Drømmen om Sonja

I natt har jeg intervjuet dronning Sonja. Da jeg våknet i morges var jeg svært takknemlig for det. Ikke bare fordi hun tok seg tid til å svare på spørsmålene jeg stilte, men også fordi hjernens valg av intervjuobjekt lå nokså tett opp til et nasjonaldagstema; det er jo ikke til å komme fra at nasjonaldagen og kongehuset er nært beslektet, og man skal ikke se bort fra et visst avhengighetsforhold.

Dessuten viser det meg at underbevisstheten min og hjernen for øvrig ikke er så ute å kjøre som noen vil ha det til. Å drømme at man intervjuer en dronning kan jeg da umulig være den første som har gjort.

*

Jeg må ta høyde for at jeg ikke husker hele drømmen - altså intervjuet - og at notatene mine ikke er så enkle å lese. De ble av en eller annen grunn gjort med blyant på et rustent gjerde mens Sonja og jeg gikk tur. Jeg vil ellers anbefale en helt normal notatblokk eller aller helst en lite opptaker.

- Sonja - kan jeg kalle deg det, forresten?
- Ja, det er jo tross alt det jeg heter, svarte hun med et smil.

- Fint! Du Sonja, har du det bra?
- Ja, ja. Jeg trives, vettu. Det skulle da også bare mangle.

- Hva mener du?
- Vel, for det første er jeg jo dronning i et fantastisk land og for det andre er jeg velsignet med en helt utrolig familie.

- Ja, mange vil mene at du er heldig, men det må da være noe å klage på? Min erfaring er at summen av frustrasjoner er konstant nesten uansett hvordan man har det. Man finner alltid noe å klage på.
- Jeg ser den. Og mellom oss sagt; Det er ikke lett å smile hele tiden. Du ANER ikke hvor mange dødskjedelige taler Harald og jeg må høre på i løpet av et år. Det tar på.

Jeg sa at jeg forsto henne, men at det var litt vanskelig å sette seg inn i dette for meg. Da ble hun ivrig og fortalte detaljer som jeg skal spare dere for. Hun gikk langt i personkarakteristikker og fniste skadefro av dialekter fra Norges dypeste daler og fjellheimer.

Notatene mine på det rustne gjerdet ble veldig utydelige, og jeg tenkte at jeg uansett ikke kunne referere alt hun sa, så det var ikke så nøye. Da begynte dama å snakke om Aris utilstrekkelighet som elsker. Jeg tverrstanset og så på henne. Men da var hun selvsagt blitt til Anne Kat. Herland.

- Du har ingen ting i min drøm å gjøre! sa jeg til frøken Herland. Hun lo rått.
- Dette er din drøm - din underbevissthet. Lite jeg kan gjøre med det! lo hun.

Og foran øynene mine ble hun feitere og feitere til hun sprakk og da var dronningen der igjen.

- Hva skjedde? spurte Sonja.
Jeg fant på en forklaring som sparte henne ydmykelsen og hun slo seg til ro med den.

- Sonja, tror du på Gud? spurte jeg i håp om å være litt reflektert.
- Ja, det gjør jeg, sa hun.
- Kan du utdype troen din? spurte jeg og roste meg selv for intervjuteknikken min.

- Gud er Gud om alle mann var døde, sa hun og fortsatte: - Gud er Gud om alle land lå øde.
- Nå siterer du bare fra en salme, sa jeg.
- Hvordan visste du det? spurte hun og virket litt snurt.

Jeg forklarte at jeg var en del av den siste årsklassen som ble tvunget til å pugge salmevers og at jeg i tillegg bare hadde latet som jeg sang i metodistbarnekoret "Lyset" i en del år. Da lo hun godt.

- Det skal jeg tipse Harald om, sa hun. - Han er komplett tonedøv og det er så flaut å høre ham synge.

Jeg gikk ikke inn på episoden der hun sang sammen med Titten Tei og Wenche Myhre på Momarkedet i 1978. Det var jo forresten heller ikke det verste jeg har hørt.

På det tidspunktet tvang underbevisstheten min meg til å drømme om Melodi Grand Prix, og da ble jeg så urolig at jeg våknet. Var det noen som fikk med seg Romanias bidrag, eller? Snakk om mareritt.

*

Hurra for Sonja og hurra for Norge. Gratulerer med dagen til alle mann.