Ingen sover på Hotel Cæsar

Siden åpenhet inntil det pinlige er en av mine fremste verdier, har jeg behov for å bli litt intim. Så her kommer det: Vi er en sånn familie som ser på TV mens vi spiser. En slags intellektuell underklasse, altså.

Men i motsetning til hva man skulle tro, sitter vi ikke i stillhet og glaner på en skjerm mens suppen bare tidvis treffer munnen, nei: vi kommenterer nesten alt vi ser. Derfor er det svært lite vi faktisk får med oss.

- Nei, han SA ikke det! sier en av oss og ler ondskapsfullt, mens en annen kommenterer at det er dumt å stå på TV med øredobber så store som suppetallerkener. Den tredje sier kanskje hysj, men like etter er det den samme som peker og er HELT uenig med siste taler.

*

Siden min mann som regel er en del av dette tablået, kan jeg garantere opposisjon. Den mannen er uenig bare på faenskap. I alle fall kjennes det sånn ut hver gang jeg vil ha gardiner eller noe annet nødvendig.

*

Under dagens middag fikk jeg med meg at "sofaen var avhengighetsskapende". På Dagsrevyen snakket noen om at det muligens var for lett å bli sykemeldt, og at hvis man først la seg på sofaen, så ble man der.

Derfor gikk jeg rett fra bordet og la meg på sofaen for å teste det ut. Kanskje jeg kunne måle hvilepulsen min med det samme, tenkte jeg. Det kalles effektivitet. To ting på en gang, liksom.

*

Siden jeg hadde bestemt meg for å gi sofaen en sjanse til å gjøre meg avhengig, bestemte jeg meg for å legge meg rett ned og ikke gjøre andre bevegelser enn de som skulle til for å ligge godt. Det medførte dessverre at jeg ble liggende å se på Hotel Cæsar. Fjernkontrollen lå under bikkja.

For et show! På de ti minuttene jeg ble liggende var jeg vitne til en slags livskrise der det gikk opp for en dame at hun så og si hadde kastet bort livet sitt da hun plutselig fikk et glimt av "Det gode liv", jeg så en hvitsnippforbryter boltre seg med korrupsjon og korrumpering (usikker på forskjellen, men det hørtes fryktelig ut og må jo være dobbelt ulovlig) og til slutt var det jammen noe som liknet veldig på incest. Fysjom!

*

Da episoden var ferdig, og jeg lå som det måpende undermennesket jeg er mens rulleteksten føk over skjermen, hørte jeg en stemme si at jeg kunne vinne en drømmedag på Hotel Cæsar hvis jeg gikk inn på en eller annen side. Siden jeg ikke husket hvor jeg skulle gå inn, søkte jeg det opp på Google:

"Kjenner du noen som fortjener en drømmedag på Hotel Cæsar? Nominer en venn og bli med i trekningen av en drømmedag på Cæsar-settet," sto det på websiden. To heldige vinnere kunne få ta med seg hver sin venn til Oslo hvis de bare fortalte hvorfor akkurat de fortjente å vinne.

*

Jeg satt igjen med mange spørsmål, (i tillegg til at jeg håpet at den nominerte hadde skamvett nok til å ta med seg den som nominerte den nominerte hvis den vant - hvis du ikke hang med på den, kan du ha sett for mye på TV og ligget for mye på sofaen) men først og fremst lurte jeg veldig på dette:

HVEM I ALL VERDEN MENER AT LIVSKRISER, KRIMINALITET OG SEKSUELT MISBRUK KVALIFISERER TIL Å VÆRE EN PREMIE???

Da jeg fant meg selv med makspuls og svett panne halvveis stående i sofaen med iPhonen tre centimeter fra nesen (jeg hadde tatt av meg brillene for å ligge godt), innså jeg at jeg kanskje hadde levd meg litt for langt inn i fiksjonens verden. Og da jeg leste litt lenger ned i utlysningsteksten, gikk det for alvor opp for meg at Hotel Cæsar bare er kulisser og dårlig manus fra ende til annen.

For:

"Drømmedagen vil finne sted i mars, endelig dato vil vi komme tilbake til. Vi dekker transport, men ikke overnatting."

"Bare kom inn, men du kommer aldri ut. Mohahahaha."