Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 29. mars 2014

Fy deg, Torvild!

Navarsetes pressesjef angrer. Han har forsvart en løgn, sier han. Han har løyet, sier jeg.

«Liv Signe Navarsete beordret meg til å ljuge for et samlet pressekorps i Norge og samtidig endre innholdet som var sendt ut i forbindelse med hennes tale samme kveld. Partilederen beordret meg til å endre innholdet på våre nettsider (...) «i mediene framkommer slik», var teksten vi fant på. Nei, det var løgn. Løgn som jeg måtte forsvare, og som jeg etterpå angrer på at jeg har forsvart.»

Var det noen som holdt en pistol mot hodet hans? Truet med å kidnappe familien hans?  Vi lever i Norge, ikke i Nord-Korea.


På vegne av alle oss som daglig jobber med å kommunisere budskap fra våre sjefer, sier jeg at Torvild Sveen burde ta lang fart og skamme seg.

Ikke bare har han ødelagt sin egen troverdighet, men han har også gjort sitt beste for å ødelegge vår. Sannsynligvis har han også bidratt til å ødelegge for Senterpartiet og Liv Signe Navarsete, men det er jeg ikke så opprørt over.

Vi lever av troverdigheten vår, vi lever av å vise ryggrad. Ryggrad er noe man har, ikke noe man kan gro selv om man angrer.

fredag 28. mars 2014

Kort kortkveld

Når man er et gudsord fra landet, står opplevelsene i kø hvis man bare tør å ta skrittet utenfor komfortsonen.

Jeg - gudsordet fra landet, hvis noen skulle være i tvil - har både vært på fest og tatt t-banen nesten helt alene. Og alt dette før halv åtte.

*

Forsvarsdepartementets årlige vårfest ble avholdt i dag. Eller det vil si: den avholdes i dag, for jeg var sannsynligvis én av de tre første som gikk. De to andre fungerte som guider/livvakter for meg.

Jeg har spist en pølse som en kollega var så snill å skjære opp i biter for meg (for jeg fant ingen kniv), drukket 1/3 flaske Mozell (for de hadde ikke Farris). Det var ballonger der også. Med smilefjes.

Fordi jeg gikk såpass tidlig, slapp jeg å være veggpryd når musikken starter. Det er så skrekkelig ydmykende.

*

For noen år siden var jeg toastmaster, og jeg brukte store deler av tiden jeg hadde til rådighet til å oppfordre menn til å by meg opp til dans, men det var det ingen som gjorde. Det eneste som skjedde var at jeg ble anmeldt til hovedvernombudet for seksuell trakassering. (True story.)

Det neste toastmasteroppdraget mitt var i en 90-årsdag, og der var det heller ingen som ville danse, men det hadde sin helt naturlige forklaring (sier jeg til meg selv). For det første var det ikke musikk, og for det andre var de fleste mannfolkene over dansbar alder. Det er mulig at ingen hørte hva jeg sa heller, forresten.

*

For de fleste som bor i Oslo, er t-banen en naturlig del av livet. Den er forsåvidt det for meg også, for jeg bor jo nesten oppå den, men jeg bruker den ikke.

I dag, derimot, har jeg fått mitt eget Ruter-kort. Ti klipp. Opprinnelig. Nå er det ni igjen.

Jeg har med andre ord kjørt kollektivt! Offentlig kommunikasjon! Mens det var litt mørkt ute!

Det bør jeg også

Jeg føler meg antakelig like stolt som da Armstrong ankom månen eller som Bartolomeu Diaz da han som den første i verden rundet tuppen av Afrika med båt.

Jeg har med andre ord blitt - om mulig - enda større fan av kort enn jeg har vært. Det kan hende at Ruter-kortet mitt blir enda mer brukt enn AmEx-kortet. Eller nei. Det kommer ikke til å skje, men min mann kan jo håpe.

*

Det er imidlertid ett kort som mangler i dette århundret, og det kommer jeg nå til å kjempe hardt for å gjeninnføre: Ballkort.

Ballkort er som du helt sikkert kjenner til, et forpliktende dokument mellom to parter som avtaler hvor mange danser man skal danse sammen og i hvilken rekkefølge det skal skje. Det må litt planlegging til, men hvorfor alt skal være så forbanna spontant hele tiden, har jeg aldri forstått. Ordnung muss sein.

Ballkortet bør nok være i form av en app, for alt er jo så digitalt for tiden, men jeg ser for meg at en ballkortapp vil forene 1800-tallets fordeler med vår tids krav til tilgjengelighet.

*

For å få noen til å skrive på mitt digitale ballkort, har jeg planer om å friste med gevinster.

Jeg har selvinnsikt nok til å forstå at kvinner i min alder må det, men heldigvis har kvinner i min alder som regel et kredittkort på lur slik at vi i det minste kan kjøpe oss popularitet en liten stund.

tirsdag 25. mars 2014

Gud skapte vaffeldagen

Dette har vært en tung dag. Jeg vil anslå den til cirka fire kilo mer enn normalt. Hvem som har skylden? Den gjøken som fant opp vaffeldagen.

Hvilken ondskapsfull mesterhjerne sitter og planlegger sånt? Vel, jeg er lei for å si det, men forklaringen er nært knyttet til treenigheten: Både Den hellige ånd, Jesus og Gud selv har hatt en hånd med i dette.

Men de hadde ikke greid å gjennomføre dette overgrepet hvis svenskene ikke hadde bidratt. Svensker, ja. Nærmere bestemt svensker med dårlig diksjon.

La meg si det sånn. Hvis du blir gravid (eller gjør noen gravide) i dag, kan du se med dobbel forventning frem mot julaften. Det er temmelig nøyaktig ni måneder igjen til juletreet står fullt av lys og insekter midt i stua.

*

For 2014 år siden i dag svevde en (forhåpentlig) velduftende (mint, kanskje?) heilag ande over jomfruen Maria og overbeviste henne om at hun bar Guds barn. Gud vet hvordan det skjedde. Men jeg har aldri skjønt hvorfor han ikke kunne si det til henne selv.

Maria og Jesus. Pur idyll.

Var han redd for at hun ikke trodde ham? Jeg hadde også vært skeptisk til en ånd som fortalte at jeg var gravid med Gud, men jeg hadde ikke blitt mer fortrolig med budskapet om han som fortalte det utga seg for å være en hellig ånd. Faktisk hadde jeg uansett type ånd ringt nærmeste psykiatriske sykehus og bedt om et opphold og tung medisinering.

*

Men bare for moro skyld, kan vi jo late som jeg hadde vært like godtroende som den salige Maria:

Jeg liker å tro at jeg hadde sagt noe i retning av at: jeg er svært skeptisk til det du forteller nå, men det vil jo snart vise seg om du har rett eller ikke.

Etter det hadde jeg vært opptatt av å få vite hvorfor den vordende far ikke hadde baller nok til å fortelle meg det selv og om denne ånden kunne være så vennlig å si det til Josef også. Jeg hadde nok forutsett en litt vanskelig innsalgsjobb når det gjaldt ham.

Du skal heller ikke se bort fra at jeg hadde tatt meg en vaffel. Alle vet jo at man ubemerket kan spise for to når man er gravid. Dessuten var det jo en nokså historisk begivenhet.

*

Maria var riktignok jomfru da det hele skjedde, men hun er likevel ofte omtalt som «vår frue». Dagen da hun fikk nyheten om at hun skulle bli mor til en av verdens største kjendiser (altså i dag, bare for 2014 år siden), har siden blitt hetende "Marias budskapsdag". Eller eventuelt "Vår frues budskapsdag".

Men: Folk blir som kjent bare latere og latere, og det gjelder ikke bare den pøblete ungdommen som vokser opp nå til dags. Det gjelder også folk som ofte snakker om bibelhistorie.

"Vår frues budskapsdag" har blitt til "Vår frues dag", og "Vår frues dag" har blitt til "vårfruedagen".

Og utrolig nok ble "vårfruedagen" til "vaffeldagen" en gang et sted i Sverige. Du skal være bra løs i tunge- og leppemusklene hvis du slurver sånn, men noen svensker var åpenbart det, og takket være dem, har store deler av min dag gått med på å stappe kalorier inn i kjeften. Vi importerer nokså ukritisk, vil jeg si.

*

Da jeg kom til bakeriet, var det nemlig bare én vaffelplate igjen, og i følge damen bak disken kom det til å ta evigheter før de to andre platene jeg skulle ha ble ferdige.

- Jeg kan vente, sa jeg.

- Det tar veldig lang tid, sa hun.

- Jammen … jeg kan spise en kake mens jeg venter, sa jeg.

- Jeg vet ikke … sa hun.

Det var først da jeg tilbød meg å kjøpe tre brownies i tillegg at jeg fikk hennes tillatelse til å spise mens jeg ventet.

*

Det er i alle fall min versjon, forklaring og unnskyldning. Og den holder jeg på til blodårene mine ikke orker mer.

Ventekake. Oppe i høyre hjørnet har posen med brownies sneket seg inn.

søndag 23. mars 2014

Trene, dusje eller dø

Det er min sønns 16-årsdag og jeg ble vekket av stekeos. En rausere person enn meg ville kanskje beskrevet det som "duften av egg og bacon", men jeg er meg. Dessuten ble jeg forstyrret av lydene fra noen som ryddet inn eller ut av en oppvaskmaskin.

Ok. Tid for å stå opp. Men før jeg hadde fått det gale benet på gulvet, brølte min mann "FEM MINUTTER TIL MATEN STÅR PÅ BORDET!!!".

*

Det er vel unødvendig å si at han har vært i Forsvaret. Garden, til og med. Han har bare forakt til overs for folk som somler. Så lenge det ikke er ham selv.

- Du kan godt brøle hele setninger, mumlet jeg.

Det er vel unødvendig å si at jeg er filolog. Språkkonsulent, til og med. Jeg tar ikke lett på folk som ikke har korrekt setningsoppbygning. Så lenge det ikke er meg selv.

*

I flere uker - måneder, faktisk, - har jeg planlagt å ta opp igjen den regelmessige treningen. Derfor hoppet jeg rett i treningstøyet etter bursdagsfrokosten. Intensjonen var der.

Men så oppdaget jeg et slags swingerparty under den ene skjenken. Det var kaniner av alle kjønn, og de fikk unger mens jeg så på. "Den som hadde hatt et like kort svangerskap som en hybelkanin," tenkte jeg misunnelig og sendte en tanke 16 år tilbake i tid.

Treningen ble utsatt på ubestemt tid, og jeg spurtet i stedet rundt med støvkost, håndklepapir og Jif. Og mobil. Jeg har fremdeles pressevakt og kan ikke forlate mobilen et øyeblikk.

*

Det var på tide å kontemplere litt mer over livet da støvet hadde lagt seg i støvsugerposen, og mens jeg gjorde det (trene, dusje eller dø av fedme?) tok jeg farvel med mann og barn som skulle besøke svigermor.

Jeg kom til at det var best å ta en dusj. Det kunne jo hende jeg ble kalt inn på jobb, forsvarte jeg meg. Det er dumt å være svett og ekkel hvis jeg får beskjed om å innfinne meg på kontoret i løpet av en halvtime. Særlig fordi min personlige rekord på badet er 25 minutter.

På vei inn på badet forsvart jeg min beslutning ytterligere. Jeg sa til meg selv at så lenge jeg ikke dyttet i meg snop, var det ikke så nøye om jeg ikke kom i gang med treningen i dag (heller). Jeg var nøye med å ikke tenke på ordet "sjokolade", for jeg kjenner meg selv.

*

I det jeg skulle gå inn i dusjen, ringte telefonen. jeg hadde naturlig nok ikke på meg brillene, og så derfor ikke at det var min mor som ringte. Når jeg har vakt snakker jeg bare med dem jeg får betalt for å snakke med. Det er viktig at linjen er åpen i tilfelle krise og krig.

Jeg forsikret henne om at alt var i skjønneste orden, og skulle til å legge på, da det skjedde igjen. Vi begynte å snakke om sjokolade. Vi snakker ofte om sjokolade. Jeg aner ikke hvordan det skjer. Jeg sverger.

*

- Har du smakt den nye med peanøtter? spurte jeg. Det hadde hun. Selvsagt hadde hun det. Hun kan spise sin egen vekt i sjokolade to ganger hver dag og likevel ikke legge på seg. Det kan ikke jeg. Da jeg var yngre, lurte jeg ofte på om jeg var adoptert.

- Har du smakt den med karamell? spurte hun. Det hadde jeg. Selvsagt.

- Ja, men den er for søt for meg, sa jeg.

Hun virket skuffet, og jeg følte at jeg hadde skuffet henne. Tanken på om vi kanskje ikke var biologisk tilknyttet kom snikende igjen. Jeg var i ferd med å love at jeg skulle prøve en gang til da hun sa:

- Jeg kjøpte 21 stykker, jeg.

- Send bilde! sa jeg i et fåfengt håp om at det skulle virke avskrekkende.

*

Vi trenger ingen DNA-test likevel. Hun er min mor. Og et forbilde.

Hun beklaget at ikke alle kom med på bildet, men jeg antar at de allerede er spist, og at det var det faktum hun egentlig beklaget
PS Da jeg sto i dusjen ringte telefonen. Det var fra jobben.

- Kan jeg ringe deg tilbake, jeg står i dusjen, ropte jeg.

- Ja, gjør det. Bare kos deg, svarte han.

Det hastet ikke.

lørdag 22. mars 2014

Pattegris, konge og fedreland

Denne uken har jeg pressevakt. Det betyr at jeg er 120 prosent skjerpet til alle døgnet tider - i motsetning til normalt, da er det bare cirka 98 prosent. Jeg er klar til å rykke ut til hva som helst når som helst, jeg minimerer søvn og dobesøk, og sørger for å tygge unna maten kjempefort, slik at jeg ikke skal slafse inn i øret på den som ringer.

Så langt denne helgen har ingen ringt. Men det betyr ikke at jeg kan slappe av. Nei, nei. Det betyr bare at sjansen for at telefonen skal ringe øker for hvert minutt. Jeg slapper ikke av før klokken 8 førstkommende fredag. Ingen skal komme her og si at jeg ikke gir alt for konge og fedreland.

*

Under nyhetssendingene satt jeg med Mac'en på fanget og fjernkontollene til TV'n og opptaksutstyret godt innenfor rekkevidde. Jeg er klok av skade. Uten unntak vil én av tre ting skje hvis nyhetsoppleseren begynner å snakke om noe jeg er interessert i:

1 Min mann eller et av mine barn begynner etter timer med stillhet å si noe i retning av "Jammen er det bitt kaldt ute" eller "Jeg er litt sulten, jeg".

2 Bikkja innbiller seg at det er en gjeng med frekke tjuver utenfor og gir høylydt beskjed om at han kommer til å drepe dem på en usannsynlig ubehagelig måte (les; han vil hoppe opp og ned av pur glede og prøve å slikke dem i trynet)

eller

3 Noen ringer. Som oftest min mor.

*

Som tidligere sagt: Ingen har ringt. Heller ikke min mor.

Bikkja har gått inn i en dyp depresjon etter at han har funnet ut at drømmedama er uoppnåelig - i alle fall så lenge han bare kan lukte henne og vi nekter ham mer enn 48 turer per dag. Han ligger derfor bare og piper selvmedlidende i kurven sin. Jeg har satt opp lyden akkurat nok til å overdøve ham.

Men jeg klarte ikke overdøve at min mann viste meg et bilde på mobilen sin mens han sa "Jøss. Se her! Det er mulig å kjøpe en hel pattegris!" akkurat i det Jon Gelius sa at russerne hadde kjørt ned porten på den ukrainske militærbasen Belbek på Krim.

I det jeg skulle til å løfte opp Mac'en for å vise ham med overtydelighet at jeg faktisk jobbet, kjente jeg at jeg ble klissen på fingrene.

DET VAR SJOKOLADE UNDER MAC'EN MIN!

Jeg forsto umiddelbart hvordan det var kommet dit. Ingen skal påstå at jeg ikke har kontroll på sjokoladespisingen min: Dagen før hadde jeg spist en hel sjokoladeplate, og jeg merket jo at den smuldret litt opp da jeg brakk den opp i biter som skulle passe inn i munnen, men jeg trodde virkelig at jeg hadde spist opp hver eneste smule.

Jeg setter min ære i å spise opp hver eneste smule, faktisk. Eller ... ære og ære. Det er vel mest det at jeg aldri får nok sjokolade.

*

Mac'en hadde åpenbart blitt plassert oppå den ene smulen som lå igjen på glassbordet, og siden maskinen var varm, hadde sjokoladen smeltet og festet seg.

Du lurer kanskje på hva jeg gjorde? I så fall kjenner du meg dårlig.

Jeg slikket det naturligvis i meg. Og ba gubben gå å kjøpe en ny sjokolade når han likevel skulle ut. Det er noe med at det er vanskelig å stoppe når man først har fått smaken på det. En hver vampyr vil kjenne seg igjen i det.

- Skal jeg ut, spurte han forvirret.

- Hva med den pattegrisen, minnet jeg ham på. Han sa at det ble biff i kveld og at pattegrisen måtte vente. Jeg sa at det var mange forskjeller på meg og en pattegris, men at den kanskje mest innlysende akkurat nå var at jeg ikke kunne vente.

- Men hvis jeg får sjokolade innen noen minutter, kan det likevel ende med at jeg ikke flår meg selv og legger meg på grillen, sa jeg truende.

Det kan se ut som den smiler, men jeg tror ikke det var dette den ønsket

Pressevakter krever at alle ofrer noe. For konge og fedreland.

torsdag 20. mars 2014

Utrydningstruet og prippen

Livet mitt passer meg fint. Det er ikke bare flaks, men en god blanding av heldige omstendigheter og hard jobbing. Mange vil synes at det må være gørr kjedelig å være meg, men det er mange alternativer som er verre enn å ha høy puls og blodet fullt av adrenalin flere dager i året. Dessuten - som sagt - passer mitt liv meg helt fint.

I går var en helt normal dag, med en kombinasjon av jobb og hvile som muligens vil bidra til at jeg lever lenge i landet. Det eneste utenom det normale, var et besøk hos hundefrisøren, men siden det var bikkja som ble klippet og ikke meg, gjelder kanskje ikke det.

Før

Etter

Siden han reagerer på navnet Whiskey og hoppet opp i sofaen for å ligge oppå føttene mine, antar jeg at det er samme bikkja.

*

I helgen fikk de som mener at jeg har levd et beskyttet liv på en grønn gren - akkurat langt nok over bakken til at jeg ikke skulle slå meg hvis jeg falt ned - rett.

Jeg var i Amsterdam og på jakt etter en gave til min mann. Han ønsket seg e-sigaretter.

Jeg visste ikke hva e-sigaretter var, bortsett fra at jeg har fått med meg at det nå er lov å selge i Norge.

Jeg antok at de enten var til salgs i en elektronikkbutikk eller i en tobakkssjappe.

Siden den eneste elektronikkbutikken jeg så var Apple Store, og siden jeg antok at Appels sigaretter hadde blitt kalt iSmoke eller noe annet på i, gikk jeg videre. Jeg var forvirret nok fra før.

*

Endelig fant jeg et hull i veggen med et skilt som reklamerte for nikotin i alle former. Jeg gikk inn i den knøttlille forretningen.

- Good morning, hilste jeg. Sunn i kropp og sjel, og morgenfrisk som faen.

Fyren kikket på meg som jeg var en utrydningstruet dyreart som bare spiste bark fra et sjeldent, men næringsrikt tre. Det var like før han dunket til kompisen sin og sa "Se der, 'a!".

I stedet sa han "Yeah?".

Jeg fremførte ærendet mitt:

- I wanted to buy a gift for my husband ... an e-sigarette ...?

Det var viktig for meg å vise avstand til produktet, og av en eller annen grunn forventet jeg en slags forståelse. Litt sånn "Ja, ja. Jeg skjønner hva du mener. Jeg ville heller ALDRI TATT i en sigarett uansett hva den var laget av. Ikke en gang lakris!"

Men nix.

I stedet begynte han å stille meg en masse spørsmål. Jeg kunne ikke svare på ett av dem, og fikk flash back til den første gangen jeg skulle kjøpe bil. Da gikk jeg inn i butikken og sa at jeg skulle ha en rød, liten bil: "Den!" sa jeg etter fire sekunder og pekte på en Suzuki Alto. "Ta den med til kassen, så skal jeg pakke den inn," sa bruktbilselgeren.

*

- Jeg kan vise deg noen eksempler, sa selgeren av lange, tynne pinner.

Det måtte jo hjelpe, tenkte jeg, men det gjorde det ikke. Der var det et utall farger, en masse størrelser og til og med en med bluetooth som man kunne koble til mobilen og bruke som mikrofon, høytaler og musikkavspiller. Det er no' dritt å legge fra seg sigaretten hver gang telefonen ringer, jeg skjønner jo det, men det førte bare til at jeg ble mer forvirret.

Jeg ble stående med armene hengende rett ned. Tiltaksløs, skeptisk og stum. Blikket var flakkende, rynken i pannen dyp var som en middels bresprekk.

- Ok, sa fyren bak disken. - Let's start somewhere: Er det til tobakk eller marihuana?

*

Det var da det skjedde. Øyeblikket som for alltid vil stå som symbolet for den jeg er: En snerpete, prippen, besteborgerlig, drittkjedelig kjerring.

Til tross for at butikken ikke var mer enn to meter bred, og plassen jeg hadde til rådighet bare var cirka 50 centimeter, greide jeg å hoppe gispende noen meter tilbake av sjokk og mange års innlært, ubevisst moralsk forargelse.

Jeg tror kanskje til og med at jeg korset meg i det jeg sa "Oh, NO! Dear GOD!!!!"

*

Da jeg i forfjamselsen likevel hadde trukket kredittkortet, og ikke betalt cash slik jeg hadde bestemt meg for (= ikke sporbart og med minimal fare for å bli svindlet) og var i ferd med å snuble ut av syndens arnested og djevelens kott, sverger jeg på at jeg hørte selgeren si "... gedoofd worden ...".

Med min kjennskap til tysk og engelsk, kan det veldig godt ha betydd at noen snart kom til å dø ut, og med min kjennskap til verden, kan det godt hende at det er sånne som meg.

Dette er en e-sigarett. Personen på bildet kan være hvem som helst. Siden min mann uttrykkelig sa "ikke få med ansiktet mitt!" kan det i alle fall ikke være ham.

onsdag 19. mars 2014

Skjerp deg

Hei, onsdag!

Jeg foreslår at du prøver å likne litt mer på storebroren din. Du vet; tirsdag. Han døde dessverre i det du ble født, men du kan se et bilde av ham her:

Tirsdag

Alle kan være litt sure, snø litt og være noen kalde jævler innimellom, og kanskje særlig når de er så unge og uerfarne som deg, men husk at ingen liker sånne. I alle fall ikke i dette området av byen.

Og når jeg sier det, så mener jeg ikke å antyde noe om Oslo øst og Oslo vest. Jeg er fra Telemark, og du hadde ikke blitt populær der heller. Ikke på denne tiden av året. Oppe i Nordmarka, kan du holde på sånn. Men ikke her, ok?

For alt har sin tid, ser du. Og det styret du setter i gang nå, med null grader og hvite, våte, kalde ting som faller ned fra himmelen, det er bare SÅ februar.

Både folk og vær som er sure, ser stygge ut også, forresten.

Onsdag

Ta deg sammen. Jeg vet at du kan.


søndag 16. mars 2014

Rapport fra Amsterdam, dag 3

Denne historien kunne egentlig vært så kort: Jeg er sliten, jeg vil hjem.

Men noe skal jeg jo plage dere med, so here goes:

Holland er tresko og tulipaner, trodde jeg. Det må i så fall være i mer rurale strøk, og kanskje litt senere på året. Tanken på å gå like mye som vi har gjort de siste dagene med tresko, gir meg lyst til å gå barbent resten av livet, men det vil jeg jo helst ikke, for de som gjør det blir sett på som litt snurrige, og er det noe jeg ikke er, så er det snurrig.

*

Denne damen kan ha vært litt snurrig. Kåpen hennes var i alle fall nokså original:



Vi har altså gått og gått. Vi har glant på de hollandske byhusene og blitt imponerte, både over utsmykningen og over at de er beboelige. Noen er så skjeve at man kan utvikle ulik lengde på bena hvis man bor der lenge nok.

*

De eneste trærne i blomst jeg har sett er disse:

Muligens rododenron


Men til gjengjeld var de jo riktig fine.

Noen pynter syklene sine, og det er jo søtt. I alle fall søtere enn kondomdressyklistene hjemme, men så skal jo ikke det så mye til heller. Kondomdressyklister er så og si motsatsen til søt, og det mistenker jeg at de er fornøyde med.

Jeg tror de var av plast

Andre pynter trappene sine,

Jeg hadde garantert sparket borti en av pottene

men det er slett ikke alle som bryr seg med å ha et innbydende inngangsparti.

Hjemmekoselig. Det ser ut som et hvilket som helst bed jeg kunne kalt mitt

Nå er det seks timer til flyet går, og jeg begynner å tenke at vi har litt dårlig tid. Jeg liker å være tidlig ute. Vi har fått innvilget sen utsjekk helt gratis til klokken tre - og tilbud om utsjekk klokken seks mot 200 euro, men det generøse tilbudet sa jeg nei takk til.

Hotellet anbefales, på tross av to vesentlige minuser: En pute som hvis den hadde falt over meg mens jeg sov hadde tatt livet av meg ...

Livsfarlig pute 1 og 2

... og en skrivebordslampe jeg trengte hjelp til å slå på. Det var litt flaut å ringe resepsjonen og spørre om det, men enda flauere at de sendte en fyr opp fordi jeg ikke skjønte hva de mente.

Det er en knøttliten knapp på toppen av den vertikale stangen. (Ipaden tilhører hotellet)


Hadde du sett den, kanskje?


Ses snart,
Birgitte

lørdag 15. mars 2014

Rapport fra Amsterdam, dag 2

Maj Britt Andersen tok feil. Folk er ikke rare, men de er veldig forskjellige. Ta for eksempel noe så påtrengende som språk. Nederlandsk er nokså ulikt norsk, og i går kveld fikk jeg så mye nederlandsk inn i øret da vi spiste middag at jeg nesten pådro meg en halsbetennelse.

Hvordan klarer de seg her nede? Det er jo så gutturalt at de nesten harker opp drøvelen sin bare de skal ønske noen en riktig god morgen. For å si det pent: hvis du blir ønsket god morgen av en drøvel i fart, kan ikke dagen bli særlig mye verre.

Sykler og murstein. Nokså representativt for Amsterdam.
Kanal. Veldig representativt for Amsterdam.

Persongalleriet i dag har vært en mislykket sjarmør, en utrolig god selger,  personalet på Amsterdams forhåpentligvis mest elendige restaurant og en kanalbåtkaptein.

Sjarmøren
Jeg satt alene i frokostsalen og ventet på at min sønn skulle komme tilbake med maten sin da jeg så en kelner nærme seg. Han hadde dress og skjorte. I likhet med alle de andre som løp rundt oss. Forskjellen var bare at skjorten hans var sort og ikke hvit, og jeg tenkte at han kanskje var en slags hovmester. Teorien ble styrket av at han virket veldig oppmerksom og at han kom smilende mot meg.

"Good morning, madame," sa han. "Is everything perfect today?" Han smilte som om vi to delte en litt lur hemmelighet.

Jeg svarte at jeg hadde det fint, men hvis han kunne skaffe meg litt glutenfritt brød, var det toppers.

"Do you know what gluten is?" la jeg til, for pussig nom er det ikke alle i restaurantbransjen som vet sånt.

Han så veldig rar ut. Litt som jeg hadde såret ham eller gitt ham en på trynet. En blanding av fysisk og psykisk vold, der altså.

"I. Don't. Work. Here." sa han stivt og tørket vekk som dugg for solen.

Selgeren
Heldigvis for min sønn og meg, var det en super butikk over fire plan rett over kanalen fra hotellet. Vi gikk rett inn, og han fikk både skjorte og genser på et blunk. Jeg sa at jeg bare skulle opp i dameavdelingen og kikke litt mens han vurderte et par sko.

Villedende markedsføring. Striper er slankende, men det er jo ingen som ser ut sånn!

Der dukket det opp en bitte, liten dame som mente at jeg kledde absolutt alt i hele Ralph Lauren-avdelingen. Det var en mild overdrivelse. Litt mer enn mild, faktisk. Grov på grensen til kriminell, vil jeg si.

Men hun klarte å overtale meg til å kjøpe seks kjoler, en blazer og en annen jakke, men da min sønn ankom, ble antallet kjoler redusert til tre. (Eller ble det fire? Det kan ha skjedd.) Han har en sterk mening om hva som kler hans mor, og han har som regel rett når han sier at jeg ser ut som noe en rev har skremt opp. Han kom nesten i krangel med den lille damen, som antakelig gikk på provisjon.

Har du tenkt på hvor nært beslektet ordene provisjon og prostitusjon er? Det slo meg da jeg hørte hun si "You have a very beautiful mother!" og han svarte "grontnrel" - eller noe i den duren. Han kan jo ha plukket opp noe nederlandsk, hva vet jeg.

Kelneren(e)
Jeg kan ikke si hvem av kelnerene på den argentinske restauranten vi besøkte som var feitest og mest full av ett eller annet som dryppet. Det er heller ikke så nøye. Jeg kommer aldri til å gå dit igjen.

Stedet så helt fint ut og alle vet jo at biff fra Argentina er gode greier.

Siden jeg ikke klarer biff midt på dagen, er jeg litt usikker på hvorfor vi gikk inn akkurat der, men det har sjelden noen hensikt å se seg tilbake. Poenget er at både maten, servicen og dekoren var under pari. Og da har jeg ikke engang nevnt at den ene kelneren gikk i grilldress.

De hadde ikke engang giddet å ta av maskeringstapen etter at de sølte bort en masse maling på dette håpløse maleriet

Grilldress og grillet kjøtt har jo en sammenheng hvis man går innom en campingplass, men jeg vil helst ikke ha noe av det. Ikke da heller, når jeg tenker meg om. Brenn en grilldress i dag. Og en til i morgen. Hvis alle fortsetter sånn, blir verden et bedre sted.

Kapteinen
For at den neste generasjon skal forstå at ikke alt er shopping og moro, tok jeg min sønn med på en times tur på kanalene. Det var lærerikt. Vi har lært om ulike gesimser, om broer og om historisk skattlegging av hus. Det finnes for eksempel 1000 broer i denne byen, og her skimter du syv av dem som ligger på rad og rekke.

Ok, det er veldig vanskelig å se, men du får bare stole på meg. 
Jeg greide også så vidt å ta bilde av den eldste broen:

Greit. Det var nesten umulig å se, men jeg kan forsikre at det var noen gammelt der
Husene ble skattlagt etter bredden, men hvis du er så gjerrig at du bygger et hus som er smaler enn du er lang, får du i beste fall få muligheter for å ommøblere soverommet.



For å hjelpe deg, har jeg (etter utrolig mye plunder) markert huset med en rød boks
Kapteinen var også guide. Han hadde en datamaskin som forklarte alt på nederlandsk, tysk og engelsk, men når datamaskinen holdt kjeft, fortalte han morsomme historier. Da vi seilte forbi kontorene til det vestindiske handelskompaniet, fortalte han en søt historie om noen som innførte kaffe til Europa. Han avsluttet med å si "Hadde de funnet det hvite pulveret de har i Colombia, hadde de innført det også."

Da jeg fikk tenkt meg om, ble jeg veldig usikker på hva han mente med kaffe.

"Kaffe" liksom. Pøh.

fredag 14. mars 2014

Rapport fra Amsterdam, dag 1

I morgen har min sønn og jeg en avtale. Vi skal shoppe; han skal bære og jeg skal betale. Det har vi forsåvidt gjort i dag også, men da har han sluppet lettere unna enn meg, da utgiftene stort sett har vært fly, hotell og mat.

Det startet i businessloungen på Gardermoen der han var den eneste under 25 og jeg var eneste kvinne. Man kan betale seg inn der. Det er de dyreste olivenen du noensinne kommer til å spise, og neppe verdt det, men vi er jo på ferie.

Slik så det ut der:



Noen timer senere ankom vi flyplassen utenfor Amsterdam, og slik så det ut der:



Er det noe nytt jeg ikke har fått med meg? Trær inne?

*

At verden er rar, ser vi jo klart i våre dager, men hvor rar den er, vet du ikke før du har sett på TV-kanalen Russia Today. Jeg skal komme tilbake til det, for først må jeg fortelle om hotellet.

Slik ser det ut her:




Fint? Jeg er fremdeles litt stum, men det er ikke nødvendigvis fordi jeg er så imponert, mer fordi jeg er lettet. Min sønn greide nemlig å åpne verandadøren på en måte som gjorde at hele driten løsnet fra karmen.

Visstnok har den to innstillinger - den kan enten være åpen på en sånn måte dører normalt er, eller den kan åpnes som et vindu. Det vil si med en glipe på toppen (sånn at den vippes litt på skrå inn i rommet). Han åpnet den på begge måter samtidig. Jeg tror ikke det skal gå an.

Døren veide omtrent 800 kilo, men med hans muskler og min hjerne og desperasjon, greide vi å lukke den forsvarlig. Håper jeg.

Det er vel unødvendig å si at vi ikke kommer til å gå ut der igjen, med mindre døren fra badet er mer vennlig innstilt. Ja, det er utgang til verandaen fra badet og det er to toaletter. Jeg bare nevner det, liksom.

*

Etter en liten tur ut, fant vi ut at brasseriet på hotellet antakelig kunne måle seg, og vel så det, med restaurantene vi passerte, så vi ruslet tilbake (uten kart) og mesket oss i restene fra hotellets andre restaurant som visstnok har to stjerner i guiden med den overvektige, bleke fyren på forsiden.

Jeg har aldri forstått at de ønsker å markedsføre seg med noe som har blitt et begrep på feite, usunne mannfolk, men det ser jo ut til å virke.

*

Dette bildet la jeg ut på Instagram, og jeg synes jeg var noe bortimot genial da jeg kalte det "Salt, pepper og kanal", men så langt har ingen langt merke til at det var vann i bakgrunnen, og sannsynligvis tror de at jeg har stavet feil og mente kanel.



Det et eget rom i himmelen for misforståtte genier, men jeg håper å bli oppdaget før jeg dør, for det rommet må være begredelig kjedelig.

*

Jeg bestilte kylling, og det dyret jeg fikk, var så lite at jeg ikke klarte å skjære det opp. Delvis fordi kniven var for stor, og delvis fordi jeg hele tiden så for meg et gult lite nøste som tippet lykkelig rundt og lette etter mais, eller hva sånne småttinger spiser.

At de ikke dier hønemammaene sine, er bare noe jeg antar, for det har jeg aldri hørt om, og dessuten tror jeg det er noe av det som definerer ulikheten mellom dyr som ruges i rede og dyr som ruges i mage. Men nå merker jeg at jeg burde ha fulgt bedre med i biologitimene. Mulig dette til og med kan ha vært O-fag-pensum, faktisk.

*

Selv om det ikke var mye kjøtt jeg fikk i meg, følte jeg meg som denne fyren i hotellets lobby da vi var ferdige med middagen:



Heldigvis har hotellet både benk i heisen og sofa i trappen for sånne som meg. Det er slitsomt å ha ferie, nemlig.




Han som tok patent på rød fløyel ble rik da de innredet dette hotellet.

*

Hotellrommet har selvsagt tv. Kanalutvalget er litt semmert sett med norske øyne, men jeg slo på underholdningskanalen Russia Today.

Der satt det en amerikaner (aka sannhetsvitnet) som sa at det er dumt å betale lån med lånte penger. Reporteren sørget for at dette ble satt inn i en sammenheng der alle måtte forstå at det var sånn den kapitalistiske vesten drev på, og at sånt var fysjom, lite bærekraftig og førte lukt til helvete.

Kjempegøy. De har jo ikke skjønt en dritt. Gud hadde neppe funnet opp kredittkortet hvis sånt ikke fungerte.

Takk til AmEx for en strålende ferie så langt.

Den beste følelsen

Karbonader med ertestuing til lunsj burde være mulig å unngå, men neida. I går ble selvdisiplinen så dårlig at den døde, og i det jeg skulle gå fra kantinen virket det logisk å kjøpe med seg samtlige plastinnpakkede Sarah Bernhardt-kaker som de egentlig bare burde hatt lov å selge på fredager. Eventuelt de dagene jeg ikke er der.

Da jeg kom opp på kontoret, la jeg alle kakene inn i skapet mitt og hadde et lønnlig håp i cirka 30 sekunder om at de skulle vare en ukes tid. Jeg spiste én og én og hele greia tok mindre enn fem minutter. Du lurer kanskje på hvor mange det var? Vel, det får du ALDRI vite.

Da jeg strakk ut hånden for å ta den jeg trodde var den siste, viste det seg at det var tomt.

Høy på sukker, tenkte jeg kjekt at "ja, ja, moro så lenge det varte!". Men inni skapet lå også restlageret mitt av nødmat. En slags sjokolade med nøtter som henger sammen ved hjelp av honning og kandiserte bær. "Eat natural" heter de, og kommer i flere smaker.

Tre av de smakene lå i skapet mitt, og jeg smakte så grundig på alle at ingen noensinne vil se at de har eksistert. Med mindre de ser i søppelkassen min, for der ligger bevisene.

*

For å gjøre en historie som ingen ville lest til gode råd noen helt sikkert trenger:

1 Ikke stol på mat som later som den er naturlig. Hvis du likevel gjør det, så ikke forspis deg. Selv vann er farlig i store nok mengder.

2 At en skuespiller på 1800-tallet ble omtalt som guddommelig, er ingen garanti for at kakene som ble oppkalt etter henne får deg til å føle deg som en engel. Snarere tvert imot.

3 Når sukkeret mister sin euforiske virkning, blir du trøtt. Og kanskje sur. 

4 Spis mat kroppen din trenger. Hvis ikke blir den sur. Noen ganger bir den direkte ufin på tider der du normalt sover, men det er ikke alltid det stopper der, og det er innmari dumt når flyet til Amsterdam går om bare noen timer.



torsdag 13. mars 2014

Manipulator-kjøter

Vi har en hund med sterk separasjonsangst. Han tåler godt å være hjemme alene mens vi er på jobb, men hvis vi kommer hjem og så går ut igjen, er han utrøstelig. Normalt tar det en halvtimes forsikring om at vi elsker ham høyere enn himmelen før han roer seg.

Da jeg kom hjem i kveld, var jeg forbredt på hysteri. Min mann var på reise, og min sønn hadde vært hjemme et par timer før han dro på trening.

Så jeg bestemte meg for å filme ham fra jeg låste meg inn til han roet seg.

Merkelig nok var bikkja så og si i vater (og jeg klarte ikke å legge ut filmen - hvordan gjør disse rosabloggerne det?).

Det fikk meg selvsagt mistenksom, og jeg spurte ham strengt hva han hadde ødelagt.

Han så uforstående på meg.

Moi?


- Hva tar du meg for? sutret han.

Jeg sa at jeg hadde lang erfaring med å se at en kjøter har dårlig samvittighet.



- Du skal ikke skjære alle dyr over en kam, sa han og antydet at jeg var rasistisk. Jeg sto på mitt og krevde at han skulle innrømme alt.

- Jeg vet at du har ødelagt noe, sa jeg. - Spytt ut!

Han begynte å harke. Jeg angret på at jeg hadde bedt ham spytte.

Noe hvitt, hardt spratt ut på gulvet.

- Du har tatt livet av kalkunen! sa jeg.

Gobbel, gobbel


- Hva-ark-hark? prøvde han seg.

Jeg tok den gule lekekalkunen og ristet den. Ikke en lyd. Han hadde endelig tygget seg til tøydyrets hvite plastlydsenter. Tidligere hadde den raslet så artig. Nå: Stillhet. Bikkja var også bemerkelsesverdig stille.

- Du stoppet ikke der, gjorde du vel? spurte jeg.

Han nektet å svare.

- Er du døv? spurte jeg.

- Nei, men takket være at du ikke har fått ut finger'n og booket stylisten min, har jeg nok hår i trynet til å bli ansett som svært svaksynt, sa han.

Men selvmedlidenhet biter ikke på meg.

Buhu, jeg ser ikke noe


- Du skal skamklippes førstkommende onsdag, sa jeg.

Da snudde han seg, løftet halen, prompet og gikk mot døren til gangen. Og det var da jeg så årsaken til den merkelige oppførselsen hans:

Til og med parketten må byttes

- Du har prøvd å gnage deg ut! sa jeg (litt imponert).

- Jeg trodde du hadde forlatt meg for alltid, sa han sørgmodig.

Og da var det meg som fikk dårlig samvittighet.

- Jeg skal aldri, aldri gå fra deg igjen, sa jeg.

- Jeg tror deg ikke, sa han.

Jeg forsikret og forsikret, klappet og klødde.

- Hva med i morgen, da? spurte han.

Jeg kom på at jeg skulle til Amsterdam.

- Vil du ha en tyggepinne? spurte jeg.

- Kan jeg få to? spurte han.

Jeg ga ham tre.

tirsdag 11. mars 2014

Amor og ustabil Psyke

Jaggu er det vår. Da jeg kom ut fra badet ti over klokken seks i dag, ble jeg skrekkslagen - og det sier ikke lite, for jeg hadde akkurat tilbrakt over en time naken, i et forholdsvis lite rom, med et relativt sett digert speil. Jeg burde vært herdet.

Merket av alt som skjer i verden, var jeg et øyeblikk sikker på at jeg var vitne til skitten krigføring ett eller annet sted øst i byen: "Det lyset der, er ikke normalt," tenkte jeg og var i ferd med å få mann, barn og bikkje i sikkerhet før jeg selv skyndte meg ned til Akershus festning for å slutte meg til kvinnenes frivillige beredskap (jeg kan i det minste strikke lappetepper).

Det å vekke disse tre drogene som jeg bor med - i alle fall tenåringen - er ingen enkel oppgave, og jeg gruer meg hver eneste morgen. Jeg lokker og lurer, og blir til slutt eitrende forbanna, og det er jo ingen god måte å begynne dagen på for noen av oss.

*

Dagen min begynner normalt veldig tidlig, men i natt ble jeg i tillegg vekket av en amorøs mann, som selv i søvne var så fornøyd med seg selv at han trodde jeg ville ta det pent å bli klådd på klokken cirka fire. 

Jeg minnet ham på min brutale avvisning noen timer senere, nærmere bestemt kokken 6.15, altså fem minutter etter at jeg hadde blitt så redd av det jeg så over østkanten at jeg trodde enden var nær. 

Da det gikk opp for meg at den eneste enden i nærheten var min, og at det den stadig blir nærmere er gulvet, ble jeg sur. Tyngdekraften er en bitch. 

Snodig?

Det sier seg selv at en kombinasjon av redsel, lettelse og usigelig tretthet ikke er optimal for å forklare sin ektefelle at han skal "ta lang fart og drite i" å vekke meg midt på natten. "Uan-faen-sett grunn," som jeg så elegant sa.

Min elskede husket ikke noe fra natten, og tok min overhøvling (blandet med forholdsvis grove beskyldninger) ganske pent. At jeg prøvde å stikke ham i øyet for å få ham bort, hadde han visst også glemt.

*

Det er ikke bare våren som har skylden for humøret hans, men det hjelper nok. I går fikk han beskjed om at han har en fettprosent omtrent på nivå med lettmelk, og det gjorde meg så deprimert at jeg har trøstespist sjokolade i smug siden. 

Ikke snodig i det hele tatt

(Vi er 20/80 konkurrenter og kjærester - det er nokså vanlig, er det ikke? Ok, da. Brøken er kanskje 80/20.) 

Han har dessuten flere kilo muskler enn jeg har total kroppsvekt, og det er jeg så misunnelig på at jeg har bestemt meg for at han får vekke seg selv resten av uken.

mandag 10. mars 2014

- Du skulle heller gått i tog

- Hei, Gud! Lenge siden sist! sa jeg lett og uanstrengt. Jeg satset på en litt uformell samtale oss to i mellom.

- Hva er det nå? spurte han. Ikke så vennlig som jeg hadde planlagt.

- Er du sur, eller? spurte jeg, og glemte et øyeblikk at ingen blir i bedre humør av et sånt spørsmål. Du kan være så blid du bare vil, men hvis noen gjentatte ganger gnager om at du antakeligvis egentlig er sur, så er det en slags selvoppfyllende profeti.

Han svarte ikke. Det er det lureste man kan gjøre når noen spør om du er sur. En benektelse vil som regel bare føre til bortforklaringer, og jeg regnet med at Han vet det meste som er å vite om profetier.

- Jeg ville bare fortelle om dagen min, sa jeg. Forsonende.

- Jeg vet alt om dagen din, sa Han. - Den startet klokken 2.18. Siden har du vært trøtt og irritert alle rundt deg med din uoppmerksomhet og ditt sløve vesen.

Dette var jeg ikke klar over.

Jeg ble litt lei meg. Og det sa jeg.

- Bli voksen! sa Gud. - Slutt med sutringen.

Jeg prøvde hardt på det.

Da kom jeg på en episode jeg så på vei hjem fra jobb: - La du merke til hun dama med hunden? spurte jeg. Der tok jeg Ham. Han hadde ikke fått med seg det.

- Du aner ikke hvor mange damer med hunder som går rundt i verden, sa Han. Jeg tolket det som et forsøk på å late som Han ikke var interessert selv om Han var kjempeinteressert. Derfor fortsatte jeg:

- Du vet der hun romdamen sitter? På hjørnet der man går inn til t-banen på Majorstua? Like ved Deli de Luca? sa jeg ivrig. Gud sa ja og jeg fikk en liten irettesettelse for å ha vært for detaljert.

- For å beholde plassen sin, legger hun alltid fra seg en pappplate og puten hun sitter på, sa jeg. - Og da jeg kjørte forbi var det en dame med en hund som sto med ryggen til da bikkja hennes tisset på puten som lå igjen! Tror du at hun sto med ryggen til med vilje?

- Tror ikke du? sa Gud. Jeg sa at jeg antok det, men at jeg ikke skjønte hvorfor hun var så slem mot den stakkars romdamen.

- Så hva har du tenkt å gjøre med det? spurte Gud.

Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe som helst, men jeg kan jo ikke juge for selveste Gud, så jeg sa ikke noe. Inni meg tenkte jeg at Jesus tross alt døde på korset for oss syndere, og at det ville vært dumt hvis han døde forgjeves, men det sa jeg heller ikke.

- Du synes du var morsom nå? sa Gud, og jeg forsto at han hadde fått med seg den blasfemiske greia med Jesus.

 -Unnskyld! sa jeg.

- Gå og still deg i skammekroken! sa Gud med streng stemme.

- Hæ? Hva skal det være godt for? spurte jeg. Ærlig talt hadde jeg regnet med at jeg måtte tusle ned å gi henne noen penger.

Gud fikk med seg de tankene også. Han ser virkelig rett gjennom meg.

- Du er blakk, opplyste Gud. - Du burde heller gått i 8. mars-tog mot reservasjonsretten enn å feiret deg selv med to nye kjoler, en bukse og en jakke på en lørdags formiddag. Du er virkelig en sløsende superegoist! Dessuten skulle man tro at du vet bedre enn å kjøpe en kjole som er for trang. Du kommer aldri til å passe inn i den, din feite ku.



Men rett før jeg skulle spørre Ham om han virkelig mente det der med reservasjonsretten, så ba Han meg slutte å plage Ham. Jeg tipper Han forutså hva denne feite kua hadde tenkt å spørre om.

søndag 9. mars 2014

Litt historie har du ikke vondt av, Putin

Kjenner du Pyrrhos? Hvis du sier ja nå, så henviser du enten til en bikkje med et kreativt navn, eller så juger du. Den Pyrrhos jeg sikter til, levde og laget trøbbel både for seg selv - og spesielt andre - mange, mange år før Jesus ble født.



Det var mye som var ugreit på den tiden Pyrrhos levde. Han hadde ikke en god start på livet selv heller, stakkars, og det styrker jo bare teorien om at unger som sliter i oppveksten ofte trenger ekstra trygghet og omsorg for å bli stabile og empatiske mennesker.

*

Det er lite som tyder på at Pyrrhos var annen enn en maktsjuk gærning som gjorde alt som trengtes for å få mer makt, og legge mer land under seg.

Han brukte både krig og kjærlighet i utstrakt grad, i alle fall hvis vi kan utvide kjærlighetsbegrepet noe. Jeg mistenker ham vel for å ha følt et større begjær overfor medgiften enn for de stakkars kvinnemenneskene han ektet.
*

Da Pyrrhos var to år, ble faren hans avsatt. Faren til Pyrrhos het Aiakides og var konge i et lite sted nordvest i dagens Hellas. Det var bare takket være lojale tjenere at Pyrrhos overlevde, og familien dro i eksil inntil folket i det lille greske kongedømmet var blitt så lei av de andre kongene som kom og gikk at de ba Aiakides om å komme tilbake.

For å gjøre en lang og blodig historie kort, så gikk det ikke så bra med Aiakides , og han døde som en sild på slagmarken etter at broren til kongen av Makedonia hadde bevist at han var den sterkeste av de to.

Livet var hardt i år 313 før Kristus.

*
For lille Pyrrhos får vi håpe at livet var litt lettere å leve. Han savnet kanskje sin far og sin mor, men han led nok ingen nød der han ble oppfostret hos kong Glaukias og hans hoff.

Da Pyrrhos ble voksen – i de tider var det i tolvårsalderen – bestemte Glaukias at han skulle innsette den veslevoksne guttungen som konge i landet hans far regjerte før han dro i landflyktighet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvem som egentlig regjerte – nemlig Glaukias – og det er heller ikke vanskelig å tenke seg at det var en del opposisjon mot å få en tolvåring som konge.

Så fort Pyrrhos forlot landet for å dra på fest i nabolandet, ble han utsatt for et kupp og der satt han igjen uten særlig ære og makt. Det begynte å bli et mønster for den unge Pyrrhos. Og sånt kan hvem som helst bli preget av.

*
Pyrrhos begynte i hæren. Han gjorde noen halvhjertede forsøk på å støtte en fredsmekling for å forene tidligere stormakter, men det som gjorde forskjell i regionen var at kong Glaukias bestemte at Pyrrhos søster, Deidamia, skulle giftes bort til en av kompisene sine. Det styrket alliansen mellom de to vennene og ga dem større internasjonal gjennomslagskraft.

Alt dette og mer til skjedde før Pyrrhos var 20 år. Tidlig i 20-årene befant han seg som krigsfange hos en makedonsk general som hadde kjempet under Pyrrhos tremenning Aleksander den store. Antakelig gikk de alle rundt i selskapslivet og sa «Verden er jammen ikke stor, du» og den var jo heller ikke så veldig stor på den tiden.

Tiden som krigsfange var ikke verre enn at Pyrrhos deltok på en del selskapeligheter, og på en av disse festene, traff han generalens datter og giftet seg med henne. Dette ekteskapet gjorde at han nå ble på lag med sin tidligere fiende og at hans tidligere allierte nå så på ham som styggen sjæl. Pengene lå imidlertid på Pyrrhos nåværende venners side, og det medførte at han kunne klatre opp på tronen der hans far mange år tidligere hadde sittet.

*
For å beholde makten, fant Pyrrhos ut at han måtte late som han ville dele den med en fyr som het et langt navn på N og som du ikke trenger å tenke mer på, for Pyrrhos satte ut stygge rykter om ham og fikk ham drept.

Sånt er stygt. Husk det.

Det kan virke som Pyrrhos hadde blitt litt høy på seg selv, for ikke lenge etter klarte han ved løgn og bedrag og andre kjente metoder å skaffe seg enda mer land – nå med tilgang til havet.

Etter at han ble enkemann, giftet han seg igjen og denne gang kom kona med to øyer i bryllupsgave. Sånt er jo alltid nyttig. For å skape fred og fordragelighet, giftet han seg også med et par andre damer. Det er ukjent om verdensfreden og fordrageligheten gjenspeilte seg i husholdningen.

En indikasjon på at alt ikke bare var fryd og gammen i det pyrrhoiske hjem, var at hans ene kone stakk av for å gifte seg med hans erkefiende og tidligere svoger, Demetrios. Sånt har jo en tendens til å svi uansett hvordan man har det, men når det truer freden i regionen, er det selvsagt en ekstra dimensjon.

*
Underlig nok var det Demetrios som startet ugagnen ved å angripe en av Pyrrhos naboer og allierte. Det blir langt og kjedelig å gå inn på hva som skjedde etter det, men jeg kan røpe at Pyrrhos ikke ble særlig blid og at det hele endte med at han vant en moralsk seier (selv om han tapte slaget om Makedonia) og ble venner med sin tidligere svoger – nå buksvoger – igjen. De to hadde nok en del å snakke om, tenker jeg, men Demetrios burde aldri ha snudd ryggen til Pyrrhos.

For mens Demtrios var ute på en ny erobring, slo Pyrrhos til og vips, så var han konge av hele fuckings Makedonia. Sånn kan det gå, men det går sjelden bra for evig i urolige tider der fraværet av internasjonale avtaler og overordnede institusjoner er himmelropende. Tenk om de hadde hatt FN? Nato? Eller alle dokumentene som har blitt produsert og underskrevet i Wien?

*
Pyrrhos var mye, men han var ingen statsmann. Han var i bunn og grunn en kriger. En litt triggerhappy hærmann.

Hadde han hatt litt mer is i magen, hadde han kanskje unngått å tape land i årene som fulgte og kanskje hadde han for eksempel ikke stolt så blindt på Orakelet i Delfi at han inngikk en allianse med den greske byen Tarantas som følte at Roma begynte å bli litt påtrengende.


Pyrrhos ankom Italia med en enorm hær bestående av alt fra kavalerister og krigselefanter. Italienerne tisset sannsynligvis på seg av skrekk da de så det, men de kjempet tappert og påførte Pyrrhos' hær store tap.

*
Etter seieren i Italia, kjempet Pyrrhos nok et slag, men da var hæren så redusert at selv den kjepphøye Pyrrhos så at han ikke kom til å klare flere kamper.

«En slik seier til og jeg er fortapt,» sa Pyrrhos med uvanlig selvinnsikt, og det er de fleste historikere enige med ham i. Derav uttrykket «å vinne en Pyrrhosseier». Hvis du ikke har hørt det før, vet du i alle fall hva det betyr nå.

Og ikke bare det, men du har forhåpentligvis lært at verden blir et bedre sted hvis folk ikke er så forbanna kåte på å få underlagt seg mer land og heller jobber sammen med resten av verden hvis de ønsker å endre på noe.

Hørte du det, Putin?

fredag 7. mars 2014

Usannsynlig heldig

Jeg er litt euforisk akkurat nå. Klokken er Dagsrevytid og jeg har akkurat våknet etter at leger og sykepleiere i to døgn har jobbet for å få bort en særdeles gjenstridig hodepine. De klarte det.

Jeg er takknemlig.

Takknemlig for å leve i et land - og i en by - der ekspertisen bare er noen meter unna.

Takknemlig for kollegene mine som (ganske bryskt, men med omsorg) ba meg pelle meg hjem da jeg trodde jeg var tøff som stilte på jobb klokken halv åtte i dag.

Ikke minst er jeg takknemlig for å ha en mann som både kjørte meg til jobb og fra jobb og stappet meg inn til den medisinske ekspertisen. Sannsynligvis har han hentet meg og fått meg hjem også, for jeg våknet i alle fall i min egen seng mens jeg klamret meg fast i en varmeflaske som han må ha fylt opp.

*

Jeg lever et usannsynlig privilegert liv. Jeg er en 45 år gammel kvinne i et fritt, demokratisk land, med en morsom jobb og en til dels ufrivillig morsom familie. Det er nok mange som har det bedre på noen områder, og det er fint for dem - jeg håper bare de vet å sette pris på det.

I morgen er det 8. mars. Kvinnedagen. Dagen der vi skal sette søkelys på kvinners rettigheter og likestilling. Det er min dag, og det er din dag - uansett om du er mann eller kvinne. Ingen med vettet i behold kan vel mene at mennesker - uansett kjønn, hudfarge eller seksuell legning - skal ha ulike rettigheter? Er du uenig? Fortell!

*

Selv en deltids euforiker som meg vet at det finnes urettferdighet og at vi må påpeke det når vi ser det. Urettferdighet finnes over alt. På makroplan og på mikroplan. Med min blå fortid har jeg nok ikke vært den som oftest har snakket pent om kvinnedagen. Jeg kan til og med ha ledd litt av den.

Jeg er like blå fremdeles, men litt klokere, og i morgen heier jeg på alle de kvinner som skal gå i tog og protestere mot at en fastlege skal få reservere seg mot å henvise til abort. Slik sett er jeg tro mot min første politiske handing da jeg som 13-åring skrev avisinnlegg om fri abort i avisen Varden.

Min mormor på 94 har også sterke meninger om reservasjonsretten. "Hørt på makan! Skal liksom noen gamle gubber sitte å bestemme over unge jenters kropper!" sa hun da vi diskuterete det. Nå er det vel kanskje ikke bare gamle gubber som har denne holdningen, men poenget hennes er like relevant.

*

Reservasjonsretten må bort. Det er sunn fornuft. Norge er et land der fornuften stort sett seirer, så jeg kan ikke forestille meg at også dette får en løsning.

Nordmenn har selvsagt også problemer: vold i nære relasjoner, unger som ikke får den omsorg og kjærlighet de har krav på og en hel masse annet som jeg er så heldig å ha unngått. Men sammenliknet med de fleste andre mennesker i verden, lever vi i sus og dus med en selvfølgelighet som må virke som en rød klut på resten av verden.

*

Som sagt er det Dagsrevytid, og rett inn i stuen kommer rapporter fra resten av verden. Russlands brudd på folkeretten mot Ukraina får heldigvis mye oppmerksomhet. Vann i kjellere får også en del sendetid.

En kjeller full av vann er ingen liten sak for dem som står med gummistøvlende på, men de har sannsynligvis en god forsikring, og vannet vil tørke opp. Ukrainerne har ingen forsikring mot Putin.

Norske, kloke politikere fra venstre til høyre har vært sterke og klare i fordømmelsen av Putins løgner.

Det gjør meg enda mer takknemlig. Men jeg lurer litt på om jeg hadde vært like tøff som innbyggerne i Kiev som protesterte på Maidanplassen med livet som innsats for et par uker siden. Jeg håper det. For friheten - i smått og stort - er verdt å forsvare. Den er ingen selvfølge.

I krig og kjærlighet (bildet er fra Morgenbladet)

tirsdag 4. mars 2014

Høy på kakao

Jeg har jobbet lenge i dag. Det liker jeg. Så lenge det er en kakaomaskin i nærheten, og stort sett er det alltid en kakaomaskin noen skritt unna.

Jeg har det med andre ord helt supert på jobb, selv om PC'n jeg har skrevet på i det siste er litt treg når det gjelder å oppfatte at jeg trykker på v, b, k, f og n. Det er småtterier i den store sammenhengen - man har jo så mange andre bokstaver å velge mellom.

*

Da jeg kjørte hjem fra kontoret, var det grønn bølge. Jeg stoppet ikke for noen før jeg oppdaget en nølende sjåfør som sto og ventet på å kjøre ut i Frognerveien.

"Du har forkjørsrett," ropte jeg muntert. Da han ikke reagerte, åpnet jeg det høyre vinduet og skrek "Anse det som en plikt, kjøtthue! KJØR!". Jeg var like munter. Litt sånn tjommi-aktig.

Sjåføren så skremt på meg, bommet litt på kløtsjen og tok et kenguruhopp rett ut foran meg. Jeg klappet oppmuntrende. Kakao- og kjepphøy som jeg var.

*

"For you, I'd wait 'til kingdom come" sang Coldplay, mens jeg nynnet Internasjonalen. Det var en merkelig, men nokså musikalsk kombinasjon, og jeg følte virkelig at seieren fulgte mine faner. Dessuten var det en raushet i meg som jeg sjelden opplever. "For you I'd wait" ... i alle fall en stund.

Jeg var på toppen av næringskjeden.

*

Jeg må gjennom en del grasjeporter for å få parkert, og i 39 av 43 tilfeller virker ikke fjernkontrollen, så jeg må gå ut av bilen og låse opp med nøkkel. I dag, derimot: Ett trykk per port, og jeg var inne. Parkeringen gikk også som en drøm, og jeg rygget inn uten å komme i nærheten av min manns bil på min høyre side. Ikke den på venstre side heller. 

Jeg er en jævel til å parkere. Og dessuten litt engstelig for reaksjonen hans hvis jeg skraper opp én av de to han er mest glad i i hele verden - bortsett fra jobben, selvsagt, men den kan selv ikke min bilkjøring ødelegge.

*

"Sengen min!" tenkte jeg opprømt. "Snart kommer jeg til deg!"

Med en elegant (om jeg får si det selv) bevegelse, trakk jeg nøkkelen ut av tenningslåsen, grep mobilen og håndvesken i ett eneste sveip .... og mistet nøkkelen ned mellom passasjersetet og konsollen.

Akkurat da bestemte blodsukkeret mitt seg for å snu seg mot meg. "MER KAKAO! NÅ!" skrek det i hele kroppen min, og hjertet dundret på trommehinnene. Fra innsiden. 

Jeg bannet for å overdøve mitt eget hjerte og angret litt på at jeg hadde valgt flesk og duppe til middag i kantinen. Hjerteinfarktet var nært og hjelpen fjern.

Jeg stakk høyre hånd ned mellom setet og konsollen. Og der ble den, gitt: Hånden satt fast, takket være overdreven bruk av diamanter. 

I desperasjon prøvde jeg å redde nøkkel, hånd og en hel masse karat med min venstre hånd.

Det gikk ikke så bra. Sprekken mellom setet og midtkonsollen er ikke stor nok for én hånd, så hvorfor i all verden skulle den ha plass til to.

*

Heldigvis hadde jeg tatt av meg sikkerhetsbeltet, og heldigvis hadde jeg ikke spist mine to daglige boller. Summen av disse lykkelige omstendighetene gjorde at jeg fikk det høyre kneet opp for å ta et slags spenntak, og med litt smerte og en god del manglende stil, fikk jeg løs hendene. Nøkkelen derimot, lå enda lenger ned mot gulvet, men fem minutters svette senere fikk jeg fisket den opp. 

Jeg skalv som en narkoman på avvenning da jeg ramlet ut av bilen. Hendene mine var røde og stygge, og håret var i vill uorden, men det så jeg først da jeg kom inn i heisen der det er speil på to av fire vegger. Siden jeg ikke brukte hodet verken i overført eller bokstavelig forstand da jeg kjempet mot min egen bil, antok jeg at jeg har gått rundt med håret til alle kanter siden klokken syv i morges. Fuck.

*

Jeg lente meg litt nærmere speilet: O'lykke. Jeg hadde litt kakao i munnviken. Det holdt akkurat til jeg nådde isboksen i fryseren.

Jeg gadd ikke gå ned i garasjen å ta et bilde av problemområdet, så jeg fant et så og si identisk bilde på Internett.