Tatt ut av kontekst

Kjære deg som kom inn i heisen i sjette etasje i dag morges. Dette er en forklaring til deg.

Du rakk akkurat å høre min mann si "Du kan jo ønske deg et drivhus! Så kan du bare ta dem med deg inn der og gasse dem!", og jeg forstår at det var skremmende. Jeg forstår at du begynte å trykke på knapper for å komme deg ut, og at du gikk ut i første etasje selv om du opprinnelig hadde trykket på minus én.

For det første: Jeg er nesten ikke farlig.

For det andre: Sitatet var tatt helt ut av kontekst, som det heter for tiden.

Konteksten er som følger: 

Sist helg fikk jeg sutret meg til å plante blomster i utepottene på hytta. I natt var det minusgrader. Neste helg må vi antakelig kjøpe nye planter.

Dette hadde ikke vært en stor sak hvis det ikke var et mønster: Jeg maser. Han sier "Vi kan jo vente litt?". 

I dette tilfellet sa han "De blomstene du vil ha tåler ikke at det er under fem grader. La oss bare vente til neste helg." (Takk til ChatGPT!) 

Jeg sutrer, og denne gang sa jeg noe i retning av "Greit! Bare bo i en hytte resten av sommeren uten blomster, du! Jeg bryr meg ikke, jeg!" og i tillegg dro jeg opp en gammel krangel om verdien av gardiner, tepper og pynteputer, og nødvendigheten av å kjøpe nye klær innimellom. 

Vi har forresten hver vår definisjon av "innimellom". Jeg mener at det kan være så ofte som annenhver dag, og han mener det holder fint at intervallet regnes i tiår. 

Han pleier å ende diskusjonen med "Ok, men da gjør vi selvsagt som du vil, kjære." Det er en fin ting å gi sin kjære det siste ordet, har jeg hørt.

Denne diskusjonen endte også med noe i retning av "Ok, kjære", og takket være dette kloke valget kommer vi til å være lykkelig gift også denne måneden, og det vil gå godt med Plantasjens regnskap for 2026. Særlig fordi jeg pleier å kjøpe planter opptil fire ganger hver sesong fordi jeg enten fryser dem ihjel, vanner dem ihjel eller tørker dem til døde. Hver jævla sommer.

Forrige gang vi hadde denne type uenighet (jeg maser, han protesterer, jeg sutrer, han gir seg) var i påsken. Da synes jeg det var en kjempegod ide å åpne bassenget for sesongen. "Vi må vente en måned. Det kommer til å være bunnfrossent", sa min (ikke så veldig akkurat da) kjære. Men en mørk, kald og stormfull kveld kom likevel Omar og kompisen hans for å tjene 500 kroner hver på å fjerne de blytunge platene som dekker bassenget om vinteren slik at vi (ok, min mann) kunne begynne jobben med å fylle på vann til riktig nivå. Fyllingen tar omtrent ett døgn, litt avhengig av hvor mye vann som har samlet seg der gjennom vinteren.

Da morgenene kom åpenbarte det seg et mindre isfjell der jeg pleier å svømme, og det tok omtrent tre uker før det hadde smeltet.

Om et år kommer jeg kanskje til å huske at vi bør vente til slutten av april neste gang jeg bestiller Omar og co, og hvis jeg glemmer det, vet jeg om en som kommer til å minne meg på det.

Min manglende evne til å holde blomster i live blir jeg i alle fall stadig påminnet. Det er heller ikke første gang andre mennesker kan ha fått inntrykk av at det er mer enn blomster jeg tar livet av.

Det eldre ekteparet som hver ettermiddag gikk forbi oss så vi aldri igjen etter at min kjære hoiet etter meg som gikk rundt i hagen og beundret mine nyplantede blomster for tredje gangen sommeren 2017:

"Se der er Blomster-Pol-Pot! Nå går hun rundt på The Killing Fields igjen!"