Rullende skjærereir

Ok, så har jeg shoppet litt igjen. Jeg vil ikke si om jeg bare har vindusshoppet eller om jeg faktisk har et par-tre nye plagg i garderoben, for jeg vet at min mann leser dette, og det blir alltid så mye mas.

«Du trenger jo ikke noe mer nå!» «Du har jo allerede syv kjoler som er akkurat like!» «Hæ? En ny bukse?» «Skal den blusen være sånn? Den ser alt for kort ut, synes jeg.»

Han skal alltid mene så mye om ting han ikke vet noe om. Filmer og skuespillere, for eksempel. En gang påsto han at filmen «Alle elsker Mary» het «Alle liker Mary», og da jeg tvang ham til å kjøre ned til videosjappa jeg visste hadde reklameplakater med store bilder av Cameron Diaz på, påsto han at de hadde byttet plakater siden vi var der sist.

Altså femten minutter tidligere.

Hvis vi ser en film med Kevin Spacey, påstår han at det er den samme skuespilleren som spilte i «A beautiful mind» for han blander konsekvent Russel Crowe og Kevin Spacey. Det har han gjort så lenge jeg har kjent ham, og grunnen til at jeg irriterer meg sånn over dette, er selvsagt at jeg ikke lenger husker hvem som er hvem av dem jeg heller. Han kødder med hjernen min.

Det er nok derfor jeg shopper. Det er ren traumebehandling.

Men der sto jeg altså. I butikken. Jeg sto og snakket med favorittekspeditøren min da jeg ble oppmerksom på en dame utenfor vinduet. Hun var mellom 55 og 60 år og skraptynn. Håret hennes var satt opp i et slags fuglerede med masse glitrende greier. "Et skjærereir," tenkte jeg.

Damen var lesset ned av kjeder i alle slags farger, og de matchet den lilla blondetoppen og det korte, hvite skjørtet med blomster ganske godt. Rundt livet hadde hun fem-seks smale belter.

Jeg så at hun var på vei inn i butikken. Det skjønte jeg godt. Den butikken har mye fint, og i tillegg var det salg.

Døren gikk opp, og inn kom hun svevende. Eller mer presist; rullende. Hun gikk på rollerblades! Og de sto helt i stil til antrekket hennes. Jeg var stum av beundring.

Hun rullet litt rundt. Mysende. Jeg vil bli sånn. Akkurat sånn.

- Bare si i fra hvis jeg kan hjelpe deg med noe, sa hun jeg snakket med vennlig.

Damen rullet elegant bort til en byste med en blomstrete kjole.

- Er den på salg? spurte hun.
- Ja, det er den.
- Hvor mye?
- Den koster syv, sa ekspeditøren.
- Å, ja. Syv hundre, sa den rullende damen og rynket på nesen.
- Nei, syv tusen, sa butikkdamen.
- Ha, ha, ha, lo det elegante bustehodet og tok en piruett på gulvet før hun rullet ut og ned de tre trappene.

Vi ble stumme begge to inntil ekspeditøren sa «Man skal ikke skue hunden på hårene». Jeg sa meg enig, men ante ikke hva hun mente.

Da jeg kom hjem fortalte jeg historien til min mann.

- Hun liknet på Julia Roberts, sa jeg.
- Akkurat. Hun som spiller i «Alle liker Mary», fastslo han.

Og da kjente jeg at jeg måtte ha den buksen jeg ikke kjøpte. Det er det eneste som hjelper. Det er i alle fall sunnere enn å smelle hodet i en betongvegg.

Legg på en del rynker og litt glitter i håret, så har du henne (Google)