Har du en last du er glad i?

Hvis nå bare resten av familien kan komme seg ut på den joggeturen de har skrytt av siden fredag, skal jeg ta for meg resten av potetgullposen. Vi har is i fryseren, og den planlegger jeg også å ta kål på før de kommer hjem.

For å rekke å spise opp en liter is mens de løper 4,2 kilometer, blir jeg nødt til å sette isboksen i mikroen i 40 sekunder, men mens den smelter, får jeg i meg en del potetgull.

*

Snop er en last. Det er shopping også. Og siden jeg ikke har shoppet siden 2. januar, sier det seg selv at inntaket av snop er ganske betydelig. Summen av lastene er jo som kjent konstant.

Det jeg lurer på, er hvilket geni som fant ut akkurat det der. Det med at man har ett bestemt laste-nivå.

Jeg lurer også på om det er riktig, eller om det har blitt riktig bare fordi denne luringen har greid å innbille oss det. Har de blitt en selvoppfyllende profeti? I så fall har oppfinneren mye på samvittigheten. Laster kan jo være så mangt, og mine to; snop og shopping, er tross alt ganske uskyldige.

*

Jeg har ikke greid å finne ut hvem som fant ut at summen av lastene er konstante, og det er jo litt mistenkelig i seg selv. Forsto vedkommende hva slags forbannelse han (eller hun) kastet over oss? Antakelig.

*

Siden det ikke har vært mulig å henge ut dusten som påvirket oss til å tro at vi til en hver tid må fylle opp lastekvoten, har jeg sett litt på andre som har ment noe om laster.

H C Andersen sa at alle laster og alle dyder ligger i hjertet. Andersen var en klok mann. Man dytter ikke i seg is, kokosboller, sjokolade og potetgull hvis man ikke elsker det inderlig. For man blir jo temmelig kvalm etter en stund, og det eneste som kan få en til å fortsette da, er ekte kjærlighet.

En italiensk forfatter - Pietro Aretino - som levde tidlig på 1500-tallet sa at den som ikke er lastenes venn, blir menneskets uvenn. Og det er jo klart som glass: Hvis du er mot alt som er gøy, blir du til slutt grinete og venneløs. Historien er full av slike eksempler. Og hvis du tenker deg om, kjenner du sikkert noen selvrettferdige moralister, du også.

*

Den engelske filosofen, Francis Bacon, mente at lastene viser seg i gode tider (og at dydene kommer frem ved motgang). Vi som har opplevd jappetiden, kan skrive under på det. Og siden Norge flommer over av melk og honning for tiden, er det bare å åpne en nettavis for å se grenseløsheten noen omgir seg med.

"For det én last kan koste oss, kunne vi oppfostre to barn," sa Benjamin Franklin 

Charles Dickens mente at laster kunne være dyder som ble overdrevet. Det kjenner jeg meg igjen i. Mitt engasjement i bretting av tøy og plastposer, er et eksempel på at en dyd har gått for langt. Jeg kan faktisk ikke se en plastpose eller en klesvask ligge ubrettet. Det forstyrrer meg. I en sik grad at noen mener det er sykelig.

*

Mens jeg har skrevet dette, har jeg spist opp potetgullposen. Jeg har trøstespist et ukesbehov for salt, fett og karbobydrater, men det rare er at jeg trenger mer trøst enn da jeg begynte.

Heldigvis fant jeg Henry Fielding - oppfinneren av romanen slik vi kjenner den. Han sa at det som er en last i dag, kan bli en dyd i morgen. Og hvem vet - kanskje vi våkner opp til nyheten om at hysterisk spising av is og potetgull fører til fred og fordragelighet.

Hvis det er en mikroskopisk mulighet for det, kan jeg ikke la være å prøve.

Ha en fin kveld! Mikrobølgeovnen har akkurat informert meg om at isen min har smeltet.