Markens føde

- Se! Vent! Vent da! Birgitte, veeeeent! ropte min tante. Jeg sto utålmodig og ventet med en enda mer utålmodig bikkje i stramt bånd. Vi ville hjem. Det ville ikke min tante. Hun hadde nemlig fått smaken på hav og sand. Nærmere bestemt sitt barndoms paradis: Ringshaugstranda.

Dama var bare centimeter unna å begrave hodet i sanden. Hun gravde febrilsk og fortsatte å rope "Veeeent, jeg har den nå! Veeeent!"

Kom til tante!

Hun jaktet på en arenicola marina - eller fjæremark som det heter på vanlig. Fjæremarken er ikke så lett å se, men dritten dens har du helt sikkert sett. Det ser ut som dynger av tynn spagetti laget av sand. Det er altså sand som har gått gjennom fordøyelsessystemet til en mark. Yummy.

*

- Si ifra hvis du ser et hull! ropte min tante fra vannkanten. Hun hadde gitt opp markene og var på sneglejakt. Jeg så en hel masse hull fra der jeg sto og lurte på om hun tenkte på noen spesielle. Hull i asfalten, for eksempel? I hodet? Men nei, da. Hun tenkte på bitte små hull i sanden. Hull som en snegle hadde gjemt seg i.

Snegler er virkelig dumme. Og ekle. Jeg hadde bare lyst til å gå hjem. Bikkja så fortvilet på meg. Det er mulig at han er redd for snegler. Han er ikke så tøff.

- Veeent! ropte hun igjen. - Jeg har en nå! Se!

Hun hadde en klump i hånden og løp ut i bølgene for å vaske den ren, men kastet den fra seg i skuffelse. Det var bare en stein. "Kanskje sneglen ikke er så dum likevel," tenkte jeg og så for meg at den hadde rullet en stein foran inngangen til hulen sin.

Da vi endelig kom tilbake til hytta, var visst jeg den eneste som ikke hadde inngående kunnskap og interesse om biologien i strandsonen. Min sønn visste at "det var noe greier som spiste sand" og min mann sa at han godt visste at det befant seg en snegle et sted under sanden og at hullet røpet dens ringe bolig. De snakket lenge og jeg hadde ikke noe å bidra med, derfor holdt jeg kjeft.

*

Sånt gjør vondt. Ikke å bli holdt utenfor eller å føle seg kunnskapsløs, men selve prosessen med å ikke snakke.

I mangel på noe å bidra med, prøvde jeg å se for meg min mann som liten gutt: Blond, tannløs, solbrun og smilende med bøtte og spann. Nope. Det gikk ikke. Min mann er antakelig det eneste mennesket som er født voksen. Mine tanker gikk til hans mor.

*

At jeg har vært barn, er det ingen tvil om, og i anledning min tantes besøk, måtte det vises frem mer enn 30 år gamle bilder. Vi satt og bladde gjennom bunken da min sønn skvatt til. - Hva ER det der?

Jeg sa at det var meg og to nabobarn. Min tante holdt på å le seg ihjel. Det var visst håret mitt som var hysterisk morsomt. Hun skulle bare visst hvor lang tid min mor - hennes søster - hadde brukt på å få til den luggen.

Redrum, redrum

- Du ser ut som du kan se gjennom sjelen til folk, sa min sønn og grøsset mens håret reiste seg på armene hans.

Det er faktisk riktig. Jeg kan det, og har alltid hatt evnen. Og en som kan se gjennom folks innerste indre, gidder ikke bruke barndommen til å lete etter virvelløse dyr på stranden. Det er min enkle forklaring på min manglende kunnskap om livet i fjæra, og den holder jeg på.

Da jeg begynte å ordne håret mitt selv, ble alt mye bedre