Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 27. februar 2016

"Han tok den! I munnen!"

Ekteskapet vårt er - hvis du spør meg - preget av like deler lykke, terrorbalanse og konkurranse, og vi snakker mye sammen. Selv om vi er milevis fra hverandre snakker og sms'er vi. Innimellom får jeg til og med en sms når han sitter på do og jeg er i stua.

Noen ganger er det kanskje mer monolog enn dialog, men så lenge monologene ikke krever noe av meg, går det greit.

Vi kommuniserer godt, men det betyr absolutt ikke at vi er enige. Vi er rykende uenige om kongehuset, bilprogrammer og min shopping, for å nevne noe.

Han har sine særegenheter og jeg har sikkert mine, men når man elsker hverandre er det lett å la være å irritere seg over at noen han sier "Er jeg ikke flink?" hver gang han noen har kommet på riktig navn på skuespilleren vi ser på tv eller "Den bilen kunne jeg hatt!" hver gang vi ser en bil han noen synes er fin.

For å sette det siste i perspektiv, er hans krav til biler at de er amerikanske eller britiske. Det er VELDIG mange amerikanske og britiske biler på veiene og på tv i løpet av en dag.

Heldigvis er det ikke så ofte han gjenkjenner en skuespiller.

*

Sist tirsdag var jeg i Brussel, og vi ringte hverandre via Facebook for å si god natt.

Etter en god halvtime, tror jeg han ble litt lei av å snakke med meg, så han ropte på bikkja og sa "Whiskey! Snakk med mamma!".

*

Det er et par ting å ta tak i her, og det mest åpenbare er selvsagt at jeg ikke er mamma'n til en hund, men sånn har det blitt hos oss. Vi hadde ledd oss skvett ihjel hvis noen hadde sagt at vi kom til å omtale oss selv som mamma og pappa til en hund før vi fikk den lille hårballen i hus.

Bikkja viste null interesse for min manns iPhone selv om jeg etter beste evne forsøkte å påkalle oppmerksomheten hans. "Whiskey! Whiskey!" ropte jeg uten hell. Men så skrek jeg "TYGGEPINNE!" og da ble det livat.

Etter en kort seanse der dyret gjorde diverse kunster for å få snopet sitt, fikk jeg se ham ligge andektig på gulvet med den dyrebare pinnen mellom labbene via teknologien til selveste Mark Zuckerberg og hans ansatte.

"Nom! Jeg elsker tyggepinnen min."

"Å, så fin," roste jeg.

Det kan hende min mann ble litt sjalu akkurat da. Det kan til og med hende at han fikk et lite drypp eller ble midlertidig sprø, for han la seg ned ved siden av dyret og prøvde å ta fra ham tyggepinnen.

Jeg tok skjermbilder i et bankende kjør. Kun med tanke på å dokumentere det for eventuelle leger og psykiatere i ettertid. Jeg lover.

"Hjelp! Noen! Han tar pinnen min!"

"Jeg kan faen ikke tro det! Han tok den! I munnen!"



Siden det ikke ble nødvendig med legehjelp og medisinering, vurderte jeg å slette bildene, men de var rett og slett for gode.

*

Jeg sendte dem til min mann.

"De bildene sletter du! Du legger dem IKKE ut på nettet!" svarte han.

Ikke akkurat "God natt, kjæresten min" men jeg var bare glad for at jeg slapp å besøke ham på en lukket institusjon.

*

Da jeg kom hjem fra EU hilste han meg med "Du legger dem ikke ut, ikke sant?", men jeg forsto jo at det egentlig ikke var et spørsmål.

Så jeg svarte ikke. Jeg bare gjorde det.

Nå venter jeg på hevnen, ønsk meg lykke til.

mandag 22. februar 2016

- It might be in Rio!

- My suitcase didn't show up, fortalte jeg til damen i "Lost&found"-skranken.
- It 'az 'append to you beforrrre, rrright? skarret den belgiske damen.

Hun kunne se det på meg! Hvordan i all verden kan man se sånt på folk? Blir folk som meg plukket ut etter utseende allerede på flyplassen? Sitter det en gjeng med overvåkingskameraer og merker folk mens de spiller en eller annen syk lek?

- Se! Se på hun der! Skal vi både kødde med bagasjen hennes OG hente henne inn til "tilfeldig" kontroll?
- Næh. Hu der har vi hatt før.
- Drit i det da. Det blir jo bare enda gøyere for hver gang!
- Ok, da.

Seks timer etter:

- He, he, he, he! Nå ringte de fra Brussel. De har aldri sett en så svett og bustete kjerring i hele sitt liv.
- Noen som vet hvor kofferten hennes ble av?
- Nope!
- Nix!
- Jeg vet ikke.

*

Jeg svarte på alle spørsmålene hennes, jeg skrev ned adressen på hotellet der jeg bor og jeg oppga telefonnummer.

- When are you going back to Sweden? spurte hun.

ALARM!

- Norway! I live in Norway! sa jeg med overtydelig diksjon.

Da ble hun fornærmet. Gud vet hvorfor.

-  For 'ow long do you stay in Bruxelles? reformulerte hun.

Jeg sa at flyet gikk onsdag.

- Okei, sa hun litt sørgmodig mens hun leverte meg et ark der det sto hvor jeg skulle ringe hvis jeg ikke hadde sett noe til kofferten på fem dager.

- Do you know where my luggage is? spurte jeg for å ha en viss formening om realismen i dette "finn Birgittes koffert"-prosjektet.

- No! It might be in Rio! sa hun engasjert. Det var like før hun mente jeg burde takke for at bagasjen min får oppleve verden.

*

Heldigvis har jeg lært litt av tidligere koffertbortførelser: Jeg har en tynn ullkjole, tannbørste og deodorant i håndbagasjen.

Hadde jeg lært litt mer, hadde jeg også hatt undertøy og tannkrem med meg - kanskje til og med en liten tube ansiktskrem - men så langt tenkte jeg ikke. (Jeg var temmelig sikker på at jeg hadde tannkrem med, forresten.)

Etter å ha lett gjennom håndbagasjen sto jeg igjen med en pakke tyggis, en neglfil, enda en deodorant, en kulepenn, en blyantspisser (!) og en leppestift.

Hvorfor gikk du ikke ut og shoppet som en gal? spør du kanskje. Vel. Jeg var sliten, men den viktigste grunnen er at butikkene i denne Europa-metropolen STENGER HALV SYV! Og da jeg sto i hotellskranken for å få nøkkelen til rommet mitt, var klokken allerede ti over seks.

Kjolen jeg reiste i er sendt til rens og alt annet henger til tørk. Jeg bestilte middag, spiste den i morgenkåpen og hadde det helt supert.

En Cæsarsalat uten krutonger, men med pommes frites

I morgen skal jeg undersøke hvor egnet kulepenn er til å sminke øynene med og finne ut hvordan jeg kan bruke leppestift som rouge uten å se ut som en klovn. Kremen som står på badet og reklamerer for at den er "all over body cream" bør passe til ansiktshuden også. Ansiktet er tross alt en del av kroppen. Jeg planlegger å pusse tennene med en tannbørste uten tannkrem og stappe en tyggis i kjeften så fort som overhode mulig etter det.

Også må jeg stå opp ti minutter før jeg pleier, for undertøyet jeg vasket med hårsjampo nekter å tørke, og jeg blir nødt til å jukse litt med hårtørkeren.

fredag 12. februar 2016

Vedlikeholdsbehov

Hvis jeg sier "svibel", smiler du kanskje av tanken på jul i hus og hytte. Eller så ser du på meg med et tomt uttrykk i ansiktet og mistenker at jeg har begynt å snakke over meg. Det kan jeg forstå, for "svibel" er et rart ord.

Ikke enig? Si det femten ganger etter hverandre, så snakkes vi.

Du kan forresten få et hvilket som helst ord til å høres meningsløst ut hvis du repeterer det nok ganger, men "svibel" er spesielt rart.

Hvis du sier "svibel" til meg, begynner jeg å lete frem hodepinetablettene. Svibler og min yngste sønns etterbarberingsvann er sikre kort hvis du vil at jeg skal bli smal i øynene og vanskelig å få med på ting som er gøy.

*

Denne dagen begynte akkurat slik de fleste dagene i livet mitt begynner: Klokken ringer, jeg fomler etter den i blinde, slår den av og tenker at det er forbanna lenge til jeg er pensjonist og kan sove så lenge jeg vil, før jeg finner brillene og ser at livet er ganske ålreit. Så går jeg på badet og starter det daglige oppussingsprosjektet (jeg skal ikke legge skjul på at jeg går på en liten humørsmell i det jeg hilser på mitt eget speilbilde). 

Hvis jeg hadde vært en boligannonse, ville jeg kanskje sett omtrent sånn ut:

Objektet trenger mye kjærlighet og enda mer maling/sparkel/støttemur. Utsikten er klart bedre enn innsikten, og i lyset av stemningsfulle stearinlys ser det slett ikke verst ut helt ok ut. Arealplanleggingen er kreativ, og arealet blir større for hvert år. Objektet har kort vei til kollektivtilbud, men velger likevel bil, så parkeringsplass medfølger. Solforholdene er gode i perioder, men verandaen er liten og blomsterpottene er sprukne og fulle av ugress.  Verandaen er koselig og for en kreativ person med lidenskap, kan hagen bli et mentalt tilfluktsrom. Både det elektriske anlegget og rørsystemet trenger å bli byttet ut er av gammel og god årgang. Grunnmuren har enkelte sprekker, men støttes på magisk vis opp av stiletthæler design-pilarer. Loftet trenger opprydning og ventilasjon, men det er viden kjent for sitt ekko. Det er mangler i samtlige etasjer, men bygget er godkjent for bruk. For øvrig er det fare for takras hele året, men så langt har det ikke skremt verken hunder eller blinde babyer. Dette har du ikke råd til.  NB! Høy prisklasse. 

*

En gang regnet jeg ut hvor mange hud- og hårprodukter jeg brukte fra jeg sto opp til jeg gikk ut av døren. Det var noen år siden, og listen har ikke blitt kortere. Nye produkter som lover magisk foryngelse blir kjøpt inn og testet, og i frykt for at det vil bli en plutselig forverring hvis jeg slutter brått, blir produktet værende i porteføljen.

Sist jeg var hos frisøren, ble jeg overbevist om at håret mitt trengte et produkt som besto av hvit kaviar (usikker på om det finnes, når jeg tenker meg om - albino-fiskeegg, liksom?) og ett produkt som gjorde minst tre ting på en gang. Dette kinderegget av et hårmirakelmiddel ble for første gang tatt i bruk i dag.

Jeg føler meg litt dum nå. "Hvit kaviar" liksom. Fint ska're verra!

Jeg var litt treig på badet i dag, så da jeg var kommet til siste punkt på listen - håret - gikk det fort.

Tyve minutter etter var jeg på jobben.

*

Men tror du ikke en eller annen idiot hadde pyntet kontoret sitt? Med svibler! Blomsten fra helvete.

"Hvem har svibler på pulten sin?" ropte jeg. Ingen svarte.
"De stinker som et helvete!" ropte jeg. Fremdeles ingen svar, men så var det jo strengt tatt ikke et spørsmål heller.
"Faen, jeg får så forbanna vondt i hodet av den lukten, få bort de jævla blomstene før jeg er tilbake," ropte jeg før jeg løp til et møte i en bygning et stykke unna. 

Jeg nøt den friske luften, men da jeg kom inn i møterommet var det jammen snyte meg en dust som hadde satt frem svibler der også. Jeg kunne ikke se dem, men jeg luktet dem.

"You can run, but you can't hide!" tenkte jeg og begynte å lete.

*

Da jeg lå under møtebordet for å sjekke om blomsterpottene hadde blitt gjemt der (svibel-elskere er lunefulle), gikk det opp for meg at det var jeg som stinket. Eller rettere sagt: håret mitt stinket. Av kunstig svibelduft.

Helvetes jålete hårmøkkaprodukt. 

Resten av dagen har jeg forsøkt å gå i motvind. Jeg hadde faktisk trodd at det skulle være enklere enn det var. 

For: Motvinden blåser ikke fra alle kanter. Uansett hvor dårlig dagen din er. 

Det er dagens moral. Husk det.

torsdag 11. februar 2016

- Du, din Laban, sa jeg kjærlig

I morgen skal jeg på jobb igjen. Alle hjerter gleder seg over det. I alle fall alle de hjertene jeg forholder meg til.

I dag nådde jeg en slags bunn. Jeg fant meg selv sittende i sofaen med et broderi i fanget mens andakten gikk på NRK P1.

Et broderi, ja. Du hørte riktig

Også andakten, ja. Amen for det.

*

Presten snakket om å være "en benjamin". Hvis du kaller noen en benjamin, mener du å si at vedkommende ikke er helt tørr bak ørene. Hvis du sier at noen ikke er helt tørr bak ørene, mener du å si at vedkommende er ung og uerfaren. (Å være en benjamin er altså å være ung og uerfaren. Sånn. Der fikk du det inn med teskje, din jypling.)

Uttrykket er hentet fra Det gamle testamentet. Benjamin var sønn av Jakob. For å sette det litt i sammenheng, er Jakob omtalt både i det nye og det gamle testamentet, i jødenes Talmud og i muslimenes Koranen. Jakobs etterkommere kalles israelitter. Vedder på at du ikke kan trumfe den familiehistorien.

Benjamin var Jakobs yngste av 12 sønner, og da han ble født, døde moren (altså kona til Jakob) som het Rakel. Rakel og Jakob fikk to sønner sammen. Resten av ungeflokken fikk Jakob med en haug av andre kvinnfolk.

Jakob elsket Benjamin veldig høyt, og det førte til en del jævelskap grunnet søskensjalusi, men det gikk bra til slutt. I alle fall hvis man ser det i den store sammenhengen: Benjamin fikk ti sønner, og det må jo ha gjort ham stolt. Jeg har to, og jeg er kjempestolt.

*

Hvis én er som ingen og to er som ti (vi snakker om barn her), må jo ti være et helvete, spør du meg, men Benjamin hadde minst én kone, og på den tiden var det så sjelden med pappapermisjon at det nesten aldri hendte.

Vi skal likevel ikke avskrive Benjamins innsats i hjemmet helt, for han hadde kanskje med seg litt fra sin mors slekt. Rakels far var nemlig Laban, og han strakte seg som kjent litt lenger. (Blæh.)

*

Hadde jeg bare holdt meg til NRK og foldet hendene slik man burde når en prest taler alvor! Men nei, da.

Jeg er min mors datter, og min mor syr bunader med den ene hånden mens hun støvsuger med den andre hånden og legger i peisen med albuen.

Så gal er ikke jeg, men jeg er ganske lei av å ikke gjøre annet enn å vente på at nyresteinene mine skal legge seg til rette eller komme seg til helvete ut, så jeg verket etter å gjøre noe.

Vi har gasspeis og jeg er ikke så superbegeistret for å støvsuge, men nål og tråd kan jeg håndtere. Gavmild er jeg også, så på en-to-tre hadde jeg laget en gave til en kollega.

Det skal presses og settes inn i en pen ramme
(legg merke til selvportrettet øverst til høyre)

"Alt går med vilje og vaselin," sa han en gang, og det synes alle var kjempemorsomt. Bortsett fra meg, som ikke skjønte hva han mente. Siden han hadde slikt hell med replikken, tenkte jeg at han ville synes det var et fint minne å henge på veggen.

Den eneste erfaringen jeg har hatt med vaselin, er å smøre det i et påskeblekt ansikt i 900-meters høyde mens solen skinner, men jeg manglet kanskje viljen, for det gikk ikke bra.

Her er for øvrig en del andre bruksområder for det klissete fettet:


Da min snart 18-årige sønn kom hjem fra skolen, fortalte jeg ham hva jeg hadde gjort for å slå ihjel dagen.

Han lo heller ikke av vaselinhistorien. Tvert i mot, vil jeg si. Han sa at han inderlig skulle ønske at jeg aldri hadde fortalt ham det. Faktisk holdt han en liten tale om hvor inderlig han skulle ønske at jeg hadde bedrevet dank slik andre fornuftige folk (på hans alder, må det være) gjør.

- Du, din Laban, sa jeg kjærlig (jeg kunne sagt "Du, din benjamin," men det gjorde jeg ikke).
Han så på meg som om jeg skulle være veldig gal.
- Og nå begynner du å snakke om godteri? Djizzzes!

Jeg valgte ikke å begynne med opplæring i bibelhistorie, men han mente nok å si Jesus.

onsdag 10. februar 2016

Morfine tanker

Helt siden legene fant ut at jeg hadde et par digre kampesteiner (det medisinske uttrykket er muligens noe annet) i venstre nyre, har jeg hatt mye tid til å tenke. Cirka hver andre time har jeg tenkt at det kunne være fint med en ny dose syntetisk morfin, men etter å ha fått et nytt skudd i røropplegget sykepleieren hadde installert i albueleddet mitt, var jeg klar til å tenke på andre ting igjen.

Denne måler oksygenopptaket
(Manikyren er lagt av @marineroubaud - se Instagram)

Jeg skal ikke si at jeg tenkte spesielt klart, men jeg tenkte. Altså var jeg. Og det er som kjent å være eller ikke være som er spørsmålet. (Svaret er 42. Go figure.)

*

Å si at jeg tenkte på kjærligheten, ville være en svak overdrivelse: Jeg tenkte på søndag 14. februar. Valentinsdagen.

Jeg var innom tanken på at det også er morsdag, og siden "mor" og "kjærlighet" er nært beslektet, mener jeg - ved nærmere ettertanke - at det er innenfor å si at jeg tenkte på kjærligheten.

Og livet.

Ikke så mye på døden. I alle fall ikke så lenge sykepleierne kom med smertestillende når jeg ba om det.

*

Det kan selvsagt skyldes morfinen, men jeg greide ikke å konkludere. Spørsmålet som kværnet rundt i den døsige skallen min var "Hva skal jeg gi min mann i valentinsgave?".

I dag - minst et døgn etter at jeg fjernet nålen i armen og byttet ut den snertne sykehuskjortelen med mine egne klær - ga jeg opp.

- Greit! sa jeg.
- Hm? sa han.
- Jeg greier ikke mer, sa jeg med fortvilelse i stemmen.

Han var antakelig allerede på vei til å ringe sykehuset for å si at vi var på vei tilbake.

- Har du veldig vondt? spurte han bekymret.
- Kan du bare si hva du ønsker deg til Valentinsdagen? spurte jeg.

Han ble så forvirret at han spurte når Valentinsdagen var.

*

Jeg skyldte i alle fall på forvirring, men det viste seg at han virkelig ikke ante at den 14. februar bare var noen dager unna, og at den har et eget navn.

En stund diskuterte vi hvor vidt Valentinsdagen var noe man skulle ta alvorlig eller ikke. De kjente argumentene kom opp. "Det er en dag handelstanden har funnet opp!" (ham) "Vi må benytte en hver anledning til å feire kjærligheten!" (meg). De minuttene av våre liv må sies å være totalt bortkastet: Valentinsdagen kommer uansett hva vi to måtte mene.

- Jeg vil ikke HA gave, jeg vil GI gave, sa jeg og la ut om hvor mye jeg hadde tenkt på dette.
- Ja, for du kommer ikke til å få noe særlig til denne liksom-kjærlighetsdagen, sa han.

Det var da jeg ble nødt til å minne om at det i år også er morsdag førstkommende søndag.

Og det var da han satte seg ned ved PC'n for å jobbe.

fredag 5. februar 2016

Skuffet og veldig, veldig irritert

Kjære sjefen til gynekologen som hadde bakvakt på Ullevåls kvinneklinikk sist torsdag,

Jeg vet ikke hvem du er. For meg er du helt ansiktsløs. Det er ikke et problem.

At jeg som pasient er ansiktsløs for den gynekologiske bakvakten, er imidlertid et problem (og jeg velger her å se helt bort fra det artige, men billige poenget at det ikke er en kvinnes ansikt gynekologer er mest opptatt av).

*

La meg fortelle deg om uken min:

Mandag morgen var jeg førstemann da Volvat åpnet dørene klokken 7.30. Jeg fikk unna både legebesøk og apotekbesøk før de fleste av kollegene mine kom på jobb, og begynte på penicillinkuren allerede på apoteket. (Dette forteller jeg bare for at du skal vite at jeg er veldig pliktoppfyllende og effektiv.)

Tirsdag var jeg på jobb i Trondheim og lurte på når penicillinet skulle begynne å virke. Da jeg ringte Volvat tirsdag kveld, ba legen meg om å prøve å holde ut én dag til før jeg kom tilbake. (Dette forteller jeg bare for at du skal vite at jeg er veldig flink. Se neste avsnitt for å vite hvor tøff jeg er.)

Jeg holdt ut hele onsdag, men klokken 7.30 torsdag morgen sto jeg og gnagde på døren til Volvat igjen. I vesken hadde jeg en varmeflaske som jeg planla å ha på magen når jeg kom på jobb. (Praktisk anlagt er jeg også.)

*

Legen på Volvat tok feberen, sjekket prøvene jeg måtte ta og kjente på magen min. Kulen han oppdaget, fikk ham til å sende meg til gynekologen i etasjen over. Gynekologen i etasjen over undersøkte meg både inni og utenpå. Hun hadde lest papirene mine og sett at jeg både har operert ut et par cyster, en livmor og veldig masse endometriosevev. (Du vet jo dette, men for eventuelle andre lesere: endometriosevev er livmorceller som har festet seg rundt i buken og blitt til kuler.)

Basert på en teori om at "man ikke skal tisse blod og ikke ha kuler som stikker opp når man ligger på ryggen" sendte hun meg til dere, altså til mottaket på kvinneklinikken. Før jeg gikk, trakk jeg kortet og betalte litt over 2.800 kroner. (Dette forteller jeg for at du skal vite at jeg er villig til å betale mye for å bli frisk fortest mulig.)

*

Bare så det er sagt: Jeg synes alle andre enn bakvakten deres var profesjonelle, serviceinnstilte, effektive og empatiske. Men du sjefen til bakvakten? Du må ta en prat med den aldrende gynekologen som ble tilkalt da den unge, kvinnelige gynekologen måtte ha et råd.

Han holder altså ikke mål, verken medisinsk eller menneskelig. Jeg foreslår en alvorlig prat, og jeg synes ikke du skal vente til neste medarbeidersamtale.

*

Her er samtalen mellom oss. Jeg har satt ankepunktene mine i parentes der det ikke er åpenbart. (Jeg har sitert ham slik han snakket. Det vet jeg ikke helt hvorfor jeg har gjort, men du kan godt ta det som et tegn på at jeg vil at du skal være helt sikker på hvem han er. Jeg er ikke bedre enn det.)

- Do er kronisk smertepasient, ikke sant?
- Jeg har kroniske smerter I HODET, ja.
(Én gang før har en lege sagt akkurat det samme. Hun snudde seg til en sykepleier og la til "Hon er smertepasient. Jai kan ikke vite om hon har vondt. Smerte ar sobjektivt." Fordi jeg har kronisk hodepine og kronisk migrene, skal man liksom ikke ta meg på alvor når jeg sier at jeg har vondt? Jeg lurer på om legen - som til slutt gikk med på å operere meg og fant ut at jeg hadde et infarkt i egglederen - i det hele tatt tenkte tanken på å be meg om unnskyldning?)

- Hva tror do selv det ar?
- Det kan minne om en torkvert cyste ...
- Min kliniske erfaring tilsier at det ikke ar en torkvert custe. Det ar veldig ovanlig.
- Jeg har hatt det to ganger. Det kan ikke være så uvanlig?
- Jeg har mange års erfaring.
(Kan du be ham google "torkvert cycste"? Eller bare be ham lese dette?)

- Hva med kulen jeg har i magen, da?
- Oltraluden viser ingen kol.
(Ultralydundersøkelser viser ikke alt.)

- Så du har ingen teori om hvorfor jeg har så vondt?
- Oltraluden viste ingen custe.
(Igjen: En ultralydundersøkelse viser ikke alt.)

- Kan det være endometriose i urinblæren?
- Nai. Helt omolig.
(Be ham lese dette. Og dette. Og dette.)

- Dessoten: Do har ikke endometriåse nå.
- Hvorfor ikke?
- Do har jo fjernet livmoren - det er der det kommer fra.
- Jeg har operert bort endometriosevev MANGE ganger etter jeg fjernet livmoren!
(Be ham lese journalen min.)

*

Jeg skal ikke kjede deg med flere detaljer. Tross alt er jeg ikke dødssyk. Men jeg er skuffet, jeg er veldig, veldig irritert - også har jeg (på en skala fra 1 til 10) omtrent en 6'er vondt akkurat nå. Mot en god 9'er etter at tre gynekologer hadde rotet rundt i underlivet mitt med noe som kan se ut som en kjepp.

*

Hvorfor jeg er irritert, sier du?

Jo, nå skal du høre.

Når man ligger naken i en gynekologstol er man ikke så kampklar som hvis man står i hvit frakk med et stetoskop rundt halsen. Det er feige lag i utgangspunktet.

Man skal heller ikke trenge å forsvare seg når man kommer inn på et sykehus. Man skal møte forståelse. Ikke arroganse.

Man skal bli tatt på alvor, man skal ikke trenge å føle seg som en hypokondrisk idiot.

Det er helt greit at leger (og andre) tror de er selveste Gud, men da forventer jeg mirakler. (Og en og annen jomfrufødsel hvis det er en gynekolog, selvsagt.)

*

I tillegg til at jeg nå har gitt deg et råd (snakk med gynekologen!) vil jeg stille deg et spørsmål:

Hva vil du at jeg skal gjøre?

Da jeg dro fra klinikken fikk jeg med meg morfintabletter og beskjed om å ringe dere i dag hvis jeg ikke var bedre.

Det gjorde jeg.

Etter det, skjedde det ingenting.

Det var i det minste fint at ikke sengen jeg lå i knakk sammen.
Da hadde dagen min virkelig vært ødelagt.