vi noen venner på besøk og av en eller annen grunn begynte vi å diskutere filmen "Alle elsker Mary".



Han mente imidlertid at filmen het "Alle liker Mary" og han ga seg ikke før vi hadde satt oss i bilen og kjørt forbi en videobutikk som hadde filmplakaten i vinduet. Selv da mumlet han noe om at sist han så i det vinduet, sto det en annen plakat der.

Det å ikke gi seg vil jeg likevel definere som en god egenskap i de aller fleste tilfeller. Unntaket er at han aldri lar det passere når jeg juger om hvor mye sko og klær har kostet. Han spør til han finner sannheten. 

Siste innkjøp var en semsket lysebrun kjole som jeg hadde planlagt å bruke på en foreldrefest vi var invitert til. Eller det vil si; jeg kjøpte den, og så kom jeg på at jeg kunne bruke den kvelden etter. Kjolen var fin, men totalt ubrukelig både fordi den er altfor kort og fordi jeg begynte å svette som en gris etter å ha hatt den på meg i ti minutter. Litt dumt at jeg ikke fant ut det før jeg tok av lappen i nakken.

«Hva har du gjort i dag, da?» spurte han og jeg lurte som vanlig på om han hadde en sjette sans for bæreposer som var stuet inn i et hjørne under en masse kjoler. «Jeg har vært på Sandvika Storsenter og spist lunsj,» sa jeg, og fortet meg å se opptatt ut i håp om at han ikke skulle følge opp med: «Kjøpte du noe?». Den gang ei.

Arrgh! Liten strek i regningen der, men denne gangen følte jeg meg forberedt; Jeg hadde finanisert innkjøpet ved kontanter, uttak i minibank og kortbruk. Pluss at jeg hadde regnet ut hva 70 prosent av 2499 var.

«Ja, jeg kjøpte en kjole, men den var på salg, og du kommer til å synes at bena mine ser veldig bra ut i den,» sa jeg.

«Salg?» sa han og jeg kunne ikke hjelpe for at jeg ble litt skuffet over at ikke «sexy legs-kortet» mitt hadde NOEN effekt.

«Ja, 70 prosent avslag, gitt! Bare noen hundrelapper,» løy jeg.

Det tok ham 30 sekunder å forstå at jeg løy, få meg til å si hvor mye den kostet (og hvordan jeg hadde finansiert den) og til å riste på hodet over hvor dum jeg var fordi 1) alle pengene kommer fra felleskontoen vår og 2) jeg tjener faktisk egne penger. Et eventuelt overforbruk går like mye ut over meg, med andre ord.

Jeg har alltid dårig samvittighet når jeg shopper. Slik sett er det utrolig at jeg gjør det så ofte. Dårlig samvittighet er ubehagelig og fremmer ikke balanse og harmoni. (Note to self: Slutt med å få dårlig samvittighet. Alternativt; vurder å shoppe mindre.)

Det å ikke gi seg - nå snakker vi ikke mer om shopping - er i de fleste andre sammenhenger positivt også for min del. Akkurat nå kjemper han seg gjennom tykke røtter og dype steiner for at jeg skal få et etterlengtet lavendelbed på hytta, men i hverdagen er det kundene hans som får nytte av det ukuelige pågangsmotet.

Ikke bare jobber han dag og natt for å perfeksjonere leveransene, men selv når jeg tror han følger med på en eller annen CSI-serie sammen med meg, kommer det «Ja! Nå vet jeg hvordan jeg skal ...» også kommer løsningen på en eller annen utfordring en av kundene hans har. Så reiser han seg fra sofaen der jeg har ligget med hodet i fanget hans og blitt massert i hodebunnen, for å gå bort til PC’n for å redde verden. Eller i alle fall deler av den.

I mange år var det et rent helvete å få ham med seg på IKEA. Men så ble IKEA kunde, og plutselig var vi stamkunder og på hils med dama i pølsekiosken (han er veldig glad i pølser). Til slutt var det jeg som ikke orket å dra dit mer.

En stund hadde han medisinselskapet Pfizer på kundelisten. På det tidspunktet hadde vi barn i barnehagen og var på sommeravslutning. Samtlige familier hadde tatt med seg noe som skulle loddes ut til inntekt for nye bøtter og spader, og en av de andre foreldrene var åpenbart ansatt i nettopp Pfizer. Han hadde tatt med seg reklamemateriell i form av en skyggelue og en penn som lå på premiebordet.

Jeg har ikke vinnerlykke. Jeg har valgt å spare den til en kjempestor Lotto-premie, og siden jeg har spart hele livet, tror jeg det nærmer seg. Det viste seg imidlertid at min kjære hadde en masse flaks den dagen. Ikke bare vant han pennen, men han tok jammen hjem skyggeluen også.

Han insisterte på å bruke skyggeluen hele den sommeren. Det sto ikke « Pfizer» på den. Hadde det enda gjort det. Men nei, da, Pfizer hadde valgt å reklamere for et av produktene sine.

Det sto «Viagra».

lørdag 21. april 2012

Dømmekraft og varmekabler

Det er to typer krefter verden er avhengig av. Sikkert flere, men i alle fall disse to; tyngdekraft og dømmekraft. Fortinnsvis jevn tyngdekraft og god dømmekraft.

Selv om jeg synes tyngdekraften gjør seg litt vel mye gjeldende for tiden, innser jeg jo at det er jeg som har endret meg og ikke tyngdekraften. Den er like sterk som den var da Newton satt under epletreet. Verden bør være glad for at han ikke satt under en kokospalme, forresten. Kokosnøtter er livsfarlige.

Det er også noen som snakker om drømmekraft, men det kommer jeg ikke til å gå inn på her. Hvis du er mer interessert i drømmekraft enn dømmekraft, kan du oppsøke nærmeste engleskole, eller søke etter litteratur på nettet. Det finnes, jeg har sjekket for deg.

Dømmekraft er så og si synonymt med vurderingsevne og sterkt knyttet opp mot selvinnsikt og selvbildet ditt. Svært få har en så god vurderingsevne at de vet hvordan de oppfattes av andre, det er dessuten like mange måter å bli oppfattet på som det er mennesker som kjenner deg (eller kjenner til deg) så det kan man ikke forvente.

God dømmekraft kan trenes opp, men man må ha anlegg for det. Dømmekraft er dessuten nært beslektet med integritet og ryggrad, og den sørgelige nyheten til folk uten ryggrad, er at stamcelleforskingen ikke er i nærheten av å bidra i den retningen.

Når dømmekraften forsvinner, skjer det også noe med selvbildet ditt. Du kan bli supermann eller du kan bli en grå mus. Eller noe midt i mellom.

Ingen går gjennom livet uten å miste dømmekraften minst et par ganger. Sånn er det bare.

Hvis du er uenig med meg i det, er muligheten stor for at du er en svært fremmelig fireåring som akkurat har lært å lese eller så er du en godt voksen dust.

Du kan jo selvsagt være en av de heldige som bare har tabbet deg ut i et par småsaker som ingen egentlig er interessert i uansett, men hvis du er en av dem som har gått på en kraftig smell, trenger du bare å se deg rundt for å vite at: VERDEN GIKK IKKE UNDER. Vi er en nasjon av tilgivende mennesker som står klare til å blåse på.

Men hva påvirker dømmekraften?

Galskap er én faktor. Noen ganger må den medisineres, andre ganger går den over av seg selv. Tilfeller som går over av seg selv kalles ofte for forelskelse. Forelskelse er sosialt akseptert galskap, og man bør være varsom med å la det vare så lenge om gangen. Forelskelse er - særlig hvis den er gjensidig - noe som styrker selvbildet.

Alkohol er en annen faktor, men for de fleste er det over morgenen etter, og de fleste av de jeg kjenner oppfører seg dessuten ganske hederlig også under lett påvirkning.

Snobberi er den minst attraktive måten å miste dømmekraften på, og det er også den mest varige. Snobber har det til felles at de mener at de er på toppen av næringskjeden, enten alene eller sammen med en liten gruppe de selv har definert. Ofte prøver de å øke egen anseelse ved å dytte andre ned, og det er det som er problemet, ellers kunne de jo bare fått holde på i fred.

De kan mene at de er hevet over andre enten fordi de har penger, posisjoner eller intellekt - eller både penger, posisjoner og intellekt - og av en mystisk grunn mener de at dette gir dem moralsk overlegenhet. Noen ganger later de til å tro at de selv har penger uten å forstå at de bare er satt til å ta vare på skattebetalernes penger, men la meg nå ikke bli politisk.

De fleste jeg kjenner vil mene at snobberi er det motsatte av moralsk overlegenhet, men så er jo verden også full av paradokser.

Det er ca ti år siden jeg møtte en snobb som virkelig gjorde inntrykk på meg. Verken før eller siden har jeg møtt noen som har greid å se ned på meg både fysisk og på andre måter uten å ha verken høyden eller pondusen. Jeg var helt fascinert, men ikke på den måten hun trodde. Jeg har ikke hatt det så gøy siden sist jeg var i en dyrepark:

Jeg var med min kjære i en representasjonsmiddag, og verten bodde i et sinnsykt digert hus og hadde sinnsykt mye penger. Min første tabbe var å håndhilse på damen som åpnet døren for oss. Jeg synes kanskje hun var litt kjedelig kledd, og når jeg så tre andre identisk like kjedelig kledde damer på rad og rekke innover i hallen, forsto jeg at jeg ikke hadde trengt å presentere meg.

Min andre tabbe var da jeg jeg prøvde å snakke om kunst. På veggen hang det et fire ganger fem meter stort bilde av Nerdrum og jeg kommenterte at «Nerdrum lager jo veldig fine bilder, men hvorfor må han absolutt trøkke de derre dumme luene nedover huene på de han maler?». Min mann hvisket «Kanskje du skal gå og sette deg?» på en måte som ikke virket støttende i det hele tatt.

Under middagen reagerte jeg på at vertinnen var direkte sur og grinete. Jeg tenkte at hun kanskje var lei av at gubben dro med seg mer eller mindre kondisjonerte gjester hjem opptil flere ganger i uken, og bestemte meg for å være litt hyggelig med henne når jeg fikk sjansen.

Sjansen bød seg under kaffen i salongen litt senere. Da dumpet jeg ned ved siden av henne og tenkte kjapt at siden vi ikke på langt nær var på samme shoppingbudsjett, fikk jeg finne noe annet vi kunne drive female bonding over.

«Jobber du?» spurte jeg fordomsfritt. «Jeg jogger,» sa vertinnen uten å se på meg. Hun var 10 centimeter lavere enn meg, men hun lyktes likevel med å se ned på meg. Rent fysisk, altså. I ettertid har jeg tenkt at hun må ha sittet på en ganske høy pute. Det ville ikke forundret meg.

Hadde jeg ikke allerede da hatt grå hårrøtter, hadde hun muligens lykkes i å få meg til å føle meg som en dum og veldig fattig stakkar. Men det hun ikke visste, var at jeg fikk mine første grå har som 16-åring og at jeg hadde spist snobber til frokost siden jeg var 20. Heldig for henne at jeg faktisk kommer fra et overmøblert hjem og at jeg ikke var så sulten, ellers kunne det blitt stygt.

«Oki ...," sa jeg og brukte noen minutter til å tenke ut neste tema. Heldigvis fikk jeg hjelp av at vi begge overhørte en som snakket om campingvogner. 



«Campingferie er ikke noe for meg, jeg skal ha det mindre slitsomt på ferie enn det jeg har hjemme,» prøvde jeg meg. Og da løsnet det litt. «Jeg er HELT enig,» sa hun. «Og jeg sa det til mannen min da vi bygde hytta på Kvitfjell. ‘Jeg SKAL ha varmekabler’, sa jeg,» sa den nå så vidt engasjerte vertinnen.

Jeg tenkte at det jaggu var en beskjeden side av henne. Hvis jeg hadde hatt en mann med så mange milliarder, skulle jeg også hatt det godt og varmt på badet. Jeg hadde til og med forlangt flislagte vegger og uttak til hårføner'n.

«Så nå vokser det gress rundt hytta hele året,» sa hun.

Jeg takket pent for meg og gikk hjem.

torsdag 19. april 2012

Timing er oppskrytt

En gang fortalte jeg en vits om en et fly og en pilot som gikk «down in flames» i et rom fullt av kolleger fra Luftforsvaret. Jeg synes vitsen var kjempemorsom. Men jeg hadde jo (åpenbart) hørt den før; Det jeg lo mest av var at det bare var meg som lo.

En kollega sparket meg på leggen da hun forsto hvor det bar, men da var det liksom for sent å stoppe. Det kunne jo fort blitt veldig pinlig.

Jeg synes jeg er ganske god til å fortelle vitser, men når jeg tenker meg om, har jeg opptil flere ganger fått overtydelige hint om å sette meg ned og holde kjeft - det er bare det at der og da har jeg trodd at det var ment som en slags spøk.

En av mine tidligere sjefer i Forsvaret introduserte meg på følgende måte foran et rom fullt av ca 60 mannlige kolleger: «Dette er Birgitte, vår nye informasjonsdirektør. Hun er mest kjent for å fortelle grove vitser som hun ikke skjønner selv.»

Og siden han videre mente at jeg ikke bare skulle introduseres, men også oppsummere det vi hadde lyttet til den dagen, fant jeg ut at det å fortelle en vits var bedre enn å stamme meg gjennom noe jeg ikke var forberedt på. Jeg ga dem valget mellom en vits om en dildo og en historie om kommunikasjon. De brølte «DILDO» og jeg ga dem kommunikasjonshistorien.

Det å høre 60 mannfolk brøle «DILDO» var en selsom og litt skremmende opplevelse, og det satte meg såpass ut at jeg der og da ikke husket at kommunikasjonshistorien min inneholdt ordet «masturbere» en del ganger.

Om ikke annet var det en sikker måte å bli lagt merke til på.

Under en middag med militære attacheer noen år senere sa toastmasteren at han oppfordret til at vi som satt rundt bordene tok ordet, men at vitser om sex, religion og politikk var utelukket. Vi var tross alt ikke der for å skape diplomatiske kriser allerede før desserten.

Som han sa, var det nokså uvanlig å komme med slike henstillinger til gjester som levde av å omgås med smidighet, men «we have one person here today and ... she needs to be told».

Jeg ba selvsagt om ordet.

Delvis fordi jeg ikke ville at alle de andre damene i rommet skulle ha en slik mistanke hengende over seg, men også fordi jeg ville sovet så dårlig hvis jeg hadde latt være å ta den åpenbare utfordringen.

Så vidt jeg vet ble det ingen møter på særlig høyt nivå etter den middagen. Alkohol er en nyttig alliert for oss som ikke drikker.

Dette med å fortelle vitser på litt uheldig valgte tidspunkt er jeg alene om i familien, men for noen år siden fikk jeg et håp om at min eldste sønn vil følge i mine fotspor, om enn med en liten tvist:

«Har du hørt om mamma’n og gutten som gikk over en vei også ble gutten overkjørt også sa mamma’n «Kom an ketsjup!»?


onsdag 18. april 2012

Pinnedyrenes vårmote

Motesider på nettet og dameblader i papir vil gjerne fortelle meg om vårens trender. Sterke farger, duse farger, lange og korte skjørt, trange og vide bukser. Jeg må være stokk dum, for jeg klarer ikke se noen trend i dette. Det er til forveksling lik våren 2011.

Når mer eller mindre selvutnevnte moteeksperter - hva skal til for å bli det? - avslutter en lang harang med å si «men best av alt er at du finner din egen stil» eller (enda bedre) «men egentlig er jo alt lov i år» sukker jeg litt og tenker at de to minuttene jeg har brukt på å lese den teite teksten er minutter jeg aldri får igjen. Ikke har jeg lært noe heller - og verst av alt; neste gang et glanset magasin frister meg med teksten «Dette MÅ du ha i sommer» eller «Finn jeansen som får baken din til å se best ut», så kommer jeg sikkert til å kjøpe det.

Men ikke før jeg har slått fast at det jeg leser er totalt uten verdi og at jeg gudskjelov er en voksen dame som ikke lar meg påvirke av alt dette mølet, er jeg på vei ut for å svi av en del tusen på en sort bukse som selv ikke jeg kan skille fra minst to av de jeg har fra før.

Klesskapet mitt er nokså velfylt. Det er forresten et lite rom, ikke et skap. Og plassen er så godt utnyttet at IKEA-designere burde vært på studietur der inne.

Likevel aner jeg ikke hva jeg skal ha på meg neste gang jeg må vise meg ute blant folk. Jeg kan i alle fall ikke ha den siste kjolen jeg kjøpte - en Yamamoto som var så dyr at jeg antakelig bare kan ha den hengende i skapet. Og siden jeg ikke vet om de andre kommer i bukser eller kjoler, er det nok tryggest å kjøpe noe helt nytt. Aller helst både en kjole og en bukse, kanskje. Hvis jeg går for bukse, må jeg jo forresten også ha en slags topp.

Jeg sniktitter i et av bladene for å å være på den sikre siden. Der ser jeg en glitrende sak som er nesten lik en jeg har hengende, men selvsagt i en annen nyanse av lilla. Kjøp, kjøp, kjøp. Pokker, jeg holdt nesten på å glemme sko. La meg se; våren 2012 skal de visst være sandalaktige. Pokker igjen. Jeg hadde nemlig det samme problemet i fjor; sandaler over hele linja. Mine føtter kler best spisse pumps.

I den siste artikkelen jeg leste, skulle man visstnok kle seg som om man var på safari, men illustrasjonen viser en dame som har badedrakt, trenchcoat og snørestøvler med åpen tå. Et mer upraktisk antrekk et sted der det er livsfarlige slanger, skal man lete lenge etter.

Alle bildene er hentet fra http://minmote.no/index.php/2012/04/motevaren-2012-dette-er-de-største-trendene/

Idretten har visst også inspirert et par designere, men tenkte de på at de også skulle få solgt dette? 


Hvis du ikke orker å ta av deg pysjen når du står opp om morgenen, er det bare å kaste på seg en jakke å gå ut i våren 2012:



Konklusjonen på dagens studie «trender i vårmoten» er at det nærmeste man kommer en trend uansett år og årstid er at man kan kle seg i hva som helst hvis man bare har vekt og form som et pinnedyr og for øvrig er rundt ca 19 år. Uoppnåelig for et stort flertall av oss. Kanskje ikke engang ønskelig.

Den eneste kreasjonen jeg likte i artikkelen jeg leste i dag, var denne: 

 

Men jeg innser jo at jeg ikke hadde kledd den flagrende saken like godt som modellen på bildet, dessuten har jeg et prinsipp om å ikke bruke mer penger på en kjole enn det min mann bruker på en bil. 

Inntil videre, i alle fall.





mandag 16. april 2012

Senk skuldrene

I disse dager - når de fleste av jordens mediehus har mellom én og 200 journalister i Oslo Tinghus for å skrive hjem om virkelighetens Voldermort muligens er rablende gal også på den juridiske måten - kan det være lurt å ha noen alternative syssler i ermet.

Jeg vil slå et slag for bruk av nål og tråd. Når man bruker nål og tråd, er man aldri i tvil om definisjonen av knapp. I skredderens verden er en knapp en håndfast, praktisk sak og ikke et spørsmål om man er knapp i hodet eller på annen måte har en væremåte som må granskes over lang tid av flere mennesker med mange vekttall og høy studiegjeld.

En knapp er en knapp. Og det største problemet en knapp kan skape er at den faller av.

Er du en av dem som koketterer med at du ikke «engang kan sy i en knapp» vil jeg be deg om å tenke deg om. Hvis du helt seriøst er så dum i hodet at du ikke klarer å tenke deg frem til hvordan du skal sy i en knapp, så hold kjeft om det. Og hvis du helt oppriktig ikke greier å feste knappen til et stykke stoff på riktig sted, kan du ringe meg, så skal jeg guide deg gjennom prosessen. PS Du kan være anonym.

Min erfaring er at de fleste som sier at de ikke kan sy i en knapp er late, og ikke dumme, men uansett om du er lat eller dum ser jeg ingen grunn til at du trenger å kringkaste det. «Knepp igjen,» hadde det vært fristende å si, men jeg ber deg egentlig bare om å slutte å gjøre deg til.

Du har sikkert minst to skjorter eller andre klesplagg som ville nytt godt av at du hadde satt deg ned i skredderstilling. Så vidt meg bekjent er skredderstillingen nært beslektet med en eller annen yogastilling, så her kan du slå to fluer i et smekk. Sett i gang.

Det er mye annet du kan gjøre med nål og tråd. Spesielt hvis du har fargerik tråd, litt stoff og god tid. Du kan begynne å brodere en bunad, for eksempel. Men hvis du (som jeg) mener at det er å gape for høyt, kan du begynne å brodere et slips som du eller noen du kjenner kan bruke når situasjonen krever pynting.

Min eldste sønn og slipset hans


Min mor broderer et bunadsslips samtidig med at hun lager middag, vasker gulvet foran komfyren og leser dagens aviser. Ikke no stress.

Men så er hun også en jævel med nål og tråd. Hver gang markedet for bunader går litt ... trådt - det er jo som regel en halvtime her og der i løpet av et år - fyker det bunadsslips og bunadmobilvesker  (du tror det ikke før du får se det, så klikk på linken) rundt henne som et slags litt iltert naturfenomen.

Vi trenger aldri å lure på hvor hun er, for selv om hun ikke tar telefonen («det er så vanskelig å finne riktig knapp») så kan vi bare følge sporet av avklipte bunadtrådrester. Da vet vi også at hun har funnet saksen sin, som har en stygg tendens til å forsvinne selv om hun stort sett har den hengende i en strikk rundt halsen.

Min mor og jeg er likere enn jeg vil innrømme på mange måter, men jeg har ikke arvet hennes tålmodighet med farget tråd. Men jeg syr nå litt, jeg også. Når jeg ikke får uttrykt meg på andre måter. 



For noen er håndarbeid en måte å slappe av på. Det er det ikke for meg. Det er i det hele tatt svært sjelden jeg slapper av, og jeg er derfor alltid på leting etter de stundene der tiden forsvinner og jeg slipper å tenke på noe som helst. 

"Finn roen," var det en som sa til meg for en liten stund siden. Alt jeg greide å tenke på da, var om det faktisk var noen i Norge som het Finn Roen. Det kan jo hende! Og jeg måtte jo sjekke. 

I følge Statistisk Sentralbyrå er det "Det er 3, 2, 1 eller 0 menn som har Finn som første fornavn, og Roen som etternavn." Så mye for statistikken. Gulesider.no og 1881 var også resultatløst, men jeg ser ikke bort fra at Finn Roen har hemmelig nummer. Hvis ikke kunne det jo blitt en del mas. Jeg hadde i alle fall ringt ham.

Men i går kom jeg over 12 minutter med sjelero. Hvis du ikke stresser ned med nål og tråd eller andre syssler, og synes det som skjer i verden er for mye å forholde seg til, så se og lytt til dette fra komponisten Ole Egil Andreassen. 

Skuldrene mine har ikke vært så lave siden sist jeg lå i narkose.

søndag 15. april 2012

Isfolket

Jeg er lykkelig. Jeg har spist is.

Før (ca klokken 20.22):



Etter (ca klokken 20.43):



Is er en velsignelse. Oppfinneren av is burde fått en pris. En Nobelpris i lykke. Jeg elsker is!

Is er litt som shopping; det gjør både gode og dårlige dager bedre.

Is ligger til og med et hakk foran enn shopping. Når jeg shopper for å gjøre en dårlig dag bedre, ender jeg alltid opp med noe jeg ikke bruker, men isspising gjør like godt uansett hvilket humør jeg er i når jeg tvinger ned den siste biten.

Det er ikke uten grunn at halvparten av alle kjærlighetsfilmer viser en gråtende dame som sitter i pysjen og spiser is rett fra boksen: Is hjelper mot kjærlighetssorg, mot selvmedlidenhet og mot PMS.

Hvis isspiserne hadde hatt makten i verden, ville sult, nød og ulykke vært ukjent. Isspisere er mennesker som vil sin neste vel. Isspisere er veldig snille. Og veldig pene. Isspising holder deg rynkefri, men da må du spise veldig mye.

Det skal ikke stikkes under en stol at enkelte isspisere har en tendens til ikke å være så gode til å dele, men det er bare et tegn på at det er for lite is til stede i øyeblikket. Det er nok til alle hvis man bare planlegger litt.

Is bør subsidieres og anbefales av leger. Jeg ville stemt på et parti som hadde «Is til folket!» som slagord. Og hvis de også anbefalte bamsemums, ville jeg meldt meg inn.

Hvis en bank ga meg is i stedet for renter på sparepengene mine, ville jeg umiddelbart satt inn en hundrelapp. Og hvis forsikringsselskapet mitt ga meg valget mellom leiebil og is ved motorhavari, ville jeg satt meg ned på verkstedet og spist is til bilen min var ferdig reparert.

Jeg elsker is! Nevnte jeg det?

Man legger heller ikke på seg av is. Det er bevist. Så vidt jeg vet.

Jeg blir derimot ikke overrasket hvis det viser seg at de 16 bitene med sushi jeg spiste til middag, vil øke vekten min med ca en kilo. Ris binder som kjent væske - spiser du ett riskorn, må du regne med å legge på deg ti-tjue gram, tror jeg. Og det er veldig mange flere riskorn i en sushibit enn man skulle tro.

Hvis det viser seg at jeg har gått opp i vekt når jeg veier meg i morgen, spøker det for overskuddet til nabolagets sushi-sjappe.

Med mindre de lanserer sushi-is. Jeg ville spist det også.

lørdag 14. april 2012

Pest eller Cola

«Og det blir som å velge mellom pest eller kolera,» forklarte jeg min eldste sønn under middagen. «Pepsi eller Cola???» sa min yngste med et glis samtidig med at min eldste sa «Hvorfor vil du absolutt ha en av to så ekle sykdommer?».

De gjør sitt beste for å plage meg.

De vet at jeg hater at folk snakker i munnen på hverandre, at de later som de ikke forstår hva jeg sier og at de vrir på det jeg prøver å fortelle. Derfor gjør de det så ofte de kan.

«Kanskje vi skal selge hytta på fjellet og kjøpe en enkel fjellhytte uten strøm og vann i stedet?» sa min mann mens jeg resultatløst prøvde å rydde opp i blandingen mellom brus og epidemier. Og da fikk jeg kramper i tærne.

Jeg får nemlig alltid krampe i tærne når han sier noe dumt. Og det er veldig dumt å foreslå at jeg skal være et sted uten vann og varme som kommer fra ting som er produsert de i løpet av de siste to tiår.

Tåkramper er frustrasjon som ikke har noen annen vei å gå.

Jeg prøvde på en pen måte å formidle at det ikke kom til å skje: «Hæ? Hvorfor det? Ikke faen! Er du helt dum i hodet?».

«Hvorfor ikke bare selge alt og flytte til London?» sa min eldste som på det tidspunktet var lei av mine forsøk på å rydde i Pepsi/Pest og Kolera/Cola-problematikken mens jeg kjeftet på min mann.

Englandsstudenten vår mente at yngstemann kunne gå på IB i stedet for å gå på videregående skole her hjemme. «Hvorfor skal jeg gå på ebay?» sa lillebroren som på det tidspunktet bare fulgte halvveis med. Han prøvde nemlig å overbevise bikkja om at vi spiste noe hunder ikke liker. Bikkja skjønte at han løy og at han kom til å gi seg.

Alt dette mens TV’n vi som oftest har på (ganske høyt for å overdøve at minst tre mennesker til enhver tid snakker i munnen på hverandre) mens vi spiser, viste noe som kan ha vært en serie om Titanic. Eller en film. Uansett vil ikke slutten være noen overraskelse.

«Når gikk Titanic ned?» var det en rundt bordet som spurte. «Titanic? Handler ikke dette om noen som er på et tog?» sa min mann. «Jo, ha, ha og toget ble truffet av et isfjell,» sa yngstemann. «Eller et snøskred. Også falt det i vannet,» fantaserte han videre.



«Hysj, jeg prøver å følge med,» sa jeg.

«Visste du at Titanic bare hadde tre piper som fungerte, men at designeren mente at den burde bygges med fire fordi det så penere ut?» sa min mann. Noe som faktisk var en interessant opplysning.

«Jeg tror kanskje jeg var på Titanic da den sank,» sa jeg. Og brakte konversasjonen tilbake til kaos.

Jeg følte at de ikke tok meg spesielt alvorlig. «Hey! Jeg har fått høre at jeg også har vært student i England på 1700-tallet, men at jeg måtte slutte fordi familien min mistet alle pengene sine,» sa jeg. «Herregud!» ble det synkront hvisket rundt bordet.

«Ja, det er nemlig forklaringen på at jeg bruker penger som om det tok slutt i morgen,» sa jeg.

Jeg så at min mann var på vei til å belære meg. Men heldigvis kom yngstemann ham i forkjøpet:

«Fuck the logic.»

Og det var vel en passende oppsummering av kveldens middag.

fredag 13. april 2012

Alltid beredt

I natt fortalte underbevisstheten min meg at det var på tide å lage en ønskeliste til bursdagen min, som er i juli. Jeg drømte at jeg ble gratulert med dagen og at jeg rødmende sa tusen takk og prøvde å juge på meg at jeg var 22.

Det var egentlig ikke løgn, mer en regnefeil; det skulle vært 44.

Jeg har intet ønske om å være 22 igjen. Det måtte i så fall vært for å endre et par ting, men de tingene - sammen med en hel haug av andre større og mindre tabber - er jo summen av den jeg er i dag, og siden jeg stort sett er ganske fornøyd, får vi la det bli med det.

En av de tingene livet har lært meg, er at man alltid skal ha en ønskeliste. Det har jeg ikke hatt på en stund - noe som også vitner om at jeg har det ganske bra. Men så hadde jeg altså denne drømmen, og bare elleve timer senere (mens jeg lå på sofaen under et pledd og klamret meg til varmeflasken min) kom min mann hjem og sa:

«Jeg vet hva du kan ønske deg til bursdagen din!»

Jeg ble straks engasjert og minnene om en viss veske fra Hermes til bare 48.000 kroner steg frem fra den skuffen i hjernen jeg har merket «Når griser flyr».

«En jervenduk!» sa fyren.

Og skuffen smalt igjen mens griser over hele verden falt pladask ned i gjørma.

En jervenduk! EN JERVENDUK!!! Selv jeg som var i speideren bare for å ferdighetsmerker, vet at man ikke dekker bord med jervenduker. Alt som er kalt opp etter ville dyr er dessuten en fornærmelse å gi til meg. (Vi holder mink-pelser utenfor dette.)

Her er beviset på at jeg har vært i speideren, og med det anser jeg mitt utendørsengasjement for over. De to bildene er tatt med ett års mellomrom.

 

På det øverste bildet står jeg på første rad som nummer tre fra høyre - jeg er en av to som holder den store plakaten. På det bildet har jeg musefletter, og jeg smiler ganske ubekymret.

På bildet under står jeg fremdeles i første rekke, men nå som nummer to fra høyre. Håret mitt er kort og smilet er preget av at jeg vet hvordan jeg til evig tid vil bli husket fra denne perioden i mitt liv; som en skamklipt dust.

Jeg lurer på om mine foreldre visste hvilke lidelser deres ønske om å spare et par usle kroner har forårsaket. Tenk om jeg hadde sluppet å bli klippet hjemme! Jeg kunne vært statsminister. Eller noe.

Et halvt år før det nederste bildet ble tatt, skulle vi på ferie til Seefeldt i Østerrike. Da fant min mor ut at hun skulle forenke prosessen med hårvask (jeg var ekstremt hårsår og det var et salig leven hver gang hun skulle gre ut de våte flokene mine) og jeg ble klippet.

På vei over havet til Europa (aka Danmark) sto jeg i kø for å kjøpe en svett osteskive da en dame sa «La oss slippe den lille gutten foran i køen.» Helvetes drittkjerring.

Jeg ønsket henne død og brukte resten av turen til å følge etter henne i tilfellet hun skulle lent seg litt langt over rekka. Alt jeg da hadde trengt for å få henne til å falle over bord var å løfte bena hennes litt.

Mens jeg snek meg etter henne, fniste jeg ved tanken på den ultimate hevnen. Jeg så for meg den feite kjerringa sveve fektende mot vannet mens jeg ropte «MANN over bord!»

mandag 9. april 2012

Tiddelibom, du lissom

Kommunikasjon er vanskelig nok for to som snakker samme dialekt. Til og med mennesker som har levd og snakket sammen i flere år, kan ha problemer med å forstå hverandre. Selv om meldingene tilsynelatende er superenkle.

Det vet alle som har prøvd å få en mann til å kvitte seg med favorittluen sin (fordi den får ham til å se ut som en bankraner) eller et barn til å rydde på rommet. Definisjoner har alt å si her, men det er jo slitsomt å gå i detaljer hele tiden.

Til de av dere som i den siste tiden har prøvd å snakke med været, vil jeg si: SE TIL HELVETE Å SLUTTE MED DET.

Jeg kunne sagt; «Ikke snakk med været» men da ville dere kanskje ikke ha forstått hvor sterkt jeg mener det. For jeg mener virkelig VELDIG at dere må slutte å be om sol eller snø eller regn. Været er nemlig ikke helt synkronisert med oss, sånn kommunikasjonsmessig. For å si det forsiktig. Noen ville kalt været treig, men det er ikke riktig.

Været vet ikke bedre. Været prøver bare å gjøre sitt beste.

Derfor snør det i dag. Den siste dagen i påsken. (Eller regner, da. Her nede i lavlandet. Hvorfor har ingen funnet opp vindusviskere for stuevinduer? Ideen er gratis, sett i gang.)



I flere uker før påskeferien startet kunne man høre akkingen og ojingen: «Det kommer ikke til å være NOE snø igjen på fjellet», «Påsken i år blir nok snøfri», «Hva skal jeg med de nye skiene jeg fikk i fjor?», «Det er klimaendringenes skyld» og «Jeg håper det blir snø til påske!»

Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, og man er forventet å ha et visst minne om hva som har skjedd før. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til februar. «Å, nå MÅ våren komme snart» sa folk da. Og plutselig - tidlig i mars - ble det 20 grader.

Været gjorde sitt beste, men hva sa de samme rørehuene da? «Å, nei. Det er miljøskapte klimaendringer. Nå ryker påskesnøen.» Er det rart været blir frustrert? Hvis vi ikke passer oss, får vi en storm midt i fleisen når som helst. For været kan være lunefullt også. Hvis det oppdager at folk tar fint vær som en selvfølge, kan du banne på at det er en snøstorm eller et usannsynlig regnvær rett rundt hjørnet.

Påsken er heldigvis over om bare noen timer. Da er været ikke fullt så viktig lenger, selv om det kommer til å være tema rundt de fleste lunsjbord i morgen. Det synes været er ok. Været vet at det er bedre å bli snakket om enn ikke å bli snakket om. Været liker bare ikke å bli klaget på. Da blir været surt, og surt vær vet alle som har vært ute en vinternatt hva er.

Det er flere grunner til at jeg er glad for at påsken er over. Enorme mengder snop, er en ting det skal bli godt å slutte med. Reklamer for lidelser som prøver å overgå de Jesus hadde på korset, er en annen. For oss som ikke bare leser om diagnoser, men som også har en tendens til å prøve dem ut, er helligdager et helvete.

Jeg har ikke hatt bekkenløsning på 14 år, men første påskedag vraltet jeg rundt som en and. Helt til reklamen for «Single sammen» kom. For da lo jeg så jeg glemte hele bekkenet. «Single sammen»? Seriøst? Hva er poenget da?

Kanskje været bør søke om reklameplass til neste år. Jeg ser for meg en litt ujevn lysbildeserie med bilder av sol, regn, snø og vind og teksten

«Vær. Hver dag.»

mens Annie (hun rødhårete, foreldreløse piken) synger «Det kommer en dag, i morgen, du må tro og håpe at i morgen ... blir det SOOOOL».

For håpe er alt du kan. I tillegg til å vite at over skyen er strålingen fra solen enda farligere.

lørdag 7. april 2012

Rosiner ruler

I løpet av påsken - som ennå ikke er over - har jeg spist 1,2 kilo Fruktnøtt, men nå er det slutt. Ikke fordi jeg er bekymret for vekten (av en eller annen grunn legger jeg ikke på meg av Fruktnøtt) men fordi jeg akkurat har oppdaget at Freia aldersdiskriminerer.

Kall meg gjerne treig. Det har tross alt tatt meg ganske mange 200-grams Fruktnøtter for å finne ut dette - og altså seks på en uke - men kall meg ikke ryggesløs. Jeg erklærer herved at jeg aldri igjen skal legge i meg en eneste Fruktnøtt; i lojalitet med alle som blir eldre. Og det er jo tross alt de heldigste av oss.

Nå har du kanskje lurt på hvordan jeg oppdaget at Freia er anti gamlinger. Vel. Det er enkelt. Det er bare å ta seg tid til å se på innpakningen.

Jeg har ikke hatt så god tid til det. Når jeg har fått en 200-grammer i neven, skal man være kvikk for å få med seg overgangen fra at den ligger innpakket i plast, til at den ligger innpakket i x-antall kilo Birgitte. Papiret har ikke hatt noen verdi for meg verken før eller etter sjokoladen.

Men av en eller annen grunn var det litt annerledes i dag. Jeg kom nemlig til å se på illustrasjonen Freia bruker for å friste oss stakkars sjokoholikere.

Som kjent er Fruktnøtt en salig blanding av sjokolade, nøtter og rosiner. Hvis man er litt raus og omtrentlig, kan man påstå at man får i seg fem om dagen - og nå snakker jeg om frukt - når man har et så stort inntak av Fruktnøtt som jeg har hatt.

Rosiner har jeg alltid hatt et godt forhold til. Jeg har aldri vært den som har plukket rosinene ut av bollene, men rosiner i pølser har jeg derimot aldri sett poenget med.



Så hvorfor velger da Freia å avbilde DRUER på innpakningen??? Er rosiner liksom ikke gode nok?

Nei, de er nok ikke det, og jeg har svaret; Rosiner er gamle utgaver av druer. De er ikke like spenstige. De har rynker. Rosiner er med andre ord ikke attraktive nok. Rosiner representerer alderdom. Og hvem vil vel identifiseres med det?

Jeg har også rynker. Selv om jeg har prøvd de fleste triksene og nesten er konkurs etter å ha sprøytet og massert penger rett inn i huden, er ikke rynker noe jeg ser ned på eller forakter. Jeg vil bare ikke ha så mange midt i trynet.

Jeg er et reklameoffer. Samfunnet - i mangel på et mer presist begrep - forer oss med propaganda om at det er glatt hud, lite fett og ungdom som er inn. Men som med mye annen reklame, mangler også det substans.

For hvor hadde verden vært uten rynker og erfaringer? Hva skulle vi gjort hvis 17-åringene regjerte verden? Jo det skal jeg fortelle deg; De hadde blitt drittlei seg selv! De hadde spydd etter to dager etter å ha måttet høre på hvor fortreffelige, geniale og udødelige de var. Og etter ett år hadde de blitt for gamle.

Alder er mer enn et tall. Hvis du er 72 år, så ikke drit deg ut ved å si noe annet. Alle vet at de som sier «alder er bare et tall» lider av dype komplekser for ett eller annet. Med mindre de akkurat har fått seg en kjæreste som er 40 år yngre. I så fall burde de heller ha valgt de dype kompleksene. 

Alder er en indikasjon på hvor mye erfaring du har. Alder er IKKE et bevis på at du er smart, men det er et vitnesbyrd på at du har hatt muligheten til å bli det.

Jeg har til gode å høre noen som mener at de var lurere da de var 15. De kan mene at de var mer risikovillige og sprekere, men ikke klokere. Hvis noen kommer til meg og forteller at de faktisk var smartere ved 25-årsalder, ville jeg blitt bekymret og spurt om det var vondt da blomsterpotten traff dem i knollen.

For det finnes jo selvsagt folk som rett og slett har fått seg et uheldig slag eller to i skallen. Men de hører til unntaket som bekrefter regelen: Aldersgrafen og klokhetsgrafen er proposjonale hvis man ser bort fra en liten dipp omtrent ved 40-årsmerket.

Kjære dere som har aksjer i Freia. Eller Kraft, blir det vel. SELG! Selskapets omsetning vil falle fortere enn Bambi på isen nå som jeg har gjennomskuet falskheten deres og ikke lenger vil ha noe med dem å gjøre.

Og kjære Freia. Jeg kan gå med på at druer er enklere å tegne og kanskje at de ser penere ut enn rosiner (som - la oss innse det; kan forveksles med dritt, hvis tegneren ikke er så god). Men prøv å lag en sjokolade med druer, da vel.

Det går ikke, det, skjønner dere. For vi har nemlig hver vår plass i verden; druene og vi rynkete rosinene. Og noen ganger trengs vi som ikke lenger er proppfulle av fuktighet, men som til gjengjeld er ekstra søte.

tirsdag 3. april 2012

Jesus med borrelås

«Den som henter et glass vann til meg, skal få en gullfisk i garnet,» sa jeg til barna mine. Jeg nekter altså å gi dem penger for å gi meg et glass vann. Da hadde jeg heller hentet det selv. Nå tror jeg ikke jeg hadde trengt å bestukket dem for å gi meg vann, men det går alltid raskere hvis man er litt motivert.

Ingen av dem har gått på søndagsskole, så de skjønte ikke referansen til gullfisker, men jeg fikk dem i alle fall til å si «Hæ?» i kor, så nå kan de skryte av kor-kompetanse, hvis det skulle bli nødvendig noen gang.

Det finnes noe som heter Norsk Søndagsskoleforbund. De organiserte 1.421 søndagsskoler ved årsskiftet, noe som var 12 flere enn året før. I følge avisen Dagen.

Jeg angrer litt på at jeg prioriterte å sove bort søndagsmorgene i løpet av de siste 20 årene når jeg tenker på hva barna mine har gått glipp av. Jeg tenker ikke på alt det der med Gud, for det har de fått med seg - jeg tror vi ga bort fire godt brukte barnebibler til barneavdelingen på Rikshospitalet sist vi flyttet.

Men de vet jo ikke hva en flanellograf er! Neste gang jeg trenger hjelp til ett eller annet med Mac’en og ett av mine barn sleper seg ut fra rommet sitt med sukk og stønn, skal jeg bare tenke «Greit nok, men du vet ikke hva en flanellograf er!» Men jeg kommer ikke til å si det høyt, for da bare googler de det, også har jeg mistet det forspranget.

Kanskje de nærmere 6.500 lærerne og lederne (også i følge Dagen) ikke bruker flanellografer lenger. Det vil jeg i så fall si er et tap for kulturen.

Ingenting gir et så varig inntrykk i et barnesinn som når Jesus him self blir borrelåst fast på grønn filt.

Til tross for min egen erfaring med både søndagsskole og flørting med korsang i metodistbarnekoret «Lyset», der jeg tålmodig sto og gapte lydløst i et par år (til mine passive statskirkeforeldres diskrete forundring) var jeg sterkt tvilende til om jeg ville døpe mitt første barn.

Jeg hadde en lang samtale med presten. Mitt argument var at min oppdragelse ikke kom til å endre seg det spøtt om ungen var døpt eller ikke. Etter én time sa presten at han i løpet av hele sin karriere aldri hadde brukt så lang tid på en dåpssamtale. Etter to timer sa han «Dette er en sak mellom din sønn og Gud. I dette tilfellet blåser Gud i deg.» Han kan ha sagt "driter Gud i deg" for han var ganske oppgitt og sliten.

Ok. Det var det. Jeg vet når jeg skal gi meg. 

Not.

Jeg hadde nemlig ett ess i ermet: Jeg er faktisk ganske flink til å sy. Og jeg mente for det første at min SØNN skulle slippe å ha på seg KJOLE til dåpen og for det andre ville jeg sette mitt eget preg på en dåp som jeg mente at mine daværende svigerforeldre hadde tatt aksjemajoriteten i.

Jeg sydde en dåpsdrakt til ham som Black Adder ville vært stolt av.

 

Jeg vatterte vesten, sydde små snabelsko og trakk knapper i silke. Til og med en liten vattert lue med brem, hadde jeg fått til. Først da var jeg fornøyd. Og det tror jeg sikkert Gud også var. Det er vel det som kalles et kompromiss.

mandag 2. april 2012

Engler i flate sko

Min favorittreklame for tiden er den der en masse ulike mennesker i hvitt og grønt sier at de er sykepleiere. Jeg er helt sikker på at alle sammen er engler i hvitt (eller grønt) og at de vil mitt beste.

Reklamen og sangen kan du få med deg her 

Jeg er tilbøyelig til å tro at de som er med i reklamen er tilfeldig valgte representanter for sin yrkersgruppe og at de lever for å hjelpe andre også når de ikke er på jobb. De har sikkert en drøss med frivillige verv i Røde Kors og Blå Kors og hva det heter alt sammen.

Normalt er jeg ikke så naiv, men det er noe med musikken, ansiktene, det de sier og det at mine egne erfaringer med sykepleiere stemmer ganske godt overens med det jeg ser.

«Hvis jeg skulle valgt karriere på nytt, ville jeg blitt jordmor,» sa jeg til min mann. Han svarte med å le, og jeg lurte på hvorfor det var morsomt, rent bort fra at jeg hadde slitt med å finne meg til rette i crocks eller annet type flatt skotøy de bruker. 

 

«Du er altfor utålmodig,» svarte han og hermet med ukledelig pipestemme etter noe som antakelig skulle være meg som jordmor: «Kom deg ut, din drittunge, nå har du vært der inne lenge nok!»

Det kunne jeg selvsagt aldri sagt. Hva hadde vært poenget med det, liksom? Ungen hadde jo verken hørt eller forstått hva jeg sa. Og jeg vedder på at moren hadde vært like oppsatt som meg på å få vedkommende ut. Lite vits i å stresse henne, med andre ord.

Ikke for det. De mest motiverende ord jeg noe gang har hørt, kom fra en ferm jordmor som lå oppå magen min for å hjelpe meg med å presse. Jeg var utslitt etter 24 timer med veer og var lei av hele greia, da hun ropte «Nå MÅ du hjelpe til en siste gang, babyen din har det ikke bra.»

Ungen hadde en hodeomkrets på 38 cm, men det var skuldrene som satt fast. Han kom ut ved hjelp av jordmorens 110 kilo, mine siste krefter og turnuslegens tang. Den bredskuldrede begynte umiddelbart å vræle og jordmorens kommentar var «Du har fått en stor gutt på 4,6 kilo. Han kommer til å forlange at maten står på bordet i det han kommer hjem.»

Ungen som nå er 190 cm høy og snart 21 år, lager stort sett maten sin selv. Og det tror jeg han er helt fornøyd med. Ingen har heller noen gang sagt at jeg burde vært kokk.

Jeg lurer forresten på hvordan det har gått med turnuslegen som holdt tangen. Da ungen var ute og han hadde fått bekreftet at epiduralen ikke hadde virket (vi hadde nemlig en kort diskusjon om hvorvidt jeg kunne kjenne hvor han sydde: «Du er bedøvet, du kommer ikke til å kjenne noe.» «AU! Jo, det gjør jeg!» «Ok, hva gjør jeg nå, da?» «DU KLYPER, DIN JÆVEL!» «Oki ...») sa han plutselig «Oj, da. Er klokken SÅ mye. Jeg har ikke tid til å sy mer, jeg må på et møte.»

Jeg håper han har blitt forsker. På illeluktende bakterier.

«Hva kunne jeg ha drevet med hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjør nå, da?» spurte jeg min mann.

«Parkeringsvakt,» kom det kontant.

Det er i slike tilfeller jeg lurer på om han virkelig kjenner meg. Han burde i alle fall ha visst at jeg ikke ville bli sett død i parkeringsvaktsko.

søndag 1. april 2012

La deg lure

«Det ligger et påskeegg på Volvoen,» sa jeg til min mann som lå og halvsov. «Ha, ha. Aprilsnarr,» svarte han og snudde seg for å sove videre. Men det var sant. Volvoen hadde fått egg og jeg lurte et øyeblikk på om det kunne være en liten Volvo XC60. Men det var noe enda bedre. Det var sjokolade.

 

Massevis av sjokolade. Og absolutt ikke noe lureri.

Jeg har bare gode minner fra aprilsnarr. Narren er dessuten alltid min mann, og han er god, for han trener jo hele året. Eller rettere sagt; han blir trent på. Det er jo også narrens oppgave.

Jeg klarer alltid å lure ham. Det er aldri de store triksene, for han er ganske smart, men mine små narrestreker går alltid under radaren. En gang fikk jeg ham til å pakke bilen klokken ett om natten fordi jeg latet som jeg fikk en telefon fra departementsråden som ba meg om å stille på kontoret så fort som mulig.

Vi var på hytta og alt jeg hadde gjort var å stille inn en alarm på telefonen min og så late som jeg snakket alvorlig da den ringte. Da ble han litt sur. Han mente nok at jeg kunne avblåst spøken før han hadde ryddet ut av kjøleskapet og bedt barnet få på seg klær.

1. april 1998 lå jeg til sengs med uforklarlige symptomer da han kom hjem etter å ha levert eldstemann på SFO. Litt over en uke i forveien hadde vi fått en baby, og jeg var ikke frisk. Han kom hjem og ga meg et ark i det han sa «Vi har mistet plassen på SFO fordi jeg har hentet for sent for mange ganger.»

Jeg eksploderte. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har blitt så rasende så fort.

I løpet av hele svangerskapet hadde jeg vært ute av stand til å hente og bringe førsteklassingen vår til og fra skolen, for jeg gikk på krykker fra tredje måned og kastet opp døgnet rundt fra første uke. Min mann stilte opp så godt han kunne, men det hendte svært ofte at han måtte godsnakke med de ansatte som sto fullt påkledde og ventet.

I det jeg åpnet arket, lo han høyt og sa «APRILSNARR!!!». Jeg tror ikke det gjorde humøret mitt så mye bedre.

Den kvelden fikk jeg pustevansker, og legen som ble tilkalt diagnostiserte meg med lungebetennelse etter å ha sett på meg i noe som kan ha vært et helt minutt. Samme natt satt jeg oppreist for å i det hele tatt klare å få i meg litt oksygen. Jeg gled inn og ut av det hvite lyset og våknet hver gang min mann fiket til meg. Det hvite lyset finnes.

Morgenen etter ble jeg kjørt i ambulanse fra Volvat til Diakonhjemmet (en distanse på ca 200 meter) og en sykepleier der hvisket «I dag var du heldig. Vi har Norges fremste ekspert på blodpropp på vakt.» Jeg følte meg ikke så veldig heldig der jeg prøvde å få puste mens morfinen strømmet rundt i blodet mitt uten å ha noen effekt.

Norges fremste ekspert på blodpropp, fortalte at jeg hadde hatt en stor propp «som hadde spredt seg som et meteorittregn» til begge lungene og jeg tilbrakte en god stund på geriatrisk avdeling med oksygenmaske og blodfortynnende sprøyter, men jeg overlevde og det er ikke alle som er like heldige.

Jeg er overbevist om at jeg kan takke min manns fremprovoserte raseriutbrudd for at blodproppen delte seg opp - hadde den ikke eksplodert, hadde jeg ikke vært her nå. Jeg kan med andre ord takke aprilspøken hans for livet. (Teorien er ikke testet medisinsk. En god historie bør ikke ødelegges med fakta.)

Moralen i denne historien: Nyt livet mens du har det, la deg lure innimellom og sett pris på gode naboer som trosser vær og vind for å lyse opp tilværelsen din med stappfulle påskeegg.