Vrang

Det har vært en litt anstrengt stemning i heimen i dag. Jeg kan godt innrømme at det har vært min skyld, men det må da gå an å ta litt hensyn til en sensitiv sjel, eller hva?

Jeg har ansvaret for vasking og bretting av tøy i denne husholdningen. Det hender at jeg under sterk overvåkning delegerer innlegging av tøy i maskinen, men brettingen må allmuen vennligst holde seg langt unna. Tellekanter gir meg stor glede, og lite kan gi meg mer betente muskelknuter enn idioter som synes det er morsomt å prøve å legge sammen et formsydd laken rett foran nesen min.

*

Kan du legge sammen et formsydd laken? Et sånn med strikk rundt kanten? Det kan jeg. En av mine lykkeligste stunder var da jeg fant ut hvordan jeg skulle få et formsydd laken til å ende opp i en pen firkant på akkurat samme størrelse som et dynetrekk.

*

I dag tidlig var det tid for å brette cirka fire kilo sorte sokker. Ikke mine. Jeg har ikke sorte sokker. Min mann har derimot veldig mange.

Når jeg sier sorte, er ikke det presist nok. Vi snakker variasjoner av sort. Hadde alle hatt nøyaktig lik farge, hadde det hele vært unnagjort på et par minutter. Jeg er en effektiv bretter. Men i tillegg til å være effektiv, er jeg uhyre nøye på at begge sokkene i ett par er nøyaktig like.

*

Glem de der klypene man kunne sette på sokkene før man puttet dem i maskinen slik at de holdt seg sammen med sokkeektefellen sin. Min mann hadde aldri husket å bruke dem og jeg mener at klær uhindret må få kjørt seg i vaskemaskinen for å bli ordentlig rene.

Det blir jo ikke rent under plasten!

Jeg samlet alle sokkene i en pen bunke og gikk bort til vinduet for å få godt nok lys til å sortere de ulike fargetonene. For n'te gang irriterte det meg at noen av sokkene var vrengte.

- Det hadde hjulpet mye hvis du ikke hadde vrengt sokkene før du kastet dem i skittentøykurven, sa jeg.

Og det var da det begynte:

- Det er ikke meg som vrenger dem! svarte han.

H E R R E G U U U U D.

Jeg vurderte å la være å svare, men det gikk jo ikke. Hormonene tok styringen. Nok en gang.

- Så hvem er det som vrenger dem da? spurte jeg. Tonen min burde ha advart ham.
- Ikke vet jeg! Men det er i alle fall ikke meg! sa 45-åringen trassig.

- Du tuller. Tror du det er meg som vrenger de sure sokkene dine etter at du har tatt dem av deg? Er du helt syk i hodet? Synes du det er greit å sitte der og si så mye SINNSYKT dumt mens jeg står her og bretter DINE sokker? HVOR DUM GÅR DET AN Å BLI? spurte jeg. Mer eller mindre retorisk. I en voksen og moden tone. I alle fall mer voksen enn hans.

Han ga uttrykk for at det ikke var utenkelig at noen (altså meg) vrengte sokker på hobbybasis. Jeg ga uttrykk for at jeg godt kunne tenke meg å klippe i stykker hver eneste sokk og stappe hver bit ned i halsen hans mens han sov.

*

Noen timer senere fikk jeg tre ostesmørbrød meg ketsjuphjerter på. Jeg godtok det som en unnskyldning.