- Jasså, så du står her og maler

- Jasså, så du står her og maler, sa en stemme utenfor gjerdet. Jeg gjenkjente den gamle gubben. Det var den samme gnålebukken som for to år siden sto i 30 minutter for å få kontakt med min mann som på det tidspunktet sloss med en enorm busk som skulle dø.

Da gamlingen endelig fikk oppmerksomhet, brukte han det dyrebare øyeblikket til å si "Jasså, så du skal ha bort busken, ja!".

Og hva annet skulle jeg svare enn akkurat det samme som min mann sa for to år siden, nemlig et bekreftende og selvfølgelig "ja".

Men den kontaktsøkende gamlingen lot seg ikke avvise så lett.

- Jasså, så det blir hvitt! konstaterte han.

- Ja, sa jeg. Overrasket over at jeg gadd å svare ham og litt sur fordi jeg må ha mistet evnen min til å be folk å dra til helvete slik at de gledesstrålende løper hjem for å pakke det nødvendigste.

- Ja, for det var jo gult, vet du, sa min nye bestevenn.

- Ja, jeg vet det, sa jeg litt grettent. Halve hytta er fremdeles gul, hvordan kunne jeg unngå å vite det? Det er tross alt jeg som står her og maler. Og det er jeg som har brukt to år på å overtale min mann til å bytte ut fargen.

- Jeg liker gult, jeg, sa gnagsåret.

"Jeg ville heller telle gresstrå enn å snakke med deg og jeg vil heller pugge resultater fra herrenes 10 000-meter på skøyter i perioden 1960 til 1980 i stedet for å vite om du liker gult eller hvitt," tenkte jeg, men jeg sa ingen ting. Lengdeløp på skøyter er mer kjedelig enn å se maling tørke.

- JEG LIKER GULT, JEG, sa han igjen. "Gå videre, din mark" tenkte jeg.

- Så nå blir det hvitt, ja, sa han igjen. Jeg bestemte meg for bare å svare på direkte spørsmål og konsentrerte meg hardt om å gnure penselen inn i treverket. Et hvert spor av gult skulle bort.

- Ja, den har jo vært gul i mange år, pludret det bak meg. Utrolig at han ikke snart ble sulten. Eller måtte på do. Jeg lot som han var luft.

- Og gult er jo flott, vet du, feilinformerte gjøken.

Jeg vurderte å begynne å plystre "Jeg gikk en tur på stien" for å understreke at jeg ikke la merke til ham. Jeg lurte på om det gikk an å drukne noen i et tiliters malingspann. Men siden maling er dyrt, så jeg i stedet for meg hvordan jeg dro ham med meg ned til vannet og begravet ham i sand til halsen.

Kunne han ikke bare passe sine egne saker? Komme her og forstyrre en hardt arbeidende meg på en hard tiltrengt feriedag? Finnes det ikke gamlehjem for folk som er over 120 år? Sånne gamlehjem som man leser om der oldingene blir stengt inne slik at de ikke skal vandre rundt å plage oss unge? Eller hvordan var nå det der igjen?

- Ja, ja, takk for praten, da, sa han plutselig. - Det var hyggelig å snakke med deg.

Og der sto jeg og følte meg som verdens største drittsekk. Jeg ropte "hadet", men det tror jeg ikke han hørte.