Det hemmelige rommet

Jeg skriver som regel ved et eldgammelt skrivebord som kommer fra min manns familie. Jeg er så glad i det skrivebordet at det står først på listen over det jeg vil redde hvis det brenner. (Det jeg vil redde, ikke dem.)

Det kan hende jeg kommer til å brenne inne sammen med det, hvis jeg følger listen. Skrivebordet er så tungt at jeg nesten ikke klarer å bære en skuff uten innhold.

Den bikkja sniker seg med på alle bilder. Han er så PR-kåt.

Du dirker ikke opp denna, vettu. Da kommer djevelen og tar deg.

Grunnen til at skrivebordet er så tungt, er at man i gamle dager bygde møbler på den solide måten. Men i dag har jeg funnet ut at en bitte liten del av vekten stammer fra innholdet i et hemmelig rom jeg ikke har funnet.

Det vil si; jeg har ikke funnet rommet, men noe av (eller alt) innholdet falt ut i dag.

*

Jeg satt som vanlig og skrev, og i det jeg skulle snu meg for å fortelle bikkja at Norge har overtatt ansvaret for beredskapen for Baltic Air Policing, kom jeg til å dunke til en av skrivebordsidene med kneet. Og vips, der falt det noe ned på foten min.

Bikkja var overraskende lite interessert i NATOs støtte til de baltiske land, men han var svært interessert i å høre om Kate hadde fått baby. Jeg kunne bekrefte at hun og prinsen hadde fått en liten jente, og da nøs han fornøyd og gikk og la seg. Han er virkelig rar.

*

Jeg trodde kanskje det var en nøkkel som lå der på gulvet, men det ville i så fall vært en utrolig teit nøkkel.

Ingen lager vel nøkler som ser ut som en mikroskopisk ispinne i metall?

Hvis du er mann: Nei, et kredittkort er ikke 20 centimeter langt.

Jeg testet den for sikkerhets skyld i låsen. Jeg stakk den så langt inn at djevelen brakk seg (se bilde av djevelen over). Intet annet skjedde.

Jeg spekulerte på om det kunne være en nesepiller for rikfolk som ikke ville ha snørr på fingrene og som ikke hadde kniplingelommetørklet for hånden. Men jeg ville ikke hatt den greia opp i nesa.

Det kunne selvsagt være et hylster man kunne gjemme hemmelige mikrofilmer i, men jeg kom til at den lille greia tiltrakk seg mer oppmerksomhet enn den burde hvis den var i hemmelig tjeneste.

Kunne det være en knappetrykker? Siden skrivebordet kommer fra en forholdsvis fornem gammel dame, kunne det jo hende at hun eller noen i hennes nærhet ikke ville trykke på knapper i all offentlighet med de hvite hanskene sine - og at det var helt uaktuelt å ta av seg hanskene for å bruke fingrene.

*

Dette var så langt den mest fornuftige forklaringen, for jeg tar heller ikke på ting andre jeg ikke kjenner har tatt på før meg. For eksempel trykker jeg alltid på heisknapper med knoken. Heretter planla jeg å bruke den gamle greia jeg hadde funnet. Jeg ser for meg at de kan redusere smittefaren både for meg og andre.

På en annen side kan det nok hende at det fremstår som litt fjollete, og at jeg heller bør fortsette med håndsprit.

*

Derfor dro jeg i den. Det skjedde ikke noe da heller.

Så Googlet jeg den og fikk opp bilder av sverd, et lårben, dorullholdere, et sykkelsete og diverse håndvåpen.

Siden den merkelige tingen knapt kan brukes til å drepe maur, dro jeg litt til. Og da skjedde det noe.

Voila!

Noe så logisk. Det er en blyant! Selvsagt er det en blyant. Den falt jo ut av et skrivebord!

Da sier jeg takk for i dag. Hvis noen vil meg noe, finner dere meg under skrivebordet. Det hemmelige rommet skal til pers. Jeg trenger en hullmaskin og en linjal.