Manipulator-kjøter

Vi har en hund med sterk separasjonsangst. Han tåler godt å være hjemme alene mens vi er på jobb, men hvis vi kommer hjem og så går ut igjen, er han utrøstelig. Normalt tar det en halvtimes forsikring om at vi elsker ham høyere enn himmelen før han roer seg.

Da jeg kom hjem i kveld, var jeg forbredt på hysteri. Min mann var på reise, og min sønn hadde vært hjemme et par timer før han dro på trening.

Så jeg bestemte meg for å filme ham fra jeg låste meg inn til han roet seg.

Merkelig nok var bikkja så og si i vater (og jeg klarte ikke å legge ut filmen - hvordan gjør disse rosabloggerne det?).

Det fikk meg selvsagt mistenksom, og jeg spurte ham strengt hva han hadde ødelagt.

Han så uforstående på meg.

Moi?

- Hva tar du meg for? sutret han.

Jeg sa at jeg hadde lang erfaring med å se at en kjøter har dårlig samvittighet.

- Du skal ikke skjære alle dyr over en kam, sa han og antydet at jeg var rasistisk. Jeg sto på mitt og krevde at han skulle innrømme alt.

- Jeg vet at du har ødelagt noe, sa jeg. - Spytt ut!

Han begynte å harke. Jeg angret på at jeg hadde bedt ham spytte.

Noe hvitt, hardt spratt ut på gulvet.

- Du har tatt livet av kalkunen! sa jeg.

Gobbel, gobbel

- Hva-ark-hark? prøvde han seg.

Jeg tok den gule lekekalkunen og ristet den. Ikke en lyd. Han hadde endelig tygget seg til tøydyrets hvite plastlydsenter. Tidligere hadde den raslet så artig. Nå: Stillhet. Bikkja var også bemerkelsesverdig stille.

- Du stoppet ikke der, gjorde du vel? spurte jeg.

Han nektet å svare.

- Er du døv? spurte jeg.

- Nei, men takket være at du ikke har fått ut finger'n og booket stylisten min, har jeg nok hår i trynet til å bli ansett som svært svaksynt, sa han.

Men selvmedlidenhet biter ikke på meg.

Buhu, jeg ser ikke noe

- Du skal skamklippes førstkommende onsdag, sa jeg.

Da snudde han seg, løftet halen, prompet og gikk mot døren til gangen. Og det var da jeg så årsaken til den merkelige oppførselsen hans:

Til og med parketten må byttes

- Du har prøvd å gnage deg ut! sa jeg (litt imponert).

- Jeg trodde du hadde forlatt meg for alltid, sa han sørgmodig.

Og da var det meg som fikk dårlig samvittighet.

- Jeg skal aldri, aldri gå fra deg igjen, sa jeg.

- Jeg tror deg ikke, sa han.

Jeg forsikret og forsikret, klappet og klødde.

- Hva med i morgen, da? spurte han.

Jeg kom på at jeg skulle til Amsterdam.

- Vil du ha en tyggepinne? spurte jeg.

- Kan jeg få to? spurte han.

Jeg ga ham tre.