Ekte venner kjøper snop til hverandre

Det er lørdag. Jeg har gitt ordre om et godtefritt hus, og de feigingene jeg bor sammen med har for en gangs skyld hørt på meg. Dette er virkelig tingenes iboende faenskap. Hvorfor kan de ikke vaske badet når jeg ber dem om det? I det minste kan de være konsekvente; enten får de gjøre som jeg sier alltid, eller så får de offisielt gi faen.

Jeg hoster litt ekstra for å få medlidenhet. Ingen reaksjon. Jeg hoster litt til. Fremdeles null medlidenhet. Jeg ber dem vaske badene, bare for å se om jeg kanskje har flaks, men nei. De ofrer meg ikke engang et blikk.

*

Hadde vi bare hatt egg, hadde jeg laget eggedosis. Forutsatt at vi hadde hatt sukker, selvsagt. Men vi har ikke engang ett egg og sukkeret vet jeg ikke hvor er. Brød med honning? Nope. Det eneste jeg finner er en pakke med Prim, men den gikk ut i fjor, og jeg er ikke så desperat at jeg spiser tyttebærsyltetøy.

Noen slanker meg, og jeg burde sikkert takke, men jeg er ikke helt i humør til det. Antakelig vet resten av familien svært godt hva som foregår. De lister seg rundt, de sørger for å ikke gjøre ting de vet irriterer meg. Som for eksempel å krølle plastposer eller å legge ubrettede klær inn i skap.

De har ryddet ut av oppvaskmaskinen og noen har tatt ut ferdigtørket tøy av tørketrommelen uten å gjøre noe annet enn å sette kurven pent fra seg i en stol. Akkurat slik jeg vil ha det. Hadde de begynt å brette håndklær, hadde det blitt bråk. Ingen klarer nemlig å brette håndklær slik jeg mener at de skal brettes.

*

Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke bare går ut og hamstrer fire liter is og femten Fruktnøtt selv? Vel. Det er mørkt (farlig), det er kaldt (ubehagelig) og det er vått (veldig ubehagelig). Dessuten har jeg pressevakt, og da kan man ikke fly rundt i byen en lørdagskveld.

Nå begynner en ny sesong av Hver gang vi møtes. Og den skal jeg se. Det hadde bare vært så veldig fint å sett den sammen med Ben&Jerry. Noen som brydde seg, liksom.