Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 28. mai 2016

Først i køen

IQ-tester kommer i mange former, men hvem skulle trodd at et helt normalt apotek i Tønsberg skulle bevise en gang for alle at jeg er under middels smart?

"Trekk kølapp for resepter" sto det på en skjerm. Skjermen var illustrert med en stor grønn knapp og en stilisert finger viste hvordan man skulle bruke sin egen finger for at en lapp med et nummer på skulle komme ut av kølappmaskinen.

Om jeg hadde hatt plunder med å forstå denne enkle instruksjonen, kunne jeg bare sett på damen som sto foran meg og gjorde alt etter boken. Hun la fingeren på skjermen og rasket med seg lappen som kom ut. Nummer 033 sto det på hennes.

*

Jeg la min finger på den grønne delen av skjermen og ventet. Det er ingen overdrivelse å si at det ikke skjedde en dritt.

Jeg la to fingre på skjermen - vel vitende om at jeg har tynne, rare fingre. To av mine fingre tilsvarer én normal finger.

Det skjedde fremdeles ikke noe. 

Etter at jeg hadde prøvd samtlige fingre på begge hender både alene og sammen med én eller to andre fingre, sa jeg "Kan det være noe galt med denne, tro?" ganske lavt. Til meg selv, nærmest.

*

Men siden jeg hadde stått såpass lenge foran denne svikefulle kølappskjermen, og siden det var fem andre kunder bak meg, viste det seg at det allerede var flere som hadde stått klare til å bryte inn ved første tegn på at jeg hadde begynt å gi opp. To ansatte styrtet til. Den ene la fingeren sin på skjermen - nøyaktig slik jeg hadde gjort det - og ut kom lappen med 034 på.

Jeg gikk rett til kassen. Samtlige apotekere var ledige. De hadde hatt en stund på seg til å få bort køen.

*

- Det tok da veldig lang tid, sa min mann da jeg møtte ham utenfor. - Var det kø?
- Ja, men den var bak meg, sa jeg og fortalte om utfordringene jeg hadde med å få skjermen til å reagere.

- Antakelig har du for dårlig blodomløp i fingrene, sa han og det var faktisk noe av det smarteste han har sagt innenfor et tema som kan katalogiseres som kropp/medisin.

Dette er altså den samme fyren som helt oppriktig trodde at mennesker har to mager (én til drikke og én til mat), som var overbevist om at menn har ett ribben mindre enn kvinner (Gud tok et ribben fra Adam og lagde kvinnen, remember?) og som fremdeles nekter for at kvinner har adamseple.

Til å være kritisk til Bibelen og andre historier man ikke kan bevise, er han merkelig preget av det han lærte på søndagsskolen.

- Det er faktisk mulig du har rett, sa jeg anerkjennende. - Kanskje jeg er litt død?
- Nei, du er bare en kald fisk, sa han.

Og det er faktisk det peneste han har sagt til meg på flere uker. Hvilket jo er nokså sørgelig.

*

Da vi kom tilbake til hytta, trøstet jeg meg med Whiskey. Hunden vår, Whiskey. Ikke den som er på flaske.

Jeg tok ham på fanget og gråt litt i pelsen hans. Det likte han ikke noe særlig, og ga tydelig uttrykk for at jeg fikk riste av meg selvmedlidenheten hvis han skulle gidde å bli klødd på magen.

Så da klistret jeg på meg et smil og foreviget oss.

- Ok. Hun skal få ett bilde siden hun sutrer sånn.

- Faen, a. Fortsetter hun å knipse?

- Nå gidder jeg snart ikke mer. Men hey! Vi likner!

- Ha, ha, ha! Vi likner kjempemye!

- Jeg ler meg ihjæl! Se på det trynet! Snakker om snerpete.

- Hun sa at jeg skulle få ost hvis jeg gikk med på ett bilde til.

- Jeg har gjort jobben min, kjerring. Få ost!

- Slipp meg! Din gale torturist. OST! NÅ!

lørdag 14. mai 2016

Drittpakker og bikkjeslagsmål

Hårballen vi kaller Whiskey, som er en tibetansk terrier på syv år, og jeg har vært på tur. Vi var ikke enige om at det hadde vært en fin tur da vi kom hjem igjen.

Én ting var at det blåste (de kjempestore ørene mine er sensitive for all vind over 3 m/s) men det største problemet var testosteron. Et ikke uvesentlig poeng var også at stemmen min som forsvant torsdag morgen fremdeles ikke var funnet. Jeg hørtes ut som en ustemt klarinett spilt av en tonedøv 12-åring uten selvinnsikt, men med stort engasjement og ambisjoner om å fylle Royal Albert Hall før sommeren.

*

Akkurat der veien deler seg og man kan velge å ta til høyre langs kyststien eller til venstre gjennom Furustrand camping, så jeg en stor, sort hund som sto midt på kyststien. Derfor dro jeg med meg en litt uvillig Whiskey mot campingplassen. Han hadde også sett den firbente.

I det vi kom inn på campingplassen, bestemte dyret seg for å tre av på naturens vegne, og mens jeg sto med baken opp og en sort pose på hånden for å finne igjen etterlatenskapen, hadde den store, sorte hunden, som viste seg å være en kongepuddel, tatt oss igjen.

Fremdeles i en posisjon med hodet lavere enn baken, var jeg i ferd med å knyte igjen posen da jeg kjente hundebåndet stramme seg rundt knærne mine og låse bena mine sammen. Det kom et rykk, og i det jeg ble kastet bakover, glapp jeg posen - som plutselig hadde fått motor, for hvordan kunne den ellers flydd over gjerdet til beboerne i en av campingvognene?

Campingvognens herre ga meg posen tilbake som om det skulle vært håndvesken min. Jeg tror til og med han bukket. Veldig sært.

*

De to firbente sto nå bare tre meter fra hverandre, og halene kunne pisket eggehviter stive på rekordtid. Det hele så hyggelig ut for uinnvidde.

- Er det tispe? spurte jeg håpefullt.

Damen med kongepuddelen så bekymret på meg, og jeg skjønte at hun bare hadde hørt rare lyder.

- Jeg kan garantere at min hund er snill, sa hun.

- Det er min også, men ikke mot sorte hunder, sa jeg.

Det var i alle fall det jeg mente å si, men det hørtes ut som "ÆÆÆOoooUUUUaaaAAA -host-host-host".

Hun smilte høflig og slapp båndet slik at den krøllete, store fikk hilse på min schizofrene 11 kilo lille, gale ulv i uskyldig tibetansk, myk hundepels.

*

Det var intens logring fra begge parter i to nanosekund eller deromkring. Så var det plutselig umulig å skille puddel fra tibbe, og lydene overdøvet fullstendig mine forsøk på å snakke bikkja til fornuft.

Min intensjon var å være streng, men rettferdig, og be Whiskey om å huske på den kristne oppdragelsen vi har prøvd å gi ham. ("Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg", Matteus 7:12)

Men lydene jeg laget ble tolket som om jeg var redd, og det kan jeg forstå, for det var et element av hyling der.

Jeg røsket bikkja tilbake og snakket hardt til ham. Både han, puddelen og de to menneskene som sto der, så forundret og bekymret på meg. Du vet ikke hva det er å bli undervurdert før en kongepuddel har sett på deg med et bekymret blikk. Det gjør noe med deg.

*

- Dette hadde ikke skjedd hvis de hadde vært løse, sa den ene damen.

Jeg minnet dem på båndtvangen, men det så ut som de trodde jeg var i ferd med å få et lett anfall av rabies.

- Det som folk gjør galt, er at de trekker bikkjene med seg når det er de som er redde, sa den andre damen og nikket mot meg som for å understreke at jeg var årsaken til min hunds åpenbare psykiske ustabilitet.

- Han liker bare ikke trynet på sorte, store hannhunder, sa jeg og la til at jeg har ham mistenkt for å være rasist.

Heller ikke nå skjønte de et ord av det jeg sa. Stemmebåndene mine holdt på å ryke av presset jeg utsatte dem for i forsøket på å gjøre meg forstått.

*

Samtalen utviklet seg imidlertid uten min hjelp, og paret fra campingvognen som hadde fått en drittpakke inn på den nylagte verandaen blandet seg inn. Jeg bidro som best jeg kunne, men jeg begynte å bli lei av at de insisterte på at grunnen til at jeg hadde dratt til meg bikkja og laget ulyder, var at jeg var redd.

De gode rådene om hundehold og teoriene bak hundepsykologi begynte å kjede meg, men det kjedeligste var selvsagt at jeg ikke kunne delta i diskusjonen.

- Hvis du er redd for andre hunder, må du ikke vise det til din hund, sa en av dem.

Da hadde jeg fått nok. Jeg begynte å gå, og leverte avskjedsreplikken min:

- Tusen takk for alle gode råd, men for å være ærlig kunne jeg ikke gitt mer faen.

Og tenk! Stemmen min var tilbake! "Ikke gitt mer faen" ble riktignok levert med litt ujevn diksjon og en aldri så liten skjærende, sprukken overtone, men det var ingen tvil om at jeg gjorde meg forstått.

Whiskey. Befrir verden fra skumle hunder.

fredag 13. mai 2016

Zip it!

Omtrent alle jeg har prøvd å snakke med de to siste dagene har bedt meg om å slutte å snakke. De fleste har gjort det av medfølelse, men ikke alle. Han jeg deler bankkonto med, nyter stillheten, men prøver likevel så godt han kan å få meg til å snakke sånn at han får mulighet til å be meg holde kjeft.

- Hva vil du ha til middag?
- Grø...
- Hysj!

- Helvete heller!
- Hva skje...
- Ti stille! Du blir bare verre av å snakke!
- Men ...
- Hysj, sa jeg!

- Oj, så langt gresset er, jeg bør vel klippe det.
- Ja ...
- Sett deg ned og slutt med den pipingen!

- Jeg drar på butikken, er det noe du vet vi trenger?
- Kanskje du ka...
- Skriv det til meg i en sms!

(Jeg skriver at jeg trenger en bok.)
- Hvilken bok skal du ha, da?
- Bare finn en ...
- SKRIV DET TIL MEG! IKKE SNAKK!

- Vet du om vi får besøk i helgen?
- Jeg skal sjekk...
- Stille!

- Er du kald? Skal jeg tenne i peisen?
- Nei, det ...
- Du må slutte å snakke har jeg jo sagt! Vil du ikke ha stemmen igjen, eller?
- Vil du?
- Zip it!

- Jammen er det fint ute nå! Ikke sant?
- Jo ...
- Stille, sa jeg!



- Se nå er det Tegnspråknytt på NRK, følg med nå!
- Du, jeg er jo ikke ...
- Bruk tegn!

- Så du den gule Corvetten som kjørte forbi?
- Nei, jeg ...
- Du trenger ikke kommentere alt jeg sier, vel!

(Jeg mimer "Husket du tyggepinner til dyret?")
- Hahaha! Hvorfor fekter du sånn?
(Jeg prøver å tegne en pinne i luften, later som jeg gnager på den og peker på bikkja.)
- Har du feber, eller?
(Jeg henter en tyggepinne og peker på den.)
- Er du sulten?
- Aaaaaaa!
- Så sulten?
(Jeg viser fingeren.)

(Roper fra kjøkkenet)
- Nå har vi i alle fall mat for noen uker!
- ...
- NÅ HAR VI I ALLE FALL MAT FOR NOEN UKER!
- ...
- HØRER DU HVA JEG SIER, ELLER?
- ???