Hyttemanikyr

Store deler av sommerferien skal brukes til å pusse opp hytta. Den skal få nytt tak, et par nye kledningsbord, en ny dør og ny farge. Den lille gule hytta skal bli til den lille hvite hytta. Hvis jeg får det som jeg vil, kommer den til å bli superfin.

I dag har jeg gjort de normale forberedelsene til ferien; jeg har pakket og tatt manikyr. Mens jeg satt med hendene frem og så at neglene mine igjen kunne vises frem til fremmede, slo det meg at jeg med fordel burde ha ventet med denne skjønnhetspleien.

Ikke fordi jeg ikke trengte det - bevares, det var på overtid - men fordi skraping, snekring, maling og taklegging erfaringsmessig sliter hardt på både fingertupper og manikyr.

Hvis noen kan spå i hendene og derfor vet at manikyren vil vare lenger enn livet og kjærligheten, vil jeg helst ikke vite det. Eller jo, forresten.

Jeg studerte på hvordan jeg skulle snakke meg ut av alt arbeidet.

- Gleder du deg til å jobbe sammen med meg i sommer? spurte jeg.
- Er det et trick question, eller? spurte han.
- Nei! svarte jeg og latet som jeg var sjokkert.
- Skal du jobbe så mye, da? spurte han.

Og strengt tatt hadde jeg jo allerede oppnådd det jeg ville, men for å motbevise at det var et lurespørsmål følte jeg at jeg måtte fortsette skuespillet litt til.

- Jeg kan være arbeidsleder, foreslo jeg.
- Ja, vel. Hva innebærer det? ville han vite. Jeg mener å ha belegg for at han hørtes mistenksom ut. 

- Det innebærer for eksempel at du må forhandle vilkår, forklarte jeg.
- Hm, kom det. Det virket som han tenkte så det knakte, men det kan godt ha vært at han tenkte på noe annet - biler, for eksempel. Han tenker ofte på biler.

- Så! Hvilke vilkår har du?
- Regelmessige pauser, svarte fyren.

*

Hva gir du meg? Dette er AKKURAT det jeg har fryktet hele våren. Jeg ville jo helst at vi skulle startet arbeidet allerede i fjor ...

- Det er ikke akkurat så lurt å begynne å tyte om pauser før vi har begynt, sa jeg og lurte på hvor regelmessige de pausene skulle være.

- Jeg skal ha pauser når jeg vil, sa han. Rene fagforeningspampen allerede, altså.

Jeg trakk meg tilbake (noe som var vanskelig, for vi satt i bilen) for å planlegge strategien. Jeg ble enig med meg selv om å innvilge et regelmessig antall pauser mot at han skulle starte arbeidet før klokken ni. Om morgenen.

- Nei. Det er ferie, jeg begynner når jeg føler for det, sa pampen.

*

Til slutt ble vi enige om at jeg kunne ligge i hengekøyen og studere neglene mine og at han skulle ta seg av hytta. På en betingelse: at jeg ikke «maste og stresset sånn som jeg pleide».

Jeg gadd ikke krangle på det. Jeg er selvsagt verken masete eller stresset, tvert imot: jeg er fornufitg, strukturert, pedagogisk og inspirerende, men jeg hadde jo tross alt fått det som jeg ville og da må man være litt romslig. 

Og det er jeg også. Romslig, altså. Jo, da.