Å eldes med Chanel

"Det er helt normalt," sa optikeren som gikk foran meg. Jeg gikk mysende bak henne og lurte på om man kunne bli optiker ved å ta et valgfag på ungdomsskolen. Hun kunne umulig være over 15. Selvsagt var hun supertynn og hadde perfekt hud - så vidt jeg kunne se, men jeg var jo ikke der fordi jeg har perfekt syn, så hun KAN ha veid 100 kilo og hatt masse kviser.

*

Det som var normalt, visstnok, var at jeg etter å ha brukt briller med økende styrke og (de siste årene) progressive glass, nå må ta av meg brillene for å lese på nært hold. Ikke bare det. Jeg må ha en databrille i tillegg.

Hun sa til og med at det ikke var lenge til jeg måtte ha én brille til kjøring, én til lesing, én til å se på tv med og én når jeg bare skulle rusle en tur rundt omkring. Det er mulig jeg hørte litt feil der, for hjernen min har en tendens til å overdramatisere, men poenget hennes var at det å endre syn såpass dramatisk som jeg har gjort i desember, var helt normalt.

For en som var så gammel som meg.

Hadde jeg enda kunnet ta henne på å være uhøflig da hun sa det, men nei, da. Den unge damen var tilnærmet perfekt også når det gjaldt manerer. Ungdommen nå til dags!

*

Jeg er bittelitt skjeløyd, jeg ser dobbelt og mitt venstre øye er nesten helt ubrukelig. Ingen øyelege eller optiker i verden klarer å gi meg et perfekt samsyn - heller ikke med kirurgi - og det var først da jeg var 17 år at en lege fant ut at jeg så dobbelt, for når man har sett to av alt i hele sitt liv, tenker man ikke over at verden egentlig er mye enklere.

Synsutfordringen min bringer også med seg en annen utfordring, men den er mer materialistisk. Å se bra koster penger. Å se bra ut koster også penger, derfor er det å få nye briller noe av det dyreste jeg kan gjøre bortsett fra å kjøpe bil, hus eller veldig mange par sko på en gang.

Det holder ikke med ett par nye glass heller; for å få kjøre bil må en som meg alltid ha ett par briller i reserve og når man først må investere så mange tusen i noe så lite spennende som glass, synes jeg det er en menneskerett å shoppe noe som er pent i tillegg.

*

Jeg prøvde mange innfatninger. Veldig mange. Siden ansiktet mitt er nokså lite (sa hun) må jeg ha små innfatninger. Hun sto der med de største brillene jeg noen sinne har sett på et menneske og så ut som en modell.

Jeg var slett ikke på mitt mest menneskevennlige der og da.

I et anfall av "fuck it - jeg er da ikke det spor selvhøytidelig" prøvde jeg et par bittesmå, runde briller, men da så jeg omtrent sånn ut:

... bare med hår.

Og da merket jeg at selvhøytideligheten kom snikende tilbake. Jeg bestemte meg for å kalle det verdighet.

Det var det som skulle til, for det er lite som er så verdig som Chanels nye Tweed-kolleksjon.

Så nå mangler jeg bare en smart drakt som står i stil. Eller to, kanskje.