Vakre kjertler

Indre skjønnhet har alltid fascinert meg. Du tenker sikkert at jeg mener indre skjønnhet som i "et godt menneske", og hvis du tror det om meg, må jeg bare takke pent. Da har du høyere tanker om meg enn det de som kjenner meg har. Meg selv inkludert.

For jeg har selvinnsikt. Det er dels på grunn av høy alder, dels på grunn av ærlige og relativt ondskapsfulle tilbakemeldinger, og dels fordi ganske mange mennesker har gransket mitt indre. På ordentlig, altså. Senest i går, da jeg i noe som virket som en evighet lå med en slange ned i halsen og videre helt ned i tolvfingertarmen.

*

Jeg takket ja til å bli dopet litt ned, men det var mest fordi jeg synes det er så godt å slappe av litt i hverdagen. Jeg har vært med på slike undersøkelser før, og så lenge slangen går samme vei som maten normalt går, er det akseptabelt. Det er når den går mot enveiskjøringen (håper du skjønner hva jeg mener, for mer grafisk har jeg ikke tenkt å bli) at det blir virkelig ubehagelig.

*

Dopet jeg fikk inn i åren fikk meg til å slukne som et lys et kvarters tid etter at legen var ferdig med undersøkelsen der han livaktig hadde beskrevet innvollene mine. Det kan ha vært en besvimelse, for jeg våknet i et rom jeg ikke kjente igjen da Sivilforsvaret testet alarmen sin.

La meg bare fortelle dere i Sivilforsvaret at den hørtes aldeles utmerket helt inn på kirurgisk poliklinikk på Diakonhjemmet. Det var nesten så jeg begynte å lure på om alarmen sto på taket. Hvis den gjør det, foreslår jeg at dere flytter den, ettersom det er en stor sjanse for at en kirurg amputerer feil arm i ren forskrekkelse eller at en av pasientene på geriatrisk avdeling dør av skrekk og gamle minner.

*

Og apropos gamle dager. Dette at jeg er interessert i indre skjønnhet, er ikke nytt. Da jeg var russ, hadde jeg følgende fengende og intellektuelle tekst på russekortet mitt: "Nå er jeg lei av alt snakket om indre skjønnhet, man kan da ikke kreve en vakker bukspyttkjertel!?" Diabetikeren i klassen min synes den var morsom, men bortsett fra henne, var det ingen som lo.

Ja, det er flaut i dag. Ikke bare på grunn av bildet, brillene og permanenten.
Det verste er nesten bruken av både utropstegn og spørsmålstegn.

Når dere nå ser bildet av meg som russ, blir mitt fokus på indre skjønnhet sikkert litt mer forståelig. Men som min kjære så søtt sa det da han holdt tale for meg på min 41-årsdag: "Birgitte blir penere for hvert år, og hvis dere ikke tror meg, kan dere få se konfirmasjonsbildene hennes". Takk til ham.

*

Med en heller tvilsom historikk når det gjelder det ytre, blir det lett til at man fokuserer på det indre. Dessverre er jeg ikke særlig heldig når det gjelder innvoller heller, men leveren min er ganske fin. Hvis jeg blir påkjørt av en buss, ville jeg anbefale leveren min. Til å være 44 år gammel, er den veldig pent brukt.

*

Øynene mine vil jeg absolutt ikke anbefale. Det er ikke på grunn av alt de har sett (i speilet) men fordi de selv nå (før bussen treffer) så og si er ubrukelige. I alle fall uten briller. Med briller er de heller ikke gode, men optikerne gjør så godt de kan.

Her er mitt høyre øye. Det er favorittøyet mitt.

Det kan også være det venstre

Og her er det venstre. Det lager bare kvalme.

Dersom det over er det venstre, er dette det høyre

Hvis noen der ute ønsker å stille en diagnose på bakgrunn av disse bildene (eller på bakgrunn av diverse blogginnlegg som røper en åpenbar mangel på personlige grenser) er det bare å sende en mail. Jeg samler på diagnoser og har nesten hele alfabetet fullt.

Æ og Å er så langt tomme, så vær så snill og kom med forslag før åreknutene kommer.