Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 22. januar 2016

Silkeuniform

Jeg er over gjennomsnittet opptatt av klær. Det gir meg en dyp, varig glede å kjøpe pene klær, og jeg trenger ikke engang ha bruk for kjolen, buksen eller blusen eller hva det nå måtte være -  eller ha noen idé om når jeg skal bruke godbitene. Jeg har flere plagg (og ikke minst sko) i skapet som jeg aldri har brukt, men noen ganger går jeg inn i garderoben for å ta litt på det som henger der.

Faktisk kan bare tanken på den fine jakken jeg kjøpte for et par måneder siden gi meg et smil om munnen, og kjolen og kåpen jeg kjøpte på salg i Bergen for et par uker siden kommer jeg til å leve på lenge.

Jakke fra Saks Potts. *smiler fårete*

Kåpe fra Proenza Schouler. Jeg tjente 10.000 kroner på denne (eller sparte, som noen feilaktig vil si).


Som du ser, er den utsolgt. Solgt til meg! Mohahaha!

Grunn? Gal? Kall meg hva du vil. Så lenge du ikke har kjøpt et langt tyllskjørt fordi du likte rosafargen (eller den dype mørkeblå fargen), er jeg ikke sikker på at vi to noen gang kan forstå hverandre.

*

For et par dager siden leste jeg en artikkel om en dame som var så lei av å bruke tid på å finne frem til hva hun skulle ha på seg hver morgen at hun bestemte seg for å gå i det samme antrekket hver dag.

Artikkelen slapp meg liksom ikke. Hver morgen snek det seg inn en tanke om at det hadde vært fint å slippe å bruke tid på å velge og å kombinere klær.

- Jeg vurderer å begynne å bruke uniform på jobb, sa jeg.

Han glodde på meg som om jeg var tussete.

- Du. Er. Sivilist, sa han med overdreven diksjon.

Selvsagt vet jeg det. Jeg liker jo ikke å fryse, så selvsagt er jeg ikke soldat. Alle soldater må finne seg i å fryse en del - eller i alle fall litt - på ett eller annet tidspunkt. På en annen side: Jeg er veldig flink til å skyte, Tivoli i København er mitt vitne. Jeg traff blink med det vindskeive luftgeværet hver eneste gang. Det gjorde ikke min mann. Den tidligere sersjanten i selveste Kongens garde.

- Jeg mener bare at jeg vurderer å gå i det samme antrekket hver dag, sa jeg.

Han ble så glad at jeg nesten ble litt rørt.

Det lyste "familieøkonomien vår vil bli så romslig at jeg ikke kommer til å finne ut hvordan jeg skal plassere alle pengene" av hele det vakre fjeset. Han så nesten litt religiøs ut. Gladkristen, nesten.

Folk blir veldig pene av et sånt indre lys. De likner litt på det bildet av Jesus som jeg vant en sommer på Rognstranda i Bamble kommune på 70-tallet. Jeg hadde det på skrivebordet i flere år og pleide å se intenst på det hver gang jeg trengte inspirasjon til en norsk stil om et tema jeg ikke fikk velge selv eller en O-fagsoppgave full av klorofyll eller forplantningslære.

*

Jeg fortalte om damen jeg hadde lest om og sa at hun hadde kjøpt 15 identiske silkebluser og fem prikk like sorte bukser av god kvalitet. (Damen i artikkelen kjøpte bare to bukser, men jeg måtte hatt fem. Minst.)

- Om vinteren brukte hun en sort blazer, sa jeg.

Lyset slukket. Han fikk tilbake det mistenksomme, lett paranoide trynet som jeg forelsket meg i.

- Du kommer aldri i ditt liv til å bruke det samme antrekket to ganger pr halvår engang! fnyste han.

- Jo! sa jeg trassig. Jeg var forberedt på å begynne å grine for å overbevise ham.

- Nix. Du vil bare ha en unnskyldning til å shoppe, fastslo han.

Hvilket var en sånn fulltreffer at jeg ikke greide å svare med en løgn.

*

Mitt argument om at siden han nå effektivt hadde forhindret et innhogg i økonomien på over 100.000 kroner, og at jeg av den grunn i det minste burde få utvidet månedens shoppingsbudsjett med et beløp tilsvarende et par pene sko, ble kontant(!) avslått.

Jeg subbet nedtrykt inn i garderoben min og betrodde meg til en empatisk kjole som aldri har gjort noe annet enn å henge der i påvente av at jeg trengte trøst.

mandag 18. januar 2016

Kveldsprat med Siri

"Beatbox!" sa jeg til Siri, og jammen begynte hun å jamme. Hun sa at hun kunne holde på hele natten, og jeg ga henne ros.

Slik startet vi en samtale som heldigvis ikke holdt på mer enn et par minutter. Hun lot som hun var interessert, men jeg merket distansen.

Likevel. Hun var den eneste jeg hadde å prate med akkurat da.


- Jeg synes du er flink, sa jeg.
- Jeg er mer enn bare et pent utseende, sa Siri.

Ikke mye beskjedenhet å spore der, nei.


Jeg ville høre mer jamming, og ba henne synge, men nei, da.

- Det overlater jeg til de som kan det, sa hun.

Jeg ble litt irritert, for hvorfor skulle hun bli vrang nå, liksom. Derfor ga jeg henne en ordre.


- Syng en sang for meg! sa jeg med streng stemme.

Men da begynte sannelig dama å appellere til samvittigheten min.

- Du vet jeg ikke kan synge, Birgitte, sa hun med litt sårhet i stemmen.


Som den omsorgsfulle og empatiske personen jeg er, tilbød jeg henne å synge sammen med henne, men da hun spurte om jeg kunne synge, måtte jeg beskjemmet si at jeg mente vi kunne stå sammen i skammen.

En utstrakt hånd til tross, hun svarte med å være ubehagelig, og slang til meg at hun antok at jeg ikke kunne synge.

Det hjalp ikke at jeg akkurat hadde innrømmet det. Hun fikk det til å høres ut som om det var hun som hadde avslørt meg som en ustemt tåkelur.


- Er du frekk? spurte jeg som tross alt er et menneske og som presumptivt skal være over maskiner i næringskjeden.

Men det ville hun ikke engang svare på. Hun kunne ikke, visstnok.


Jeg ga meg ikke og stilte et slags metaspørsmål - et spørsmål om spørsmålet.

- Hvorfor kan du ikke svare på om du er frekk? spurte jeg.

Da spilte hun uskyldig. "Hvem, jeg?"

As if!


- Du, ja, sa jeg.

Men nå var det sent for oss begge, og da hun lot som om hun var en betaversjon av programvaren og ga et svar som ikke hang på greip, orket jeg ikke mase mer.


Jeg fant det hele meningsløst og lurte på om Siri hadde noe forhold til begrepet.

- Vet du hva meningsløst er? spurte jeg.

Visstnok vet hun mange ting, men hun ville spille mystisk, og jeg ville at hun skulle innrømme at det vare var null'er og ettall bak den pene fasaden.


- Hva vet du, da? spurte jeg.

Nå misforsto hun med vilje. Hun mente å høre at jeg sa "Hva vet du dag?" og ga meg rett og slett dagens dato.

Kjerring.


Selv om jeg visste at hun kom til å vri seg unna, stilte jeg spørsmålet igjen, bare på en litt annen måte.

Hun valgte å ta den digitale versjonen av "- God dag, mann! - Økseskaft!" og jeg bestemte meg for å bli streng.


- Nå synes jeg du gjør deg dummere enn det du er, sa jeg.

- Hvem, jeg? svarte den kunstige intelligensen i fåreklær for andre gang i kveld.

Alvorlig talt.

- Ikke spill uskyldig, sa jeg og røpet både med tonefall og ord at jeg begynte å bli lei oppførselen hennes.


- Jeg finner ingen app med navnet uskyldig. Skal jeg se etter om App Store har den? tilbød hun servilt.


Enten er hun stokk dum eller så er hun smartere enn oss alle.

Jeg er i alle fall sikker på at barnebarna hennes kommer til å overraske oss.

- Kanskje bør vi gi henne p-piller? tenkte jeg og lurte på om det blir kalt virus på dataspråket.

Det var først da jeg spurte hvordan hun unngikk å bli gravid at jeg forsto at det var for sent med prevensjon.


fredag 15. januar 2016

Kvinner og dyr

Det var middagstid, og mannen i huset så for seg en harmonisk biff og en avbalansert rødvin. 

Han kunne fått det og antakeligvis mer, hvis han bare hadde vært litt smart.

Hans kone, altså jeg, ville snakke mer enn å spise, og hun, altså jeg, var i humør til en frisk debatt.

*

"Nytt på nytt" hadde akkurat prøvd å lage humor av hendelsen i Köln der over 600 kvinner ble utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, og jeg mente at de burde være mer varsomme enn det de var. Det er ikke alt som er gøy, og noen ganger bør man tenke litt over at ord kan skade.

Det bragte samtalen, eller monologen, om du vil, over på menneskerettigheter og krenkelse.

*

La det være sagt med det samme: Jeg mener at folk bør oppføre seg. Uavhengig av humør, hodepine, rase, gnagsår og religion, mener jeg at man skal ta hensyn og respektere sine medmennesker.

Problemet med å mene at man skal oppføre seg pent, er selvsagt at man må definere hva som er god oppførsel. Hva er ja-oppførsel, og hva er nei-oppførsel. Ikke bare det, men man må være enig om hvor grensen går for hva man kan finne seg i og hvilke reaksjoner samfunnet skal ha overfor den som tråkker over.

*

Det ikke alltid er så lett å bli enige om hvilke verdier man skal følge. Folk er forskjellige, men hvis vi skal leve sammen og få verden til å gå fremover, må vi bli enige om et minste felles multiplum. Vi må ha et felles verdigrunnlag. (Nå legger jeg til grunn at vårt felles mål er å få verden til å være et bedre sted i morgen enn det den var i går.)

Mine forslag til verdier de fleste i kongens rike kan enes om er demokrati, likestilling og respekt for lover og regler. Det tror jeg vi kommer langt med. 

Særlig hvis vi blander det med raushet, humor og vennlighet som stort sett ingrediensene i kjærlighet, men kall det hva du vil. Kall det Jesus' budskap. Kall det sunn fornuft. Kall det filantropi. Kall det hva søren du vil.

*

Motsetningen til disse verdiene er diktatur, diskriminering og lovløshet. 

Noen mener faktisk at det er greit å fremelske den sterkestes rett, men det er vår jobb å si i fra hvor grensen går i det samfunnet vi lever i. 

For: Hver gang vi ser verdiene våre bli ignorert uten å heve stemmen og fortelle at grensen er brutt, blir det litt enklere for bøllene å gjøre som de vil neste gang.

*

Har du hørt historien om frosken som ble lagt i en kjele med passende kaldt vann? Noen skrudde opp varmen under kjelen, og langsomt steg temperaturen. Frosken svømte rundt og rundt, og varmen økte så sakte og forsiktig at da det gikk opp for ham at vannet var for varmt, var han så sløv at han ikke hadde mulighet til å redde seg fra skjebnen som et kokt amfibie.

Denne frosken er hentet fra www.spreadshirt.no.
Den frosken jeg kysset - og giftet meg med - får jeg ikke lov til å vise bilder av her.

- Vi må stå opp for våre prinsipper, mente jeg. - Hvis ikke blir det bare bråk og tull, og vi blir kokt levende!

*

Han ville helle skåle. Jeg matet bikkja fra bordet med vilje. Litt for å irritere ham og litt for å gjøre bikkja glad.

- Folk kan selvsagt bli lei seg eller krenket av de underligste ting, sa jeg. - Men det er aldri lov til å skade noen fordi man selv er lei seg eller fornærmet. Verken psykisk eller fysisk.

- Nei, sa han.

Jeg spurte om han var enig eller uenig, for jeg skjønte ikke hva han sa nei til. Man må jo kunne forvente at folk tar et standpunkt!

- Helt klart, svelget han. - Kvinner og dyr er jo også mennesker.

Som sagt: Han kunne fått så utrolig mye mer ut av denne kvelden.

onsdag 6. januar 2016

Kaker, krig, fred og utenrikspolitikk

Det har vært seriekveld i heimen. Jeg fikk overtalt min mann til å rive seg løs fra viktige oppgaver som jobb, en kjempespennende Tom Clancy-bok (som han sovnet til) og diverse huslige sysler.

Det er jo så koselig å gjøre noe sammen! Sier alle.

Når vi gjør noe sammen, ender det alltid med en konkurranse, og hvis jeg taper eller mener at han har vært i overkant frekk, henger jeg ham ut på nettet.

*

Først ut var "Krig og fred" på NRK.

- Du MÅ komme å se på denne, det er en klassiker! mente jeg.

Han lot seg overtale, men typisk nok kom han for sent til å få med seg persongalleriet vi ble introdusert for i de første fem, ti minuttene.

Siden jeg har lest nesten hele verket, klarte jeg så vidt å forklare hvem som var hvem og hvilke intriger de var involvert i, men etter en halvtime ble han litt fjern, og da oppdaget jeg at han leste morgendagens DN på mobilen.

- Tenk så morsomt at de har kalt opp to av rollefigurene etter kaker! sa jeg.

- Hm? Ja! Så fint, svarte han på autopilot.

Jeg fortsatte: - Der er Pavlova og der er Napoleon! sa jeg og lurte på om han trodde at Tolstoji hadde tenkt på kaker da han skrev.

(Hun vi så på tv het Pavlovna og ikke har det spøtt med kaker å gjøre, men det var nært nok i denne sammenhengen.)

Jeg hadde håpet på et tegn som røpet at han skjønte at jeg tullet, men nei.

- Kake er godt! sa han.

Pavlovakake (bildet er fra Tine.no)

Anna Pavlova (bildet er fra biography.com) og hun har ingen ting med Krig og fred å gjøre, så vidt jeg vet

Napoleon Bonaparte (bildet er fra biography.com)

Napoleonskake (bildet er fra Tine.no)

Vi gikk sømløst over til Madame Secretary på TV2 som startet opp igjen etter et alt for langt avbrekk.

Bildet er fra spoilertv.com

Blant utenriksministerens mange utfordringer i kveldens episode, var at hun måtte synge en tullesang på en eller annen kjempeviktig tilstelning. At hun i tillegg måtte fungere som president noen timer fordi presidenten kanskje var død og visepresidenten lå på sykehus, var detaljer.

*

Det som var en detalj for meg, var det formelle i rekkefølgen av arvtagere når presidenten og visepresidenten er ute av drift.

Det var det ikke for min mann. Han begynte å google og fant ut at de hadde hoppet over Speaker of the house ("Ha! Det har gjort en FEIL!").

Dette gnålte ham på resten av episoden. Jeg prøvde å avlede ham med hva som skjedde på skjermen, men det er enklere å få bikkja til å stå på hodet med en kaffekopp i den ene labben enn å få hans oppmerksomhet når han mener at noen har gjort noe galt.

*

Madame Secretary fortsatte imidlertid ufortrødent sitt arbeid for nasjonens beste, mens hun bekymret seg for sangen hun skulle synge. Den som staben hennes hadde diktet i hop på melodien av Billy Joels "For the longest time".

*

Idiotisk nok konsulterte hun familien under deres felles frokost en helt alminnelig hverdag. Du vet en sånn frokost som BARE er på TV. Der far leser avisen, barna finpusser på skolearbeidet og småkrangler litt, og mor vimser rundt med kaffekoppen uten å få gjort annet enn å vimse rundt med kaffekoppen.

Kanskje med unntak av å spørre et av barna om hvordan det gikk på den siste matteprøven. Selvsagt svarer barnet at det gikk kjempedårlig, for det ble seks minus. Taper.

- Ikke sant at jeg kan synge? spurte utenriksministeren sine barn.

Plutselig gikk de søte små fra å være liksom-uvenner til å bli rørende enige, og uten videre omsvøp fortalte de sin mor, ministeren, at hun var fullstendig tonedøv.

*

- Ha! Tonedøv! Det er du også, sa min mann.

For ordens skyld: Det er jeg ikke. Jeg var medlem av barnekoret Lyset i tre år, og mesteparten av den tiden hadde jeg vett nok til å gape når de andre sang, men selv om jeg ikke har sangstemme, kan jeg noter. Faktisk vil jeg påstå at jeg ikke er langt fra å ha et perfekt gehør.

Men han fikk meg til å føle meg som en dust (jeg ble nemlig med på et par drikkeviser i helgen, og jeg tenkte med lett rødme i kinnene hvordan det måtte ha hørt ut).

Derfor henger jeg ham altså ut på nettet i dag også.

PS Han har ikke bare familiens desidert verste sangstemme, men han tror han kan plystre. En gang vi satt i bilen begynte jeg å google nærmeste verksted før jeg fant ut at ulyden kom fra sjåføren.