Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 31. mai 2013

Indremedisin

At de fleste ulykker skjer i hjemmet og at lediggang er roten til alt ondt, er ikke bare noe man sier. Det er helt sant. Derfor burde sjefen min sagt nei da jeg ba om å få ta en fridag i dag. Forutsatt at hun vil at jeg skal fortsette i jobben min, selvsagt.

Det som skjedde var imidlertid ikke hennes skyld, det er ene og alene mitt ansvar, og det mest pinlige er at det startet på grunn av min grådighet.

*

Denne uken har jeg vært alene hjemme med hund og barn. Det vil si at jeg - den voksne - måtte ta ansvar for både søppeltømming og foring av familien. Jeg ba 15-åringen gå ut med søpla siden han likevel skulle lufte bikkja, og for at vi ikke skulle dø av sult, så ukesmenyen slik ut:

Mandag: Pizza fra Dolly Dimpels
Tirsdag: A la carte på en restaurant i nærområdet
Onsdag: Kylling, salat og potetsalat (hvis man kan kalle en maisboks for salat)
Torsdag: Tilbud om sushi til 15-åringen mens jeg var ute med jobben

Det var tirsdagen som var problemet. Som en apetittvekker (som om vi trengte det, utsultet som vi var) bestilte vi poteter og aioli. Det har vi spist før, så jeg visste at potetene var varmere enn helvetes innerste kjellerbod. Likevel tok jeg en halv potet på gaffelen, subbet den gjennom hvitløksmajonesen og stappet den rett inn i kjeften. 

Det var så vidt jeg greide å sitte rolig. Potetbiten brant seg fast helt bakerst på høyre side og tungen trakk seg bort av skrekk hver gang jeg ba den stikke bort og få potetjævelskapet vekk fra de skjøre slimhinnene mine.

Resten av middagen kunne jeg kjenne vannblemmen og ett eller annet annet vokse i takt med en bankende smerte.

*

Det skulle bli verre. Vannblemmen var mitt minste problem. I panikken som fulgte potetbitens herjinger i munnhuen min, må jeg ha bitt meg ganske kraftig, og når man biter seg, kan det bli munnskold. 

Jeg har nå alle munnskolders mor rett bak der visdommstennene møtes. Noe som selvsagt fører til at jeg biter i det hver gang jeg må tygge noe. Ikke får jeg åpnet munnen helt heller. Det slår meg at jeg kan gå ned noen kilo på dette, så det at ingen ting er så galt at det ikke er godtfor noe, er også sant.

*

Natten har vært nokså oppstykket. Det verker opp i tinningen og ned i skulderen og for hver eneste iling, blir jeg minnet på min grådighet. Det gjør noe med selvbildet.

*

For mange år siden fikk jeg resept på et bedøvende middel til påføring på munnskold. Det må ha vært til noen av barna, for jeg har ikke hatt munnskold siden jeg var jentunge. Middelet kom i sprøyteform og skulle "påføres i et tynt lag". I desperasjon flådde jeg av emballasjen og trykket middelet inn i munnen i håp om å treffe det såre området.

Ikke putt noe inn i munnen før du vet hva det er.
Ting som begynner på X kan det være lurt å holde seg unna uansett.

At det smakte ren gift, var underordnet, tenkte jeg. Det var inntil middelet fant akkurat de smaksløkene på tungen som sier i fra til hjernen at det er akutt fare for forgiftning. Og hva gjør hjernen da? Jo, den sier i fra til refleksen som får frem brekninger. Tårer er en del av dette gamet.

*

Utrolig nok traff jeg ikke munnskoldet med alt det jeg sprøytet inn. Men tungen fikk det den fortjente (vil mange si). Den sovnet rett og slett. En svært underlig opplevelse.

I speilet så jeg refleksjonen av bikkja og meg selv. Og det er sant det de sier om hunder og eier også: De likner hverandre. Tungen hans hang ut på grunn av varme, min hang ut fordi den ikke kunne noe annet.

torsdag 30. mai 2013

#mygg #sex

Rike og velutdannede mennesker får flest myggstikk. Denne konklusjonen har jeg trukket på bakgrunn av en artikkel som opprinnelig sto i Nettavisen og en som sto i det svenske Aftonbladet. Og når det står i avisen – eller på Heder og galle – er det sant. Det er noe alle burde vite.

Forskningen jeg legger til grunn for min konklusjon, skal jeg redegjøre for her:

Nettavisen: «Myggen suger de kåte først»
Først må jeg si at den sarte vestkantfruen i meg har litt problemer med denne. Men siden den sarte vestkantfruen er så sart, kommer hun alltid i skyggen av telemarkingen, og ikke minst; bamblingen. Bamble er en kommune i Telemark som ligger ved kysten mellom Porsgrunn kommune og Kragerø kommune.

Lenge måtte bamblingene helt til Porsgrunn by for å få kjøpt vin og sprit, og siden den veien i mange år var både mørk og hullete, og man derfor ikke synes det var bryet verdt å ofre liv og støtdempere kun for å kjøpe noe man like godt kunne lage hjemme, kunne bamblinger brenne hjemme selv i søvne. 

Til og med små barn kunne lage sats og uten problemer fortelle deg hva destillering var. Når lærerne – særlig innerst i Bamble-skauen – skulle lære bort prosentregning, var vin og sprit de mest pedagogiske eksemplene de kunne finne.

Min oppvekst var preget av at halve badet var bebodd av to vinballonger. Jeg argumenterte med at vi heller burde hatt en hund, hvis det var sånn at foreldrene våre trengte noen flere å gi omsorg til, men nei. All overskytende klapping og stryking ble vinballongene til del.

En gang jeg var på jakt etter bortgjemt sjokolade (det kunne ligge på de merkeligste steder) fant jeg noe som så ut som et avansert instrument for å måle feber, men da jeg spurte hva det var, fikk jeg bare vite at det var noe min far hadde brukt mens han studerte. Siden han er ingeniør, antok jeg at det var noe tekniske greier. I ettertid har jeg forstått at det ikke var pensumrelatert.

Et alkometer, du skal være veldig full hvis du bruker det når du har feber. Søk hjelp hvis det slår ut.

 Når vi nå har fastslått at jeg ikke er så sart, kan jeg igjen ta opp saken i Nettavisen. Ordbruken «suger» sammen med «kåte» anser jeg ikke tilfeldig. Den er heller ikke særlig elegant. Den er rett og slett litt flau, synes jeg. Språklig sett. Men den selger sikkert. Bevares.

Jeg tviler sterkt på at den siterte insektsforskeren fra Folkehelseinstituttet har gått god for overskriften, selv om han var ganske vågal da han sa at «det nok ikke er spesielt smart å ligge i buskene full og kåt». 

Artikkelen kom opprinnelig fra Adresseavisa, og der var overskriften "Myggen tar de kåte først", og det er ikke så mye bedre, sånn elegant sett.

Kjønnsferromoner tiltrekker seg altså mygg, men det er usikkert om alkohol har den samme virkningen. Det kan nemlig hende at man skiller ut flere kjønnsferromoner når man har drukket. Uansett har forskeren sine ord i behold når han sier at det ikke er lurt å ligge full og kåt i en busk. Bare det å ligge i en busk er jo ganske dumt, spør du meg.

Aftonbladet: Rika och väutbildade har mer och bättre sex
Først av alt: Disse svenskene er virkelig så frilynte og teknologiske som noen vi ha det til. De har laget en egen hashtag som heter #sverigeligger (på Twitter, that is). Da jeg søkte på #sverigeligger fant jeg en tweet @bylineMiranda hadde lagt ut: «Ta ligget som det kommer» skrev hun. Det er elegant språk. Adresseavisen burde ansette henne.

Så litt om undersøkelsen artikkelen tar utgangspunkt i: Kort sagt er overskriften svært beskrivende. I tillegg har de sitert en forfatter som stiller spørsmålet «Er det et sånt samfunn vi vil ha?». Han synes det hele er sørgelig. Jeg har prøvd å presse frem noen tårer helt siden jeg lest det, men det går ikke. 

Beklager. Men det kom av at jeg begynte å tenke på at hvis han hadde bodd i Norge hadde han kanskje sagt «Er det slik vi vil ha det? I VERDENS RIKESTE LAND?». Og det fikk meg til å smile litt.

Svenskene har også en egen hashtag som heter #ordspråksligg. «Bedre med et ligg i handen än tio i skogen» skriver @angrymanSverige. 

Jeg kan jo forstå at han er sint. Jeg forutsetter at han vet hva han snakker om, og tipper at han er ganske oppstukket.

onsdag 29. mai 2013

My way

Jeg har fått en vei oppkalt etter meg. Normalt er jo det sånt som skjer døde mennesker etter at de har levd et langt og ærerikt liv, men det gjelder ikke Birgittes vei. Eller Aveny Birgitte, som jeg prøver å døpe den om til.

Veien min er laget av planker og dekker et område med pukk. Før veien min ble lagt, måtte alle som skulle inn eller ut av kontorlokalene våre slite seg frem med småstein og skitt opp til anklene. Og det var jo kanskje ikke så ille hvis joggeskoene eller gummistøvlene man hadde på bena likevel skulle kastes etter bruk, men de fleste av oss går jo heldigvis ikke med så slitent skotøy.

*

Jeg har en skogarderobe som burde vært forsikret, og begynte å grue meg til å gå på jobben fordi jeg innså at jeg ikke kunne bruke noen av de dyrebare skoene mine på dette fandenivoldske underlaget. Derfor begynte jeg å mase på alle jeg trodde hadde en eller annen innflytelse.

"Vi MÅ få en skikkelig vei," sa jeg og poengterte at det så veldig stygt ut når vi skulle ha gjester på besøk. Det er nemlig min erfaring at det er lettere å oppnå noe hvis man finner argument som ikke inkluderer seg selv eller sine syke familiemedlemmer.

*

Plutselig en dag hadde noen altså løst problemet ved å snekre en helt ny vei.

Jeg tok i mot hyllest og imponerte utbrudd, for de fleste hadde fått med seg sutringen min, men de færreste hadde nok trodd at det ville hjelpe.

*

En dag møtte jeg en ekspedisjonssjef som sa "Jeg hører du har fått din egen gangbro!", og da passet jeg på å si at jeg selvsagt mente det var helt greit at andre brukte den også. Jeg har da ikke latt det gå helt til hodet på meg.

Dessuten rettet jeg ikke på ham heller. Noen gangbro er det da visselig ikke. Gangbro, liksom. Fysj. Gangbroer er sånt som blir tagget ned. Aveny Birgitte er lys og pen. I alle fall var den det før folk sluttet å tørke av seg på bena før de tråkket på den.

Heller ikke dette - altså den manglende respekten og oppdragelsen -  har jeg kritisert dem for. Jeg har virkelig fortjent en egen vei. Jeg er en slags raus engel, påsto jeg i fortrolighet til en kollega. Han fikk en allergisk reaksjon, men det kan både ha vært dårlig inneluft og pollinert uteluft som var grunnen til det. Likevel fikk jeg en snikende mistanke om at jeg burde lukke munnen min.

*

Jeg kan ha blitt for overlegen. La oss bare si at jeg fikk noen minutter til å tenke på om bakgrunnen for uttrykket "hovmod står for fall" kanskje kan ha vært en dame med nesa i sky som gikk på trynet:

Da jeg hastet ut fra jobben i dag, gikk skohælen min perfekt ned i ett av kvisthullene på Aveny Birgitte, men den gikk ikke like glatt opp igjen, noe som medførte en ganske brutal bråstopp.

Nå vurderer jeg erstatning, men som et plaster på såret kan jeg akseptere et litt pent gateskilt og avmerking på samtlige Oslo-kart.

Noe sånt hadde vært helt greit

tirsdag 28. mai 2013

Garderobemannen

"Kvinnelist" høres manipulerende og sleipt ut. Det høres nesten ut som noe Økokrim burde tatt tak i. Når noen blir anklaget for å bruke kvinnelist, ligger det i saken at en mann er manipulert av en kvinne som er villig til å gå så langt som nødvendig i å utnytte fordelene side. Og her kan "fordeler" tolkes på to måter.

De gamle vikingene gikk så langt som til å si at man ikke skulle stole på en kvinne. (Heller ikke på sønnen til en konge, men det blir liksom ikke fullt så generelt.) Vi har med andre ord slitt uforskyldt med et dårlig rykte i tusen år. Minst.

*

Jeg tror at begge kjønn har like mange måter å få viljen sin på og at vi er omtrent like flinke til å bruke det. Men jeg er opptatt av hvorfor "kvinnelist" er et ord, og hvorfor "mannelist" ikke er det.

Svaret er antakelig å finne i maktforholdet mellom de to kjønn. Som kjent, er dette forholdet mye jevnere nå enn det var for 100 år siden, men det er ikke likt, og i et forhold mellom to mennesker, vil det alltid finnes en maktbalanse som ikke nødvendigvis er lik hele tiden, men den er der.

Det er alltid én av de to som er best i noe, og som regel er begge klar over det. Et tegn på at forholdet mellom de to er godt, er at de ikke bare aksepterer hverandres sterke og svake sider, men at de også sørger for at den andres sterke egenskaper blir synlige for andre.

Det å sette et negativt stempel på kvinners evne til å få viljen sin gjennom, er en hersketeknikk. Og det må vi finne oss i, for hvis vi bruker lange øyevipper, slanke legger, tårer, trutmunn og/eller hoftevrikk til å få viljen vår, bruker vi hersketeknikker vi også.



Men ingen skal finne seg i å bli stemplet som manipulerende hvis det eneste de er skyldige i er å ha en god sak.

*

Som for eksempel da jeg ville ha skyvedørsgarderobe i gangen i stedet for noen skikkelig gamle, innbygde skap. Vi hadde dårlig plass, og alle vet hvor viktig det er med garderobe og lagringsplass for øvrig når man bor på få kvadratmeter og i tillegg har en viss trang til å bringe flere handleposer inn enn ut.

Jeg la frem regnestykker som viste at vi hadde råd, jeg hadde målt opp plassen og laget en liste over alt vi kunne stappe inn der, jeg hadde estimert antall arbeidstimer og jeg hadde spurt min far om å låne verktøy og eventuelt litt ren arbeidskraft.

Min mann ga seg ikke. Han gikk så langt som til å si at han var glad i de gamle skapene. Ja, selv lukten og den gamle tapeten som dekket deler av innredningen likte han visstnok veldig godt.

Det var derfor ikke min skyld at han ikke ble overbevist av saklighet og dokumenterte fakta.

*

Så jeg ventet. Og ventet. Det jeg ventet på var at han skulle bli litt stresset. Det tok tid. Min mann blir veldig sjelden stresset, men en dag var det et styremøte, og jeg visste at han måtte ha ferdig noen papirer som visstnok var ekstremt viktige. Møtet startet tolv.

Klokken ti over halv tolv ringte jeg og snakket om vær og vind samt et litt betent tema; Hvordan skulle vi få mer tid til hverandre. Jeg merket at han ville legge på flere ganger, men jeg holdt ut. Til slutt sa han rett ut at han ikke hadde tid til å snakke med meg.

Jeg svelget fornærmelsen. Jeg kan svelge ganske høyt hvis jeg vil. Jeg kan også greie å høres veldig lei meg ut selv om jeg fniser inni meg. Han fikk dårlig samvittighet, og det hørte jeg.

Klokken fire minutter på tolv ringte jeg igjen. Fra skjult nummer.

"Å, er det deg," sa han. Jeg ble liksom-lei meg igjen. Det var jo tross alt ikke en kjærlig hilsen. "Jeg MÅ løpe!" sa han fortvilet. "Jammen jeg har bare et kort spørsmål," sa jeg og fortsatte ikke fullt så raskt (ganske langsomt, faktisk) "Du vet de skapene i gangen? Nå har jeg funnet ut at leveringstiden ikke er så lang som jeg trodde først, og ...".

"Jeg har ikke tid til å diskutere dette nå," sa han. "Ok, men kan jeg ikke bare ringe dem?" spurte jeg. "Jeg MÅ gå!" sa han. "Så du sier at det er greit?" spurte jeg. "Hæ? Hva?" sa han. "Ok?" spurte jeg. Han gjentok spørsmålene. Ikke så oppvakt der, altså. Ett minutt på tolv fikk jeg et ok, og ti over tolv hadde jeg et ordrenummer og en leveringsdato.

*

Og her er dette maktforholdet som jeg snakker om; Jeg er flink til å bestille skap, han var kjempegod til å sette det opp.

Det kalles balanse. Ikke kvinnelist.

mandag 27. mai 2013

Varaner uten klasse

I går så jeg et program om varaner. Helt siden jeg var liten, har jeg vært redd for varaner. Det er det jo i og for seg ingen grunn til, for jeg beveger meg ikke i de samme kretser som disse fryktelige dyrene, men irrasjonell frykt er jo også frykt.

*

Det jeg vet om varaner lærte jeg en gang på 70-tallet, og jeg har ikke funnet grunn til å søke ny kunnskap siden den gang. Dessuten har de små dryppene jeg har fått med meg etter 70-tallet bekreftet det jeg allerede visste, nemlig at

1 varaner seg langsomme og sløve ut, men hvis de ser en godbit (som jeg anser at jeg er, i alle fall i øynene til en sulten varan) så styrter de mot den (meg) i et sinnsykt tempo. Ikke bare det, men

Det kan se ut som den smiler, men ikke la deg lure

2 varaner later som de er ensomme særinger som bare går med nesa i bakken og lunter for seg selv, men hvis de oppdager en godbit (som for eksempel meg) så viser det seg at de har hatt en plan hele tiden, og da kommer de i flokk som er en tropp spesialsoldater verdig. 

De river og sliter i kjøttet til den stakkars godbiten (som lett kunne vært meg, for jeg er ikke så rask) til godbiten ikke engang kan kjennes igjen av sin egen mor. Dessuten;

3 varaner har en elendig munnhygiene. Hvis du skulle være så heldig å overleve at en varan bet av deg store deler av kroppen, kommer du uansett til å dø av en masse infeksjoner. De må ha en grusom ånde, men hvis du plages av en varans dårlige ånde, kommer du veldig snart til å ha et problem som er mye større enn det hygieniske. Det er kanskje ikke så rart at varaner ikke bruker tanntråd, for

4 varaner har ikke fysikk til å pusse tenner, og selvsagt ikke til å bruke tanntråd heller. Jeg vet ikke om de en gang kan pirke seg i tennene, men hvis de får potene inn i munnen, har de egne, naturlige tannpirkere. 

Klørne er spisse og veldig skumle. Selv om varanen hadde blitt tamme, ville jeg aldri tatt sjansen på å klippe klørne deres. En liten spasme fra udyret og det kunne fort gått en halspulsåre eller et øre. At varaner ikke er husdyr, må komme av at det ikke er mulig å temme jævlene, for

Du vil ikke bli klødd på ryggen av disse

5 varaner har eksistert siden tidenes morgen, de er like gamle som trollet i berget. Like ur-aktige som krokodillene og de utdødde dinosaurene. 

At varaner – og krokodiller – ikke døde samtidig som dinosaurene kan ha flere årsaker. Jeg tror det er et bevis på varanenes sleiphet og ondskap. Da meteoren traff – eller hva det var som skjedde – er jeg sikker på at varanene ganske rolig la seg til å vente i en hule der de hadde lagret mat i flere år. Det er nemlig sånn at

6 varaner gjerne spiser bedervet mat. Ganene deres ville fått Hellstrøm til å gråte. Uansett hva han hadde servert dem hadde de bare sett på ham og tenkt «Hm. Det der ser ut som en godbit» og hvis du er som meg, er du enig i at han ikke akkurat er til å spise opp. Det er ikke slemt sagt. Det beviser bare at verken du eller jeg er som varaner. Og det skal vi begge være glad for, for jeg tror at det bare er et tidsspørsmål før

7 varaner blir sett på som et dyr vi kan utnytte. Unnskyld, jeg mener BEnytte. Tenk bare på krokodillen. Den er stygg som juling, den er for en dinosaur å regne, og den har ikke på noen måte klart å henge med i tiden. Den sniker seg rundt i grumsete vann og har en feig måte å jakte på. 




Drukne folk før de slukes hele, liksom. Hva er det for noe? Nei. Krokodiller kan bare brukes til én ting og det er sko og vesker. Nå ble vel det to ting, strengt tatt, men du skjønner hva jeg mener. Noen mener at krokodillebelter også er fint, men det er jeg ikke enig i. 

Dette var en pen strand, tenker du


men denne livsfarlige latsabben synes også det, og da tenker jeg at du heller tar et karbad.
(Alle bildene er tatt fra NRK)

Jeg har i alle fall til gode å se et pent krokodillebelte, men for alle del; Overbevis meg gjerne om skjønnheten i det. Jeg tror varanskinn kan bli ganske kult hvis det for eksempel sitter på en sko laget av Christian Louboutin. Det er i allle fall verdt å prøve, for da kunne jeg kanskje endelig strøket ett punkt av listen over ubrukelige, ville dyr jeg er redd for. Når man tenker på

8 varanenes omdømme, kunne det også vært en fordel, tror jeg. For jeg vet absolutt ikke om noen dyr som sliter mer med omdømmet sitt. Men det kan jo hende de trives med det. Hva vet jeg. Jeg kommer aldri til å finne ut akkurat det, for

9 varaner kan ikke snakke. Det sier seg vel selv, men jeg synes det var verdt å nevne, for det ikke så ofte man sier akkurat dette: Varaner kan ikke snakke. Annet enn med hverandre selvsagt.

***

Konklusjonen min er derfor:

Lær deg språk slik at du kan snakke med andre ellers kan du lett bli oppfattet som en dinosaur eller i verste fall bli et offer for skoindustrien. Husk også dette: puss tenner og bruk tanntråd. Tannbehandling ikke er omfattet av de samme refusjonsordningene som legebehandling er, og det kan bli skikkelig dyrt for deg hvis du har slurvet med morgen- og kveldsrutinene.

Det aller, aller viktigste er imidlertid dette; ikke jakt i flokk. Det er usivilisert, ufint og mangler fullstendig klasse.

søndag 26. mai 2013

Tale til konfirmanten

Kjære Henrik,

Du har hatt en tøff oppvekst, og ærlig talt trodde jeg ikke du ville overleve barnehagen.

Ikke bare var du konstant et midtpunkt for jentenes ulykkelige kjærlighet, men også for alle guttas sjalusi. Sånt kan være farlig.

Lenge holdt du deg til én kjæreste, men siden lille Kaja ba så pent, hadde du ikke hjerte til å si nei. Problemet var bare at du ikke informerte Elvira om saken og at du heller ikke sa til Kaja at Elvira fremdeles var favoritten.

Pappa og jeg måtte møte på styrerens kontor etter denne episoden, men der hadde vi jo vært før da du og Elvira ble tatt for å kysse i sandkassen.

Det er ikke til å komme fra at manglende intelligens også kunne ha tatt livet av deg da du var fire og endelig fikk den Supermanndrakten du hadde ønsket deg i flere måneder. Du tok sats for å kaste deg ned trappen og da gikk det opp for meg at du faktisk trodde at du kunne fly.

Det var en veldig sur, liten Supermann som ble stoppet med et nødskrik ved å bli holdt igjen i kappen.

Din første hele setning var for øvrig «Når jeg hopper fra en stol, blør jeg neseblod». Og det stemte jo. Hver gang. Du kunne dødd av blodtap.


Nå sitter du helt sikkert og lurer på om du kommer til å overleve denne talen.

Jeg vil tro sjansen er omtrent 50/50.

*

Da du var 2-3 år var pappa og jeg – særlig jeg – enige om at du ikke skulle få lekevåpen. Du sørget. «Men jeg synes jo pistoler er så pene,» sa du. Da jeg fikk se at du satt og bet en kyllingfilet om til en pistol, ga vi oss, og et par dager senere hadde du både vannpistoler og andre masseødeleggelsesvåpen.


Da du begynte å felle tenner, skjønte jeg at du kom til å overleve om ikke annet på grunn av din enorme selvtillit og vinnende vesen.

På den tiden bodde vi i Stasjonsveien, og jeg pleide å rope opp til andre etasje for å vekke deg. Du svarte normalt med et surt grynt, men en morgen kom det med høy, klar røst: «JA! Jeg ER en gentleman!»

Og det er jeg sikker på at du er, men før det skjedde hadde vi en diskusjon om tannfeen var en dame eller en mann. Jeg synes i utgangspunktet at diskusjonen var rar, for i mitt hode er tannfeen en dame og julenissen en mann, men du sto beinhardt på at tannfeen måtte være en mann. For som du sa: «Hadde det vært en dame, hadde jeg våknet av at hun kysset meg på kinnet».

*

Fra du var bitte liten har du vært opptatt av å bli voksen, men alderdommen har du fryktet. Etter å ha lurt på om du hadde en tvangslidelse fordi du til stadighet plukket hud fra under føttene, kom det frem at du med skrekk hadde observert mommo gjøre fotpleie og du satte derfor likhetstegn mellom hard hud under føttene og langt fremskreden alderdom.

Du fant imidlertid selv ut at du hadde blitt voksen – og da var du vel 12 år, tror jeg – ved følgende resonnement: «Mamma, nå har jeg blitt voksen. Og vet du hvordan jeg vet det? Jeg fant en pinne og tenkte ‘hm. Det var en fin pinne, men den skal jeg ikke ta med hjem’».

Først da forsto jeg hvor glad du var i pinner, og jeg angret litt på alle de pinnene jeg ikke bare hadde nektet deg å ta med inn i huset, men også alle de jeg hadde kastet og som jeg hadde sagt at vinden eller en hund hadde tatt med seg. Det passer vel fint å be om unnskyldning her. Så unnskyld for alle pinnene jeg har kastet. Unnskyld.


En tale til en konfirmant bør alltid inneholde en del om hormoner, mener jeg. Denne gangen er det ikke dine, men mine vi skal minnes.

Du har dessverre vært vitne til en del … la oss kalle det utbrudd … og siden du forhåpentligvis har fortrengt de fleste, vil jeg minne deg på ett som satte ting i perspektiv for meg.

Vi var i Frankrike og jeg nektet å gå ut fordi jeg følte meg så feit. Pappa ble ganske muggen og både han og Magnus prøvde å overbevise meg om at jeg ikke var så veldig feit, i alle fall.

Det hjalp ikke noen ting, og jeg kan ha hatt et lite sammenbrudd.

Da krabbet du opp på fanget mitt og klappet meg på hodet og sa «Jo, da mamma. Du er så feit, at.»


Så med dette tror jeg vi er skuls.

Gratulerer med dagen!

Høflige smil


lørdag 25. mai 2013

Dagen før dagen

Ansiktet mitt gjør vondt. En raskt titt i speilet ga svar på hvorfor jeg fikk så mange rare blikk da jeg var på CC Vest for noen timer siden; jeg er ikke bare rød, jeg er hoven også.

Jeg ser ut som en som har sovnet foran en gammeldags høyfjellsol og det å tilbe solen med et blekt ansikt uten solkrem fire uker før solen er på sitt sterkeste i 2013, er jo omtrent like kunnskapsløst som det å bruke kokosnøttolje og sølvpapir påsken 1977. Jeg har gjort det også.

*

Hadde det ikke vært for at vi skal ha konfirmasjon for yngstemann i morgen, kunne jeg ha ligget inne med lindring i hele morgen. Men nei, da. Vi skal ha hele familien på middag og før det skal jeg gå i bunad i Rådhuset. Jeg har Telemarksbunad med rødt liv og kommer til å gå i ett fra livet og opp til hårfestet.

Du kan tro jeg gleder meg.

*

Jeg gjør faktisk det. Ikke bare fordi jeg har skrevet en tale som konfirmanten vil huske helt til psykiatrien har gjort sitt ypperste, men også fordi jeg elsker å gå i bunad. I tillegg liker jeg jo oppmerksomhet, og det er ikke så nøye hvorfor jeg får den.

Heller rødansikt enn grå mus, tenker jeg.

Jeg tenker hardt på det. For jeg har lest at man kan innbille seg selv det utroligste.

*

Men kan man sole på seg feber? For hvis ikke, har jeg et større problem.


fredag 24. mai 2013

Møt min mann; Fantomet

- Herregud! Ikke vær så hårsår, da! sa jeg til min mann. Han pleier å like at jeg kaller ham Gud, men nå var han bare sur. Eller "opptatt med jobben" som han pleier å si.

Det som slo meg da jeg sa det, var at det faktisk ikke er fysisk mulig for ham å være hårsår. (Å, gi dere. Jeg snakker om hår på hodet, det skjønte dere. Nå er dere bare vrange.)

*

Skallede menn - og menn som med vilje barberer av seg håret - kan jo ikke være hårsåre. Du kan ikke dra en hårløs mann etter håret for å få ham til å gjøre noe som helst. Du kan ikke engang lugge ham litt for å gjøre ham oppmerksom på din eksistens.

Jeg pleier å rope når jeg vil ha oppmerksomhet. Hjemme hos oss er det påkrevet. Store deler av tiden er det et sabla leven med to unger (44 og 15 år) og en gal hund (4 år) som alltid biter den svakeste parten i tærne. Når jeg tenker meg om, har jeg ikke så stor suksess med høy stemmebruk.

Jeg har også vært gjennom å tømme vann over dem og å smøre kake inn i fjeset på den som bråker mest.

Gjett hvem det var. Hint: Barnevernet ville sagt at det ikke var deres bord.

*

Jeg har stor sans for lugging. De fleste som har vært små jenter har det. De som sier noe annet har enten blitt lugget veldig mye selv, eller så juger de - eller så har de så mye empati at det må være et alvorlig problem.

Jeg har blitt lugget veldig mye, men det var i forbindelse med hårvask og det var min mor som lugget, så det teller ikke i denne sammenhengen.

Ettersom min kjære ikke så ut til å ense meg og mitt enorme behov for oppmerksomhet, gikk jeg bort til ham og kløp til midt oppå skallen hans. Han skrek "kan ikke du holde opp med de der bloggeksperimentene dine!".

*

Men det kan jeg jo ikke.

For jeg fant ut følgende:
1) Han er hårsår. Om ikke annet i overført betydning, og
2) Han lider av alvorlige fantomsmerter.

Nå sitter han og jobber, og klokken er snart ett. Likevel maser han med jevne mellomrom om at det er jeg som bør legge meg. For en gjøk.

Hvis han noen gang får vondt i hodet, kan det også være innbilt, tror jeg.

God natt.

Fantomet er han til høyre. Han til venstre er ikke Sala.

torsdag 23. mai 2013

Idiotarkivet

Hver dag blir det født en idiot, og hvordan vet jeg det? Jeg er en selv, og derfor gjenkjenner jeg andre lett som bare det. Vi er over alt, men det er ikke derfor du skal bruke prevensjon.

Vi kan komme tilbake til det en annen gang, men hvis du er i stand til å ta deg av et barn og du har nok kjærlighet til at det varer livet ut, så kjør på, sier nå jeg. Jeg er veldig glad i barn, så hvis du trenger en barnevakt, er det bare å ringe.

Men du er advart - jeg er jo som sagt en dust.

NB Jeg er for alle måter å få barn på. Jeg heier på alle kjærlige foreldre som ønsker å gjøre verden til et bedre sted ved å sørge for en etterkommer som blir litt klokere enn dem selv. Eller litt mindre dust, det er også et hederlig mål. Akkurat denne holdningen, er jeg ganske fornøyd med. Den er ikke så dum.

Men.

Jeg stikker nesen min i ting jeg ikke har noe med stadig vekk. Det kommer av en patologisk nysgjerrighet. Jeg er skamløst åpen om egne anliggende, men jeg vil påstå at jeg er nokså god til å holde på andres. Juger du for meg, må du imidlertid finne deg i at all bets are off: Da får du seile din egen sjø.

*

Jeg sier en masse dumt hver dag, og jeg kan dokumentere at jeg skriver en del dumt også. Det vil jeg sikkert angre på om 100 år, men da er jo også allting glemt. Min eneste fordel er at jeg aldri sier eller gjør noe dumt i fylla, men siden jeg ikke drikker, er vel ikke det noe å skryte av heller.

Heldigvis for meg, er jeg ikke alene om å rusle rundt i verden med store øyne og åpen munn. Hvis du er en av dem som til tider har munnen så åpen at det er plass til en fot der, skjønner du hva jeg mener når jeg sier at det å oppleve at andre dummer seg ut, er en lise.

En lise betyr en lindring. Du trenger ikke føle deg dum selv om du ikke visste det. Det betyr bare at du ikke er over 65 år og/eller at du ikke løser kryssord. Men husk det nå da; hvis 8 vannrett er lindre på fire bokstaver og den tredje bokstaven er s, er det ganske sikkert at du kommer ett skritt videre hvis du fyller inn l, i og e.

*

Jeg samler på eksempler der andre er dumme. Jeg lagrer dem i en egen skuff i hjernen, og arkivet der går tilbake til 80-tallet. Da var det mye gøy. Jeg var ungdomspolitiker, la oss bare si det sånn.

Ett eksempel jeg stadig trekker frem i selskapslivet er en årsmelding fra Telemark Unge Høyre i 1984, sånn cirka. Vi drev nærradio, og ungdomssekretæren vår rapporterte at "radioaktiviteten hadde vært høy siste år".

Å, så gøy. Vi løp rundt og lot som vi glødet alle sammen (ikke spør). Jeg kan trøste alle som har skrevet noe liknende med at det blir folk av sånne også. I dag leder han et stort PR-byrå i byen.

Omtrent samtidig rapporterte Telemarkssendinga om en flystyrt. Reporteren var medfølende i stemmen da hun spurte "Hvor høyt fløy flyet da det styrtet?". Hadde det ikke vært så trist, hadde jeg ledd på meg en hjerneskade. Det er forresten mulig at jeg gjorde det. Fy på meg.

*

Etter som årene har kommet og gått, ble det et forholdsvis fyldig arkiv merket "ekteskap nummer 1", men jeg vil understreke at jeg ikke blir overrasket om det finnes en fil som er minst like fyldig når det gjelder meg i samme periode. Man skal gifte seg til man finner den rette, og alle bør unne seg minst ett prøveekteskap hvis ting ikke stemmer.

Legg merke til at jeg ikke sier noe om min mann. Det er selvsagt fordi det bare er litt mer enn en måned til jeg har bursdag. Og fordi han er en fatnatsik mann som bare sier lrue tnig.

Sa jeg at jeg er dyslektiker når jeg lyver? Vel.

*

Før du avskriver ekteskapet ditt som en test, må du imidlertid gjøre en innsats for å se om du kan klare deg med ett. En skilsmisse er sjelden helt problemfri, og hvis ting tross deres innsats går til helvete, kan du i alle fall se deg i speilet og si at du gjorde ditt for å få bruddet sivilisert.

Sivilisert er viktig. Det er nesten det samme som verdig, men det skal jeg ikke kreve av deg i en sånn situasjon. Man må unne seg selv et par utblåsninger i livet og det er som regel tryggere å gjøre det innenfor husets fire vegger enn for eksempel i trafikken.

Jeg har ett godt råd til deg som går og føler på at trykket bygger seg opp: Finn frem fem-seks tomme halvannenlitersflasker. Still dem opp i en fin, liten gruppe (du kan gjerne bruke flere, men det holder med fem eller seks, det vil du snart skjønne).

Det er lurt å gjøre dette et sted der ingen ser eller hører deg, men hvis du for eksempel ikke har en murgarasje to etasjer under bakkenivå, så får du prøve å finne et eget rom, i det minste.

Når flaskene er stilt opp, tar du på deg sko. Helst et par som sitter godt på foten, som for eksempel joggesko.

Gå et par skritt unna - hvis du har plass, kan du gå så langt du bare vil, men du skal tilbake til flaskene i raskt tempo, så ta det med i betraktingen når du beregner avstanden.

Løp eller gå fort mot flaskene og spark til dem alt du kan. Hvis du er veldig sint, kan du godt brøle. Det er veldig tilfredsstillende. Stol på meg.

Flaskene kommer til å gå veggimellom, men det gjør ingen ting (med mindre du har vært så trang i nøtta at du har valgt rommet med de skjøre porselensfigurene du arvet fra oldermor da hun døde i fjor, eller når det var).

Hvis du har mer aggresjon i deg, så still dem opp og gjenta prosessen til du har roet deg. Hvis det skulle skje at sparkingen og brølingen ikke gjør deg utslitt, kan jeg garantere at det å stille opp seks tomflasker 56 ganger, gjør deg nokså sliten.

Du er ikke dummere enn at du skjønner hvordan jeg vet det.

Det er tre dager igjen til jeg skal inn i en bunad jeg har hatt siden jeg ble konfirmert, og her er middagen min.
Slik gjør bare en ekte og dedikert idiot.

onsdag 22. mai 2013

"Jeg har lært at ..."

"Du kan glemme hva et menneske sa og du kan glemme hva et menneske gjorde, men du vil aldri glemme hva det mennesket fikk deg til å føle," var det en som skrev på Twitter. Sitatet er en omskrivning fra en som het Carl W. Buechner og lød opprinnelig (oversatt fra engelsk til norsk) "Mennesker vil glemme hva du sa og hva du gjorde, men aldri hvordan du fikk dem til å føle seg.".

Jo, tenk, det tror jeg.

Heldigvis, på én måte; For hvis en fødende kvinne ikke glemte den smerten mannen ni måneder tidligere hadde laget spiren til mens han hvisket søte ord inn i øret hennes, ville verden blitt avfolket for lenge siden.

Uheldigvis, på en annen måte; For historien viser at mennesker som blir slått eller mishandlet i nære relasjoner gang på gang tilgir den som gjør det mot dem.

*

Men nå er jeg selvsagt bare vrang, for mr. Buechner mente det selvsagt godt. Jeg vil anta at han var en slags misjonær for at vi skulle være snille med hverandre.

Og det er jeg også for (selv om det helt sikkert finnes eksempler på det motsatte). Bare for å ha sagt det.

*

Jeg trodde egentlig CWB var en pompøs gjøk, for et annet forholdsvis kjent sitat fra ham er "Tårer er ord som hjertet ikke kan uttrykke". Jeg blir litt stresset av sånt. Jeg ser jo hva han mener, men det blir liksom så kleint. Litt blæ, liksom.

"Blæ" er for øvrig et ord som hjernen ikke kan uttrykke, men du skjønner hva jeg mener.

*

Jeg endret mening om CWB da jeg kom over denne teksten (min oversettelse):

"Jeg har lært at uansett hva som skjer, eller hvor ille det virker i dag, så går livet videre og det vil bli bedre i morgen. Jeg har lært at du kan lære mye om et menneske ved å se på hvordan han eller hun håndterer disse tre tingene: en dårlig dag, bortkommen bagasje og juletrelys som har floket seg.  
Jeg har lært at uansett hvilket forhold du har til dine foreldre, vil du savne dem når de er borte. Jeg har lært at det å bygge en formue ikke er det samme som å bygge et liv. Jeg har lært at livet noen ganger gir deg en ny sjanse. Jeg har lært at du ikke skal gå rundt med baseball-hansker på begge hender, for du må ha mulighet til å kaste noe tilbake. 

Her er en sånn hanske som CWB tenkte på, tror jeg (Wikipedia) 
Jeg har lært at de gangene jeg avgjorde noe med hjertet, ble beslutningen som regel riktig.  Jeg har lært at selv om jeg har det vondt, trenger jeg ikke være vond mot andre. Jeg har lært at jeg hver dag burde strekke ut en hånd til noen. Mennesker elsker en varm klem eller bare et klapp på skulderen. Jeg har lært at jeg fremdeles har mye å lære. Jeg har lært at mennesker vil glemme hva du sa og hva du gjorde, men aldri hvordan du fikk dem til å føle seg."
*

Man kan anklage den godeste CWB for å være litt lite kreativ når det kommer til å starte en setning, men jeg liker det grepet han har tatt.

Også likte jeg spesielt godt den setningen om dårlige dager, bortkommen bagasje og juletrelys. Jeg har ikke så mange dårlige dager og juletrelys misliker jeg like mye som jeg misliker juletrær, men sist jeg mistet bagasjen var de lykkeligste 36 timene jeg har hatt på flere måneder.

For lenge siden lærte jeg nemlig at man alltid må ha minst én reiseforsikring.

tirsdag 21. mai 2013

Godt jobba!

De fleste setter pris på å få ros når de har gjort en god jobb. Det handler om å bli sett og alle trenger å bli sett. Hvis du er uenig, mangler du selvinnsikt.

*

Jeg er kjempeavhengig av å bli sett. Det kan ha mange forklaringer, men hver gang jeg sier at det er mulig at glutenallergien mine egentlig handler om manglende oppmerksomhet i barndommen, blir moren min skikkelig fornærmet.

Jeg kan heller ikke huske at jeg slet særlig med å få oppmerksomhet fra mine omgivelser, men hvem vet hvor mye jeg egentlig trengte. Jeg mener, behovet for å bli sett er jo individuelt; noen har ikke så stort behov, andre melder seg på Paradise Hotel.

*

Når du nå vet at alle rundt deg trenger å bli sett på en eller annen måte, er jeg sikker på at du vil tenke litt over det neste gang du møter en annen. Men før du går bananas og omfavner hele verden, vil jeg at du skal tenke på én ting til: Det kan bli for mye av det gode.

Og når det blir for mye, forsvinner magien. Og når magien forsvinner er veien til irritasjon veldig kort. I alle fall for meg.

*

Da jeg hang og dinglet i et slags torturinstrument som kalles slynge og trente mage- og lårmuskulatur cirka klokken 14 i dag, fikk jeg se en lapp som gjorde meg så forbanna at det bare var så vidt jeg ikke henger i slyngen fremdeles. Det er utrolig vanskelig å løsne to løkker rundt føttene når man både er dødssliten og ergerlig.

Nesten sånn hang jeg, men jeg lente meg på håndflatene, ikke på underarmene. Noe som enten kan bety at jeg gjør det feil, eller at jeg er veldig mye sterkere enn denne dama som poserer på Google

Her er lappen:


"Godt jobba!"? "GODT JOBBA!"?!

"GODT JOBBA! *SMILETRYNE*"??!!

*

Skal det at jeg rydder bort en matte og et par dingser føre til at en mindreårig (ok, 18-årig, da) fyr roser meg og sier "Godt jobba"?

Selvsagt forsto jeg at han ikke mente å rose meg spesielt, og selvsagt sto det ikke "GODT JOBBA!" av ren ondskap, men poenget er at jeg vil ha ros når rosen er oppriktig ment og vel fortjent, og ikke når jeg gjør selvsagte ting en ape kunne gjort like godt.

Etter en kjølig dusj sto jeg fremdeles fast på å refse en eller annen i resepsjonen, men da jeg gikk ut var det tomt der. Det er mulig noen hadde varslet om hva som kunne ha skjedd.

*

Litt senere lukeparkerte jeg. Det var en sensasjonell lukeparkering. Den var så god at jeg gikk ut og var klar til å ta imot rosen fra alle tilskuerne som i utgangspunktet hadde forhåndsdømt meg nord og ned. Men siden de ikke sa noe, tok jeg likegodt bilde av de få centimeterne foran og bak.

Foran:



Bak:



Bilen foran kjørte rett etterpå, men det var ikke poenget.

Sånn; nå er jeg klar til å ta imot imponerte sukk og sjokkerte ovasjoner; gjerne i form av hurrarop, men husk også at jeg er veldig glad i Dumle. Hvis dere velger snop eller blomster, så husk at jeg ikke tåler verken gluten eller pollen.

mandag 20. mai 2013

Blod, nød og rim

I dag har bikkja fått potikyr. Det er noe av det verste vi vet begge to. Jeg pleier som regel å ta på meg treningstøy og pulsklokke, og i dag lå jeg på 80 prosent av makspuls over halvparten av tiden. 

Bikkja vrir seg som han skulle vært halvt åme, og jeg svetter som jeg skulle vært halvt gris. Han er livredd for å bli lemlestet, jeg gruer meg til å lemleste ham. For det skjer jo hver gang. Vi har enda ikke klart en økt uten at jeg klipper for langt inn, og det gjør vondt for ham, selvsagt, men jeg vil gjerne ha sagt at jeg ikke har det så bra jeg heller.

*

Det å få noen du er glad i til å blø, er jo ikke noe vi normale mennesker gjør så ofte, men jeg har altså gjort det flere ganger - dessverre ikke bare med bikkja. 

En gang klippet jeg min eldste sønn i øret. Jeg håpet å spare penger ved å droppe frisøren, men som 4-åringen sa: "Mamma, det var vel kanskje ikke verdt det." Nei, det var det definitivt ikke. Det å kjenne min sønns ørehud mellom saksebladene, er noe som har brent seg fast. 

Helt inntil i fjor satte jeg av penger til psykologtimer for ham, men siden det ser ut til at han klarer seg ganske godt, sved jeg av det meste på en utrolig fin kjole.

*

Jeg har også bitt min mann til blods, men det var hans egen skyld. Selvsagt. Han burde visst at det ikke er så lurt å bære meg rundt bare for å vise at han er så mye sterkere enn meg, og jeg synes fremdeles at det var på sin plass å minne ham på at også en mygg kan være nokså plagsom. 

Når jeg tenker tilbake på vårt samliv, kommer jeg på at jeg også har splittet overleppen hans ved en anledning, men igjen; Hans egen skyld. Hvis du hopper rundt meg og sier "Kom igjen, prøv å slå, da vel" bør du være forberedt på at jeg faktisk gjør det.

Volvat har registrert begge hendelsene.


*

Jeg er ikke redd for blod. Det skulle da bare mangle. Mammaer er ikke redd for noe, aller minst blod. Men jeg er redd for teppene mine og møblene, derfor holder jeg loppeskinnet i et hardt grep mens jeg fomler for å finne frem de fem klørne på hver forlabb og de fire på hvert av bakbena. 

Ingen liker å bli holdt fast mot sin vilje. Heller ikke hunden min. Derfor synger jeg for ham for å roe ham ned. Dette er ikke noe jeg planlegger (og det gjør vel bare panikken hans større) og det er en slags ut-av-deg-sjæl-opplevelse. Jeg hører noen sure toner og en meningsløs tekst og blir like overrasket hver gang jeg skjønner at ulyden kommer fra meg.

I dag sang jeg følgende etter melodien fra Byssan lull:

Såså, lille venn, nå må du liiiiigge still 
(Nødrim er lov)
du vil jo ikke enk'li ha lange neeeeegler 
(Klør og negler er så like i denne sammenheng at jeg lot det passere. 'Enk'li' er kortform av 'egentlig' - det er noe alle diktere vet.)

Såså, lille venn, nå må du liiiiigge still
du vil jo ikke enk'li ha lange neeeeegler

ligg stille, ellers blør du
og hvis du blør mye så dør du
og da kjøper vi en schæfer i stedet for deeeeg.

Whiskey

Han kommer ikke til å få timer hos hundepsykolog uansett hvor tragisk han later som livet er.

søndag 19. mai 2013

Naboens grønne gress

Fra en gang etter påske og omtrent til høstferien, er det sommerhyttetid. Det medfører et ansvar for hagehold som både jeg og hagen burde vært spart for.

I fjor prøvde jeg å realisere drømmen min om et bugnende lavendelbed tre ganger. Så fort jeg hadde fått plantene hjem fra hagesenteret, begynte de å lengte tilbake i en sånn grad at de gikk inn i en dyp psykose som bare dager etter gjorde at de døde. Det var frustrerende for meg også.

Og for min mann. Men det kom nok mest av at tusenlappene fløy så fort jeg sa "nå har de jævla plantene visnet igjen".

*

Da vi åpnet hytta i år, var det brune bedet det første jeg la merke til. Det vil si: det var faktisk mye grønt der, men det grønne var gress som hadde spredt seg. Gress kalles ugress når det er på et sted det ikke skal være.

Jeg var slått ut av naturkreftene. Jeg tenkte "Greit. Dere vinner. Jeg røsker opp de tørre restene og lar gresset overta". I frustrasjon gikk jeg bak i hagen og begynte å lemleste en berberis som hadde skutt opp etter at vi trodde vi tok knekken på den for et par år siden. Jeg lurte på om jeg burde tatt et hint. Det må jo være en grunn til at alt jeg har plantet dør, og at alt jeg prøver å ta livet av lever som besatt?

*

"Hei, hei!" hørte jeg over gjerdet. Det var naboene.

De er fastboende og har en perfekt hage med grønn gress og fargerike planter, en perfekt, steinlagt oppkjørsel og et perfekt vedlikeholdt hus.

Jeg smilte og sa god sommer, og kom på at det strengt tatt er sånn man sier når man skal dra og ikke når man møtes etter lang tid. Drit i det. Det var store muligheter for at fremtoningen min tok fokus bort fra det jeg sa, der jeg sto i en neonfarget bikinioverdel, en hvit shorts jeg brukte da jeg malte smijernsporten i fjor og solide arbeidshansker. Jeg la også merke til at jeg hadde jord i munnviken. Jeg begynte å spytte litt. De lot som ingenting.

"Jasså, så det er hagearbeid det går i?" sa naboen vennlig. Jeg var litt i tvil om det å gå løs på stikkende busker med en hagesaks kvalifiserte til hagearbeid, men tørket bort noen hårtjafser mens jeg fant ut at det eneste jeg oppnådde var å gni jord inn i håret, og medgikk at det i alle fall var det jeg prøvde på.

*

Jeg så at de kastet lange blikk på tomten vår, og følte behov for å bortforklare jungelen jeg sto i. Etter noen minutter befant jeg meg langt inne i en forklaring om min manns utfordringer med gressklipperen som både var humørsyk og gammel.

Da jeg så på dem at de trodde jeg beskrev min mann og ikke gressklipperen, gjorde jeg det enda verre ved å si at jeg trodde det kom av alvorlig sirklulasjonssvikt og at det kunne bli behov for organdonasjon. Jeg kan også ha brukt begrepet "kannibalisering".

Jeg forbannet mitt blomstrende språk og ønsket meg i stedet grønne fingre.

*

De penset samtalen inn på generelt vedlikehold av hytta og jeg skyldte uten blygsel på min mann som sov i en stol utenfor hørevidde. Jeg prøvde å få forståelse for at det var lite en svak kvinne kunne stille opp med når vedlikeholdet medførte behov for sag, hammer og spiker. Camilla Collett spant i graven, og jeg hørte neglene hennes på kistelokket.

"Dessuten er vi ikke helt enige om fargen," sa jeg, selv om jeg fikk gjennomslag for å male hvitt i stedet for dagens ubestemmelig gule i går. Naboene var enige i at hytta hadde gjort seg bedre i hvitt, men påpekte samtidig at den grønne guffa på nordveggen lett kunne fjernes med såpe og vann.

Jeg påsto at jeg ikke visste det før han sa det. Enkel hoderegning tilsa at jeg hadde råd til å overlate den jobben til min sønn ettersom alternativet - hvis han ikke var fornøyd med betalingen - var beordring og null lønn.

*

"Jeg vurderer å prøve meg på et nytt lavendelbed," informerte jeg. I håp om å få noen råd av spesialistene i nummer 26. De to erfarne hageeierne gjorde en god jobb i å skjule at de ikke hadde hørt et dårligere forslag siden sist sommer. "Det har jo vært en veldig kald vår," sa de i kor og jeg tolket det dit hen at det var derfor nesten alt - inkludert minst halvparten av gressplenen vår - hadde dødd.

De takket for praten, og jeg følte et blaff av fornyet tiltro til egne evner inntil det slo meg at det generelle vær- og føreforholdet ikke kan være grunnen til den tragiske tilstanden hagen vår er i: Naboens gress er tett og grønt, og du kan si mye om naturen, men den har en tendens til å behandle naboer ganske likt.

*

La naboen ha gresset sitt i fred. Hvis du plages med at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, får du heller tenke på at du er heldigere med utsikten enn det de er.

Min utsikt. Min mann.

lørdag 18. mai 2013

Suppehuer i sommersol

Et sikkert tegn på at sommeren har kommet, er hengekøye-vitsene. De er ikke morsomme, og de er lite varierte, men det er sjelden å høre familien le så godt som når en av dem drar en slik ondskapsfullhet som uten unntak går på min bekostning.

*

- Hvor er bikkja, spurte jeg 15-åringen.
- Han ligger under deg, svarte han.

Jeg lå og solte meg i hengekøyen min.

- Han leker med livet, kommenterte han jeg er gift med, noe som medførte at de to gjøkene holdt på å le på seg brokk.

Whiskey har sin egen solseng

Jeg fikk hengekøye av barna til bursdagen min i fjor, og det er riktig at avstanden mellom baken min og gresset har blitt mindre og mindre, men det skyldes ikke min vekt.

Slett ikke.

Det skyldes to forhold utenfor min kontroll; 1) opphenget (som min mann snekret) og 2) at gresset er veldig langt.

Oppsummert: det er ikke min skyld; Det er hans skyld.

*

- Du er klar over at livet ditt slik du kjente det er over? snerret jeg.

De lo enda mer.

Jeg gikk inn for å skifte. Det var liksom ikke like artig å ligge der i bikini lenger.

men han vil helst ha min hengekøye

- Er du sur? spurte den eldste dusten da jeg kom ut igjen med t-skjorte, langt skjørt og en hagesaks.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hva jeg skulle bruke saksen på, men jeg gikk i alle fall mot de to halvdøde rosebuskene jeg plantet i fjor.

- Nei, sa jeg.

*

Noen ganger er det helt riktig at vi kvinner sier nei og mener ja. I slike situasjoner gjør menn lurt i å løpe.

Min mann prøvde det. Men da han skulle reise seg fra fluktstolen, knakk den sammen.

Verden er ikke så urettferdig som noen vil ha det til.

fredag 17. mai 2013

Drømmen om Sonja

I natt har jeg intervjuet dronning Sonja. Da jeg våknet i morges var jeg svært takknemlig for det. Ikke bare fordi hun tok seg tid til å svare på spørsmålene jeg stilte, men også fordi hjernens valg av intervjuobjekt lå nokså tett opp til et nasjonaldagstema; det er jo ikke til å komme fra at nasjonaldagen og kongehuset er nært beslektet, og man skal ikke se bort fra et visst avhengighetsforhold.

Dessuten viser det meg at underbevisstheten min og hjernen for øvrig ikke er så ute å kjøre som noen vil ha det til. Å drømme at man intervjuer en dronning kan jeg da umulig være den første som har gjort.

*

Jeg må ta høyde for at jeg ikke husker hele drømmen - altså intervjuet - og at notatene mine ikke er så enkle å lese. De ble av en eller annen grunn gjort med blyant på et rustent gjerde mens Sonja og jeg gikk tur. Jeg vil ellers anbefale en helt normal notatblokk eller aller helst en lite opptaker.

- Sonja - kan jeg kalle deg det, forresten?
- Ja, det er jo tross alt det jeg heter, svarte hun med et smil.

- Fint! Du Sonja, har du det bra?
- Ja, ja. Jeg trives, vettu. Det skulle da også bare mangle.

- Hva mener du?
- Vel, for det første er jeg jo dronning i et fantastisk land og for det andre er jeg velsignet med en helt utrolig familie.

- Ja, mange vil mene at du er heldig, men det må da være noe å klage på? Min erfaring er at summen av frustrasjoner er konstant nesten uansett hvordan man har det. Man finner alltid noe å klage på.
- Jeg ser den. Og mellom oss sagt; Det er ikke lett å smile hele tiden. Du ANER ikke hvor mange dødskjedelige taler Harald og jeg må høre på i løpet av et år. Det tar på.

Jeg sa at jeg forsto henne, men at det var litt vanskelig å sette seg inn i dette for meg. Da ble hun ivrig og fortalte detaljer som jeg skal spare dere for. Hun gikk langt i personkarakteristikker og fniste skadefro av dialekter fra Norges dypeste daler og fjellheimer.

Notatene mine på det rustne gjerdet ble veldig utydelige, og jeg tenkte at jeg uansett ikke kunne referere alt hun sa, så det var ikke så nøye. Da begynte dama å snakke om Aris utilstrekkelighet som elsker. Jeg tverrstanset og så på henne. Men da var hun selvsagt blitt til Anne Kat. Herland.

- Du har ingen ting i min drøm å gjøre! sa jeg til frøken Herland. Hun lo rått.
- Dette er din drøm - din underbevissthet. Lite jeg kan gjøre med det! lo hun.

Og foran øynene mine ble hun feitere og feitere til hun sprakk og da var dronningen der igjen.

- Hva skjedde? spurte Sonja.
Jeg fant på en forklaring som sparte henne ydmykelsen og hun slo seg til ro med den.

- Sonja, tror du på Gud? spurte jeg i håp om å være litt reflektert.
- Ja, det gjør jeg, sa hun.
- Kan du utdype troen din? spurte jeg og roste meg selv for intervjuteknikken min.

- Gud er Gud om alle mann var døde, sa hun og fortsatte: - Gud er Gud om alle land lå øde.
- Nå siterer du bare fra en salme, sa jeg.
- Hvordan visste du det? spurte hun og virket litt snurt.

Jeg forklarte at jeg var en del av den siste årsklassen som ble tvunget til å pugge salmevers og at jeg i tillegg bare hadde latet som jeg sang i metodistbarnekoret "Lyset" i en del år. Da lo hun godt.

- Det skal jeg tipse Harald om, sa hun. - Han er komplett tonedøv og det er så flaut å høre ham synge.

Jeg gikk ikke inn på episoden der hun sang sammen med Titten Tei og Wenche Myhre på Momarkedet i 1978. Det var jo forresten heller ikke det verste jeg har hørt.

På det tidspunktet tvang underbevisstheten min meg til å drømme om Melodi Grand Prix, og da ble jeg så urolig at jeg våknet. Var det noen som fikk med seg Romanias bidrag, eller? Snakk om mareritt.

*

Hurra for Sonja og hurra for Norge. Gratulerer med dagen til alle mann.


torsdag 16. mai 2013

Vil du ha hjertet mitt?

Jeg våknet til noen som skrek "I'm cool and ALIVE!" veldig nært øret mitt, og forsto umiddelbart at de ikke siktet til meg. Jeg var svett og kokt. Om ikke kokt, så i alle fall nytrukket. Som en ørret.


Jeg er naturlig blek. Svært blek. Nesten blåhvit. Hvis jeg besvimer på gaten, er det ingen som kommer til å bry seg om å ringe sykebil. Det skyldes ikke at Norge er et land befolket av empatiløse fjellaper, det skyldes sunn fornuft. Ingen vits i å bruke knappe helsekroner på noen som allerede er døde.

*

For jeg ser død ut hvis jeg ikke får litt sol på kroppen, og maiværet har så langt ikke bidratt til verken sinnets munterhet eller frisk ansiktsfarge. Derfor må jeg ty til solarium. Og siden jeg er redd for å bli tatt med rett til obduksjonsbenken hvis jeg skulle falle om, passer jeg på å gå innom Brun og Blid på jevnlig basis.

En annen grunn til at jeg med åpne øyne - ikke mens jeg ligger der, selvsagt, da bruker jeg ALLTID solbriller - soler meg til normal ansiktsfarge året rundt, er at jeg er organdonor, og jeg har en dyp frykt for at jeg ikke skal være helt død før noen begynner å fordele innmaten min.

*

Hvis du ikke er organdonor, vil jeg be deg om å bli det. Og hvis du synes det er ekkelt å tenke på at noen skal skjære i kroppen din, vil jeg minne deg på at du ganske sikkert ikke vil kjenne noe og at du kan redde en haug av mennesker.

Tenk også litt på dette: Hvis du hadde trengt et par nye lunger; ville du sagt nei hvis du fikk tilbud om et par pent brukte? Hvis du hadde takket ja, er du faktisk nødt til å fylle ut et donorkort hvis du ikke allerede har gjort det. Noe annet anser jeg som dypt uetisk.

*

Husk at du må informere dine nærmeste også. Det er fort gjort. Jeg tok det med mine barn over en helt vanlig middag. Mens vi spiste spagetti med tomat- og kjøttsaus sa jeg: "Når jeg dør vil jeg gjerne at dere gir bort innvollene mine. Si til legene at de bare må ta det de vil ha, men at jeg ikke vil anbefale noe. Kanskje med unntak av leveren min. Den er veldig pent brukt."

Eldstemann er fremdeles vegetarianer.

onsdag 15. mai 2013

Klapp, klapp, klapp

Hei, du dame med brun skinnjakke, fargerikt skjerf i halsen og bleket (å, joda) hår som ble så sint på meg i krysset Bogstadveien / Jacob Alls gate i dag cirka klokken 16.10.

Ja, jeg sto i fotgjengerovergangen med "den digre bilen min", og det beklager jeg. Ikke minst beklager jeg at jeg ikke beklaget meg der og da, men du skjønner sikkert at det ikke var særlig fristende å låse opp døren du sto og dro i. Ved første øyekast - og for en som ikke er så tøff, sur og trøtt som jeg er - kunne du nemlig virke litt skremmende.

Til mitt forsvar må jeg få si at det ikke er lett å komme seg frem i rushtrafikken på Majorstua akkurat på denne tiden. Særlig ikke når man har en så diger bil som jeg har. Noen ganger blir man stående litt uheldig, men som regel synes jeg at de fleste er hyggelige og gjør sitt beste for at trafikken skal gli.

Jeg sørget imidlertid for at det var god plass mellom min bil og den enda større bilen som sto foran meg, og siden jeg ikke dekket hele fotgjengerovergangen og siden de fem-seks menneskene som passerte før deg ikke så ut til å ha noe problem med å gå over gaten, ble jeg litt overrasket over reaksjonen din.

Men for all del; det var jeg og den digre bilen min som sto et sted vi ikke skulle ha stått. Beklager igjen.

Og mens jeg er i gang med å legge meg flatt: det å sitte inne i den digre bilen min og se på deg som om du skulle vært et sjeldent dyr - jeg fikk assosiasjoner til den gangen vi var i Løveparken i Danmark - var ikke mitt stolteste øyeblikk.

Lavmålet kom imidlertid da jeg lot som om jeg applauderte forestillingen din. Det var ren hersketeknikk, og et grep jeg har ventet på å bruke siden en venninne fortalte at hun ble utsatt for det samme av en mann hun ble svært sint på en gang. Det var slett ikke pent. Men du verden så morsomt det var at du kunne bli enda sintere.

Beklager det også. Man skal prøve i det lengste å unngå å more seg på andres bekostning.

Det du nesten må ta på din egen kappe, var at du fikk hånden din full av fugleskitt. Jeg oppdaget dritten på dørhåndtaket da jeg bare tyve minutter tidligere skulle sette meg inn i bilen, så jeg fikk lirket opp døren ved å bruke én finger. Det gjorde ikke du, men som sagt: Den møkka har ikke jeg ansvaret for.

Jeg skulle til å si at du burde bruke det grønnjævlige skjerfet du hadde rundt halsen til å tørke av deg med, men da begynte køen å løse seg opp, gitt.

Med ønske om en bedre ettermiddag,

Birgitte



tirsdag 14. mai 2013

Signaleffekt

- Du? Gidder du å ta telefonen din, eller? spurte jeg min venninne. Det tutet som besatt. Vi var på vei til en jobb i Vestfold, og jeg så for meg en tur med fullt hornorkester hver gang noen ringte henne.

- Det er ikke min, det må være din, svarte hun og tok opp telefonen for å bevise at den ikke ringte.

Jeg var ikke overbevist. Selvsagt ikke. Jeg hørte jo tubamusikken ljome, bilradioen var av og jeg vet da hvordan telefonen min høres ut. Jeg stoler på ørene mine. Hva skal man ellers ha tillit til i denne ustabile verden?

Da fikk jeg øye på denne mannen:


som bare sto der for seg selv sånn helt uskyldig og varmet opp til en liten intimkonsert. Regner jeg med.

*

- Hei, du der! ropte jeg ut av bilvinduet. - Kan jeg ta et bilde av deg?

Han var positivt innstilt, men ville gjerne vite hva jeg skulle bruke det til. Jeg svarte at det var et vanskelig spørsmål, men at han nok kunne regne med å havne på Internett. Det virket han tilfreds med.

Jeg burde ha gått ut av bilen. Jeg burde ha diskutert en sak med ham. En sak jeg har grunnet på en stund.

*

For kan det være slik at ringetonen på telefonen din sier noe om hvem du er? Hvis det er tilfellet, kan det hende at jeg har en diagnose som går i retning av en litt splittet personlighet.

Lenge benyttet jeg nemlig Eric Claptons Change the World som ringetone på iPhonen. Men det sluttet jeg med da jeg ved et uhell kom til å skru på lyden da jeg satt i Stortingets diplomatlosje og brukte tre og et halvt minutt på å finne telefonen da den begynte å ringe. Jeg var redd de folkevalgte skulle tro det var et slags subtilt hint om at det sannelig var på tide å gjøre noe med verden, og jeg vil gjerne benytte anledningen til å avkrefte det.

*

På iPhoner kan man legge inn ulike ringetoner på ulike personer. Det kan være praktisk. En stund hadde jeg Veronica Maggios Jag kommer hver gang min mann ringte.

Det var litt på kanten Jeg ser det nå. Og mens jeg har dere her - de av dere som ble utsatt for den ringetonen minst et par ganger om dagen; unnskyld. Det er virkelig ingen som helst grunn til at dere trenger å vite noe som helst om vårt samliv på det området. Bare glem det hele. Vær så snill.

*

Etter at det gikk opp for meg at min utagerende ringetoneoppførsel plaget mine omgivelser, skiftet jeg til den nydelige Clair De Lune av Claude Debussy. I tillegg til You're no different av Alan Silvestri, er det noe av det peneste jeg hører.

Problemet var bare at jeg enten drømte meg bort i musikken, eller at jeg ikke hørte den i det hele tatt. Jeg skal også innrømme at jeg ved å velge noe av Debussy følte meg litt smart. Litt kultivert, liksom. Og da tenker jeg på kultivert som i forfinet, og ikke som noe som har med dyr eller mat å gjøre.

Men jeg er jo ikke det. Særlig forfinet, altså. Så jeg gikk tilbake til standardtonen Marimba. Noe som selvsagt fører til at jeg hopper til nesten hver gang en iPhone ringer, for de fleste har jo denne grassat kjedelige tonen.

*

Heller kjedelig enn slitsom, tenker jeg imidlertid. Min mann har Yellos The expert på sin telefon, og det er et signal jeg ikke er helt sikker på om han forstår rekkevidden av.

mandag 13. mai 2013

Ingen sover på Hotel Cæsar

Siden åpenhet inntil det pinlige er en av mine fremste verdier, har jeg behov for å bli litt intim. Så her kommer det: Vi er en sånn familie som ser på TV mens vi spiser. En slags intellektuell underklasse, altså.

Men i motsetning til hva man skulle tro, sitter vi ikke i stillhet og glaner på en skjerm mens suppen bare tidvis treffer munnen, nei: vi kommenterer nesten alt vi ser. Derfor er det svært lite vi faktisk får med oss.

- Nei, han SA ikke det! sier en av oss og ler ondskapsfullt, mens en annen kommenterer at det er dumt å stå på TV med øredobber så store som suppetallerkener. Den tredje sier kanskje hysj, men like etter er det den samme som peker og er HELT uenig med siste taler.

*

Siden min mann som regel er en del av dette tablået, kan jeg garantere opposisjon. Den mannen er uenig bare på faenskap. I alle fall kjennes det sånn ut hver gang jeg vil ha gardiner eller noe annet nødvendig.

*

Under dagens middag fikk jeg med meg at "sofaen var avhengighetsskapende". På Dagsrevyen snakket noen om at det muligens var for lett å bli sykemeldt, og at hvis man først la seg på sofaen, så ble man der.

Derfor gikk jeg rett fra bordet og la meg på sofaen for å teste det ut. Kanskje jeg kunne måle hvilepulsen min med det samme, tenkte jeg. Det kalles effektivitet. To ting på en gang, liksom.

*

Siden jeg hadde bestemt meg for å gi sofaen en sjanse til å gjøre meg avhengig, bestemte jeg meg for å legge meg rett ned og ikke gjøre andre bevegelser enn de som skulle til for å ligge godt. Det medførte dessverre at jeg ble liggende å se på Hotel Cæsar. Fjernkontrollen lå under bikkja.

For et show! På de ti minuttene jeg ble liggende var jeg vitne til en slags livskrise der det gikk opp for en dame at hun så og si hadde kastet bort livet sitt da hun plutselig fikk et glimt av "Det gode liv", jeg så en hvitsnippforbryter boltre seg med korrupsjon og korrumpering (usikker på forskjellen, men det hørtes fryktelig ut og må jo være dobbelt ulovlig) og til slutt var det jammen noe som liknet veldig på incest. Fysjom!

*

Da episoden var ferdig, og jeg lå som det måpende undermennesket jeg er mens rulleteksten føk over skjermen, hørte jeg en stemme si at jeg kunne vinne en drømmedag på Hotel Cæsar hvis jeg gikk inn på en eller annen side. Siden jeg ikke husket hvor jeg skulle gå inn, søkte jeg det opp på Google:

"Kjenner du noen som fortjener en drømmedag på Hotel Cæsar? Nominer en venn og bli med i trekningen av en drømmedag på Cæsar-settet," sto det på websiden. To heldige vinnere kunne få ta med seg hver sin venn til Oslo hvis de bare fortalte hvorfor akkurat de fortjente å vinne.

*

Jeg satt igjen med mange spørsmål, (i tillegg til at jeg håpet at den nominerte hadde skamvett nok til å ta med seg den som nominerte den nominerte hvis den vant - hvis du ikke hang med på den, kan du ha sett for mye på TV og ligget for mye på sofaen) men først og fremst lurte jeg veldig på dette:

HVEM I ALL VERDEN MENER AT LIVSKRISER, KRIMINALITET OG SEKSUELT MISBRUK KVALIFISERER TIL Å VÆRE EN PREMIE???

Da jeg fant meg selv med makspuls og svett panne halvveis stående i sofaen med iPhonen tre centimeter fra nesen (jeg hadde tatt av meg brillene for å ligge godt), innså jeg at jeg kanskje hadde levd meg litt for langt inn i fiksjonens verden. Og da jeg leste litt lenger ned i utlysningsteksten, gikk det for alvor opp for meg at Hotel Cæsar bare er kulisser og dårlig manus fra ende til annen.

For:

"Drømmedagen vil finne sted i mars, endelig dato vil vi komme tilbake til. Vi dekker transport, men ikke overnatting."

"Bare kom inn, men du kommer aldri ut. Mohahahaha."

søndag 12. mai 2013

Frisch vant nesten

Jeg er gift med en fantastisk mann. Fantastisk flott, fantastisk flink og fantastisk sta. Litt morsom og litt trang i nøtta noen ganger. Det må også sies når sannheten skal frem.

*

I går løp han og kollegaen hans Holmenkollstafetten. Alle de 15 etappene ble fordelt på to mann.

- Du kan jo trekke deg, sa jeg da jeg så at han nesten ikke klarte å bøye seg dagen før løpet.

- Nei, det er det bare damer og barn som kan, svarte han. Litt sta, der altså. Og litt lite politisk korrekt.

- Du KAN faktisk trekke deg, sa jeg da kneet hans laget lyder som en rusten saks.

- Nei! svarte han. Litt trang i nøtta, som sagt.

*

Tomannslaget kom på fjerdeplass. Av fire mulige. En bragd. Han synes det var irriterende.

Her er pressemeldingen de sendte ut: (Ja. PRESSEMELDING, faktisk.)


Frisch vant nesten

Rådgivningsselskapet FRISCH AS stilte eget partnerlag til Holmenkollstafetten. De to partnerne delte etappene nokså ujevnt mellom seg, og siktet mot toppsjiktet i den temmelig tynt befolkede klassen ”Menn veteraner bedrift”.

Smedstadgutt og bransjetungvekter Stein Jacob Frisch løp første og siste del av stafettløypen: 
-Jeg har stor respekt for den sårbare topografien på Oslos vestkant, og valgte derfor å løpe strekninger som allerede var flate, forklarer han.


Kompanjong og innflyttet Tøyen-gutt Atle Myre deler imidlertid ikke sjefens følsomhet for vestkantterrenget: 
- Motbakke er det jeg forventer når jeg krysser elva. Vi utkantfolk er så herda av livets motbakker at vi har en klar konkurransefordel foran vestkantfolka når det butter imot. 
Han mener at øst- og vestkantløpere stiller med ulike fysiske forutsetninger, men at det jevner seg ut til slutt: 
- Jeg har finregna på det, og kommet fram til at fordelene med vestkantfolkas aerodynamiske hårsveis annulleres av den karakteristisk høye nesetippføringa som igjen gir økt luftmotstand. Så dette her måtte bli jevnt uansett.

Daglig leder Frisch har jobbet systematisk over tid med å bygge bedriftslagets prestasjonsevne. I tillegg til selv å løpe Råskinnet og kjøpe nye joggesko, har han sniktrent resten av bedriftslaget gjennom strategisk geografisk posisjonering: 
- Hovedtanken bak å flytte inn i nye lokaler på Filipstad Brygge var å gi min rurale kompanjong en kulturell og sosial høydetrening som skal sette ham i stand til å prestere i høydene rundt Holmenkollen. 
Myre selv mener han stilte godt forberedt både fysisk og mentalt: 
- Jeg har forberedt meg systematisk i ukesvis ved å løpe rundt og rundt Tøyenparken når jeg har tid. Under selve løpet brukte jeg sånn der positiv visualisering: Jeg lot som om stafettpinnen var en nystjålet sølvlysestake, så løp jeg bare som en tulling gjennom villastrøka.

FRISCH AS’ stafettlag nådde så vidt målet om en topp fire-plassering i sin klasse, knepent slått av de øvrige tre lagene.

Banketten ble avholdt på Statoil Frogner i Baldersgate, hvor laget ble servert hver sin Wiener for en 10-er.


For kommentarer, treningsråd og annen informasjon, kontakt:

Stein Jacob Frisch, stein@frisch.as, tlf. 916 10 911
Daglig leder, partner og løper av etapper 1, 2, 3, 4, 5, 11, 12, 13, 14 og 15

Atle Myre, atle@frisch.as, tlf.: 905 28 737
Seniorrådgiver, partner og løper av etapper 6, 7, 8, 9, 10


Og her er bildet jeg stjal fra mobilen hans:



Han kommer til å nekte å kjøpe fløteboller til meg i en hel uke, men det er verdt det. For at jeg ikke skal bli nektet fløteboller ytterligere en uke, skynder jeg meg å si at han ikke smiler (for det vil han i alle fall ikke ha på seg) - han har bare mageknip. Fra pølsen, antar jeg.

*

Frisch as har en egen nettside. Selvsagt har de det. Men det er enda ikke noen (tror jeg) som har sett hva som befinner seg bak det siste punktumet i følgende avsnitt (sjekk siden og trykk på "Om"):

"Stein Jacob Frisch er partner og daglig leder. Han har 18 års erfaring fra kommunikasjonsrådgivning, og var daglig leder for Geelmuyden.Kiese i Skandinavia fra 2001 til 2010. Han har tidligere vært daglig leder i ventureselskapet Katalysator AS og Credit Officer i UBS/Viking Ship Finance i Zurich.

Frisch er autorisert finansanalytiker (AFA) og er utdannet M.Sc. in Shipping, Trade & Finance fra Cass Business School, London og B.Sc. in Management Sciences fra Warwick Business School. I 2005 gjennomførte han programmet Leading Professional Service Firms ved Harvard Business School."

*

Det er meg som har fått lagt det inn (ved å presse min sønn; web masteren) og det er meg som har brodert det. Min kjære har (stille) akseptert at det ligger der, og jeg tror han har bildet på kontoret.

Er det rart jeg elsker ham?

Håper for øvrig at han elsker meg også. Selv etter at jeg ha lagt ut dette blogginnlegget.