Mektige venner

- Hvordan er det å være Gud? spurte jeg og hadde et lønnlig håp om å få svar.
- Det er et helvete! hørte jeg.

- Gud? Nå må du skjerpe deg, du kan ikke si sånn når du er Gud! sa jeg med mamma-stemmen min.
- Og hvorfor ikke, liksom? spurte Gud. Han hørtes ut som en trassen femåring. Jeg gadd nesten ikke svare.

- Du er selveste Gud, du er god og definisjonen på Gud er at du er det motsatte av helvete, forklarte jeg likevel.
- Vet du at jeg ikke har sommerferie EN ENESTE dag og at jeg aldri har hatt det? spurte Gud.

Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på, men det er mange som ikke har sommerferie. Og det sa jeg.

- Sammenlikner du meg med et simpelt MENNESKE? tordnet Gud. Jeg ble ikke så redd som Han nok ville at jeg skulle bli. Jeg ba Ham ta seg sammen. La oss forsøke å ha en sivilisert samtale her, argumenterte jeg. Det kommer ikke mye fornuft ut av "mora mi er sterkere enn mora di"-greier.

- Dessuten har du ikke noe mor, så vidt jeg vet, sa jeg.

Det virket som Gud ble litt lei seg.

- Jeg synes du skal fokusere på de morsomme tingene, sa jeg for å få Ham over på andre tanker.
- Hva da, liksom? Det er INGEN som forstår meg! 98,4 prosent av de som ber til meg bare klager, og når jeg hjelper dem er det nesten ingen av dem som gidder å takke. Jeg orker snart ikke mer! tøt Han.

Det bekymret meg. Jeg fikk dessuten litt dårlig samvittighet. Men min erfaring med sutrete unger og de som er litt eldre tilsier at man ikke kommer langt med å la dem kose seg med misnøyen. Tøff kjærlighet, er mer min greie.

- Ta deg sammen! Skjerp deg! Hvis du er så misfornøyd med yrkesvalget, burde du for det første tatt det litt roligere med markedsføringen de siste 2.000 år og for det andre får du vurdere å abdisere.

- Du mener at jeg skal gi meg? spurte Gud sjokkert. Jeg var fornøyd med strategien min.
- Nei, men hvis du ikke har noen glede av jobben lenger, er det på tide å finne noe annet, sa jeg lett. Som om stillinger som Gud hang på trær, liksom.

- Stillinger som Gud henger ikke på trær, sa Han.
- Det er feigt å les tankene mine, sa jeg.

Da Han svarte at tankelesing var et frynsegode, visste jeg at Han kom til å fortsette litt til. Jeg hadde i alle fall byttet bort en dag av sommerferien når som helst hvis jeg bare fant ut hva min mann har tenkt å gi meg til bursdagen min. Eller for å finne ut om han virkelig ikke husker det, slik han ga inntrykk av i morges:

- I dag hadde Kong Olav hatt bursdag, sa han. Min mann er gammel gardist og en hellig overbevist royalist.

Det er ikke jeg. Slett ikke.

- Og om to dager har dronningen bursdag, sa han.

- Og ...? sa jeg. Forventningsfullt.

- Ja, også er det jo bursdagen til ... (og her strålte jeg som en liten sol) ... USA, sa han.

Han burde vite at jeg har et ganske nært forhold til en som kan sende lyn i hodet på folk. Mektige venner, rett og slett.

Lyn (Google)