Ketsjupkjærleik

Noen ganger tenker jeg at jeg har verdens beste mann. Han lager mat til meg, er kjempesterk og veldig lur noen ganger og dessuten er han spesielt generøs når det gjelder gaver. Jeg bærer ikke engang mine egne handleposer når han er med. Men det er han jo sjelden når jeg shopper, og posene blir smuglet inn i garderoben uten hans vitende.

Når kredittkortregningen kommer er alt man kan høre et stille sukk. Han klager aldri. Bortsett fra når han kjører bil og det er andre trafikanter på veien.

*

I går satt jeg i stuen da han ropte: - Nå er ostesmørbrødene dine ferdige!

Legg merke til at han har tegnet hjerter med rikelige mengder ketsjup
(og at det øverst til venstre ser ut som en alien).

Jeg småløp ut på kjøkkenet og kastet meg rundt halsen hans. Han ble overrasket, men også litt glad, tror jeg. Vi var tross alt hjemme alene, og hva som helst kunne skje.

*

Han skulle ikke ha ostesmørbrød, hans middag var rester fra dagen før: lammekoteletter, pølser og potetsalat. Kjøttet gikk rundt og rundt i mikroen, for det hadde ligget en del timer i kjøleskapet.

- Kan jeg få et kyss mens maten din blir varm? spurte jeg flørtende. - Et skikkelig klinekyss?

*

Og det fikk jeg. Vi kysset til lyden av pølser som ble hurtigvarmet av sterk stråling. Du kjenner lyden; "Popp ... popp ...popp".

Da hvisket han inn i øret mitt:

- Jeg kan høre fettet ditt poppe.

Resten av kvelden så vi filmer vi har sett før.