Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 29. juni 2014

You are so beautiful, madame

Å gå gjennom parfymeavdelingen på Bloomingdale's, er ikke til å unngå hvis man vil videre opp i etasjene. I alle fall vet ikke jeg hvordan jeg skal komme unna. En hodepinekroniker som meg burde få utdelt neseklype og førerhund ved inngangen.

Ved hvert parfymemerke står minst én ivrig selger med et innsmigrende glis og flakong - og et uimotståelig tilbud om å gjøre deg ... uimotståelig.



- I love your dress! sa en ung dame fra Sisley for tredje gang da jeg for tredje gang passerte henne. Jeg var tilbøyelig til å tro at hun synes en fire år gammel strandkjole var superfin. (Det er varmt i New York i dag.)

En svært ung, svært muskuløs og svært velpleid guttunge foran et for meg helt ukjent (og uaktuelt ettersom jeg har brukt Obsession fra Calvin Klein siden jeg var 20) parfymemerke sa "You are very beautiful, madame," med stort alvor.

Den gikk jeg ikke på. Men du verden så gøy. Og det var timesvis til flyet gikk.

- Jeg vedder på at du kan gjøre meg enda vakrere, sa jeg. På engelsk, selvsagt. Vi snakket engelsk begge to. Det var enklest sånn.

- Hvis du lar meg få lov, sa frekkasen og så meg rett inn i øynene.

Jøss og kors. Han var så ung at jeg fikk lyst til å spørre om han ikke heller burde være ute og leke med vennene sine.

- Gratis? spurte jeg.

- Selvsagt! sa barnet.

- Og du lover at du ikke kommer til å prøve å selge meg noe når du er ferdig?

- Hvorfor må jeg love det? Stoler du ikke på meg?

- Nei.

- Hvorfor ikke?

- Hvorfor skulle jeg det?

- Fordi jeg fortalte deg hvor pen du er!

- Nettopp.

- Så ikke noe salg i dag?

Stakkars liten.

lørdag 28. juni 2014

Picture it!

Kjenner du til Zainab Hawa Bangura? Det synes jeg du burde. I det minste synes jeg du bør bry deg om saken hun jobber med. 

Bangura er FNs "Special Representative on Sexual Violence in Conflict",  og i dag har jeg vært så heldig og få møte henne her i New York.

Utsikt fra FN-bygningen

"Hvis man ikke respekterer kvinner i fredstid, gjør man det i alle fall ikke når det er krig," sa Bangura og sa at mange land ikke engang har lover mot voldtekt. 

Tenk det! 

"Mange land har ikke politi," sa Bangura. 

Hæ?

*

Bangura vil bruke den nordiske modellen for å trene opp soldater. Hvorfor? Jo. Fordi i vår del av verden lærer vi soldatene våre at kvinner og menn er likestilte, men at de har ulike sikkerhetsbehov, og derfor overfører denne kunnskapen når vi løser oppdraget. Det ligger i ryggmargen.

To bra damer: Bangura og Eriksen Søreide

I andre deler av verden opplever kvinnene at soldater fra deres eget land står for 50 prosent av de seksuelle overgrepene. Kun ved å jobbe systematisk med trening, opplæring og statsbygging kan vi bekjempe disse grusomhetene, sa Bangura.

Mellom 60 og 70 prosent av alle voldtatte kvinner blir utstøtt av familiene sine. De lever i skyggene, sa Bangura, de er usynlige, men de må ut av skyggene, vi må gi dem oppmerksomhet.

*

Torsdag 26. juni startet det som skal være et helt års markering av 20-årsmarkeringen av UN Womens Beijing+20-kampanje "Empowering Women, Empowering Humanity. Picture it!"

Det var et heidundrende kick off i Apollo Theater i Harlem, New York. Siden jeg har vært på jobb sammen med forsvarsministeren denne uken, og siden hun holdt en appell der, fikk jeg med meg deler av dette arrangementet også. 

I tillegg til vår forsvarsminister, var også nummer to i FN, Jan Eliasson der. "Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt," sa han. Eliasson er en kul fyr. (Men vår forsvarsminister fikk mer applaus.)

Eriksen Søreide (altså Norges forsvarsminister) og Eliasson (altså nummer to i FN)

Bangura var selvsagt også på Apollo Theater. 

"Det handler ikke om signering, det handler om handling," sa Bangura.

Hva har du tenkt å gjøre?

Picture it! 

onsdag 25. juni 2014

Kjolefengsel

Jeg hadde gledet meg til flere ting denne dagen. Jeg er en enkel sjel, og de to første oppturene var å ta på meg en av mine fineste kjoler og å dytte i meg hotellets aldeles nydelige frokost.

*

Det gikk ikke helt som planlagt ettersom jeg satt fast såpass lenge inne i min egen kjole at jeg ikke rakk en eneste liten baconbit. Jeg får sjelden panikk, og jeg fikk ikke panikk denne gangen heller, men det å sitte bom fast i en kjole er en særegen opplevelse. Har du for eksempel tenkt over at du kan bli så sliten av å sitte fast i et klesplagg at du må stå med hodet ned for å hvile armene? 

At du inderlig gjerne skulle ønske at du hadde vært lur nok til å ikke ta på deg brillene før du tok på deg kjolen og at de millimeterene som hårpynten utgjør var helt avgjørende for at du står som en dust midt på gulvet og ikke kan annet enn å hoppe opp og ned i håp om at tyngdekraften for én gangs skyld skal virke i din favør.

Jeg prøvde til og med å famle meg frem til hotellets telefon, men det gikk opp for meg at hvis jeg mot formodning skulle greie å slå et nummer der en eller annen i andre enden forsto hva jeg skrek om, ville jeg aldri overleve ydmykelsen det var å bli funnet med kjolen halvveis over hodet, og da droppet jeg den planen.

*

Det ende med at jeg gikk planmessig til verks. Jeg vurderte mulighetene mine:

1 Fjerne hindringene
Brillene. Nix. Det gikk ikke. Jeg kom ikke til dem. Det samme gjaldt de to dingsene jeg hadde i håret.

2 Dra i kjolen
Nix. Armene var for langt unna kjolestoffet

3 Riste og hoppe
Fullstendig virkningsløst

4 Bruke bena
Ja! Hvis jeg satte meg ned og tok spenntak med kjolen mellom sengestolpen og foten fikk jeg rikket den såpass at jeg kom meg ut og kunne begynne prosessen om igjen. Denne gangen uten briller og hårpynt. Og det var det som skulle til. 

*

Stresset og bustete løp jeg på spikertynne hæler (på marmorgulv) for å rekke resten av delegasjonen (jeg er på jobbreise) før jeg ble etterlatt for å dø midt i Washington. 

Heldigvis rakk jeg i det minste å få plass i en av bilene. Innhul av sult og fremdeles skjelven av redsel for å bli forlatt.

"Kremt. Birgitte? Jeg tror du har tatt på deg kjolen feil vei," sa en sjel som helt sikkert mente det godt. Men tenk, jeg hadde ikke det.

Den skal være sånn!

"Sykehuskittel?" spurte en annen.


Alt som mangler er et rødt kors og et navnskilt med Ms Florence Nightingale. Eller en tvangstrøye.

Og hadde jeg ikke sett så mange filmer fra amerikanske fengsler (der er det ikke særlig hyggelig), hadde han fått hælen min rett i skallen.

Du kan sikkert tenke deg effekten: Splæsj!

mandag 23. juni 2014

Beføling av toalettdører

Normalt er jeg ikke tilhenger av at alt skal være likt, men akkurat når det gjelder åpning av toalettdører, er jeg tilbøyelig til å gå i tog under parolen «Ja til 20 års sikring for folk som er så trange i nøtta at de tillater dodører som jeg ikke skjønner hvordan jeg skal åpne».

Jeg har vært på flydo. Det er noe jeg prøver å unngå, men selv jeg greier ikke holde meg på en oversjøisk flight. Nå kan du selvsagt innvende at hvis jeg ikke hadde vært så fordømt jålete at jeg hadde holdt meg på 99 prosent av alle de flyturene jeg har hatt i mitt liv, så hadde jeg kanskje skjønt hvordan jeg skulle åpnet den fordømte døra, men nå er det nå en gang sånn da.

Kan noen fortelle meg hvordan det går an å gjøre dette på en hygienisk måte?

Jeg ble stående som en dust og beføle en toalettdør på LH 419 fra Frankfurt til Washington DC et sted over Skottland mens et titalls mennesker fulgte interessert med på hva jeg kom til å finne.

Det viste seg at døren hadde en knekk ca 30 centimeter fra venstre. Omtrent der skulle man dytte. Og når jeg først fant dyttestedet, var jeg av ulike grunner så desperat at jeg fløy med hodet først inn på det knøttlille rommet.

Jeg smalt skallen rett i noe som kan ha vært et nedfellbart stellebord. Gud vet hvordan man både får plass til en baby og en foreldre inne på et flytoalett. Men takke faen for at man ikke lenger trenger å skifte bleie på småttingene i setet eller i midtgangen.

Apropos småunger, kan IKEA gå hjem og vogge. Compact living vet de ikke en dritt om. Det er forbeholdt flydasser. (Dritt og dasser - tok du den? Jeg sitter her og føler meg skikkelig rampete og litt skitten, men det kan like godt være fordi jeg akkurat har frekventert flyets avtrede.)

Inne på 1x1 meter eller kanskje litt mer, har de til og med greid å presse inn en krok til å henge fra seg frakken på. Jeg er dødsimponert. To speil - hvorav ett som viser deg i helfigur, papir du kan bruke både her og der og til og med en barberhøvel hvis du plutselig oppdager at du har glemt å barbere den ene leggen før du dro. Jeg har hørt at sånn kan skje.

Men det er et par snåle ting der også. For har de tatt høyde (tok du den, da - hallo!) for turbulens, spør jeg. Tok de høyde for turbulens når de plasserte knappen for å tilkalle flyverten (eller flyvertinnen) rett ved siden av toalettpapiret? Vet de hvor lett det er å komme borti den knappen når det rister litt?

En annen ting: Hvis du virkelig er i trøbbel og trykker på knappen ... så går døren INNOVER. Og der er du. Som en svært effektiv dørstopper.

Det er nemlig veldig lett, skal jeg si deg. Veldig lett. Men det som ikke er så lett, er å forklare hva som skjedde.

søndag 22. juni 2014

Scene fra et for langt ekteskap

Vi var ferdige med biffmiddagen. Eller, det vil si, jeg hadde spist en liten bit indrefilet, de andre to hadde lagt i seg enorme mengder spare ribs.

Dessert var sjokolade. Polly-sjokolade.

- Kan jeg få en bit av deg? spurte min mann.

Jeg rettet meg opp (skjøt brystene forførerisk frem, er en annen formulering) kastet på håret, blafret med vippene og sa dramatisk "Ta hva du vil!".

Han så ikke engang på meg. Blikket var stivt festet på sjokoladen.

- Bare gi meg en sjokoladebit, du, sa han.

TV'n er oppfunnet for oss.

I løpet av årene, blir jeg også mer og mer interessert i hagearbeid. Stopp meg når jeg blir interessert i frimerker, er du snill.



lørdag 21. juni 2014

Birgitte for president!

- Du vil se blod, du! sa min mann etter at jeg nok en gang hadde påstått at han antakelig hadde tapt en nevekamp mot vår yngste sønn hvis det skulle dra seg til.

Jeg svarer ikke på sånt. Det blir galt uansett. Man skal jo ikke like å se blod, liksom. Særlig ikke som et resultat av vold. Og særlig ikke etter vold i nære relasjoner.

Vi satt dessuten ved middagsbordet, og biffen min var på grensen til rosa. Det er blodig nok for meg.

Av en eller annen grunn ble temaet penset inn på pasifisme. Vår sønn - som i toårsalderen hadde to karrieremål: styreformann og forsvarssjef - mente at religion var roten til alle kriger.

Han konfirmerte seg borgerlig og mener muligens derfor at han er uten skyld, men han skal være pokker så forsiktig med å kaste stein, sa jeg og refererte til alle de gangene han har forsøkt å legge sitt faderlige opphav i bakken.

Noen mener for øvrig at en verden styrt av kvinner hadde vært en verden preget av fred. Jeg er ikke en av dem. Likevel klarte min mann å tillegge meg meninger som om jeg ønsket å sitte på toppen av en ren kvinnedominert verdensregjering.

Jeg begynner å lure på om han kan ha rett.


torsdag 19. juni 2014

Whiskey'n min

De som tror at hunder er enkle skapninger, har ikke møtt min lille 11 kilos kjøter, Whiskey. Jeg tar høyde for at vi kan ha tullet litt med hodet hans da vi valgte navnet hans – for det blir reaksjoner fra omverdenen når vi går rundt i byen og roper navnet hans, og det er klart at han merker det – men det kan ikke forklare alt.

Whiskey er en morsom fyr. Han skjønner naturligvis masse. Han kan navnet sitt og alle andre ord som likner, han løfter ørene når noen sier «skal du ha en tyggepinne?» med en viss innlevelse, og han bommer aldri hvis noen sier ordet «tur». Eller «T. U. R.» eller «L. U. R.», men man kan ikke være så nøye på det. Han er jo tross alt bare en hund. Som er veldig glad i å gå på tur.

*

Noen har lurt på hvorfor han heter Whiskey og ikke Whisky. Det er min skyld. Jeg trodde at all Whiskey ble skrevet med e da jeg opprettet Facebookprofilen hans, og da ble det sånn. Det er antakelig unødvendig å si at jeg ikke har drukket så mye brunt brennevin i mitt liv.

At Whiskey elsker isbiter må være en tilfeldighet. Kanskje gjør alle hunder det. Uavhengig av om de er oppkalt etter noe som heter "... og is".

*

Hvis Whiskey er i godt humør, kan han finne på å være lydig. Det kan gi seg utslag i at han for eksempel helt uten å ha fått beskjed om det, ruller rundt på gulvet for å få en godbit. Han kan også selvsagt sitte og ligge, vente og finne ting – hvis han gidder. Sånn sett likner han litt på en katt.

Når det gjelder evnen til å gi fullstendig faen i menneskene som på mange måter sørger for at han lever og har det bra, likner han ikke på en katt i det hele tatt. En katt driter i deg. Du tror kanskje at den bryr seg, men det gjør den bare så lenge den har fordeler av det. Separasjon er ikke et begrep for en katt. Separasjon er Whiskeys største frykt.

Whiskey har så sterk separasjonsangst at han er i ferd med å lykkes med å klore seg ut av en dør fra stuen og ut i gangen. Der kommer han til å møte en større dør, men det tror jeg han er klar over. Whiskey aksepterer å være alene hjemme når vi er på jobb og skole, men han skal ha seg frabedt å bli forlatt når vi kommer hjem om ettermiddagen.

Da er det ikke engang lov å gå på do uten å bli verbalt overhøvlet. Han står utenfor badedøren og kjefter meg huden full (eller piper hjerteskjærende) og gir seg ikke før jeg har vasket hender med Lano og varmt vann, kledd meg om fra jobbantrekk til gå på tur-antrekk eller subbe hjemme-antrekk (han ser forskjell) og vi har ligget litt oppå sengeteppet slik at han har fått fortalt meg alt om dagen sin mens han snuser inn Lano-lukten fra området der huden er aller tynnest – akkurat der pulsårene synes best.

Jeg er alltid litt engstelig for om han henger en av hjørnetennene opp i en av de utstikkende årene mine.

Når han er helt rolig, og han viser mer interesse for et av de fillete kosedyrene sine enn meg, går det an å gjøre noe annet. Som for eksempel å legge sammen klær eller å rydde ut av oppvaskmaskinen. Eller si «Whiskey? Skal … vi … gå ... på tur!?».

Da er vi i gang igjen og det er bare å finne frem joggeskoene. Hvis ikke jeg har vært smart nok til å gjøre det før jeg sprakk nyheten.

*

I går gikk vi i Frognerparken. Og da kom ett av de andre særtrekkene hans frem. Han er en Alfahann. En Alfahann som ikke tåler trynet på andre hanner. Så lenge de ikke er kastrerte, selvsagt.

Det begynner alltid bra. Han virker kjempeivrig etter å få nye venner og halen går som en hjulvisp. Men så – uten at noen rekker å se hvem som begynte – så flyr de to gærningene i synet på hverandre så spyttet fyker. I går var den andre bikkja løs, og da har jo den naturligvis en fordel.

Fordelen min var at Whiskey bare veier 11 kilo og at han går i sele og ikke halsbånd. Med andre ord kunne jeg bare løfte ham opp som en liten, illsint pinjata og følge med på den enda mindre kjøteren som hoppet rundt bena mine og prøvde å få tak i den rasende og noe ydmykede lille pelsdotten som hang og dinglet i enden av båndet jeg holdt i.

Pussig nok virket han happy likevel. Og vi var enige om at det hadde vært en usedvanlig hyggelig tur.

Ikke gå fra meg. Vær så snill.

tirsdag 17. juni 2014

Lek stilleleken, Karsten Beate

Har du lagt merke til alle de småtingene som skjer når du har dårlig tid? Noen burde forske på det. Kanskje det er der X-filene ligger. Den overjordiske tingen som noen av oss tror på og noen av oss gir blanke faen i så høylydt og ofte vi bare kan.

Ingen vet hva som er inni her. Ingen! Bortsett fra et par typer i Hollywood.

Kanskje vi er en planet designet for å være leketøyet til en bortskjemt drittunge på en MYE større planet? En drittunge som synes det er kjempekult å spille oss opp mot hverandre og lære oss lekser særlig når vi har det travlet og blodsukkeret er lavt?

*

Vel, i dag bestemte jeg meg for å lære ham en lekse.

Jeg tenkte "Lille venn. Du er billioner ganger større enn meg, og du vet ikke engang hvem jeg er, men du skal faen ikke få ødelegge dagen min. Jeg har ti minutter for dårlig tid allerede på å komme meg fra jobben til Majorstua, og la oss nå se bare for moro skyld hvor mange hindringer du klarer å legge i veien for meg. Dette er å anse som en utfordring. Din dritt."

La oss kalle ham Karsten Beate. Bakgrunnen er at Pusur en gang kalte en venn av seg for Karsten Beate, og at jeg jo egentlig ikke vet hva slags kjønn de har på denne enorme planeten.

*

Ok, så duellen mellom KB og meg var i gang.

Han hadde parkert meg inne. Trodde han. (ja, jeg kaller vesenet han. Beate, får være kompensasjon nok hvis det skulle vise seg at det er en hun, en hin eller en hen).

Han hadde ikke tatt i betraktning mitt gode humør og eksellente kjøreegenskaper, og en bil som kan snu på en gammeldags femøring (de store). Snipp, snapp, snute og fire reverser, og jeg var ute - ingen skade skjedd verken på min bil, andres biler, søppelkassene som sto i veien eller murhuset som var litt uheldig plassert.

Så hadde han plassert en narkoman (jo, stakkars, la oss håpe hun var det) prostituert midt i et fotgjengerfelt. Som om ikke det var nok (jeg måtte jo vente til hun hadde bestemt seg for hvilken vei hun skulle ta) så jeg at hun og jeg hadde nesten like gensere. Hun hadde en i sort, jeg har en i rosa. Enn så lenge. Den skal ut, så fort jeg finner den.

I feltet litt lenger bort i Kirkegata der jeg normalt svinger til venstre, hadde en bil som skulle rett frem bestemt seg for at det var lurt å stå slik at han sperret både for de som skulle rett frem og de som skulle min vei. De neste fire bilene som kom etter ham, ble antakelig så forvirret, at de bare stilte seg opp på nøyaktig samme måte. Sauer, assa. Det medførte at jeg gikk glipp av to grønne lys, og resten av veien opp mot Hansken kom jeg inn i en rød bølge. Rødt betyr som kjent stopp.

*

- Åssen går'e, KB? gaulet jeg, og la vekt på at jeg var i et strålende humør. Han svarte ikke.

KB kan være døv, selvsagt. Eller så skjønner han ikke norsk. Når jeg tenker meg om er det svært sannsynlig. At han ikke skjønner norsk.

*

Ved Rådhuset var det det glade kaos. Det var turistbusser over alt, og der det ikke var turistbusser, var det turister. Oslo er en fin by, synes de. Spesielt japanere, ser det ut til. Jeg tror jammen jeg ble foreviget. Så jeg passet på å smile. Selv om jeg nok ikke synes det passer seg å drive av- og pålossing av halve Tokyo midt i køen. Pytt. Romslighet, vettu. Der har du meg.

Rett overfor Solliplass kom det en slags delegasjon. Det kan ha vært en VELDIG stor familie, for det var voksne, barn og eldre i skjønn forening. Jeg ble nesten litt blank i øynene. De pratet og lo, og hadde verdens beste tid. Jeg begynte å telle, og holdt på å falle i søvn. Ikke det at de var sauer eller noe, det var bare så innmari mange av dem.

*

Da jeg kom til meg selv (fordi noen tutet iltert bak meg) hadde to av de minste barna satt seg ned for å leke i gangfeltene. Men kom igjen, a. Hvor ofte skjer det? Litt må man da leve med. Jeg synes det så koselig ut, dessuten var strømmen av Petter Spretts venner og kjente ikke over. By far.

Jeg kjørte bak en pappa (formodentlig) med en sykkeltvillingvogn fra den franske skolen og helt opp til Frognerparken. Det tok sin tid. Og da jeg skulle svinge ned fra Middelthunsgate for å finne den enkleste veien hjem i garasjen, var det jammen på tide for kryssende anleggskjøretøy. Det står et skilt om at det kan skje, men det har aldri skjedd før.

*

Og akkurat da jeg skulle rygge for å ta en annen vei (jeg var et kvarter og litt til forsinket på dette tidspunktet) og gi KB rett i at han vant denne runden, svingte det en taxi inn bak meg og blokkerte den muligheten.

Da jeg endelig så at lastebilen med pukk beveget seg, fikk jeg noe i øyet og måtte kjøre til siden. Kroppen min driver nemlig og skifter ham for tiden. Det kan hende at jeg blir større - det vil i så fall bevise min manns teori om at jeg ikke er et menneske, men et krypdyr - men en annen teori er at jeg etter overdreven soling flasser så støvskyen står etter meg. Flass i øyet er imidlertid et nytt konsept selv for meg.

*

Men vet du hva, KB, din jævla feige feiting! Jeg rakk det likevel. (Ha alltid en plan B, vettu.) Og jeg er ikke det minste sur!

I morgen skal vi to ha en ny duell. Vi skal finne ut om du klarer å la meg være i fred. Stilleleken, heter den.

Ta vare på planeten. Den er, så vidt vi vet, den eneste med sjokolade.

søndag 15. juni 2014

Italiensk design, type XXL

Jeg har ønsket meg ny solseng i flere år. Den jeg har henger sammen av godvilje og to grillspyd som erstatter pinnene i endene. Den har en heller gyselig, falmet blåfarge med ulekre striper (i gult?) som designeren må ha laget etter at han fikk oppsigelsen sin - på pur faenskap, med andre ord - og den kan av hygieniske grunner bare brukes av én person; Du kan ikke ligge på den uten å svette i bøtter.

I går skulle min mann på shoppingtur. Handle mat, er vel en mer korrekt betegnelse, men det er detaljer.

- Skal du på polet? spurte jeg i håp om han kanskje kunne gjøre et par ekstra ærender. Og snill som han er sa han ja til å kjøpe et par bøker, gå i helsekostbutikken, dra på hagesenteret og se etter en solseng. Selv om han ikke skulle på polet.

- Sjekk på Biltema, sa jeg. - Der har de sikkert en billig campingseng.

(Ordvalget var ikke tilfeldig. "Campingseng" høres veldig billig ut. "Solseng" koster penger. Det kan alle høre.)

Samtidig fikk jeg på snedig vis sneket inn informasjon om en designbutikk i Tønsberg sentrum der de selger utemøbler av høy kvalitet og eleganse.

*

Jeg kjenner min mann godt. Han gir seg ikke på tørre møkka. Har han først sagt ja til et oppdrag, skal oppdraget løses, men Biltema selger ikke solsenger. Ikke hagesenteret heller.

Designsjappa i Tønsberg sentrum, derimot, de selger noen innmari fine solsenger.

Jeg fikk en knall rød.

*

Selvsagt var jeg overtakknemlig.

- Oj, tipper den kostet litt mer enn den jeg tenkte meg fra Biltema til 199, plapret jeg.

Han bekreftet at jeg kunne gange med ti og deretter legge på litt. Jeg passet på å akke og oje litt. Det gjør alltid godt når han har brukt penger.

- Du vet at du har satt standarden for hagemøbler nå. Det blir italiensk design, sa jeg.

- Det blir ikke flere italienske hagemøbler! sa han.

- I alle fall røde ..., sa jeg.

- Det blir ikke flere hagemøbler! sa han.

- Oki, sa jeg. Medgjørlig som faen.

*

Da jeg hadde ligget på luksussolsengen og tenkt på hvor godt det var å være meg - frisk, vakker, slank, smart og rik - en god stund, sa min mann:

- De hadde den bare i rød.

- Jeg elsker rødt, sa jeg med et henført sukk og kom på at jeg har en rød bikini med hvite prikker.

Stilig.

Jeg har en hatt også. Med et bredt silkebånd. Og noen digre solbriller. "Hvis dette hadde vært 50-tallet, hadde et hvert verksted uten respekt for seg selv hatt mitt bilde på veggen," tenkte jeg fornøyd.

Men så klumpete sko hadde jeg ALDRI hatt på meg

- Utenfor butikken sto det noen hvite med blomster, men de var smalere, sa han.

- Hæ? sa jeg. - Og hvorfor kjøpte du ikke en av dem?

- Fordi jeg tenkte at du trengte en som var litt bred, forklarte han og gikk i detalj på hvordan han hadde fått betjeningen til å gjennomgå lageret på jakt etter en solid solseng som kunne bære hans robuste kone.

- De hadde bare én igjen, sa han og mente visst at jeg skulle være ekstra takknemlig.

Og plutselig var jeg like feit, dum og schtøgg som da jeg lå på den stusslige, gamle blå campingsengen med de to grillspydene. Da jeg kjente etter, hadde jeg litt vondt i hodet også, og bankkontoen var minst to flak tommere.

Heldigvis hadde han husket å kjøpe sjokoladen jeg ba ham om. Den trøstet meg. Helt til den var borte.

lørdag 14. juni 2014

- Et kurs, kanskje, sa han

I dag vil jeg takke alle som bidro til at gårsdagen ble en av de fineste sommerminnene jeg har hatt. Vi snakker ever.

Fra verdens beste manikyr-Marna, min kloke og morsomme venninne Kirsten, alle mine fantastiske kolleger jeg var på sommerfest med og min mann som tok meg til hytta da festen var over (for min del).

Sand i badeskoene, sier du? Nix, for her er steinene jeg tråkker på når jeg skal morgenbade.


Sommerfester på brosteinen utenfor FD er en utfordring når man alltid går med tynne, høye hæler, men gjett hva? Noen har funnet opp noe som heter kilehæl!

Jeg er ikke helt overbevist om at jeg kler det, men etter å ha snakket strengt til meg selv i snart ett år, lot jeg meg overbevise om at det var smart å ha to par sko med kilehæl i beredskap til årets sommerfest (to par, ja - for jeg vet jo ikke hva jeg skal ha på meg før cirka fem minutter før jeg skal gå, og derfor må jeg ha alternativer).

*

Heldigvis var min yngste sønn hjemme. Han har en usvikelig sans for hva som kler meg og hva jeg ser latterlig ut i. Som syvåring sa han "Mamma, nå har du funnet din indre stil. Du ser ut som hun der Jackie Kennedy." Og jeg som ikke trodde det var mulig å elske ham høyere enn det jeg allerede gjorde.

Dagens outfit ble en nokså spesiell bukse fra Celiné - litt rund i formen, en kort hvit bluse fra Jill Sander og - siden jeg nå måtte ha ett av de to parene med kilehæl og det ble de blå - et blått Louis Vuitton-skjerf (fordi jeg er en snobb) og en liten, hvit veske fra samme overprisede produsent.



- Nå var du jammen fin, mamma, sa 16-åringen. - Jeg bør få 20 kroner hver gang noen sier at du er fin.

Det lovet jeg ham uten å blunke.

*

Da jeg kom inn på kontoret - vi skulle gå i samlet flokk - spurte den første komikeren om dagens tema var frukt. Han mente jeg så ut som noe oppblåst. Jeg er usikker på om han mente det var spiselig.

- Nei, sa jeg og var dum nok til å si at min sønn var lovet 20 kroner per kompliment. For å si det enkelt kostet det meg cirka 200 kroner, men hvis kravet var at komplimentene skulle være spontane og ektefølte, er jeg femdeles like rik (eller fattig, om du vil).

*

Sommerfest i FD feires med sammen med Forsvarsstaben og Statsministerens kontor fordi vi er samlokaliserte. Det synes vi er veldig hyggelig. Jo flere, jo bedre.

Det krydde av hyggelige folk. Og til dere som kom bort til meg og sa at dere liker bloggen min: Dere aner virkelig ikke hvor glad jeg ble (legg meg til på FB, da vel!). Hvor glad jeg fremdeles er! Tusen takk!

Og til dere som fikk meg til å love at jeg ikke skulle referere noe av det vi snakket om i denne bloggen: Selvsagt gjør jeg ikke det! Det sparer jeg til boken min. (Mohahahahaha)

*

Vi spiser reker og ispinner og drikker vin og Farris, på sommerfestene våre. For min del blir det ispinne og Farris, ettersom jeg ikke tåler reker og brød og ikke drikker alkohol.

Det med at jeg ikke drikker alkohol, er de nok noen som er sterkt tvilende til.

Jeg ble nemlig budt opp til dans. Sånn pardans.

Jeg anser meg nokså god til å danse. Så lenge jeg kan danse for meg selv. "Dans som om ingen ser deg," ikke sant? Der har du meg. Men når jeg må forholde meg til noen - som å HOLDE meg FAST i noen. Som attpå til skal FØRE. Da blir det krøll.

*

Han må ha følt det som å dra rundt på et lik med spasmer. Og selv om jeg hadde avtrykk av skoen hans på foten min, var det ikke han som tråkket meg på tærne, det var jeg som la foten min under hans. Jeg var håpløs.

- Kan jeg foreslå et kurs, sa han vennlig da lidelsen var over.

Men det finnes ikke et dansekurs i verden som hjelper på problemet mitt. For problemet er ikke rytme eller steg. Jeg lar meg rett og slett ikke føre.

Jeg er ikke så god til å ta bilder heller. Her var fjorden full av seilbåter under fullmånen. Færder'n og fullmånen, tenkte jeg å kalle bildet, men det ser jo ut som en dårlig akvarell

onsdag 11. juni 2014

En dårlig dag på jobben

Det var ikke meg som hadde en dårlig dag på jobben. Det var spydkaster Andreas Thorkildsen. Han sa det selv.

Dagbladets fotograf fanget Thorkildsens reaksjon godt, selv bakfra

Jeg synes han kastet kjempefint, la det være sagt, men av kommentarene og av ansiktsuttrykket til Thorkildsen, skjønte jeg jo at det ikke hadde gått strålende.

- Hva var det som skjedde? spurte NRK-reporteren som skal ha skryt for at hun ikke lurte på hvordan han følte det (mulig hun spurte om det også, jeg fulgte ikke så veldig godt med).

Thorkildsen svarte at det venstre benet ikke fungerte så godt, og at det høyre heller ikke fungerte så godt og jammen var det ikke ett eller annet med farten også. Selv jeg skjønner jo at det gikk til helvete.

Jeg mener - du trener kanskje et helt år (eller fire, hvis det er snakk om OL eller VM) - også virker ikke bena som de skal den dagen det gjelder! Så inn i gamperæva forbaska ergerlig!

Vi kontorrotter kan bare klappe igjen når det gjelder å ha dårlige dager på jobb. Det er nesten ikke noe vi kan gjøre for å matche to tunge ben og dårlig fart når det virkelig gjelder. (Heldigvis. Bank i bordet. Og alle andre besvergelser jeg vet om.)

Jeg har skjønt at toppidrett er nådeløst. Likevel angrer jeg på at jeg ikke satset mer på min karrière som friidrettsatlet. Jeg var så nære. Jeg løp fort, hoppet høyt og langt og kunne sikkert blitt en habil kulekaster eller diskoskaster på mine eldre dager.

Toppidrettsutøvere har mange fordeler. Ikke minst ser de innmari bra ut, og de sitter nok ikke og lurer på hvordan de skal bli kvitt isen de spise i fjor og året før det.

Selv HMS-reglene blir tatt alvorlig der toppidrettsutøvere ferdes - og det er ofte et kvalitetstegn. Noter deg det. Etter at Thorkildsen og kollegene hans hadde kastet spydene sine, ble spydene kjørt tilbake til standplass på små, elektriske vogner. Trygghet for alle.

HMS eller latskap. Noen ganger går det ut på ett.


Det er dessuten svært sjelden at noen blir truffet av et spyd ute på gressplenen, men det har skjedd.

VG har nyttig nok laget en oversikt du kan lese her. Hvis du vil. Men det vil du egentlig ikke. Hvis du tenker deg om. (Spyd. Inn i menneskekropper. Skjerp deg, din ekling.)

Toppidrettsutøvere har dessuten (dette har jeg bare hørt) enorme team rundt seg som følger deres minste vink. "Hent ditt", "Gi meg datt" - og sånt kunne jeg lett blitt vant til. Jeg tror faktisk jeg hadde kledd det.

Men alt pynter en gammal bombeflyvertinne.

torsdag 5. juni 2014

- Jævla fitte, sa han. Til meg.

Jeg er et fredelig vesen. Hvis alle hadde vært som meg, hadde verden vært et godt sted å være. Forutsatt at ingen hadde feilparkert. Og på et par andre områder oppført seg pent, men det trenger vi ikke rippe opp i nå.

I dag kjørte jeg hjem fra jobben. I et strålende humør. Jeg kom rett fra øvelse og går på vakt i morgen, to arbeidsoppgaver jeg setter høyt. Men på veien skjedde det noe. Jeg vet ikke hva. Det kan selvsagt ha vært en syklist, eller en annen som ikke tar hensyn til andres rettigheter og følelser.

*

Da jeg svingte ned i garasjen, var jeg småirritert.

Og tror du ikke det står en IDIOT akkurat der jeg må svinge for å komme meg inn på den trange plassen ved veggen? Jeg hadde litt uggen samvittighet fra før, for jeg kjørte min manns Jaguar (min Volvo er nesten tom for diesel, og jeg gidder ikke fylle) og som kjent har ikke dårlig samvittighet noen gang dempet et gryende raseri.

I det øyeblikket jeg så varebilen stå skråparkert inn mot parkering forbudtskiltet, la jeg meg på hornet. Og ble litt overrasket over hvor høy lyden ble her nede i betongkjelleren.

Da jeg likevel greide å snirkle meg forbi den frekke feilparkereren, la jeg meg for sikkerhets skyld på hornet igjen. Bare som for å si at "det var jaggu faen ikke din skyld at dette gikk bra".

I bakspeilet så jeg en fyr komme ut av sykkelboden der også ventilasjonsanlegget befinner seg.

Han viste meg finger'n og ropte "jævla fitte".

Hvis jeg hadde vært medlem av Nato, hadde dette vært en klar artikkel V-sak. I stedet måtte jeg klare meg selv. Og heldigvis var jeg allerede klar.

*

Jeg går normalt ikke med sort drakt og hvit bluse på jobb. Høye hæler går jeg nesten alltid med, men i dag var jeg utstyrt med det ultimate power suit-antrekket. Det sammen med et ansiktsuttrykk som kunne skremt Belzebub og bestemora hans i åpnet lende, gjorde inntrykk på en puslete polakk.

Jeg var rasende. Jeg var helt hvit av raseri i hodet og skremmende rolig.

Han gikk opp i rett. Jeg gikk helt opp i ansiktet hans mens jeg sa "HVA. VAR. DET. DU. KALTE. MEG?"

- Æh. I just. Fikser ... vedlikeholder ... here.
- Neste gang jeg parkerer her, står du et annet sted. Er det forstått?
- Jeg bare fikser ...
- Jeg gir BLANKE FAEN (og her var jeg helt oppe i ansiktet hans) i hva du gjør hvor. Faktisk gir jeg BLANKE FAEN i HELE DEG. Du har å være så FORBANNA langt vekk når jeg kommer og parkerer her neste gang. ER DET FORSTÅTT!?
- Yes. Jeg er sorry.
- Du er sorry ... hva?
- Madame.
- Fint.

Det er mulig jeg har sett litt for mange filmer.

Det er også mulig at jeg finner alle dekkene oppskåret i morgen, men DA er diplomatiet over.

Nice cop
Bad cop

onsdag 4. juni 2014

Nedtelling

Jeg er 45 år og 11 måneder. Det er med andre ord på tide å finne ut hva jeg skal få til bursdagen min den 4. juli. Jepp. Jeg er born on the 4th of July. I Norge, nærmere bestemt Horten.

Som kjent er jeg beskjeden. I alle fall på andres vegne. Alt jeg krever er at det ikke skal bli flaut for giveren. Det ville være synd. Derfor er kjedebutikker og billig juggel ut. Det er heller ikke alltid at tanken teller.

Eller - det er klart den gjør det - men den skal jo også være god, og det er ikke sikkert våre standarder er like høye. Kanskje dine er høyere enn mine, og da blir det jo flaut for meg. Det er heller ikke bra.

Det materielle skal nok ordne seg. Spesielt fordi jeg stort sett har det jeg trenger på det området.

I år (altså om en måned) vil jeg ha mer av følgende

- latterkuler
- iskuler
- armkroker
- flørting
- klining
- lidenskap
- dårlige (og gode) vitser
- skryt og juging
- turer hånd i hånd
- turer med bånd (hundebånd)
- telefoner til London (skravling med min eldste sønn)
- skravling over middagsbordet med min yngste sønn
- sørgelige kinofilmer
- morsomme kinofilmer
- tv-serier jeg kan se i løpet av en helg
- treningslyst
- fint vær
- lyn og torden
- dype samtaler
- løsning av verdensproblemer
- reising til steder med fine hoteller og med butikker der de tar kort (ok, den var kanskje litt materiell)
- gode bøker
- tid til skriving
- tid til venner
- tid til bare meg

Men jeg er urealistisk nå, jeg vet det. Jeg tror ikke på julenissen heller, liksom.

Så hvis det er enklere, så tar jeg hva som helst fra Ole Lynggaard:




tirsdag 3. juni 2014

Supperåd

I dag er Norges nasjonalkokke 90 år. På vegne av min mormor må jeg lojalt følge opp med å si "pføy". Min store helt og forbilde: Mor (mormor på 94) har kun iskald forakt til overs for jentungen på 90, fru Ingrid Espelid Hovig, hennes persillekvast, hennes koketteri, juks og fanteri, og hvis jeg hadde minnet henne på jubileet, er jeg redd hun ikke hadde overlevd dagen.

Det var ikke lett, men jeg fant et ganske lite flatterende bilde (fra Dagbladet)

Skjønt, mor har sikkert fått det med seg. Hun skummer jo nettavisene ved hjelp av iPaden sin og var både skuffet og irritert over norsk sykehusvesen da hun fant ut at de ikke umiddelbart kunne koble padda opp til trådløst nettverk. Jeg er sikker på at hun hadde foretrukket bredbånd før oksygentilførsel da hun ble lagt inn sist fredag.

Siden jeg var jentunge har jeg hørt hissige snøft hver gang fru Hovig var på TV. I begynnelsen skjønte jeg ikke sammenhengen, for det ble ikke sagt noen ting. Små barn skulle ikke bli påvirket, de skulle få mene hva de ville på eget grunnlag.

Men alle vet jo at det ikke er sånn det fungerer. Etter en liten stund skjønte jeg at når min mormor eller andre kvinner i familien snøftet eller nynnet litt i fistel, var det på tiden å søke dekning eller få med seg fader'n og gå en tur. Litt intens nynning får fremdeles skuldrene mine til å få muskelknuter på få sekunder.

Men det har sikkert kommet noe godt ut av dette også. Jeg liker for eksempel ikke persille. Og det er bra, for persille er en helt unødvendig kvast som aldri burde vært funnet opp.

Det eneste man kan bruke persille til, er å få bort hvitløksånde.

Men HØR HER.

Hvis du ikke vil ha hvitløksånde, SÅ IKKE SPIS HVITLØK, DA VEL. Litt viljestyrke må du da vel greie å skaffe deg?

Det er jo omtrent som å spise mat for å spy den opp igjen. Og det er en sykdom, som er svært alvorlig.

Kanskje bruker man persille i fersk suppe. Det aner jeg ikke, for jeg spiser ikke mat som egentlig burde vært drukket.

Der er min mormor og jeg uenige. Hun er glad i suppe, og i dag fikk jeg en leksjon i hvordan jeg skulle lage den.

- Hvorfor liker du ikke Ingrid Espelid Hovig? spurte jeg.
- Fordi jeg er bedre enn henne til å lage mat, sa hun.

Selvsagt er hun det, og selvsagt kan man si sånt uten blygsel når man er 94 år. Man burde faktisk si sånt uansett hvor gammel man er. Jeg er forresten ganske flink til å brette plastposer. Bare så det er sagt. Og håndklær. Der er jeg helt rå.

- Du skulle sett henne lage fersk suppe! Ha! Hun kokte kål og gulrøtter HELE i kraften! sa hun.
- Og det skal man ikke?
- Nei, det må du love meg at du aldri gjør.

Det kunne jeg love uten jugekors. Jeg kommer aldri til å lage suppe. Ikke om det smalt.

- Så ... jeg skal kutte opp grønnsakene før jeg legger dem i kraften?
- Ja, hvis ikke får jo ikke grønnsakene kjøttsmak! Grønnsakene må jo ha kjøttsmak! Lov meg at du husker det.

Jeg lovet igjen.

Og så sa jeg at jeg ikke fattet at hu derre TV-kokka kunne gjøre en sånn tabbe.

Vi la på i rørende enighet.

mandag 2. juni 2014

Bustete hår og ingen BH

I går ble min mor 70 år. Det var stor feiring og snitter til alle. På vei i bilen slo det meg at jeg burde ha forberedt en tale, men siden en tale tross alt krever mer forberedelse enn én time bak rattet, droppet jeg det.

To timer senere så jeg likevel til min store overraskelse at hånden min tok en kniv og dæljet til et krystallglass. Plutselig hadde jeg glemt alt jeg hadde lært om forberedelser. Og - skulle det vise seg - alt jeg hadde lært om å rette budskap inn mot målgrupper.

*

La meg først beskrive målgruppen.

Foruten min sønn - den yngste i selskapet - var min bror og min tante til stede. Min far var naturligvis også der. Min mormor var dypt savnet, men hun ligger dessverre ennå på sykehuset (til sin store ergrelse, for hun er den siste som går glipp av en fest).

De andre var venner av mine foreldre, noe som vil si den gamle syklubben med partnere (hvis de damene i syklubben noen gang har sydd et sting, så vær så snill og vis meg det) pluss noen andre par i alderen 60-70 år som har kommet til i løpet av de siste 30 årene.

Det var med andre ord ingen grunn til at jeg skulle snakke om at jeg ikke hadde BH under kjolen, men ved en inkurie, har store deler av talen min handlet om nettopp det. Dette har kommet til meg etter hvert som jeg har rekonstruert den. Bit for pinlig bit.

*

Hvis jeg kan få forklare.

Det jeg hadde tenkt å si (i den grad jeg hadde tenkt) var at jeg egentlig skulle hatt på meg en annen kjole, men at jeg valgte en denne, fordi den opprinnelige var så lik en min mor hadde på 70-tallet, og det er et poeng for meg å ikke likne så innmari på henne.

Så hadde jeg liksom tenkt å gjøre et poeng ut av at jeg ikke kunne løpe fra genene mine og at jeg i bunn og grunn var nokså - faktisk veldig - fornøyd med jobben mine foreldre hadde gjort.

Jeg hadde også tenkt å ta med en setning om at min mor tvang meg til å gå med BH med innlegg da jeg ble konfirmert fordi hun mente jeg var for flat (og der kom BH'en inn) pluss at (og dette var litt vesentlig) at min trang til å shoppe (særlig sko) kom av at jeg ikke fikk Isba-støvler slik alle vennene mine fikk, men en KOPI. Noe som en hver psykolog kan forklare i søvne at er grunnen til at jeg har over 400 par sko og et antrekk som passer til hvert par.

Disse vesentlige poengene forsvant dessverre. Og de var vesentlige for å forstå sammenhengen.

*

I stedet ble jeg stående med den ene armen (gudskjelov hårløs armhule) opp som en annen ungkommunist og rope "Ekte 68'ere brenner sine BH'er!" mens jeg etterpå mumlende forklarte at jeg var født i 1968, at BH'en min lå i bilen og at jeg ikke hadde fått på meg denne jævla trange kjolen hvis jeg måtte ha BH under.

Jeg snakket også litt om håret mitt, for rett før vi satte oss til bords tok min far et bilde av meg, og siden han har en tendens til å vise frem alle bildene han tar på den 50 tommers TV'n sin MED EN GANG bildet er tatt, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å gre meg. (Jeg kom rett fra hytta, det er min unnskyldning.)

Som en forklaring på mitt bustete oppsyn påsto jeg at det var overlagt og et bevis på mitt noe forsinkede ungdomsopprør. Jeg viste til mine foreldres evige gnaging over mine ulike frisyrer, og sa at jeg med vilje hadde latt være å gre håret.

Bildet er tatt før talen. Jubilanten til venstre. Bustebartepinn til høyre.

Jeg kunne lett se at det ikke var en kjeft som trodde meg. Selv de to bikkjene som var til stede ble så flaue at over min åpenbare løgn at de gikk ut på verandaen for å snuse hverandre bak i fred og ro.

*

Jeg lover på tro og ære at jeg skal sette meg ned i morgen og skrive talen til min far som blir 70 i februar.

Den skal handle om skigåing og norrøne diktere. Det bør være trygge tema.

Etter det skal jeg bestille en time hos byens beste psykolog til min traumatiserte sønn. Han viser ingen tegn til psykose nå, men det tror jeg er et fryktelig dårlig varsel.

Jeg tok flere av gjestene i å se på utsikten mens jeg snakket


søndag 1. juni 2014

Vi i renovasjonsbransjen

Det luktet brent i hytta. Jeg hadde akkurat grillet en flue med en elektrisk tennisracket, og jeg dreper digre edderkopper uten å forbrenne en kalori. Daglig. Jeg har blitt hardbarket. Jeg har endret meg kraftig etter å ha levd i ett med naturen (så og si) i flere helger på rad denne våren.

I går holdt bikkja på å gå med i dragsuget da jeg forgiftet ugress med Roundup.

Det dumme dyret gikk bak meg og rullet seg fornøyd i guffa jeg sprayet på de grønne vekstene som har tvunget seg opp fra sprekkene i betongterrassen helt til jeg lurte på hva de fornøyde snøftene var.


Prosessen fra happy puppy til miserabelt vått bikkeskinn var raskere enn øyet kunne se. I alle fall hans øye. Han ante ikke hva som traff ham før det iskalde vannet fra hageslangen kom i kontakt med en heller følsom del av kroppen.

Jeg kunne selvsagt tatt ham med inn på badet og dusjet ham i passe varmt vann og massert ham med myke badehåndklær som kom myke og varme rett fra tørketrommelen, men det hadde ødelagt det imaget jeg prøvde å legge opp til innledningsvis. "I ett med naturen" - remember?

Full av selvmedlidenhet

Jeg vil ikke si at jeg er i drapsbransjen. Det er så belastende. (Og kriminelt.) Jeg vil heller si at jeg er i renovasjonsbransjen.

*

I tråd med dette, dro min yngste sønn og jeg til nærmeste avfallstasjon med bilen full av dritt. Blant annet en gressklipper jeg har hatet siden vi overtok denne hytta, og som min mann har elsket siden han ble født. De er omtrent like gamle.

Jeg trodde vi var enige om at den endelig skulle få hvile, men det var vi visst ikke, så det ble et lite munnhuggeri i det vi skulle dra, men underlig nok vant jeg den runden uten å ta til tårene, men jeg var fullt forberedt på å dra det kortet.

Jeg tapte imidlertid slaget om den gamle påhengsmotoren ("Jeg vil ha noe å mekke på!" "Seriøst? Du har jo knapt tid til å gå på do! Dessuten kan du jo mekke på den jævla bilen din hvis du har tid til overs!!!"), men den skal jeg nok greie neste gang. Det er mer plass på dynga.

*

For å få med meg en som kunne bære alt søppelet, var dealen at min sønn skulle få kjøre (min mann måtte tilbake til Oslo).

Min (vår) sønn er 16 år og har alle kurs og papirer i orden. Og en mor som har gruet seg til dette øyeblikket siden han ble født.

Full av selvsikkerhet

Men det gikk helt strålende. Det eneste jeg stusset på var hva jeg skulle gjøre med ungen da jeg så dette skiltet:

"Barn skal sitte i bilen"?  Kødder du?

Litt av poenget var jo at han skulle bære, liksom.

*

Siden det gikk så fint å kjøre til søppeldynga, ba jeg sjåføren kjøre meg til nærmeste hagesenter.

Men først stoppet vi på Kiwi for å kjøpe melk. Vi pleier å kjøpe Q-meierienes blå type, men det kan virke som Kiwi ikke vil at den skal være så tilgjengelig:

Man må være ekstra lett for å få tak i en liter ekstra lett

På hagesenteret kjøpte jeg mer jord til rosene mine, for vi i renovasjonsbransjen liker best å ha kontroll på når ting skal dø. Og rosene skal leve minst ut juli. Minst.

En baby! Det ble en pike!
Hvis ikke, knerter jeg dem selv.